Onsdag 16.04.2014: Lewes v Wingate & Finchley
Jeg hadde på ingen måtte hastverk med å forlate Royal Tunbridge Wells, da det ikke var all verdens reisevei ned til Brighton, der det ikke var innsjekking før klokka 15.00. Etter en varm buffet-frokost valgte jeg derfor å tilbringe deler av formiddagen med lesing på hotellsenga og drøye utsjekkingen så lenge som mulig. Rett før klokka 12 sjekket jeg ut av den fasjonable byens Travelodge og fikk de til å ringe en taxi som tok meg til stasjonen. 12.40-toget med Hastings i panna fraktet meg til St. Leonards Warrior Square, der jeg hadde et snaut kvarter på meg til å bytte tog, og kvart på tre steg jeg av toget på endestasjonen i Brighton.
I vårsola vandret jeg rett ned Queens Road/West Street, rakt frem med sjøen i sikte foran meg. I enden av denne veien, rett ved strandpromenaden, fikk jeg sjekket inn på Travelodge Brighton Seafront der jeg la meg for å lese litt på senga mens jeg ladet en av telefonene. Plutselig duppet jeg av og våknet ikke før klokka såvidt hadde passert halv fem. Jeg fikk summet meg og gikk for å kikke meg litt rundt i Brighton i håp om å få et noe bedre inntrykk av byen enn hva tilfellet hadde vært tre dager tidligere. Jeg må vel si jeg fikk til akkurat det, og etter at min spasertur hadde tatt meg forbi både Brighton Pier og turistattraksjonen Royal Pavillion, var det snart på tide å igjen oppsøke togstasjonen for å sette kurs mot Lewes.
Det er meget hyppige togavganger da Lewes ligger på hovedlinjen mellom Brighton og London, så det var ingen grunn til stress selv om 17.45-toget forsvant ut av perrongen idet jeg ankom stasjonen. 17.52-toget kom jeg meg imidlertid på, og nøyaktig et kvarter senere kunne jeg gå de få meterne fra Lewes stasjon til The Dripping Pan, kun et ørlite steinkast unna. Her har Lewes FC spilt sine hjemmekamper helt siden klubben ble stiftet tilbake i 1885! Etter å ha tatt en liten kikk langs langsiden ut mot veien (og oppdaget et gammelt inngangsparti som ikke lenger er i bruk), snudde jeg og gikk mot hovedinngangen som befinner seg bak det ene målet nærmest togstasjonen. Selv fra utsiden ser man raskt at det er en spesiell og karakteristisk tribune, selv om jeg samtidig fikk følelsen av den ikke er veldig typisk engelsk. Taket ga meg nemlig assosiasjoner til noe man nok vil se oftere på kontinentet.
Jeg ble avkrevd £11 i inngangspenger, og rett på innsiden byttet jeg bort ytterligere £2 mot en kopi av kveldens kampprogram. Og først etter å ha blitt overtalt til å delta i både golden goal- og 50/50-lotteriet kunne jeg ta stadionet med det fantastiske navnet The Dripping Pan i nærmere øyesyn. Mye har skjedd her siden 1885, men fortsatt har man en viss følelse av at man entrer et slags amfi (i mangel av et bedre ord for øyeblikket) der selve banen er anleggets laveste punkt omkranset av gressvoller og tribuner som gir flott oversikt for tilskuerne.
Man kommer altså inn på den ene kortsiden, øverst på den nevnte karakteristiske tribunen med navnet Philcox Terrace. Den er anleggets mest dominerende, og ble bygget i 2003 på den tiden da Lewes på alvor var på vei oppover i pyramiden. Helt inntil på den ene siden av denne ruver det store klubbhuset, som faktisk gjør at man fra visse deler av denne tribunen ikke ser det ene hjørneflagget. Sett fra denne tribunen har man på høyre langside nok en ny tribune, og der det tidligere var en stor gressvoll med en vaklevoren tretribune står nå den moderne og ikke altfor spennende sittetribunen The Rookery Stand. Denne ble bygget i 2007 da klubben hadde avansert helt til Conference Premier (og nesten brakk ryggen økonomisk).
På den bortre kortsiden Ham Lane End er det kun en liten ståtribune under åpen himmel, og denne er heller ikke gammel. Herfra kan man ikke uten videre ta seg over på den andre langsiden, og dermed måtte jeg snu og gå tilbake for å ta en kikk på The Dripping Pans siste skikkelige gjenværende gressvoll. Denne langsiden går bare under navnet The Grass Bank, og herfra har man en fantastisk oversikt over banen. Det er ingen fasiliteter her bortsett fra såkalt hard standing på en liten sti av betong som følger gjerdet som skal hindre folk fra å ta seg nedover gressvollen. Alt i alt er The Dripping Pan – til tross for en heftig modernisering det siste drøye tiåret – fortsatt et anlegg med masse karakter.
Med min rundtur og fotoseanse unnagjort stakk jeg innom klubbsjappa som var i ferd med å åpne øverst på ståtribunen bak det nærmeste målet, og etter å ha blitt eier av en pin valgte jeg å oppsøke baren som befinner seg i underetasjen av det store ruvende klubbhuset. Det viste seg å være et nokså koselig lokale, men temmelig lite. Kanskje er det det grunnen til at de i følge en kar jeg snakket med vurderer å bygge nytt klubbhus i hjørnet mellom det nåværende og sittetribunen på bortre langside. Hva som eventuelt da vil skje med det nåværende klubbhuset kunne han ikke svare på, men det bringer absolutt såpass karakter til anlegget at det ville vært synd om det ble revet. Uansett, snart hadde jeg gått til innkjøp av kveldens først pint og kunne sette meg ned og bla litt i kampprogrammet.
Det var altså duket for kamp i Isthmian League Premier Division, og et Lewes som få dager tidligere hadde avlivet siste rest av minimal mulighet for nedrykk hadde i og for seg ikke stort å spille for. Likevel lovet manager Garry Wilson å mane til innsats for å avslutte sesongen på en positiv måte. For gjestende Wingate & Finchley var realiteten en ganske annen, der londonerne befant seg med begge føttene godt plantet i nedrykksgjørma. Cray Wanderers og Carshalton Athletic var allerede nede, men to til skulle slå følge, og det sto mellom Thamesmead Town, Wingate & Finchley, East Thurrock United, og Enfield Town.
Jeg har tidligere vært inne på at Wingate & Finchley er en sammenslåing av to klubber, Wingate og Finchley. Sistnevnte kunne spore sin historie helt tilbake 1874, mens førstnevnte ble stiftet av jøder i nord-London rett etter andre verdenskrig med det for å øye å bekjempe antisemittisme med fotball. (mon tro hva de som stadig klager over at politikk ikke hører hjemme i fotballen mener om dette, men politikk er kanskje greit så lenge det er den rette politikken). Disse to slo seg sammen i 1991, og de som har lest Mike Baylys fantastiske bok «Changing Ends» vil kanskje vite at forfatteren i disse dager er involvert i styre og stell i denne klubben.
I forkant av min romjuls/nyttårstur tidligere denne sesongen hadde han invitert meg til deres Summers Lane da jeg vurderte avreise på Boxing Day (26/12), men den gang måtte jeg til slutt utsette avreisen med en dag slik at det ikke ble noen kamp der for min del. Jeg hadde dog håpet at han ville være til stede i dag slik at jeg kunne slå av en prat med ham, men han hadde blitt opptatt med andre ting slik at han tidligere på dagen hadde måttet melde avbud. Imidlertid pratet jeg litt med noen av de andre tilreisende, og ikke overraskende var nedrykksstriden tema blant de. Mens noen mente at man ved et nedrykk enkelt burde kunne ta seg opp igjen, virket majoriteten å være enig med undertegnede i at det fort kunne bli en tøff kamp – selv om jeg nok vil hevde at Isthmian League Division One North langt fra er den hardeste på step 4.
Bortefansen pekte også på deres hjemmekamp mot Enfield Town noen dager senere som en nøkkelkamp, men med kun to poeng på sine siste åtte ligakamper måtte de imidlertid heve seg om de skulle ha håp om å overleve. Blues-manager Daniel Nielsen virket å ha en voksen oppgave foran seg, og det var virkelig en nervøs stemning å spore blant supporterne i borteleiren. Utfra hans Lewes-motpart Garry Wilsons lovnader i kampprogrammet kunne han vel heller ikke håpe på noen hjelpende hånd fra The Rooks. Det var duket for en interessant kamp, og jeg tømte glasset og fant meg en plass på gressvollen. Der oppe på høyde med en tenkt 25-meters linje fra det ene målet hadde jeg perfekt oversikt da det ble blåst i fløyta.
Det var på ingen måte noen stor forestilling jeg ble vitne til i en første omgang som startet tregt og sjansefattig. Det var mye svakt spill, og ingen av lagene hadde vel egentlig skapt så mye som en halvsjanse da gjestenes kaptein Marc Weatherstone holdt på å gjøre det helt store. Etter omtrent halvspilt omgang sto han for omgangens største sjanse da Lewes’ Fraser Logan slo et frispark inn i feltet. Weatherstone fikk tilsynelatende et anfall av ukjent sort og i stedet for å klarere headet han ballen knallhardt mot eget mål. Han kan takke en flott reaksjonsredning fra sin keeper Cain Davies for at han ikke scoret selvmål og førte vertene i ledelsen.
Kanskje var det nervene som gjorde det, men et nedrykkstruet Wingate & Finchley med kniven på strupen klarte ikke å skape særlig hodebry for sine verter til tross for at heller ikke Lewes imponerte. Men i en kort periode klarte de å tvinge frem noen feil hos hjemmelaget, og deres største sjanse i første omgang kom etter at Leon Fisher ble flott spilt gjennom av Ahmet Rifat, men spissen avsluttet utenfor. Deretter hevet Lewes seg de siste ti minuttene før pause, og etter at Jay Lovett noen minutter tidligere hadde headet i tverrliggeren, var de kanskje noe uheldige da fikk et mål annullert. Et langt innkast ble stusset videre og ekspedert i mål av en eller annen i mølja foran mål, men linjemannen hevet flagget for offside til tross for at stussen muligens så ut til å komme fra en bortespiller.
Dermed 0-0 til pause, og den valgte jeg ikke overraskende å bruke til å nyte en forfriskende pint Aspalls i baren sammen med en eldre kar som hadde stått ved siden av meg under første omgang. Det var interessant å høre ham fortelle hvordan The Dripping Pan har forandret seg og hvordan det tidligere så ut. Han berettet videre hvordan han også pleide å se Lewes’ kvinnelag i aksjon, og var udelt kritisk til måten den moderne fotballen også har rammet damefotballen med en liga som nå tydeligvis inneholder utvalgte lag, og der man i stor grad har fjernet opp- og nedrykk mellom de forskjellige ligaer/divisjoner slik man gjerne ser i amerikansk franchise-idrett. Jeg ble også vist noen eksempler på hvorfor Lewes (i likhet med kveldens motstandere) har et rykte på seg for å lage morsomme og originale reklameplakater for sine kamper.
Det var akkurat tid til å oppsøke matutsalget for å få litt nødvendig føde i en sulten skrott, og en cheeseburger med bacon og løk ble bestilt mens andre omgang startet som den første hadde sluttet – med et Lewes som presset på. Og mens jeg endelig sto og spiste burgeren min fikk hjemmelaget omsider uttelling drøyt ti minutter ut i omgangen, etter at Jack Dixon hadde plukket opp en løs ball utenfor 16-meteren og sendt den rakt i krysset bak keeper Davies. En god og bevegelig Luke Blewden på topp og en rask Nicky Wheeler på venstrevingen skapte nå tidvis store problemer for Wingate & Finchley.
Og det var Blewden som etter 76 minutter vant en løpsduell med bortekaptein Weatherstone og fra spiss vinkel trillet ballen mellom beina på keeper Davies. 2-0! Da hjemmelaget også satt innpå Rhys Murrell-Williamson fikk de enda en dimensjon i sitt angrepsspill, og det var etter innbytterens flotte raid og innlegg fra høyrekanten at Blewden etter 87 minutter kunne fastsette sluttresultatet til 3-0. Wingate & Finchley var skuffende svake, og det nærmeste de kom scoring var et godt skudd fra Ahmet Rifat som ble reddet av keeper Rikki Banks. Bortsett fra dette klarte de ikke å skape stort som truet målet til Banks, som dermed holdt nullen.
For Wingate & Finchley sin del hadde den påfølgende lørdagskampen mot Enfield Town nå blitt enda viktigere, og de var ikke særlig lystige til sinns, bortefolket som slukket sorgene i baren før hjemreise til London. Lewes-gutta var mer fornøyd etter å selv ha satt stopper for en elendig periode med hele 11 ligakamper uten seier (0-4-7). En av Crabb-brødrene (uvisst hvilken) var også fornøyd med dette da jeg vekslet noen få ord med ham etter kamp. Det er jo hele tre Crabb-brødre i Lewes-stallen – Matt, Nathan og Sam – hvorav de to sistnevnte hadde spilt denne kvelden. Etter en pint takket jeg for meg og gikk den korte veien tilbake til Lewes togstasjon for å returnere til Brighton.
Tilbake i «London-by-the-Sea», som byen kalles, fikk jeg denne kvelden et langt bedre inntrykk enn jeg hadde helgen før. Men det har kanskje med at jeg denne gang valgte å leske strupen i et par real ale puber, der sjansen nok er mindre for å måtte omgås (eller bli gjenstand for oppmerksomhet fra) mannlige fjoller med høyt østrogennivå. The Evening Star er en slik pub som høster rosende omtale blant kjennere, og beliggende et steinkast fra Brighton stasjon utgjorde den et eminent mål for en pitstop. Jeg var tydeligvis ikke den eneste som hadde slike planer, for der traff jeg snart på min samtalepartner fra pausen i Lewes-kampen.
Med lokal cider på fat måtte jeg selvsagt smake på varene, og pints med både Orchard Pig-Philosopher og en annen jeg ikke husker navnet på (begge av typen cloudy) falt godt i smak. Jeg hadde imidlertid ikke tenkt meg ut på noen rangel (det skjer svært sjelden i disse dager gitt!), og da det rett før midnatt ble ringt i bjella for siste servering så tømte jeg i stedet glasset og trakk meg tilbake til hotellsenga.
PS! Wingate & Finchley rykket til slutt ned. Før siste serierunde lå de a poeng med East Thurrock United som hadde bedre målforskjell, men det så lyst ut da Wingate & Finchley tok ledelsen hjemme mot Billericay Town samtidig som ETU lå under 0-2 i sin hjemmekamp mot playoff-klare Bognor Regis Town. Men til tross for at Wingate & Finchley til slutt vant sin kamp hele 5-0 hjalp det lite da East Thurrock United snudde 0-2 til seier 4-2 og sikret plassen på målforskjell foran Wingate & Finchley, som rykket ned sammen med Thamesmead Town og de to tidligere nevnte som allerede var klare før mitt besøk.
PPS! Det er sjelden jeg kommenterer slik i ettertid angående utfall av sesongene, men til tross for å ha havnet under nedrykksstreken, beholdt WIngate & Finchley omsider likevel plassen etter å ha blitt benådet som følge av kabalen som fulgte etter at Worksop Town trakk seg fra NPL Premier.
English ground # 160:
Lewes v Wingate & Finchley 3-0 (0-0)
Isthmian League Premier Division
The Dripping Pan, 16 April 2014
1-0 Jack Dixon (56)
2-0 Luke Blewden (76)
3-0 Luke Blewden (87)
Att: 320
Admission: £11
Programme: £2
Next game: 17.04.2014: Dunston UTS v Hebburn Town
Previous game: 15.04.2014: Tunbridge Wells v Holmesdale