Ossett Albion v Rotherham United XI 30.07.2014

 

Onsdag 30.07.2014: Ossett Albion v Rotherham United XI

 

Nydusjet og fjong valgte jeg å spasere til Edge Street i Manchesters Northern Quarter, der jeg mesket meg med det mange mener er storbyens beste full english breakfast på cafeen Home Sweet Home. Jeg tillater meg å si meg enig inntil jeg har fått dette motbevist. Det var langt fra den verste starten på dagen, og mett og fornøyd kunne jeg gå den korte veien tilbake til mitt Premier Inn-hotel for å pakke snippesken. I ro og mak gikk jeg deretter opp på Deansgate for å benytte meg av de gratis Metroshuttle-bussene, og den oransje buss nummer 1 kunne snart skysse meg ned til Manchester Piccadilly.

 

Da jeg satt meg på 12.11-toget jeg hadde pekt meg ut, gikk det imidlertid ikke lenge før beskjeden kom om at avgang ville bli forsinket med minst et kvarter. Dermed så det stygt ut med tanke på å rekke forbindelsen videre ved togbytte i Huddersfield, og jeg bestemte meg raskt for å heller hoppe på 12.20-toget til Middlesbrough et par perronger bortenfor, og heller bytte i Sheffield. Det var i rute, og etter det nevnte togbyttet i stålbyen kunne jeg et lite kvarter før klokka to stige av på Wakefield Westgate og orientere meg frem til Graziers Arms. Her har man utleie av rom over puben, og jeg hadde betalt £23 for et enkelt rom, men alt var låst. Puben åpner tydeligvis ikke før klokka 16, men etter å ha ringt telefonnummeret som var oppgitt på reservasjonen, kom straks en fyr og låste opp slik at jeg fikk sjekket inn.

 

Etter å ha slappet av litt mens jeg ladet mobiltelefoner og benyttet meg av stedets WiFi gikk jeg en liten tur i Wakefield sentrum. Rugbybyen ligger sørøst i West Yorkshire, og var tidligere en markedsby med nord-Englands største kornmarked og en av Englands største kvegmarked. Her ble det dessuten utkjempet harde slag under rosekrigene, og byen var dessuten en bastion for rojalistene under borgerkrigen på midten av 1600-tallet. I tillegg til kornhandel var det etter den industrielle revolusjon næringsveier som tekstilindustri og kullgruvedrift som tok over. Men sammen med annen industri så man utover forrige århundre en betydelig nedgang, og på midten av 1980-årene hadde de fleste av gruvene og tekstilfabrikkene lagt ned, og i dag fremstår Wakefield delvis som temmelig slitent.

 

Jeg returnerte til Graziers Arms som nå hadde åpnet, og etter en svipptur oppom hotellrommet valgte jeg for høflighets skyld og ta et glass her før jeg gikk opp på Westgate for å ta bussen til Ossett. Om det var buss 126 eller 127 er jeg nå ikke kar om å huske, men begge synes følge samme rute på sin ferd mellom Wakefield og Dewsbury. Etter drøyt 20 minutter på bussen hoppet jeg av på en av holdeplassene på Station Road, rett ved krysset ved Southdale Road. Jeg svingte ned sistnevnte, og der den kommer ned på The Green dreide jeg til høyre. Ned til venstre gikk nå Dimple Wells Road som leder til Ossett Albions stadion, men foran meg på motsatt side av veien hadde jeg nå siktet meg inn på puben The Tap, som jeg hadde fått anbefalt.

 

Ossett ligger som sagt mellom Wakefield og Dewsbury, og også her står tekstilindustrien sterkt. Byen med drøyt 20 000 innbyggere har også to real ale bryggerier, og nå valgte jeg meg en pint av Ossett Brewery sin Silver King som fikk absolutt godkjent. De som har lest mine tidligere skriverier vil kanskje vite at jeg også tidligere har sett fotball i Ossett, men den gang (i september 2012) var det Ossett Town jeg besøkte. Denne gang var det den lokale rivalen Ossett Albion som sto for tur; et besøk jeg egentlig hadde vurdert å «spare» til et oppgjør mellom de to Ossett-klubbene. De to spiller jo nå begge i Northern Premier League Division One North, og det er ikke altfor mange byer på denne størrelsen som har to lag som begge kjemper såpass høyt oppe i systemet. Denne kvelden var det imidlertid ikke Ossett Town som skulle stå på motsatt banehalvdel, men snarere et forventet reserve- eller ungdomslag fra Rotherham United.

 

Selv om klokka fortsatt ikke viste mer enn halv sju, tømte jeg glasset og vandret med en drøy time til avspark ned Dimple Wells Road. Dimple Wells er for øvrig også navnet mange bruker på stadionet Queen’s Terrace, som i tillegg nå har fått et temmelig usjarmerende sponsornavn. Foran fotballstadionet ligger det rett utenfor et cricketanlegg, hvis flotte tårn med resultattavle står nesten helt inntil muren som omkranser fotballstadionet. Inngangen var fortsatt stengt, men da jeg kikket meg rundt ned langs nærmeste kortside var det noen spillere som gikk inn på anlegget gjennom en åpen port her. Jeg skulle jo uansett betale når man åpnet, så frekt og freidig gikk også jeg inn her slik at jeg kunne ta en runde rundt banen.

 

Man kommer normalt inn nederst på den ene langsiden, nær den nevnte kortsiden hvor klubbhuset står. Men jeg kom nå inn midt på denne kortsiden, mellom klubbhuset og tribunen ved siden av. Jeg startet runden – med klokka, og tok meg over på bortre langside der det midt på står en sittetribune. Denne har tre rader med seter, og er spesiell i den forstand at man passerer denne ved å gå innunder tribunen gjennom en gangvei bak setene. Ellers er det såkalt hard standing på denne langsiden. Det er det også på bortre kortside, der man også har en prefabrikert liten ståtribune bak målet.

 

På den andre langsiden er det mer hard standing, og her må man på et punkt forsere en stor murtrapp som leder ned fra en av flere inngangspartier som ikke var i bruk ved mitt besøk (og som jeg mistenker sjelden gjør annen nytte enn å tilfredsstille graderingskravene til FAs paragrafryttere), og denne må krysses over når vi skal ned mot nærmeste kortside. Men rett ved den nevnte trappen står de to laglederbenkene i rød og gul mur. Det var idet jeg kom forbi her og kikket i retning kortsiden med klubbhuset at jeg for første gang virkelig la merke til hvor skjevt banedekke på Queen’s Terrace faktisk er.

 

Herfra heller banen ganske merkbart ned mot bortre langside, og om det ikke er like stor helling som hos eksempelvis Hallam FC, tror jeg ikke jeg har sett større helling så høyt oppe i pyramiden som dette. Borte på den nærmeste kortsiden, rett bortenfor telleapparatene, står først et bygg som huser blant annet klubbens bar. Ved siden av er det på stedet jeg kom inn en terrasse med et par benker. Her står også en toetasjes brakke, der den nederste delen skulle vise seg å huse klubbsjappa, mens speakeren holder til i andre etasje som nås via en utvendig trapp. Herfra kan man om ønskelig klatre over gelenderet og over på tribunen som står ved siden av brakkene igjen, og skue utover landsbygda sør for Ossett. Dette er for øvrig en ståtribune som gir tak over hodet til de som står på de bakerste betongavsatsene her.

 

Klokka hadde passert sju før det begynte å bli liv i baren, og jeg overleverte £2,50 for en boks med Strongbow. Ikke før hadde jeg satt meg ned før jeg observerte at noen kom inn med et kampprogram under armen, og jeg registrerte gjennom vinduet at man nå også hadde fått betjent telleapparatene. Dermed gikk jeg for å betale de £5 det krevdes for inngang, samt ytterligere £1,50 for et flott utseende program i farger. Som det hadde blitt hintet til på forhånd var dette et program som dekket samtlige av Ossett Albions hjemmekamper i sesongoppkjøringen. Jeg hadde nemlig på forhånd vært i kontakt med klubbsekretær Steve Hanks, og han hadde fortalt at man vurderte å gjøre nettopp dette.

 

Jeg hadde lovet å gi meg til kjenne for Steve, og da jeg spurte bartenderen, pekte han få sekunder etter en ut kar som kom inn døra. Han ønsket hjertelig velkommen og fortalte at han hadde tatt med seg noe til meg. Han forsvant, og jeg satt igjen som et spørsmålstegn, men da han kom tilbake hadde han med seg en liten pose med norsk mynt han hadde til overs etter en ferie i Norge. Disse ville han gjerne gi meg, og jeg takket ærbødigst og forsikret om at de snaut 40 kronene muligens ville kunne kjøpe meg en halv pils. Innimellom hans diverse gjøremål rundt på anlegget ble det tid til litt koselig passiar med Steve, og bort til bordet mitt kom snart også en kar som er aktiv på Kempster-forumet og som hadde identifisert meg. Og jeg var jo noe spent på hva slags tanker de gjorde seg før kommende sesong.

 

Ossett Albion hører som sagt for tiden hjemme i NPL Division One North, og har nå hatt tilhold i denne ligaen siden opprykket fra Northern Counties East League i 2004. Riktignok har Albion de siste årene mer enn en gang beholdt plassen kun grunnet benådning som følge av at andre klubber har trukket seg, gått konkurs, eller ikke oppfylt stadionkriteriene for opprykk til non leauges step 4. Håpet er at man denne gang skal slippe å havne i en slik situasjon, og at de forhåpentligvis kan holde nedrykksstriden på avstand med gode sportslige prestasjoner. Det skal de kanskje være fornøyd med om de klarer, for de har nok ingen forutsetninger for å ta opp kampen med klubbene som forventes kjempe om tittelen.

 

Klubbsekretær Steve Hanks var for øvrig tidligere formann, før han tidligere i år overlot den posten til tidligere spiller Dominic Riordan, og da Hanks kom gående med en bunke stensiler med dagens lagoppstilling fikk jeg rasket til meg en av disse. Han gjorde samtidig oppmerksom på at klubbsjappa nå var åpnet, og jeg stakk hodet innom for å sikre meg en pin til min samling. Der hadde jeg mer hell enn jeg hadde hatt i baren tidligere, da jeg etter å ha gjentatt spørsmålet flere ganger til slutt ble tilbudt batterier! Jeg er usikker på hvordan man fikk «pin badge» til å bli «batteries», men det var uansett en artig episode som høstet stor latter fra alle parter da man forsto hva som hadde skjedd.

 

Jeg tok med meg en Strongbow ut på terrassen og slo meg ned på en av benkene, og snart lød kveldens første fløytesignal. Blant den tilreisende Millers-ungdommen ute på banen var det bare å innrømme at det ikke var særlig med navn jeg tidligere hadde hørt om, og hjemmelaget var fullt på høyde i en kamp som startet med mye spill på midtbanen og få store målsjanser. Det var ved flere anledninger tilløp til noe med gode raid på kantene, men det ble stort sett med halvsjanser. Da vertene ble tildelt straffespark med ti minutter til pause, tok spissen Ryan Harrison ansvar. Fra elleve meter satt han ballen sikkert i mål bak Millers-keeper Tony Thompson og sendte de oransje og sorte i føringen med 1-0. Dette ble fulgt opp med et par halvsjanser begge veier før spillerne fikk gå i garderoben. Hjemmelaget hadde nok vært hakket bedre, så det var slett ikke ufortjent.

 

Etter å ha ha fikset påfyll av gyllen nektar ble pausen for min del benyttet til hyggelig passiar med supportere og ledelse fra hjemmelaget, som var nokså tilfreds med det de hadde sett i første omgang. Ellers fikk jeg nok en gang en innføring i rivaliseringen mellom Ossett Albion og Ossett Town, med beretninger og anekdoter fra tidligere oppgjør de to imellom. Det har flere ganger blitt spekulert i om Town vil selge sitt stadion Ingfield for å bruke pengene til å bygge nytt anlegg, men jeg glemte dessverre å spørre om nyheter rundt dette. Noe annet som ved jevne mellomrom har vært et tema er en mulig sammenslåing mellom de to Ossett-klubbene, der tanken er at sammenslåing til en større klubb vil gjøre det enklere å hevde seg bedre. Heldigvis var motstanden mot dette fortsatt stor blant samtlige Albion-folk jeg snakket med om dette.

 

Fra matutsalget fikk jeg i bytte mot £2,50 servert en utmerket pork pie med tilhørende mushy peas (eller ertestuing om man vil) og brun saus akkurat i tide til starten på andre omgang. Den fortsatte innledningsvis som i første; med et lite overtak til vertene. Og fem minutter ut i omgangen ble Ryan Harrison tomålsscorer da han doblet ledelsen til 2-0. Det var etter dette stort sett ganske jevnspilt, og jeg sto med følelsen av at Albion hadde full kontroll. De gangene gjestene truet offensivt ordnet stort sett forsvaret greit opp. Omgangen ble etter hvert også litt oppstykket av spillerbytter, og det ebbet omsider ut med en ikke ufortjent seier 2-0 til Albion.

 

Med påfyll av fludium ble jeg sittende i baren og kikke litt nøyere i programmet og prate litt med folket der. Det var trivelig, men i godt selskap flyr tiden, og omsider var det på tide å takke for meg og ønske lykke til kommende sesong. Og med det gikk jeg opp på The Green, der buss 117 etter planen skulle plukke opp ved holdeplassen utenfor The Tap. Tilbake i Wakefield hoppet jeg av på Westgate og gikk rett tilbake til Graziers Arms, der det var lystig lag. Jeg unnet meg et glass eller to før jeg trakk meg tilbake.

 

English ground # 185:
Ossett Albion v Rotherham United XI 2-0 (1-0)
Pre season friendly
Queen’s Terrace, 30 July 2014
1-0 Ryan Harrison (pen, 35)
2-0 Ryan Harrison (50)
Att: 106
Admission: £5
Programme: £1,50
Pin badge: £3

 

Next game: 31.07.2014: Hertford Town v Tring Athletic
Previous game: 29.07.2014: Salford City v Chorley

More pics

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg