Dag 13: Torsdag 31.07.2014: Hertford Town v Tring Athletic
The Cabin Sandwich Bar i Wakefield høstet lovord for sin frokost, så til tross for en 20 minutters spasertur dit ned fristet det mer enn frokostblandingene som var tilgjengelig for gjestene ved Graziers Arms. Jeg kom imidlertid på at det også går en gratisbuss rundt i Wakefield sentrum, som i hvert fall kjører ned til Hepworth Gallery, på sydsiden av elven Calder. Og herfra er det kun rundt fem minutters gange nedover Doncaster Road, så avgjørelsen ble tatt mens jeg sto i dusjen. Det hadde tydeligvis vært liv her kvelden før, for på det delte baderommet på gangen lå det noe som lignet på to jointer i dass, mens jeg med en pinne fra taket utenfor baderomsvinduet måtte fjerne en våt boxer som lå i servanten. I dusjen lå rester av innpakningen fra en kondom, så gudene vet hva som hadde foregått der.
Nå er Wakefield til de grader en utpreget rugby-by der fotballen har hatt svært trange kår, og noen vil vite at Wakefield FC (som tidligere het Emley FC og ble flyttet fra Emley til Wakefield) tidligere i sommer la ned driften kort etter å ha avtalt en banedeling med AFC Emley (som ironisk nok ble stiftet av Emley-supportere etter den nevnte flyttingen). Da hadde den de siste årene banedelt på byens rugbystadion Belle Vue, og da det mot slutten av forrige sesong ble kjent at deres tid der gikk mot slutten var det blant anleggene jeg håpet å få besøkt – men uten å lykkes. I forhold til The Cabin Sandwich Bar ligger imidlertid Belle Vue kun et par minutters gange videre nedover Doncaster Road, så det var en fin mulighet til også å ta en kikk der.
Som tenkt, så gjort…og etter å ha krysset elven Calder spaserte jeg snart nedover Doncaster Road og fikk Belle Vue på min høyre side. Sammenlignet med fotballen har man i rugbysporten tydeligvis i noe større grad vært flinkere til å ta vare på de gamle klassiske ståtribunene, og jeg hadde sett flotte bilder av de som finnes innenfor portene på Belle Vue. Dessverre var disse portene stengt og det var ikke enkelt å se stort av det som befant seg på innsiden, men den ene porten var såpass lav at det lot seg gjøre og ta bilder over porten. Og den ståtribunen jeg fikk sett er virkelig en perle. Det er trist å tenke på hvor mange slike som i fotballen har blitt ofre for bulldozere og «oppgraderinger» (eller vandaliseringer om man vil). Men samtidig må det ha vært snodig å se Wakefield FC spille kamper på et såpass stort stadion når man sjelden hadde mer enn tosifret antall tilskuere på sine hjemmekamper.
Med min runde rundt Belle Vue unnagjort var det på tide med en frokost, og deres «Full Monty» lovet tre i tallet av både egg, pølser og bacon, i tillegg til black pudding, tomatbønner, sopp, tomater, fried bread, og toast. For £7 kan man ikke klage på det, og for sikkerhets skyld la jeg til en ekstra black pudding, og mesket meg såpass at jeg (skulle det vise seg) ikke trengte å spise igjen før under kveldens kamp. Med en så heftig frokost valgte jeg av samvittighetsgrunner å spasere hele veien tilbake til Graziers Arms, der jeg slo i hjel litt tid ved å lese, før jeg få minutter på klokka 11 gikk ned for å levere nøklene til karen som var i ferd med å gjøre rent. Jeg hadde fortsatt flust med tid, så jeg ble sittende en liten stund og slappe av på pubens uteområdet mens jeg snyltet på deres WiFi. Først når klokka nærmet seg tolv spaserte jeg opp foran stasjonen Wakefield Westgate.
Jeg lot et tog kjøre uten meg mens jeg nøt sola på utsiden av stasjonen, men snart steg jeg ombord på et av togene mot London Kings Cross. Ved ankomst verdensmetropolen vurderte jeg et øyeblikk å ta en utflukt til Imperial War Museum der de i sommer åpnet en ny stor utstilling om første verdenskrig, men kun halvannen uke etter åpning regnet jeg med kaos. I tillegg gadd jeg rett og slett ikke å slepe med meg bagen dit, så jeg satt meg rett og slett i sola og leste en drøy times tid før jeg omsider bestemte meg for å hoppe på en av togene til Hertford North. Det vil si, etter togbytte på Finsbury Park var jeg på vei dit, og etter tre kvarter var jeg fremme.
Til tross for at byen er administrasjonssenter i grevskapet Hertfordshire har Hertford et fortsatt idyllisk og noe landlig preg over seg. Den ligger omtrent tre norske mil nord for London, der tre andre elver renner ut i elven Lea på dens vei sørover mot Themsen. Hertford har en viktig plass i engelsk historie, spesielt i saksisk tid, og var også sete for det første bispemøtet i England i år 672. Deler av markedsbyens sentrum gir fortsatt assosiasjoner til middelalderen, og det er som sagt en idyllisk og trivelig by med drøyt 25 000 innbyggere. Rett over veien for Hertford North stasjon ligger den store puben The Bridge House, og jeg hadde tid å slå i hjel, så jeg stakk innom her for et glass.
Et glass ble til to, som forsvant sakte mens jeg bladde litt i Non League Paper og pratet litt med stamgjestene. Men snart valgte jeg å sette kursen mot Hertingfordbury Park i håp om at det var liv der halvannen time før kampstart. Taxisjåføren måtte ta en kikk på mitt utprintede kart for å orientere seg frem til hvor vi skulle, men fant riktig vei. Der han slapp meg av i den tro at det var anleggets oppkjørsel, viste det seg imidlertid å være noe helt annet. Min destinasjon viste seg å være ytterligere noen minutters gange innover, før det fra den allerede smale veien gikk en liten stikkvei inn til høyre. Her ligger Hertingfordbury Park idyllisk til på den andre siden av en liten bro, med flotte piletrær og elven Lea som nærmeste nabo.
Jeg betalte mine £6, og etter en prat med karen som betjente telleapparatene gikk jeg for å slenge fra meg bagen i klubbens bar. Jeg kjøpte en boks Cola for å slukke tørsten, og kvinnen bak disken satt bagen på bakrommet for meg. Den var åpenbart tyngre enn hun hadde trodd, men med det ute av verden kunne jeg omsider ta en runde rundt anlegget. Men før jeg kom så langt ble jeg stående og prate mer med karen ved telleapparatene, som nå hadde fått selskap av en kollega. De kunne fortelle litt om anlegget, og berettet nå om brannen som i januar 1992 ødela det større klubbhuset som hadde stått der siden 1970-årene.
Man kommer inn på den ene kortsiden som kalles The Stable End, og navnet henviser selvsagt til stallene som befinner seg på utsiden her (og hvis eiere tydeligvis er i stadige små disputter med klubben). Til venstre for seg har man umiddelbart en liten asfalt-platting der det nå sto to små mål, så kanskje er det beregnet på barna som er med på kamp. Bortenfor her finner man klubbhuset som erstattet den tidligere nevnte nedbrente versjonen, og som huser baren. Ved siden av denne står en liten bu som fungerer som klubbsjappe, og fra inngangspartiet og bort hit er det såkalt hard standing i forkant. Anleggets stolthet er den etter forholdene store hovedtribunen på denne langsiden. Den sto ferdig i 1959, er hovedsakelig bygget i mur, og er virkelig flott. Den huser dessuten også garderobene, og visstnok et styrerom.
Bortenfor her er det kun hard standing, og det samme er tilfelle på den bortre kortsiden, der det ikke er noen fasiliteter. På langsiden ut mot elven Lea er det nærmest bortre kortside mer hard standing og heller ingen fasiliteter. Noe lattermildt konstaterte jeg imidlertid at det her var strategisk plassert ut noen campingstoler inntil muren, men de som eventuelt har sittet her kan ikke ha sett stort da de sto helt inne i greinene til et stort tre som hang over muren, slik vegetasjonen gjorde flere steder på denne langsiden. Lenger ned langs denne er det imidlertid en gammel ståtribune. Jeg er usikker på om det tidligere har vært et overbygg her, men her finnes i hvert fall en seksjon med 4-5 betongtrinn, med en hvit mur som gjør nytte som bølgebryter i forkant.
Videre nedover kommer vi igjen inn på Stable End, der ståtribunen med sine betongtrinn gjør en flott sving i hjørnet nærmest elven. Her er det først tre trinn, men de blir etter hvert til det dobbelte da den tar seg inn på partiet som er under tak – noe som er nesten hele banens bredde. Den var ganske fjong synes nå jeg, og er i tillegg til hovedtribunen der man finner anleggets karakter. Både herfra og fra langsiden ut mot elven har man dessuten en flott utsikt til akvadukten bak motsatt hjørne av banen, der togene kjører over på sin vei mot London eller Stevenage. Da jeg senere kom på ideen om å knipse et bilde av dette med hovedtribunen i forgrunnen var det dessverre blitt såpass mørkt at det ikke ble noe særlig resultat – og så var det også det å stå å vente på tog man ikke visste når skulle komme da.. Nå skal det også skytes inn at klubben sist vinter var offer for en voldsom flom som satt banen under vann, og noen vil kanskje huske de dramatiske bildene vi den gang så fra Hertingfordbury Park.
Tilbake ved inngangspartiet hadde nå kveldens kampprogram ankommet, og til tross for at det sto £1 på programmet fikk jeg vite at prisen var 50p. Han kunne faktisk for øyeblikket ikke gi tilbake på en £1 mynt, og jeg sa det ikke var noe hast, men plutselig fikk han det for seg at langveisfarende groundhoppere fra Norge ikke skulle betale for programmet. Hans sidemann mente da også at jeg burde vært sluppet inn gratis, men jeg insisterte på at jeg med glede støtter de mindre non-league klubbene, og gikk for å hente forfriskninger i baren før de forsøkte å prakke på meg en refusjon av mine inngangspenger. Det var Strongbow i tappekranene: jeg bestilte, kvinnen bak disken tappet, og jeg betalte £3. Deretter satt jeg meg ned for å kikke litt i det 8-siders kampprogrammet, der nesten halvparten var tilegnet kveldens motstander Tring Athletics historie. Interessant lesning var det, og det skal sies først som sist at dette – i motsetning til de andre kampene på denne turen – ikke var noen treningskamp, men snarere sesongens første obligatoriske kamp for begge klubber. Det skulle spilles om avansement i Hertfordshire FAs Charity Shield.
I motsetning til hva det kan høres ut som dreier det seg ikke om en kamp mellom noen liga- og cupvinner, men det er snarere navnet på en av grevskapets lavere rangerte cupturneringer, der vi nå var i første runde. Dagens motstandere spiller begge i Spartan South Midlands League Premier Division, og bør kjenne hverandre godt. Det var allerede klart at vinneren ville møte vinneren av oppgjøret mellom Oxhey Jets og St. Margaretsbury, som skulle spilles noen dager senere (og der Oxhey Jets vant etter straffer), og Hertford Towns apparat virket ikke spesielt fornøyd med det de anså som en tøff trekning. Jeg fikk høre at Oxhey Jets angivelig også skal ha fått tilbake sin tidligere storscorer Lewis Putman, som scoret vanvittige 81 mål på 38 kamper for klubben i 2012/13-sesongen før han signerte for Wealdstone. Imidlertid har jeg etter min hjemkomst sett visse ting som tyder på at så ikke er tilfelle; bl.a at han skal ha skrevet ny avtale med Wealdstone, samt registrert seg også for Hanwell Town for få matchtrening.
Jeg var etter hvert i prat med både hjemmefans og tilreisende fra Tring, og stortrivdes allerede på Hertingfordbury Park. Tring-folket forsøkte overbevise meg om at deres Grass Roots Stadium også er verdt et besøk, og den ser da ikke verst ut. Med påfyll i glasset tok jeg – etter en kikk innom klubbsjappa – plass utenfor klubbhuset og kunne se kampen sparkes i gang. Det var hjemmelaget som startet forrykende og satt et høyt tempo, og allerede i kampens andre minutt sendte spissen Charlie Smith vertskapet i føringen da han fintet vekk en forsvarer og satt inn 1-0 bak Tring-keeper Matt Evans. The Blues hadde for øvrig to spillere med navn Charlie Smith på banen, men mens backen Charlie K. Smith spilte med nummer 2, kalte hjemmefolket spissen med drakt nummer 10 for «fat Charlie Smith» for å skille de ad.
Hertford fortsatte å presse, og kunne puttet på igjen der de flere ganger testet Evans. Et Tring-lag med seks førstelagsdebutanter måtte vente til et snaut kvarter var spilt før de registrerte sin første sjanse i form av et skudd fra Chris Vardy som gikk like utenfor. Rett etter var det kun en lang tå fra Danny Wolf som hindret Vardy i å bli spilt gjennom alene med keeper, men akkurat idet Tring var på vei inn i kampen slo vertene til igjen. Et frispark fra like utenfor 16-meteren ble på glimrende vis skrudd i mål av Lewis Donovan, og det sto 2-0 etter 19 minutter. Hertford Town hadde full kontroll nå, og kunne økt ytterligere. Men idet man begynte å forbedere seg på pause ble Stewart King revet ned i feltet etter flott forarbeid av Vardy og Ryan Sturges. Og i omgangens siste minutt steg Chris Vardy frem og dundret inn reduseringen til 2-1 fra straffemerket.
Etter å ha fått påfyll i glasset ble pausen tilbragt i passiar med supportere fra begge leire. Bortefansen var oppgitt over kampinnledningen, men hadde nå fornyet håp. Jeg rakk også å kjøpe meg en burger før starten på andre omgang, og den kunne for gjestene startet like katastrofalt som den første. Keeper Evans måtte varte opp med en klasseredning for å hindre Charlie Smith i å bli tomålsscorer, mens han like etter måtte ruse ut for å hindre Jordan Watson. Kun sekunder senere kunne han bare se på da den samme Watson sendte i vei et skudd fra 35-40 meter som smalt i tverrliggeren. På den andre siden av banen kunne Vardy utlignet etter godt forarbeid av King og Sonny Bailey-Aird, men hans avslutning gikk utenfor.
Og da økte i stedet Hertford slett ikke ufortjent til 3-1 da Leigh Rose utnyttet nøling i Tring-forsvaret. Vertene burde satt spikeren i kista, og hadde både en og to gode muligheter til å gjøre nettopp det, men i stedet løp Stewart King gjennom, sendte ballen forbi Blues-keeper Harry Ricketts, og reduserte til 3-2 med sju minutter igjen. Gjestene presset nå de siste minuttene, men hjemmelaget var flinke til å blant annet bruke tid ved hjørneflaggene. Og da dommeren foran 66 betalende tilskuere blåste for full tid var det med 3-2 som sluttresultat og avansement for Hertford Town, som i løpet av andre omgang også ga debut til en Matt Crook som med det ble tidenes yngste Blues-spiller.
Tilbake i baren var det trivelig, selv om jeg nesten til tider ble litt brydd av oppmerksomheten en norsk groundhopper skal få. Jeg klaget imidlertid ikke over å få forsyne meg av godsakene som var satt frem til spillere og ledere, og jeg ble sittende i passiar med flere av disse. Noen vil vite at Hertford Town har en lang fortid i Isthmian League, der de spilte fra 1973 frem til nedrykket etter omstrukturering av denne ligaen i 2006. På spørsmål om de hadde ambisjoner om en retur dit, fikk jeg det ikke overraskende svaret at de på sikt kanskje vil være interessert i det, men at det for øyeblikket ikke er noe voldsomt mål i seg selv. De ville imidlertid ikke avvise fullstendig at de kunne bli fristet til å søke dersom de skulle gjøre en god sesongstart.
Jeg har en følelse av at den ypperste divisjonen av Spartan South Midlands League nå vil bli jevnere enn på en god stund. For to sesonger siden feide Dunstable Town ubeseiret gjennom divisjonen på vei til en suveren tittel, og forrige sesong var Hanwell Town nesten like overlegne. Den gang var Ampthill Town de som best holdt følge, og kanskje vil de være der oppe igjen, men det virker som sagt noe mer åpent. Nettopp derfor hadde Tring-folket vært noe usikre på hva de skulle forvente, men supporterne så gjerne en forbedring av forrige sesongs 10.plass. For Hertford Town sin del har de siste tre sesongene sett klubben på tabellens nedre halvdel, så kanskje er det ingen grunn til å håpe på tittelkamp, men flere jeg snakket med hadde forhåpninger om at de i hvert fall skulle hevde seg på øvre halvdel av tabellen.
Jeg hadde på ingen måte dårlig tid – snarere tvert imot – og forlystet meg i godt selskap, der manager Paul Halsey nå insisterte på å bli avbildet sammen med meg og et klubbskjerf han senere forærte meg. For å gjøre en lang historie kort hadde jeg en storartet kveld på besøk hos Hertford Town, men det var omsider på tide å takke for meg. Men da jeg spurte etter nummeret til taxi ble jeg i stedet tilbudt skyss til togstasjonen, og en av klubbveteranene skysset meg snart opp til Hertford North sammen med sin kone som jobbet i klubbens matservering.
Jeg takket så mye for skyss og satt meg snart på 22.43-toget tilbake til London Kings Cross. Derfra skulle jeg krysse over til St. Pancras, og etter litt venting kom toget mot Gatwick Airport. Det var på tide å vende snuta tilbake mot Norge, og rett før klokka to på natten ankom jeg Gatwick, der jeg hadde plass på Norwegians fly til Gardermoen klokka 05.50. Det hadde vært en flott tur, som dessverre hadde kommet til veis ende. Men allerede dagen etter min hjemkomst startet jeg bestillingen av neste tur!
English ground # 186:
Hertford Town v Tring Athletic 3-2 (2-1)
Hertfordshire County Charity Shield, 1st round
Hertingfordbury Park, 31 July 2014
1-0 Charlie Smith (2)
2-0 Lewis Donovan (19)
2-1 Chris Vardy (pen, 45)
3-1 Leigh Rose (56)
3-2 Stewart King (66)
Att: 66
Admission: £6
Programme: 50p
Pin badge: £3
Next game: 12.08.2014: Stalybridge Celtic v AFC Fylde
Previous game: 30.07.2014: Ossett Albion v Rotherham United XI