Lørdag 19.04.2014: Stocksbridge Park Steels v Kings Lynn Town
Den andre dagen av Northern Leagues Easter Hop bød nok en gang på tre kamper; alle i Northern League Division Two (der man skulle besøke Jarrow Roofing, Washington og Birtley Town). Jeg hadde imidlertid planlagt å ta en pause fra arrangementet denne dagen, og heller foreta en utflukt til en av klubbene jeg en stund har ønsket å besøke. Så etter å ha forsynt meg godt fra den varme frokost-buffeten ved Travelodge Newcastle Central, spaserte jeg igjen frisk og rask mot togstasjonen i Newcastle.
Om bare Wakefield hadde spilt sin siste hjemmekamp på Belle Vue (der man har banedelt med byens rugby league klubb Wakefield Trinity Wildcats på deres flotte anlegg) denne dagen i stedet for to dager senere så hadde jeg satt kursen dit, men dessverre hadde de denne dagen bortekamp. Det sto nå i stedet mellom Mossley og Stocksbridge Park Steels, og til syvende og sist ble reiseveien avgjørende da jeg falt ned på sistnevnte. Og dermed kunne jeg klokka 10.35 hoppe på toget som skulle frakte meg ned til Sheffield.
Ti på halv ett hoppet jeg av toget i Sheffield og hastet ut av stasjonen med snuta vendt mot Sheffield Interchange få meter bortenfor. Herfra skulle buss nummer 57 gå mot Stocksbridge ti minutter senere, og da jeg en drøy uke tidligere hadde base i Sheffield i forbindelse med kamp i Rotherham, hadde jeg gjort meg kjent med hvilket stopp den kjørte fra. Jeg ble litt forvirret da jeg så det tydeligvis ikke var noen 12.30-avgang likevel, men jeg slapp å vente lenger enn snaue ti minutter. Sjåføren kunne fortelle at de ikke solgte returbilletter, men etter å ha punget ut £3,80 satt jeg med en dagsbillett for Sheffield-bussene.
Den snaue tre kvarter lange bussturen gikk snart inn i et voldsomt bakkete landskap snart etter vi hadde kjørt gjennom Hillsborough-området og forlatt Sheffield på vei nordover. Det gikk opp og ned, og opp og ned i bratte bakker og på tidvis smale veier – spesielt etter at vi hadde passert Worrall og Oughtibridge, der puben The Cock Inn syntes å more en liten gruppe tenåringer foran meg noe aldeles voldsomt. Vi hadde ikke før nådd toppen av en bakke før vi stupte ned på andre siden, og da bunnen var nådd gikk det øyeblikkelig rakt oppover igjen. Dette var tilfellet helt til vi kom inn i Stocksbridge, som i seg selv synes å bestå av svært lite annet enn bakker. Jeg trodde jeg bodde på et bakkete sted, men det var før jeg besøkte Stocksbridge!
Bussen stoppet for å slippe av en passasjer, og jeg innså plutselig at dette var holdeplassen der også jeg skulle av. Etter å ha takket sjåføren slik kutyme er i Storbritannia, hoppet jeg av nær krysset av Lee Avenue og Bracken Moor Lane. Til venstre gikk sistnevnte i en bratt bakke opp mot fotballklubbens stadion med samme navn, og jeg kunne se det der nesten på bakketoppen. Det var heldigvis kun 200 meter eller deromkring, men for utrente folk med svært dårlig kondis var det såpass bratt at det likevel var mer enn nok til at jeg valgte å slå fra meg tanken om å først ta en pint på en etter sigende god pub ytterligere hundre meter lenger opp.
Her holder Stocksbridge Park Steels til i idylliske omgivelser, bak et høyt steingjerde ut mot veien. Mens jeg fikk igjen pusten slo jeg av en liten prat med en kar som med halvannen time til kampstart var i ferd med å åpne portene. Han lo godt av min påstand av at de innfødte her må være i toppform med så mye bakker, før han avlivet akkurat den teorien. Jeg avleverte mine £8 og betalte ytterligere £1,50 for en kopi av dagens kampprogram før jeg gikk gjennom telleapparatene og kunne ta en ordentlig kikk på Bracken Moor Lane.
Look Local Stadium er for tiden det ikke like sjarmerende sponsornavnet, og man kommer inn i det ene hjørnet med det store klubbhuset i stein ruvende på høyre hånd. Det er her man finner den virkelig flotte delen av stadionet, der en ståtribune under åpen himmel følger svingen rundt dette hjørnet og strekker seg bort mot en ståtribune under tak som står bak det mål – noe tilbaketrukket fra banen, siden det her buer utover vekk fra banen. På bortre langside er det ikke noe som helst av fasiliteter, mens man på nærmeste langside finner hovedtribunen med sitteplasser. Mellom denne og klubbhuset i hjørnet er det et lite felt med ståplasser på en bratt seksjon med betongavsatser. Bak mål på bortre kortside er det heller ingenting.
Med min lille runde unnagjort oppsøkte jeg klubbhusets bar, som ligger i andre etasje av det flotte steinhuset i hjørnet ved inngangen. Her er det to forskjellige avdelinger avhengig av om man går til venstre eller høyre når man kommer opp trappa, og man får nesten litt pub-følelse. Med en pint Samuel Smith’s cider satt jeg meg ned for å ta en kikk i et program som inneholdt veldig mye reklame, men også en del interessante nyhetsartikler fra rundt om i Northern Premier League samt fyldig historikk for gjestende Kings Lynn Town (som de fleste vil vite er en føniks-klubb stiftet etter Kings Lynn FCs konkurs i 2009).
Det var altså klart for kamp i Northern Premier League Premier Division; en kamp der ingen av lagene hadde noe annet enn æren å spille for. Stocksbridge Park Steels var allerede klare for nedrykk, og hjemmesupporterne virket usikre på om de neste sesong ville kunne kjempe om umiddelbar retur slik tilstanden nå var med blant annet pengemangel. De mente seg noe misunnelige på gjestenes budsjett, som de mente burde ha sørget for at Linnets kjempen høyere opp en midt på tabellen der de nå befant seg. Det hadde kommet en god del bortesupportere, og de sa seg til en viss grad enig i at det muligens var noe skuffende. Men de ga også uttrykk for at det etter to strake opprykk først og fremst var viktig å etablere seg, og NPL Premier er jo uansett en meget tøff divisjon.
Mange vil vite at hjemmelaget er klubben der Jamie Vardy startet sin karriere, og de kunne så absolutt trengt ham der de før dagens kamp hadde gått på hele 14 strake tap og sto uten seier på de siste 20 (0-2-18)!! Kings Lynn hadde på sin side hatt en håpløs periode med seks strake tap i begynnelsen av mars, men sto nå med 7 poeng på de fire siste. De hadde imidlertid kun tre innbyttere på benken i og med at manager Gary Setchell hadde latt noen av spillerne bli igjen i Norfolk for å styrke reservelaget som skulle spille kamp i Peterborough & District League, der de kjempet om tittelen (er det rart jeg misliker reservelag i ligaer som inkluderer andre klubbers førstelag??). Det var gjestene som startet best uten at de klarte å spille seg til de helt store sjansene, men dette skulle bli symptomatisk for en tam forestilling der det var langt mellom sjansene, og man sto egentlig tidlig med følelsen av at dette fort kunne ende målløst.
Det første som minnet om en ordentlig sjanse kom etter 18 minutter i form av et skudd fra David Bell, men det ble flott reddet av hjemmekeeper Ben Scott som spilte sin siste kamp for klubben før han skulle legge opp. To minutter senere var Bell igjen frempå, men fra god posisjon avsluttet han utenfor. Janni Lipka sto for en av svært få Steels-avslutninger på mål da han headet en corner rett på Linnets-keeper Alex Street. Det var spillemessig tett og jevnt, med en lite overtak i sjanser til gjestene. Like før pause hadde dog Jamie Smith vertenes beste sjanse da han fyrte løs fra drøye 20 meter, men keeper Street leverte en flott redning.
Målløst til pause altså, og pausen ble tilbragt i klubbhusets bar med en ny pint av den gode nektaren fra Tadcaster-bryggeriet. Jeg fikk også høre historier fra det omvendte møtet tidligere i sesongen – en kamp som blir husket for at Steels-keeperen på vei til garderoben etter å ha fått rødt kort hoppet opp på tribunen og med sin sykepleier-utdannelse antakelig reddet livet til en supporter som hadde fått illebefinnende (som vel viste seg å være et hjerteinfarkt). Det var også interessant å høre en bortesupporters betraktninger omkring den nye klubbens oppstart i United Counties League og veien opp derfra. I pausen var det også skrapelotteri der jeg valgte meg skotske Rangers FC – et klokt valg som viste seg å bety gevinst på £20.
Da det igjen nærmet seg avspark tok jeg med meg resten av min pint og tok oppstilling på den flotte ståtribunen foran klubbhuset, der det er tillatt å nyte drikke fra plastglass. Her sto jeg sammen med den nevnte bortesupporteren; en kar jeg vil anslå var rundt 60, og som plutselig ut av det blå glapp sin helt fulle pint med cider og således helte den nedover hele meg. På den ene siden var jeg helt dyvåt både på jakke og bukse, og i tillegg så det ut til at jeg hadde pisset på meg! Han kunne ikke unnskylde seg nok og følte seg nok ganske dum, men han insisterte nå i det minste på å stå for innkjøpene av mine forfriskninger under andre omgang (noe som endte med at han måtte punge ut for to pints). Sulten begynte også å gnage, så jeg jeg gikk til innkjøp av en deilig steak & kidney pie med mushy peas (altså ertestuing) og brun saus. Et kupp til £2,50!!
På dette tidspunkt hadde andre omgang allerede blitt sparket i gang, og jeg hadde allerede stukket hodet inn på kontoret til klubbens speaker for å hente min gevinst – jeg hadde allerede vært der inne for å snoke til meg en kopi av lagoppstillingene før kampstart. Vertenes nummer ni, Jamie Smith, virket å være involvert i alt det lille hjemmelaget kom med offensivt, men det skortet på avslutningene der han først skjøt utenfor og deretter så sitt skudd forandre retning og gå til corner. Fortsatt var også folket rundt meg overbevist om at dette måtte da ende 0-0, for selv om gjestene fortsatt hadde et lite spillemessig initiativ, så hadde Steels-forsvaret likevel god kontroll. Ikke minst lot jeg meg tidvis imponere av Richard Haigh, som var svært solid der bak.
De gule og blå fra Norfolk (det var noe forvirrende at Kings Lynn ikke spilte i disse fargene da det var hjemmelaget som hadde dette kostymet) utgjorde kanskje bortimot halvparten av de 136 fremmøtte, og deres største utbrudd av applaus og jubel så langt var forbeholdt innbyttet av en spiller (Ryan Fryatt) som en stund hadde vært ute med skade. Når Jamie Smith først traff mål med et godt skudd, sto keeper Street i veien og fikk slått til corner. Med få minutter igjen fikk bortelagets Ewan Clarke kampens største sjanse da han headet et frispark knallhardt på mål. De var flere enn Clarke selv som trodde han hadde scoret, men keeper Scott hadde levert en imponerende refleksredning. Og da innbytter Chris Hamilton blåste vertenes siste sjanse over, da endte det med 0-0 og poengdeling.
Hjemmelaget hadde i det minste stoppet den fæle tapsrekken og tatt sitt første poeng på 15 kamper. Selv valgte jeg å ta en siste pint i baren mens jeg ventet på 17.40-bussen tilbake til Sheffield. Selv om jeg tømte blæra da jeg forlot klubbhuset så burde jeg kanskje gjort det også på bussholdeplassen før jeg hoppet på bussen. For snart utviklet turen seg til et mareritt, og jeg kan ikke huske å noen gang ha vært nærmere et «uhell» av den sorten i voksen alder. Til slutt fikk jeg vraltet meg av, og mon tro om det ikke kom noen dråper før jeg rakk inn på toalettet på Sheffield Interchange. En enorm vekt lettere kunne jeg omsider spasere over til Sheffield stasjon og sette meg på 18.47-toget som skulle frakte meg tilbake til Newcastle. Der ble det også tid til et par pints på The Centurion, der et par av groundhopperne hadde ankommet etter Easter Hops tre kamper den dagen (ut fra bilder så Jarrow Roofing slett ikke så galt ut). På vei tilbake til hotellet klarte jeg å motsto fristelsen av feststemte mennesker og lettkledde jenter på vei ut på byen, og returnerte i stedet til hotellsenga for å lese litt før jeg sovnet.
English ground # 165:
Stocksbridge Park Steels v Kings Lynn Town 0-0 (0-0)
Northern Premier League Premier Division
Bracken Moor Lane, 19 April 2014
Att: 136
Admission: £8
Programme: £1,50
Next game: 20.04.2014: Consett v Durham City
Previous game: 18.04.2014: Ashington v Crook Town
