Lørdag 12.04.2014: Worthing v Guernsey
Med lyset fortsatt på og boka jeg hadde lest halvåpen ved siden av meg i senga våknet jeg allerede et par små minutter før klokka slo 06.00. Jeg hadde igjen tidlig avreise, og sto like gjerne opp for å fikse meg litt før jeg gikk for å rekke toget mitt fra Sheffield stasjon. Der gikk jeg til innkjøp av frokost i form av smørbrød og juice før jeg satt meg på 07.29-toget til London. To timer og 50 minutter med søvn senere hoppet jeg av på St. Pancras og kunne snart la tubens Victoria Line frakte meg til nettopp Victoria stasjon. Der gjaldt det nå bare å manøvrere seg frem til korrekt del av toget, som ville dele seg ved Haywards Heath. Fire av vognene ville fortsette mot Littlehampton (noen vil huske at jeg var med på dette også da jeg besøkte nettopp Littlehampton Town tidlig denne sesongen) mens de fire andre ville sette kursen mot Eastbourne. Og denne gang var det sistnevnte del av toget jeg ble med videre til Worthing, der jeg rett etter klokka halv tolv kunne stige av etter over fire timer på reisefot.
Det var svært fristende å foreta en pitstop for å ta en matbit på den flotte puben Grand Victorian Hotel, beliggende tvers overfor Worthing stasjon. Men jeg var hypp på å få slengt fra meg den store bagen jeg drasset på for en stakket stund, og derfor vendte jeg om og trasket i stedet den korte veien til Worthings hjemmebane. Jeg svingte snart inn i Woodside Road, og der på min venstre side så jeg stadionet med samme navn. Jeg passerte en port som bar klubbens initialer, og en murbygning med et skilt som fortalte hvilken klubb som hørte hjemme her. Ved enden av dette murbygget var telleapparatene, der en veteran i obligatorisk sixpence rakte ut en senet neve og mottok £9 i inngangspenger.
Rett på innsiden ble ytterligere £2 levert til en kar i en liten bu som fungerte som programutsalg, og med kampprogrammet i boks vendte jeg oppmerksomheten mot en annen kar som solgte noe som først så ut til å være kampprogram, men som viste seg å være et nystartet magasin for Sussex-fotballen. Jeg ble fortalt at det i dag ble solgt for £1 mot en normal pris av £2, og jeg gikk til innkjøp av et eksemplar som skulle vise seg å by på godt og interessant lesestoff. Jeg kunne skue kjapt utover anlegget, men oppsøkte først klubbhusets bar under hovedtribunen for å sette fra meg bagen i et hjørne før jeg kunne ta runden rundt Woodside Road.
Det er et ganske flott anlegg de har der, Worthing FC, og man kommer inn på den nærmeste kortsidens ene hjørne. Herfra er det en nokså fjong ståtribune under tak som strekker seg i underkant av halve banens bredde, mens betongtrinn fortsetter videre ned mot hjørneflagget. På bortre langside har vi også disse tre betongtrinnene, og på midten av langsiden – der laglederbenkene i hvit betong står – har man tak over hodet i form av en liten stål- og blikk-konstruksjon. Enda enklere er konstruksjonen som gir tak over hodet på en liten del av ståtribunen bak det bortre målet, der man også har disse betongtrinnene. Men det er uten tvil hovedtribunen på den nærmeste langsiden som dominerer Woodside Road, med sitteplasser som nås via trapper i forkant av tribunen som også huser klubbhus, garderober og bar.
Tilbake i baren kunne jeg omsider unne meg en pint Aspalls mens jeg slo av en prat med grønnkledte Guernsey-supportere som allerede var godt representert. Det skulle vise seg at mange av disse var personer med opphav på kanaløya, men som nå var bosatt på fastlandet. Men noen hadde også gjort som laget og tatt turen med fly til Gatwick. De var nå optimistiske med tanke på en plass i playoff, noe de lå godt an til. Men bakfra ble de jaktet av et par klubber, og trengte således flere poeng etter å ha vaklet noe den siste tiden. Bekymring var det også over at de visstnok kun hadde 13-14 kampklare spillere. Kampen hadde for øvrig tidlig kampstart, noe som igjen førte til at jeg var i stand til å kunne gjøre en Worthing/Worthing United dobbel med to kamper i West Sussex-byen denne dagen – noe som igjen var en sterkt medvirkende grunn til at jeg befant meg her.
Jeg var ikke overraskende meget spent på å se Guernseys storscorer Ross Allen i aksjon, og undret meg over hvordan ingen har klart å lokke ham bort fra et Guernsey der supporterne hevder man ikke betaler spillerne. Dette mente de hadde med å gjøre at han skal være lite villig til å forlate kanaløya, men det ble påstått at de fleste klubber i divisjonene over – inkludert Football League – nok har en mappe på spilleren med det vanvittige scoringssnittet. Om dette er tilfellet kan man jo ikke annet enn å ta av seg hatten for en spiller som velger bort muligheten til å spille profesjonelt og tjene flere tusen pund i uka for å bli i hjemklubben.
Ellers er jo Peacehaven & Telscombe allerede suveren vinner av denne divisjonen – Isthmian League Division One South, og siden det ble snakk om penger kan det nevnes som et apropos at de skal ha brukt en del penger på spillere der, uten at det er noen stor hemmelighet. Worthing-folket kunne fortelle at selv forrige sesong da ‘Haven’ befant seg i Sussex County League lokket de til seg flere spillere fra nivåene over – inkludert to-tre Worthing-spillere. Mens jeg først hadde Worthing-fansen i tale spurte jeg om forholdet mellom de og Worthing United, men de avviste umiddelbart om at det var noen som helst form for rivalisering. Worthing er mer opptatt av andre større fisker i regionen, som eksempelvis Bognor Regis Town.
Blant de utsendte fra Guernsey var et kamerateam som filmet hele kampen akkompagnert av en kommentator som fra sin posisjon stående på sidelinjen beskrev det som skjedde til folket som hjemme på Guernsey kunne streame direkte. Intet dårlig tilbud for en klubb på step 4! Før kamp hadde jeg også en samtale med denne karen, og han kunne fortelle mer om klubben – blant annet hvordan noen av spillerne visstnok også spiller for mindre lokale klubber på Guernsey! Han unnskyldte seg og gjorde klar for sending, og det var på tide å hente påfyll i form av cider i plastglass før kampen ble sparket i gang.
Klokka 12.52 (sju minutter senere enn vanlig, slik normen var denne helgen grunnet markering av Hillsborough-tragedien) blåste dommeren for avspark, og gjestene tok tidlig kontrollen og var spillemessig dominerende. Både Josh Steele og Marc McGrath hadde gode forsøk før Dave Rihoy fikk nettkjenning, men gleden var kortvarig da målet ble annulert etter en noe omdiskutert offside-avgjørelse. Ross Allen viste seg ved et par anledninger frem ved gode raid, men det manglet noe på avslutningene. Guernseys oppskrift så ut til å gå ut på å spille ballen over Worthings forsvarsledd mot angripere som stormet mot mål, og det lå et bortemål i luften. Men det ble enten hamlet opp med av hjemmeforsvarere eller keeper Jack Fagan, eller avslutningene gikk utenfor eller over vertenes mål.
Så skjedde det plutselig noe da vi passerte halvspilt første omgang. Kampen jevnet seg mer ut, og Worthing fikk sin første skikkelige sjanse da Will Berry headet like utenfor. George Gaskin så kort etter at Guernsey-keeper Chris Tardif var langt ute og prøvde lykken fra rundt 45 meter, men den frekke lobben hans gikk hårfint utenfor. Berry var igjen frempå, men skjøt utenfor fra god posisjon. Og på motsatt side snurret Ross Allen rundt med tre svimle forsvarere inne i Worthing-feltet, men hans avslutning mot det bortre krysset ble flott reddet av keeper Fagan.
Hjemmelaget kunne tatt ledelsen da Lloyd Dawes spilte gjennom Brannon O’Neill med et frekt hælspark, men backen hadde ikke stilt inn siktet da han avsluttet. Dawes fikk selv sjansen like før pause, men en flott benparade av keeper Tardif hindret hjemmejubel. Mens vi gikk over på overtid kunne i stedet gjestene tatt ledelsen, men etter flott forarbeid av Ross Allen avsluttet McGrath like utenfor. Allen viste ellers glimtvis at han nok er «for» god for dette nivået, men som resten av Guernsey FC hadde han ikke helt dagen.
Pausen ble tilbragt i klubbhusets koselige bar, der jeg med en pint Aspalls slo av en prat med en Worthing-supporter som uttrykte en liten skuffelse over at klubben befant seg på nedre halvdel av tabellen. Men han håpet at de i de kommende sesongene igjen kan melde seg på i tet- og playoff-kampen og kjempe om retur til step 4. En røslig eldre kar (en Millwall supporter skulle det vise seg) som styret og ordnet rundt i lokalet og hentet inn tomme glass. Han kunne takke bukseselene for at buksa ikke falt fullstendig av, men viste frem et halvveis tannløst glis og sa at det bare var å ta med drikkevarene ut. Godt var det, og mens jeg tok oppstilling ved matutsalget ble andre omgang fløytet i gang.
Worthing fosset rett i angrep og Dawes forserte ned til dødlinjen før han la inn i feltet der George Gaskin styrte inn 1-0 før omgangen var et minutt gammel. Forvandlingen var total hva gjaldt Guernsey-laget, og man kunne bare spørre seg hva som hadde skjedd med laget som dominerte de første 25 minuttene av kampen. Nå var de nemlig fullstendig fraværende, og Worthing rullet opp angrep etter angrep. I andre omgangs første ti minutter hadde vertskapet seks gode avslutninger på mål, og burde økt flere ganger. Keeper Tardif måtte i aksjon for å stoppe avslutninger fra både Dawes og Gaskin, og Alex Parsons skjøt to ganger like over/utenfor. O’Neill forsøkte seg uten hell med en vanvittig avslutning fra egen banehalvdel da keeperen var utenfor feltet. Guernsey virket å være i fullstendig oppløsning.
Worthing fortsatte å trykke på for å doble ledelsen, men keeper Tardif holdt Guernsey inne i kampen. Han fikk slått til corner et frispark fra Lee Carey, og den påfølgende corneren ble headet marginalt utenfor av Corey Heath. Med kvarteret igjen ble Dawes og Gaskin erstattet av Ben Pope og Harvey Sparks, men før de markerte seg ble muligens Guernsey snytt for straffespark da Rebels-forsvaret tilsynelatende måtte ty til ulovligheter for å stoppe Ross Allen som ble lagt i bakken. Muligens var det litt kompensasjon inne i bildet da dommeren også overhørte ropene om straffe da Alex Parsons kort etter så ut til å bli felt på motsatt side av banen. Det tok imidlertid ikke lang tid før Parsons igjen var på farten, og hans pasning ble etter 82 minutter kontant ekspedert i mål av innbytter Pope. Og få minutter senere satt den andre innbytteren Franks den berømte spikeren i Guernsey-kista da han fullførte et flott raid med et glimrende skudd fra 20 meter som snek seg inn i det bortre hjørnet.
Det var kanskje en lettelse for The Green Lions da dommeren blåste av få minutter senere, for Worthing kunne – og burde vel også – når sant skal sies vunnet langt mer enn 3-0. Det som hadde sett så bra ut i starten hadde endt med frustrasjon for laget for kanaløya, og i baren begynte fansen deres å snakke om mulighetene for å bli innhentet av lagene som jager bak. Worthing-fansen derimot var ikke overraskende svært godt fornøyd, og hevdet at de i andre omgang hadde spilt sin beste fotball for sesongen. Selv hadde jeg ikke all verdens tid til sosialisering etter kamp, da jeg skulle direkte videre til Worthing United. Men jeg tillot meg drøye fem minutter med passiar i klubbhusets bar før jeg tok bagen over skulderen og gikk ut til min forhåndsbestilte drosjebil.
English ground # 155:
Worthing v Guernsey 3-0 (0-0)
Isthmian League Division One South
Woodside Road, 12 April 2014
1-0 George Gaskin (46)
2-0 Benjamin Pope (82)
3-0 Harvey Sparks (87)
Att: 229
Admission: £9
Programme: £2
Next game: 12.04.2014: Worthing United v Pagham
Previous game: 11.04.2014: Rotherham United v Bradford City
