Abingdon Town v Highworth Town 27.03.2014

Torsdag 27.03.2014: Abingdon Town v Highworth Town

Frokost var ikke inkludert ved Merchant’s Hotel i Manchester, så etter en rask research på nettet fant jeg ut at kafeen Koffee Pot et par kvartaler unna serverer en full english breakfast som fortsatt inkluderer black pudding. Der inntok jeg en frokost som var midt i blinken, før jeg spaserte ned mot Manchester Piccadilly stasjon for å sette meg på toget sørover. For første gang på turen måtte jeg tidvis leke en variant av stolleken med bytte av seter ettersom personer med reserverte plasser steg av og på, og mellom Birmingham og Coventry måtte jeg til og med stå ute i gangen. Men etter tre forskjellige seter og omtrent to timer og tre kvarter på farten kunne jeg stige av i «The City of Dreaming Spires» – universitetsbyen Oxford.

Jeg valgte å spasere de rundt 20 minuttene fra stasjonen til White House View Guest House, i Whitehouse Road – via Oxpens Road, og en trivelig snarvei gjennom en park med gangbro over elven Thames. Der ble jeg tatt imot av en smørblid og hyggelig inder som drev etablissementet med sin familie. Da han foretrakk kontant betaling fikk jeg beskjed om at han kunne få de 40 pundene før avreise dagen etter, da det var identisk med beløpet jeg hadde i lommene etter å ha glemt mitt planlagte stevnemøte med en minibank. Jeg hadde vært i kontakt med min Oxford United-kompis Matt angående en pint i sentrum, men han var nå hjemme med syke barn og kunne hverken møtes i sentrum eller langt mindre bli med til Abingdon. Det hadde såvidt begynt å regne mens jeg spaserte gjennom den nevnte parken, men det var nå igjen opphold slik at jeg dristet meg til å la føttene bære meg inn mot sentrum igjen.

Oxford Citys tradisjonelle hjemmebane White House Ground skal ha ligget i nærheten av min base for natten, men det er lite som vitner om dette i dag. Og det viste seg uansett ikke å være på stedet jeg mistenkte bak et gjerde på motsatt side av Abingdon Road, som jeg fulgte inn i sentrum. Turen gikk forbi turistattraksjoner som Carfax Tower, der køen av turister gjorde at jeg raskt slo fra meg tanken om å gå opp for å ta en kikk. I stedet tenkte jeg å gå i fotsporene til inspektør Morse ved å besøke noen av byens flotte puber. Første stopp ble Turf Tavern, som er stedet der Bill Clinton «ikke inhalerte». En pub senere var jeg omsider kar om å huske at jeg var på søken etter en minibank, og mens jeg sto der og tok ut penger åpnet himmelen seg såpass at jeg søkte tilflukt i nærmeste pub. Nesten synd å benytte seg av en Wetherspoons når det finnes så mange andre gode puber i byen, men da jeg først var her regnet det såpass heftig at jeg bestemte meg for å like gjerne få i meg litt mat. Torsdag er tross alt Curry Club der i gården, så en Flaming dragon curry og j2o ble inntatt mens jeg ventet på opphold.

Først etter j2o nummer to roet skybruddet seg såpass at jeg dristet meg ut, og det var nå så usikkert at jeg valgte å kaste meg i en drosjebil som tok meg tilbake til White House View Guest House. Der ble £40 avlevert inderens kone før jeg etter en sveip oppom rommet gikk for å finne bussen til Abingdon. Som vanlig er ingenting valgt tilfeldig når jeg reiser, og beliggenheten ved Abingdon Road gjorde det perfekt for reise til og fra Abingdon, der bussholdeplassen var to minutters gange fra min base. Jeg hadde siktet meg inn på buss X3 eller X13, og snart stoppet sistnevnte på mitt signal. Det var vel tre-fire pund jeg betalte for en returbillett, og etter 20 minutter kunne jeg hoppe av i idylliske Abingdon sentrum.

For idyllisk er det virkelig der i Abingdon-on-Thames. Dette var tidligere administrasjonsby i Berkshire, før den tittelen ble overført til Reading. I dag tilhører byen grevskapet Oxfordshire, og beliggende ved elven Thames er den hjemsted for drøye 35 000 innbyggere. Nå var det ikke antydning til regn, og jeg gikk forbi landemerket County Hall som nå er gjort om til museum, og ned Bridge Street. Her kom jeg ned til Abingdon Bridge, som krysser Themsen via en liten øy midt ute i elva. På denne øya ligger puben Nagshead on the Thames usedvanlig idyllisk til, og jeg planla å returnere hit for en pint etter at jeg først hadde tatt en liten kikk på Abingdon Towns hjemmebane, Culham Road.

Den ligger noen få minutters gange fra den andre siden av brua, og snart kunne jeg se baksiden på det jeg antok var hovedtribunen idet jeg passerte cricketbanen ved siden av. Ved sistnevnte var det låst, slik at jeg snek meg inn via en liten sti gjennom vegetasjonen i grøftekanten for å få knipset noen bilder av tribunens flotte bakside som stolt bærer klubbnavnet i påmalte bokstaver. Det skulle være verre å komme seg ut igjen, for det tidligere regnskyllet hadde gjort at bladene på bakken var våte, og idet jeg klemte meg gjennom villnisset for å klyve opp på veien igjen…ja, da skle jeg og falt så lang jeg var, rullet ufrivillig rundt og lå som en sprellende idiot rett ut på ryggen til forlystelse for passerende bilister.

Jeg hoppet opp og fikk børstet av meg så raskt og naturlig jeg kunne, før jeg svingte inn oppkjørselen til Abingdon Town. Her sto porten åpen, og jeg gikk derfor rett inn. Det jeg hadde antatt var baksiden på hovedtribunen viste seg å tilhøre klubbhuset på motsatt langside. Der jeg kom inn på kortsiden hadde jeg nå dette til høyre for meg – en sliten gammel murbygning med et par trinn for ståplasser under et overbygg utenfor, og et tilsvarende utbygg med noen få sitteplasser litt lenger bort. Mellom disse sto en fabelaktig liten bu med påskriften press box. Jeg ble oppmerksom på et kvinnemenneske som gikk ut og inn av en bobil som sto parkert lenger nede på denne langsiden, og så snart at det ikke bare var en, men to eller tre bobiler som det tydeligvis var noen som bodde i.

Bak bortre mål står en flott ståtribune som i en salig blanding av tre, blikk, mur og metall strekker seg i hele banens bredde. Og om ikke anlegget ellers hadde nok karakter, finner man på den bortre langsiden en tribune som bestående av tre deler strekker seg hele banens lengde. Midtpartiet må vel kunne kalles hovedtribunen, og er en sittetribune med klubbnavnet foran i panna, og jeg dristet meg en tur ut på banen for å få et par gode bilder av denne. På begge flankene er det ståtribuner under tak av samme type som ved bortre kortside. Og delen nærmest sistnevnte virket nå også å bli brukt som oppsamlingplass for diverse skrot, tre-avfall etc. Kortsiden nærmest veien har ingen fasiliteter bortsett fra såkalt hard standing.

Idet jeg med snaue to timer til kampstart vurderte en retur til Nags Head, kom en person traskende inn og gransket åpenbart matta. Nå er forhistorien her at dette er den kampen der jeg var mest engstelig for avlysning på denne turen. Med sin beliggenhet ved den kjente elven ble Abingdon Town offer for vanvittige oversvømmelser tidligere denne sesongen, og da de få dager før mitt besøk arrangerte lørdagskamp var det første gang siden 14. desember (altså godt over tre måneder!) at de hadde klart å arrangere hjemmekamp! Mens jeg søkte ly for regnet i Oxford hadde jeg for sikkerhets skyld også ringt match secretary Mark Ellis, som hadde forsikret om at det ville bli kamp denne kvelden. Da dommeren en liten stund senere gikk ut for å ta en kikk etter det tidligere regnskyllet ble jeg igjen litt urolig, men han kunne raskt berolige med at han var tilstrekkelig fornøyd.

Før jeg kom meg av gårde ble jeg i stedet stående å slå av noen ord med vedkommende, og snart fikk vi selskap av ytterligere en kar som med drøye halvannen time til kamp hevdet at baren ville åpne om kort tid. Og dermed kom jeg meg aldri tilbake til Nags Head, men valgte i stedet å leske strupen i klubbens koselige bar. Der ble jeg fortalt at det ikke ville bli noe kampprogram da klubben rett og slett ikke hadde råd til å trykke de opp. Og på spørsmål om de hadde en pin til salgs til min samling fikk jeg også til svar at de for tiden hadde nok med å overleve om de ikke skulle bruke penger de ikke hadde på å bestille slike produkter. Jeg visste at det sto dårlig til i Abingdon, men det var ganske sjokkerende å erfare hvor ribbet de faktisk er.

Abingdon Town har en fortid i Isthmian League, men er nå klar tabelljumbo i Hellenic League Premier Division, uten å ha vunnet en eneste ligakamp denne sesongen. Uten penger har mesteparten av spillere og apparat forsvunnet, og de har en gjeng ubetalte unggutter som spiller for å gå gradene. En av de andre i baren hevdet at det en stund hadde versert rykter om en sammenslåing mellom Abingdon Town og Abingdon United (som tok frivillig nedrykk fra Southern League Division One South & West før sesongen, og som nå også sliter i bunnen av samme divisjon som Town), men det er vel ingen som egentlig vil se det. Abingdon Town er stiftet i 1870, er Oxfordshires eldste klubb, og høyt oppe på listen over verdens eldste klubber, og det alene er nok til at klubben bør bestå. Denne kvelden var det Highworth Town som var på besøk fra Swindon-traktene av Wiltshire, og jeg håpet å få være vitne til sesongens første ligaseier for de gule og grønne.

Under en røykepause kom jeg i prat med en kar som ble min samtalepartner under kampen. Det skulle vise seg at han var der for å se sin 17 år gamle sønn spille sin andre kamp for The Abbots, og han håpet på en plass på benken for junior, som et par år tidligere hadde vært å finne i Readings ungdomsakademi. Han påpekte hvor lang avstand det var fra kanten av gressmatta til der krittet markerte sidelinen, og fortalte at klubben har snevret inn bredden på spillearealet da de til stadighet ble spilt i senk av motstandernes vinger. Etter en siste pint før kampstart hadde man åpnet telleapparatene slik at jeg gikk for å betale meg inn, men der sto ingen. Rett innenfor inngangen satt imidlertid en kar og varmet seg i bilen sin, og det viste seg at dette var karen som skulle betjene inngangen. Han fikk £5 i neven og takket meg for ærligheten. Det skulle da bare mangle, og jeg undres noe hoderystende over hvor mange av de andre som allerede var innenfor som gjorde det samme.

Allerede fra start ble det klart at dette ikke ville bli noen kvalitetsmessig stor kamp, og ikke minst var pasningskvaliteten så som så på en riktignok vanskelig bane. Gjestene tok snart kontrollen og det var tydelig at det fort kunne bli nok en tung kveld for hjemmelaget. Bortelaget i rødt og svart hadde hatt et par halvsjanser da deres spiss Ryan King satt inn 0-1 etter ti minutters spill. De fortsatte å presse på, og jeg fryktet en stund at det kunne bli riktig stygt. Men plutselig kom hjemmelaget inn i kampen, og etter 35 minutter presset de frem en utligning da midtbanespiller Darren Smart styrte et innlegg i eget mål. The Abbots presset nå faktisk for å få et ledermål, og spilte seg frem til et par gode muligheter. Men da dommeren blåste for pause sto det 1-1 i protokollen.

Jeg ble i pausen påspandert en pint av min samtalepartner som hadde fått selskap av en bekjent som spiller for Oxford City Nomads, og vi var enige om at det var oppløftende takter hjemmelaget hadde vist det siste kvarteret av omgangen. Nomads-karen kunne for øvrig fortelle at de har mistet noen av sine beste spillere de siste sesongene, og han besvarte dermed mitt spørsmål om hva som har skjedd med det som de to foregående sesongene har vært en tittelkandidat (og til og med tittelvinner) i Hellenic League. Og angående tittelkandidater virket det denne sesongen stå mellom Ardley United, Wantage Town, og Ascot United, og kun de to førstnevnte har søkt om opprykk til step 4. Oppfatningen syntes uansett å være at Wantage Town muligens var favoritter og ville være bedre rustet for spill på step 4 enn Ardley. Vi hadde ellers anslått tilskuertallet til drøye 40, men i baren fikk vi også selskap av rette ansvarlige som kunne opplyse om at det offisielle tilskuertallet var 23.

Ved Culham Road var det ingen problem å nyte pinten ute på tribunene mens man så kampen, og dermed tok vi med oss forfriskningene ut da man var klar til å starte igjen. Uten hverken kampprogram eller lagoppstillinger for hånden var det en håpløs oppgave å forsøke å gjøre seg kjent med de forskjellige spillerne, men andre omgang startet slik den første hadde sluttet; med et hjemmelag som var det førende laget. Det var oppriktig håp om at man nå skulle få en etterlengtet seier. Men mot det som i denne perioden var spillets gang scoret gjestene igjen, og nok en gang var det spissen Ryan King som var frempå og satt inn 1-2. Og med det forsvant mye av piffen til vertene. Gjestene tok mer over igjen, og selv om The Abbots hadde et par halvsjanser virket det nå mer sannsynlig med ytterligere scoring motsatt vei. Den kom da også, men de måtte vente til det var ti minutter igjen før spissen TJ Bohane satt inn 1-3. Og et par minutter før full tid var samme mann frempå og fastsatt sluttresultatet til 1-4.

Min samtalepartner hadde sett junior komme innpå ti minutters tid på tampen, og takket ja til en pint mens han ventet på avkommet. I baren var det nå tydeligvis salg av lodd, og selv om det var et noe merkelig tidspunkt å gjøre det etter kampslutt kjøpte jeg et par stykker – og mens ingen så det (tror jeg) benyttet jeg anledningen til å også dytte en £20-seddel ned i glasset som ble satt på bardisken. Snart kom junior og kunne fortelle litt om sitt opphold i Reading, der jeg ble noe overrasket over å høre om klikk-mentaliteten som han mente finnes i akademiet. Men det er kanskje ikke så overraskende all den tid man føler man er i direkte konkurranse med de andre guttene. Sportslig sett ga han det i hvert fall toppkarakter, og fortalte hvor sjokkert han først hadde vært over det høye nivået og hvor hurtig det gikk.

Etter at far og sønn takket for seg og kjørte av gårde kom jeg snart i snakk med gjengen av tydeligvis faste slitere som satt der ved hjørnebordet, og den inkluderte både formann Tom Larman og den unge manageren Paul Davis (ikke å forveksle med den gamle fargede Arsenal-spiller) som tidligere i sesongen hadde blitt hentet fra assistentjobben i Didcot Town. Davis fortalte at han selv aldri hadde spilt profesjonelt, men at han hadde bestemt seg for en trenerkarriere da han tidlig forsto at han ikke var god nok. Og slike managere har vi vel sette stadig flere av de siste årene. Han har en vanskelig jobb, men hevdet hardnakket at han ville få skikk på laget som vil hevde seg bedre neste sesong. Han var interessert i hva jeg syntes om nivået, og jeg kunne ikke akkurat lyve når jeg måtte fortelle at det ikke hadde vært direkte imponerende. Det er alltid utrolig vanskelig å anslå nivåforskjellen mellom forskjellige ligaer, og enda verre å sammenligne med nivåer i andre land. Men da jeg fikk spørsmålet (og jeg har selv lurt på dette noen ganger) tippet jeg at det muligens ville være sammenlignbart med nivå fire i Norge(???).

Gjengen var så imponert av at jeg kom til Culham Road kun for å se de at formann Tom Larman forsvant av gårde og kom tilbake med en Abingdon Town-drakt som han ville overrekke meg (dessverre var størrelse Large litt for snaut, selv om det var den største han fant) sammen med et utvalg av både borte- og hjemme-programmer fra forrige sesong. Der og da ble jeg rett og slett ganske overveldet, for det gjør inntrykk å bli gjenstand for slikt fra en klubb som de grader sliter slik Abingdon Town gjør. Jeg ble simpelthen litt satt ut over gjestfriheten jeg ble vist der, og de ytret et håp om at jeg ville komme tilbake ved en annen anledning – noe jeg gjerne gjør. Før jeg dro av gårde fikk jeg ellers med meg at de mener det ikke er noen automatikk i at neste sesong blir tilbragt på step 6 selv om de ender som jumbo. Vi husker jo hvordan Hellenic League før denne sesongen måtte gå ned til femteplasserte Bracknell Town for å finne en opprykker fra Division One East til sitt øverste nivå, så det vil igjen avhenge av andre klubber og deres ambisjoner og stadiongraderinger.

Omsider takket jeg for meg med de beste lykkeønskninger før jeg gikk for å ta bussen tilbake til Oxford. Og der jeg satt på bus X13 og fordøyde inntrykkene fra Culham Road var jeg faktisk fortsatt lettere beveget. Litt over klokka 23 kunne jeg låse meg inn på White House View Guest House etter en flott dag i Oxfordshires Vale of White Horse distrikt og et fantastisk flott bekjentskap av en klubb.

PS! Abingdon Town sikret seg sin første seier for sesongen med hjemmeseier 2-1 over Oxford City Nomads tirsdag 1. april.

English ground # 151:
Abingdon Town v Highworth Town 1-4 (1-1)
Hellenic League Premier Division
Culham Road, 27 March 2014
0-1 Ryan King (10)
1-1 Darren Smart (og, 35)
1-2 Ryan King (55)
1-3 TJ Bohane (80)
1-4 TJ Bohane (pen, 88)
Att: 23
Admission: £5
Programme: None

Next game: 28.03.2014: Yaxley v Peterborough Northern Star
Previous game: 26.03.2014: Altrincham v Bradford Park Avenue

More pics

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg