Mandag 28.07.2014: Crockenhill v Phoenix Sports
Etter å ha forsynt meg av hotellets varme frokostbuffet, unnet jeg meg en lengre dusj og litt avslapping på senga. Jeg hadde ikke dårlig tid, da det uansett ikke var innsjekking på Travelodge i Bromley før klokka 15. Utsjekking fra North Stafford Hotel var imidlertid klokka 11, og kun et par minutter før dette sjekket jeg ut og satt meg i sola på benkene utenfor. Jeg lot 11.12-toget kjøre uten meg, og nøt sola mens jeg bladde i Non League Paper. Først etter en stund i sola spaserte jeg over veien og inn på Stoke stasjon, der jeg satt meg på 11.50-toget til London Euston. Halvannen time senere kunne jeg der unne meg en røykepause før jeg tok meg ned til Victoria og satt meg på toget som skulle frakte meg til Bromley.
Etter et drøyt kvarter på dette toget hoppet jeg av på stasjonen Bromley South, som bør være kjent for de som har besøkt Bromley eller Cray Wanderers. Hotellet lå imidlertid nord i Bromley, og jeg unnet meg en taxi som snart slapp av meg og min bag utenfor stedets Travelodge. Jeg fikk raskt sjekket inn, men ble bare på hotellrommet lenge nok til å lade mobilene noe og benytte meg av hotellets halvtime med gratis WiFi. Deretter spaserte jeg nedover igjen mot Bromley South via High Street.
Rett overfor stasjonen ligger Wetherspoons-puben The Richmal Crompton, og da jeg hadde plenty av tid stakk jeg innom for å teste en ny festivalcider. Med 7,5% er det kanskje greit det ble med kun en pint av Mr. Whitehead’s Boxing Dog, men da jeg ikke var sikker på om det ville være matservering på dagens kamp bestemte jeg meg også for å ta en matbit. En porsjon gammon ble skylt ned med en j2o og deretter en pint Strongbow før jeg gikk for å ta toget.
Min destinasjon var Crockenhill i Kent, og den ligger omtrent på grevskaps-grensen mellom Kent og Greater London, men det lille stedet har ikke egen togstasjon. Derfor tok jeg toget til Swanley, og tok derfra taxi de få kilometerne ned til Crockenhill og Wested Meadow; hjemmebanen til Crockenhill FC. Det har en stund vært en ønsket destinasjon, og blir gjerne omtalt som «herlig falleferdig». Også i fjor sommer hadde jeg planlagt et besøk her. Den gang ble kampen jeg hadde sett meg ut flyttet, men det var heldigvis ikke tilfelle denne gang.
Allerede fra utsiden kunne jeg se at anlegget er temmelig slitent, og konstruksjonen som fra innsiden viste seg å være hovedtribunen fremstår fra utsiden som en forfallen rønne. Jeg tok det først for å være klubbhuset, men sjåføren forklarte at klubbhuset lå lenger bak, og pekte mot en bygning man skimtet deler av og som fra denne vinkelen virket som et falleferdig forvokst skur. Inngangspartiet var ubemannet men døra var åpen og hang og slang på halv tolv, og jeg tuslet inn gjennom åpningen i bølgeblikken. Det var en times tid til avspark, og jeg hadde sett et par av spillerne ankomme, men inne på anlegget var det kun en mann å se der han fikset på matta på motsatt side av banen. Så jeg la like gjerne ut på min runde rundt banen.
Man kommer inn på den ene langsiden, og til høyre for meg hadde jeg umiddelbart en liten ståtribune der en spinkel konstruksjon gir tak over hodet til de som står på en betongavsats her. Det vil si, den skulle gitt tak over hodet, men halvparten av bølgeblikken som utgjorde taket har blåst ned. Nå skal det sies at man under forrige sesong ble offer for en kraftig storm som rev ned deler av anlegget, blant annet et stillas bak det ene målet. På den nevnte ståtribunen har jeg senere sett bilder av at man har laget en benk ved hjelp av gamle øltønner og noen planker, men det var nå borte. I stedet sto det noen gamle stoler her, omringet av alt mulig slags skrot, som biter av bølgeblikk, en gammel presenning, biter av treverk etc.
Men jeg gikk motsatt vei da jeg startet min runde, og til venstre for der jeg kom inn står hovedtribunen midt på denne langsiden. Det er en tribune med benkerader i tre, og sidene kledd i rødt bølgeblikk. Samme materiale har man også på taket, og tribunen falt virkelig i smak hos undertegnede. På midten av denne er det en smal spillertunnel med klubbens logo malt over. Bortenfor hovedtribunen står en annen bygning i flere seksjoner, men denne var ikke åpen ved mitt besøk. På utsiden der var det et parti med ståplasser opphøyet med et betongtrinn, og mon tro om ikke det er her man har en tea bar. På baksiden av disse er klubbens bar, men det skal vi komme tilbake til.
Jeg tok meg over på bortre kortside, der en bølgebryter fikk meg til å lure på om det tidligere har vært en ørliten ståtribune i form av betongtrinn her. I så tilfelle er den (som så mye annet) gjengrodd av gress, men det er nå i hvert fall en liten gressvoll her. Rett bortenfor her står en knøttliten hjemmesnekret(?) tretribune der man kan stå i ly for eventuelt regn. Videre bortover mot bortre langside ble gresset høyere og høyere, og når jeg svingte rundt inn på denne langsiden måtte jeg tråkke meg gjennom gress og villniss som nådde meg til langt opp på leggen samtidig som jeg forsøkte å ikke tråkke på gamle bølgeblikkplater, planker, metallstenger og annet skrot som lå strødd her sammen med gamle malingspann, trafikk-kjegler, øltønner, helt eller delvis ødelagte stoler etc.
På denne langsiden står de to laglederbenkene i hvitmalt leca, med et hvitt tregjerde som kjemper for å holde seg noenlunde oppreist mellom de to. Lenger ned mot det hjørnet i andre enden kommer man rett og slett ikke rundt. En vegg av brennenesle, tornebusker og annet kratt hindrer sammen med en liten bekk folk i å gå rundt her, så jeg skrittet rett og slett elegant(?) over gjerdet som her var ødelagt og kuttet over banen over på kortsiden. Her er det heller ikke stort, annet enn en vegg av trær og vegetasjon bak mål, og selvsagt mer skrot. Det står deler av et gammelt stillas her, og det er såvidt jeg kan skjønne restene av stillaset som blåste ned i vinter. Det forklarer i så fall mengden av metallrør- og stenger som ligger her.
Med det var rundturen over idet jeg kom over på nærmeste langside igjen, og jeg må ærlig innrømme at selv om sikkert ikke alle (spesielt ikke om man kun er vant til PL og den slags) hadde likt seg her, kan jeg ikke annet enn å istemme i utsagnet om at Wested Meadow virkelig er «wonderfully ramshcakle» – eller herlig falleferdig. Når sant skal sies har jeg nok kanskje sett nedlagte og fraflyttede anlegg som har sett mindre falleferdige ut enn dette. Men herregud, for en karakter! Jeg elsket det, og kan bare si at det var verdt ventetiden.
Nå var det derimot på tide å finne baren. Den viste seg som sagt å være bak hovedtribunen, som man må gå rundt, og den er meget trivelig. Her kan man slå i hjel godt med tid med å se på alle bilder, skjerf og vimpler etc de har fylt opp vegger og tak med. Hadde jeg visst de hadde samlet på slikt, skulle jeg tatt med meg deler av den gamle skjerfsamlingen min.. En Stella cider ble bestilt og karen bak disken, som tydeligvis var en slags altmuligmann, serverte gladelig. Han var identisk med karen som hadde holdt på ute på matta tidligere, og for alt jeg vet kan han også han vært formannen selv.
Han klarte også å fiske frem en pin som jeg ga ham £3 for, og bekreftet samtidig at det var gratis inngang for kveldens kamp, der hjemmelaget var vertskap for Phoenix Sports. Gjestene hører jo hjemme i Southern Counties League – ett nivå over Crockenhill, men nå ble jeg fortalt at det tydeligvis var deres reservelag fra Kent County League som kom på besøk. De vant forrige sesong Kent County League Division Two West, og da de har rykket opp til Division One West vil det si at de spiller på non league step 8. Kent County League er jo en feederliga til Kent Invicta League (step 6) der Crockenhill spiller.
Når det er sagt ble jo Crockenhill desidert jumbo forrige sesong, som i det hele tatt var en marerittsesong for The Crocks. Flere ganger tapte de med resultater som ville vekket oppsikt i ishockey (fire ganger tap med tosifrede antall mål uten å score selv), og hadde i perioder store problemer med i det hele tatt å stille fulltallig da spillere rett og slett ikke dukket opp til kamp. Sesongen endte med tragikomiske 1-0-27 og 20-159 i målforskjell(!!) på 28 kamper! Den eneste seieren kom for øvrig hjemme mot lokalrival Eltham Palace.
Manager Craig Clark tok over i løpet av den vanskelige fjorårssesongen, og de regner ikke med noe under denne sesongen, men håper å kunne bygge opp et nytt lag fra grunnen. Lattermildt måtte de bekrefte min påstand om at det i hvert fall ikke kan bli så mye verre. Det er trist å se klubben slite slik, for så sent som under 1980-årene var Crockenhill en storhet i Kents non-league fotball. Det er jo dessuten klubben der Tony Cascarino startet sin karriere, og mange vil nok huske ham fra både Gillingham Millwall, Aston Villa, Chelsea og Marseille. Han ble i følge historien visstnok solgt fra Crockenhill til Gillingham i 1982 for et sett med nye treningsdrakter!
Mens jeg lesket strupen gikk jeg rundt i lokalet og kikket på de mange interessante avisartikler og bilder som hang på veggene, og karen bak disken hentet dessuten frem tre kampprogram fra fjorårssesongen til meg som trøst for at det ikke var noe kampprogram denne kvelden. Jeg bladde litt i disse mens jeg tømte glasset, og snart var det på tide å installere seg i påvente av kampstart, så jeg vandret ut i Kent-kvelden og tok oppstilling på langsiden på siden av hovedtribunen, på høyde med en tenkt 25-meters linje fra det ene målet.
Dommeren blåste og jeg startet min stoppeklokke, men uten noen lagoppstilling var det håpløst å forsøke å identifisere de forskjellige spillerne. Heldigvis var noen av mine sidemenn godt kjent med i hvert fall hjemmespillerne. Verre var det med gjestene, og da deres spiss og kaptein med nr 9 på ryggen scoret etter 12 minutter visste jeg foreløpig ikke at det var den gamle Welling United-spilleren Steadman Callender (det fikk jeg først vite flere dager senere, via Twitter). Det var ikke helt kompetent keeperspill ved det første målet, og da Phoenix Sports økte til 0-2 etter 39 minutter var det etter et selvmål av Jim Williams(?). Det må nok også sies at nivået på det som tidvis skjedde ute på banen kanskje er det hittil laveste jeg har sett på mine rundreiser i den engelske fotballpyramiden. Uansett, 0-2 sto seg til pause.
Etter en forfriskning i baren bar det ut igjen, akkurat tidsnok til å se andre omgang sparkes i gang. Jeg tok oppstilling på samme sted, men snart begynte det for første (og vel eneste) gang på turen å dryppe fra oven. Jeg stilte meg innunder den tidligere nevnte ståtribunen til høyre for inngangen, men selv med så få tilskuere (jeg talte 36 tilskuere) var det begrenset hvor mange som fikk plass under den lille flekken av tak som var komplett, så jeg valgte å heller sette meg opp på hovedtribunen. Her fikk jeg som sidemann en kar som nylig hadde blitt engasjert av Crockenhill for å analysere deres kamper, og han har sannsynligvis mer enn nok å gripe tak i.
Han fikk i det minste se hjemmelaget redusere til 1-2 ved Jack Bath etter 52 minutter, og de for anledningen blåkledde (ikke vet jeg hvorfor de ikke spilte i sine normale røde og hvite hjemmefarger av typen Doncaster Rovers spiller i) hjemmespillerne fikk fornyet håp. 20 minutter ut i omgangen gjenopprettet imidlertid gjestene sin tomålsledelse da Steadman Callender scoret sitt andre og økte til 1-3. Callender hadde virkelig kvelden, og kun tre minutter senere kunne han trille inn sitt tredje og lagets fjerde. Og da dommeren pekte på straffemerket etter at en Sports-spiller gikk i bakken, var det bare en mann som skulle ta straffesparket. Steadman Callender satt sikkert inn sitt fjerde for kvelden og fastsatte sluttresultatet til 1-5.
Jeg vet ikke hvor forsterket Phoenix Sports-laget eventuelt var med førstelagsspillere (om det var noen), men spesielt Callender herjet tidvis med Crocks-forsvaret, og ut fra det jeg så denne kvelden skulle man tro han skulle kunne forsvare en plass i deres førstelag i Southern Counties League. For Crockenhill sin del er det bare å håpe de får litt bedre skikk på spesielt det defensive til sesongen starter på alvor. Bortelaget stakk faktisk nesten umiddelbart uten å komme innom klubbhusets bar, og dermed gikk jeg glipp av muligheten til å spørre de ut om deres målscorer (som det heldigvis kun var en av tross alt). Det var et sammentreff som gjorde at jeg etter hjemkomst kom til bunns i saken via Twitter. Twitteransvarlig kunne ikke svare, men henviste til reservelagstreneren. Men før jeg kom så langt hadde Callender selv retweetet mitt innlegg. Han hevdet dessuten på Twitter å ha følt seg så dårlig den morgenen at han vurderte å stå over, så mon tro hvordan han spiller når han er frisk..
Da bortelaget hadde reist av gårde sporenstreks, fikk jeg beskjed om at det bare var å forsyne seg med smørbrød og andre godsaker som ble satt frem. Det begynte etter hvert å tynnes ut, og da jeg ringte etter taxi var jeg nesten den siste gjenværende. Jeg fikk beskjed om at taxien ikke kunne komme før om en halvtime, men belaget meg på å vente. Manager Craig Clark sa at han imidlertid kunne tilby meg skyss til Swanley stasjon da han skulle forbi der, så taxien ble avbestilt og glasset tømt, og snart var vi på vei.
Vel fremme i Swanley takket jeg Clark for skyss og ønsket lykke til, før jeg hoppet på toget den korte turen tilbake til Bromley South. Derfra unnet jeg meg en taxi tilbake til hotellet, og ble liggende å bla litt i de gamle programmene jeg hadde fått før jeg tok kvelden. Jeg satt stor pris på besøket i Crockenhill, og håper klubben kan komme seg på rett kjøl og snart kikke oppover igjen. Dagen etter skulle jeg nok en gang nordover igjen, så det var bare å slukke lyset og få seg litt søvn.
English ground # 183:
Crockenhill v Phoenix Sports 1-5 (0-2)
Pre season friendly
Wested Meadow, 28 July 2014
0-1 Steadman Callender (12)
0-2 Jim Williams (og, 39)
1-2 Jack Bath (52)
1-3 Steadman Callender (65)
1-4 Steadman Callender (68)
1-5 Steadman Callender (pen, 84)
Att: 36 (hc)
Admission: Free
Programme: None
Pin badge: £3
Next game: 29.07.2014: Salford City v Chorley
Previous game: 27.07.2014: Leek Town v Leek CSOB