Mandag 21.04.2014: Hartlepool United v Morecambe
En dag jeg hadde sett frem til hadde blitt enda bedre av at Steve hadde tilbudt meg skyss fra Hartlepool til Newton Acliffe, men etter at vi forlot Billingham og lokalderbyet der var det selvsagt først kamp i Hartlepool som sto på plakaten og hadde hovedfokus. Mens vi kjørte mot Hartlepool sendte jeg en varm tanke til Harvey Harris og ikke minst Peter Sixsmith som hadde tipset meg om mulig skyss. I bilen gikk praten rundt fotballrelaterte temaer, og sesongkortinnehaveren Steve var meget nervøs på vegne av sitt Hartlepool United som hadde surret seg ned i nedrykksstriden. Etter å ha sluppet av en av karene på veien, kunne han omsider slippe av meg og en annen på baksiden av Victoria Park, der han pekte ut møtestedet etter kamp. Og med det kjørte han av gårde der han skulle en kjapp tur hjemom før kamp.
Det var fortsatt over halvannen time til kamp da jeg tok meg over parkeringsplassen og svingte inn på Clarence Road for å oppsøke billettkontoret. Hartlepool United hadde redusert billettprisene til £5 til denne kampen, og det kan man jo slett ikke klage på. Imidlertid var ikke alle Morecambe-supporterne like imponert, der de hadde betalt en helt annen pris via sin egen klubb. Såvidt jeg forsto det ble de nå oppfordret til å oppsøke billettkontoret for å få penger refundert, men jeg hadde allerede sikret meg en billett til Millhouse Stand før et slikt eventuelt rush startet – om Morecambes bortesupportere noensinne har skapt noe som kan minne om et rush (men de var da omsider 241 tilreisende som hadde tatt turen fra Lancashire).
Etter å ha stukket hodet innom klubbsjappa for å kjøpe en pin til min samling, byttet jeg også bort £3 for et kampprogram fra en pjokk som sto og solgte disse. Med mastene til fregatten HMS Trincomalee i syne nede ved havna var det litt fristende å være litt turist og ta en kikk på Storbritannias eldste fortsatt flytende krigsskip. Den gamle skuta er nå gjort om til museumsskip, men jeg slo det raskt fra meg – det får bli en annen gang når jeg eventuelt har bedre tid i byen ved Nordsjøen. I stedet oppsøkte jeg puben The Millhouse Inn, der det allerede var fullpakket med supportere i blått og hvitt.
Med en pint cider slo jeg meg ned i solskinnet på utsiden og kikket litt i dagens kampprogram, som utseendemessig og innholdsmessig er av typen man forventer av en klubb i Football League. Men der jeg ofte finner FL-programmer noe uinteressante, bød hjemmelagets «The Blue Point» på et par interessante saker. Ikke minst gjaldt dette en spennende artikkel om 1971/72-sesongen, da de også befant seg i nedrykksstriden og sto i fare for å forsvinne ut av ligaen. Dette var under tiden der de fire nederste måtte stille til gjenvalg (ingen klubb har for øvrig gjort dette flere ganger enn nettopp Hartlepool United), og det hele kokte ned til en bortekamp mot erkerival Darlington som også kjempet i bunnen. Meget artig lesning!
For å drive litt historietime med Hartlepool United som tema (selv om mange allerede kanskje vil kjenne godt til klubbens og byens historie), har klubben en etter hvert lang historie i Football Leagues lavere divisjoner. Klubbens røtter kan spores tilbake til amatørklubben West Hartlepool som faktisk vant FA Amateur Cup i 1905. Da West Hartlepool Rugby Club tre år senere gikk konkurs og forlot sin Victoria Park, var denne klubben drivkraften da en ny profesjonell fotballklubb ble stiftet under navnet Hartlepools United og tok over rugbyklubbens hjemmebane, der de har spilt siden. Flertalls-s-en i navnet henspeilet på at klubben skulle representere de to byene West Hartlepool og «Old Hartlepool».
Her er det vel på sin plass å forklare den noe spesielle historien rundt byen(e). Som utskipningshavn for kull fra kullfeltene i County Durham vokste byen Hartlepool etter at jernbanen kom i 1835. Men et drøyt tiår senere ble en konkurrerende jernbanelinje anlagt til West Hartlepool som nå vokste frem ved siden av «Old Hartlepool». De to rivaliserende byene vokste frem side om side inntil de ble slått sammen i 1967. Det var i denne anledning at klubben samme år fjernet flertalls-s-en og fikk dagens navn. Imidlertid er fortsatt kallenavnet Pools i flertallsform et minne om dette. Ellers har de jo et annet svært originalt kallenavn: The Monkey Hangers.
Opprinnelsen burde være godt nok kjent, men for de uinnvidde har det altså bakgrunn i en historie fra Napoleonskrigene på begynnelsen av 1800-tallet, da en ape ikledd fransk uniform ble skylt i land etter et forlis utenfor Hartlepool. De innfødte skal ha anklaget apen for å være fransk spion og dømt den til døden ved henging. Betegnelsen «Monkey Hanger» skal opprinnelig ha blitt brukt nedsettende, ikke minst fra eksempelvis Darlington-fansen, men mange Hartlepool-fans har etter hvert begynt å se på dette som en hedersbetegnelse. Klubbens maskot er nå sågar «H’angus the Monkey»! Og en av de som har hatt rollen som H’angus var Stuart Drummond, som stilte til valg som ordførerkandidat – ved flere anledninger kledd som H’angus og med valgløfter som gratis bananer til alle skolebarn – og som til alt overmål ble valgt til ordfører i 2002 (hvoretter han la H’angus-kostymet på hylla).
Sammen med Rochdale er Pools nå den klubben som har spilt flest sesonger i Football League uten å noen gang ta seg høyere opp enn nivå tre. Og etter nedrykk til nivå fire forrige sesong har de hatt en noe snodig sesong i 2013/14. Etter en svak start på sesongen kom en periode med gode resultater som gjorde at man tok seg opp på øvre halvdel og supporterne begynte å snakke om mulig playoff. Men denne sesongens League Two har vært tett, og etter seks strake tap befant man seg igjen nede i sumpen og kikket seg nervøst over skulderen. Før dagens kamp mot Morecambe (som lå en plass og ett poeng foran) befant Hartlepool seg på en 19. plass, og hadde kun tre poeng ned til nedrykk med tre kamper igjen av sesongen. Tap for Morecambe kunne avhengig av andre resultater vise seg katastrofalt.
Dagens første pint ble tømt mens jeg hadde en rask samtale med noen Hartlepool-supportere som ga uttrykk for å være meget nervøse, og ikke minst med klubbens uheldige form var de ikke overbevist om at det ville gå bra sett med deres øyne. Jeg ønsket lykke til, og med en snau halvtime til kampstart tok jeg meg inn på Millbank Stand på anleggets ene langside. Tilfeldigvis så jeg Steve ankomme samtidig, og sammen med ham og hans kompis tok jeg oppstilling på ståtribunen foran på denne tribunen – etter å først ha gått tribunens lengde for å ta noen bilder (det er jo selvsagt begrenset med bevegelsesfrihet på et FL-stadion).
Millhouse Stand er kanskje ikke spesielt spennende fra utsiden, men innvendig er den slett ikke verst til å tilhøre et FL-anlegg i disse dager. Her har man som sagt ståtribune i forkant, som en paddock foran sittetribunen under tak i bakkant. På kortsiden til venstre for oss sto de tilreisende fra Lancashire-kysten på sittetribunen Rink End. I hjørnet mellom disse to er det et flott parti der ståtribunen foran på Millhouse Stand svinger rundt hjørnet bort mot Rink End, men denne seksjonen var dessverre stengt av. Cyril Knowles Stand (oppkalt etter den gamle Spurs-spilleren og Hartlepool-manageren) kan vel på motsatt langside sies å være hovedtribunen. Etter at anlegget under første verdenskrig ble bombet av en tysk zeppeliner i 1916, sto det i mange år her en liten tretribune mens man ventet på kompensasjon fra den tyske stat. Den kom aldri, og først i 1980-årene ble denne revet, før dagens tribune ble bygget i 1995. På samme tid ble ståtribunen på kortsiden Town End bygget, og det er her Pools-fansen lager mest rabalder.
Hjemmefansen hadde tatt oppfordringen om å møte opp, og med 4 864 tilskuere på plass skapte de allerede før kamp en voldsom stemning. Deres helter i blått og hvitt startet da også positivt, og hadde tidlig et initiativ der de det første kvarteret virket ballsikre mens Morecambe-spillere ble løpende imellom. De skapte imidlertid ikke noen skikkelige farligheter, og etter at Jonathan Franks skjøt himmelhøyt over fra god posisjon hadde Marlon Harewood den hittil største sjansen da han lurte offside-fellen og så sin avslutning på nærmeste stolpe bli blokkert av Shrimps-keeper Barry Roche. De fikk imidlertid en påminnelse om at Morecambe ikke skulle tas lett på da Jack Sampson stormet inn i feltet, og kun en oppofrende blokkering fra Pools-kaptein Sam Collins hindret avslutning på mål.
Dette skremmeskuddet var kanskje et tegn på hva som skulle komme, for få minutter senere leverte Andy Parrish en crossball som traff hodet til Kevin Ellison inne i feltet, og hans heading dalte over Pools-keeper Scott Flinders og inn i mål til 0-1. Det virket som om dette slo lufta fullstendig ut av hjemmelaget, og nå virket de plutselig nervøse og usikre. Morecambe kunne i stedet økt ledelsen, men fra god posisjon gikk headingen fra Alex Kenyon like utenfor. Hartlepool var nå i trøbbel, og frustrasjonen begynte å bre seg både i laget og på tribunen, der jeg overhørte flere sette spørsmålstegn ved manager Colin Coopers disponeringer. Morecambe virket nå farligere enn hjemmelaget, og kanskje var det greit for Pools at det tikket mot pause slik at man fikk foretatt seg noe.
I pausen klarte jeg å få sneket til meg en røyk bak Millhouse Stand, selv om det kanskje ikke var lov om man skal dømme utfra reaksjonen til en vakt som plutselig kom for å klage på en enkelt person som sto og røyket mens et nesten tresifret antall gjorde det samme rett ved siden av ham uten at de fikk tilsnakk. Jeg hadde ikke spist siden frokost og stilte meg i den lange køen for matservering. Men etter å ha nesten komme frem til disken ble det opplyst om at de nå var utsolgt for all mat og drikke! Ut fra jubelen å dømme kom uansett spillerne tilbake på banen, så jeg fant i stedet tilbake til ståtribunen på Millhouse Stand.
Morecambe virket ikke overraskende svært fornøyd med resultatet, og brukte nå svært lang tid ved hvert minste stopp i spillet. I tillegg ble de ved et par anledninger selvsagt liggende i et par minutter før de kom seg av banen, for deretter å returnere umiddelbart like friske som før. Spesielt målscorer Ellison fremsto nokså usympatisk i dette henseendet, i tillegg til å stadig være involvert i små episoder. Det lille initiativet de hadde gitt Hartlepool ved å legge seg mer bakpå ble ikke utnyttet spesielt godt selv om Pools hadde en del ball. Og da vi nærmet oss timen ble ettermiddagen foreløpig enda mer frustrerende for hjemmefansen da de ble redusert til ti mann. Kanskje var det nettopp frustrasjonen som også begynte å bre seg blant spillerne, for Simon Walton fikk direkte rødt for en stempling av Jordan Mustoe, hvis legg fikk smake midtbanespillerens knotter. Det hadde gått fra vondt til verre for hjemmelaget.
Imidlertid var det tydeligvis en slik oppvekker hjemmelaget trengte, for de hevet seg nå faktisk betraktelig og begynte å presse kraftig på. Etter en periode med press fikk ikke Morecambe klarert ordentlig, og fra drøye 20 meter fyrte innbytter Jack Compton av en skudd som suste inn nede i bortre hjørne. 1-1, og Victoria Park eksploderte i lettelse. Oppildnet av den herlige atmosfæren fortsatte Pools’ ti mann å presse på i jakten på et vinnermål. Innbytter Compton hadde gjort mer enn å score, for med hans inntreden virket Hartlepool å få en ny dimensjon i sitt angrepsspill, der han var en trussel på venstrekanten og skapte hodebry og strekk i Morecambe-forsvaret. Nå var det spillerne, og spesielt spissen Harewood, som stadig manet fansen til innsats, og de responderte ved å være sitt lags for anledningen ellevte mann og mane sine helter fremover.
80 minutter var passert da Jonathan Franks fyrte løs fra 20 meter, og bortekeeper Roche måtte gi retur. Den gikk rett ut til innbytter Jack Barmby som beholdt roen nok til å dra av en forsvarer før han rullet ballen forbi Roche og i mål til 2-1. Hartlepools ti mann hadde snudd kampen, og Victoria Park virket å gå fullstendig av hengslene der flere supportere var ute på banen og feiret med spillerne. Nå gjaldt det bare å holde ut! Morecambe truet, men Duckworth og en god kaptein Collins ryddet opp i stor stil der bak. På tampen kunne Pools økt til 3-1, men det duppende skuddet til Brad Walker fra bortimot 30 meter smalt i tverrliggeren, og keeper Roche fikk blokkert returen fra Franks. Etter at Franks igjen hadde tvunget frem en redning, ble hele fem tilleggsminutter annonsert. Et unisont stønn gikk gjennom Victoria Park, men det nærmeste Morecambe kom var et par headinger som gikk over.
En viktig seier var dratt i land, og med resultatene i de andre kampene i deres favør hadde Hartlepool i realiteten allerede sikret eksistensen. Jim Bentleys gutter måtte imidlertid kanskje begynne å kikke seg nervøst over skulderen. Som de fleste andre fremmøtte var selvsagt Steve storfornøyd, men hevdet fortsatt at han ikke var noen fan av manager Coopers spillestil. Hans kompis påpekte at han i det minste hadde gjort gode bytter med begge målene fra innbyttere, men Steve hadde svaret klart også på dette og mente at de to selvsagt burde spilt fra start. Etter å ha applaudert spillerne av banen hastet vi mot bilen for å sette kursen mot Newton Aycliffe og dagens tredje kamp.
English ground # 169:
Hartlepool United v Morecambe 2-1 (0-1)
League Two
Victoria Park, 21 April 2014
0-1 Kevin Ellison (25)
1-1 Jack Compton (67)
2-1 Jack Barmby (81)
Att: 4 864
Admission: £5
Programme: £3
Next game: 21.04.2014: Newton Aycliffe v Shildon
Previous game: 21.04.2014: Billingham Town v Billingham Synthonia
