Lørdag 22.02.2014: Halesowen Town v Chasetown
Jeg hadde bestemt meg for å likevel legge til frokost ved The Dalesman Hotel og utsette avreisen fra Darlington med en time. Og jammen vartet de ikke opp med en full english som til min glede også inkluderte black pudding – noe som dessverre blir stadig mer sjelden vare rundt om på øya. Jeg gikk de to minuttene opp til Darlington stasjon i god tid for 09.05-toget jeg skulle ha på min ferd ned til Birmingham. På perrongen slo jeg av en prat med en eldre kar i West Bromwich-jakke, som fortalte at han bodde i Billingham og fortsatt reiste på de fleste kampene til laget han hadde fulgt siden 1953. Jeg skulle gjerne hørt langt mer om hans fortellinger fra The Baggies’ FA cuptriumfer i 1954 og 1968, som han påsto han husket som om det var i går. Men snart kom toget inn på perrongen, og jeg satt meg ned med musikk i ørene og leste i Northern Conquest boka jeg hadde kjøpt i Shildon kvelden før – lykkelig uvitende om hva som ventet meg ved ankomst Birmingham.
I 12-tiden steg jeg av i Birmingham og satt kursen mot Colmore Row, der buss nummer 9 til Stourbridge plukker opp. Jeg siktet meg inn på 12.20-bussen som skulle ta meg til Halesowen, men mens jeg gikk gjennom Birmingham sentrum oppdaget jeg til min forferdelse at kortholderen med alle kortene mine ikke lenger lå i jakkelomma. De som selv har opplevd slik vet hvordan man får en panikkfølelse mens man frenetisk dobbeltsjekker alle lommer. Dessverre måtte jeg innse at den nok hadde falt ut av lomma på toget, men jeg hadde om ikke annet kontanter nok til å klare meg en dag eller to. Tankene var nå et helt annet sted mens jeg betalte bussjåføren de £4 han krevde for en returbillett, som i realiteten var en ubegrenset dagsbillett.
Etter rundt 40 minutter på bussen hoppet jeg av på Stourbridge Road, rett utenfor en av de flotte portene som omgir Halesowen Towns anlegg. Herfra går det en gangvei forbi et inngangsparti som for tiden synes ubenyttet, og langs utsiden av anleggets ytre mur. Den kommer opp på Old Hawne Lane, mellom The Yeltz Bar og hovedinngangen til The Grove. The Yeltz Bar virket ikke å være åpen, og supporterne benyttet åpenbart heller klubbhusets bar inne på selve anlegget. Derfor avleverte jeg mine £8 til en liten pjokk som betjente telleapparatet, og byttet ytterligere £1,50 mot et godt program rett innenfor. Og omsider kunne jeg endelig ta en kikk utover The Grove, som jeg lenge har hatt som ønsket destinasjon.
Under min nyttårstur hadde planen vært å besøke The Grove 1. januar, men den gang var oppgjøret mot Chasetown en av de mange kampene som ble avlyst. Jeg måtte ikke vente altfor lenge på en ny mulighet, og når jeg nå var tilbake var det tilfeldigvis nettopp den omberammede kampen mot Chasetown som sto på menyen denne lørdagen. Rett innenfor telleapparatene befinner anleggets bar seg, og jeg var fristet til å først stikke snuta innom og sette fra meg bagen bak baren mens jeg tok meg en pint. Men iveren etter å få tatt The Grove i nærmere øyesyn var såpass at jeg i stedet rundet hjørnet og først tok en runde rundt – mot klokka.
Inntil bygningen som huser baren er det bak det ene målet en nokså fjong ståtribune under tak. Denne strekker seg nesten hele banens bredde og skråner slakt nedover mot bortre langside, der man finner anleggets sittetribune. På den bortre kortsiden kunne jeg beskue en klassisk ståtribune under åpen himmel, og med trapper ned mot det tidligere nevnte inngangspartiet som ved mitt besøk altså ikke var i bruk. De er noe med disse «bølgebryterne» som gir en tribune masse karakter, og her var de malt flott i lyseblått. Det var de også på den andre langsiden, der en tilsvarende ståtribune – også den under åpen himmel – strakte seg hele banens lengde tilbake mot inngangspartiet ved baren, der jeg hadde kommet inn. The Grove er så absolutt en perle, og besøket der var vel verdt å vente på.
Omsider fikk jeg bestilt meg en pint Aspalls cider, og etter å ha forsikret bartenderen om at bagen ikke inneholdt noen bombe, sa han seg villig til å plassere den på bakrommet til etter kampen. Mens jeg nippet til pinten satt jeg meg ned og bladde litt i det gode programmet, der skribentene håpet at dagens oppgjør mot Chasetown skulle by på ny publikumsmessig bestenotering på The Grove for sesongen. Jeg kunne se at 421 i FA cupoppgjøret mot Tipton Town hittil var sesongbeste, mens det i ligasammenheng var 418 mot Bedworth United. Man håpet at man skulle kunne passere 500 tilskuere.
Halesowen Town var innblandet i tetkampen i Northern Premier League Division One South, og man trengte en seier for å holde følge med et sterkt gående Coalville Town som hadde tatt seg opp og passert både Leek Town og Halesowen. Med Belper Towns sterke sesongavslutning forrige sesong friskt i minne, bør vel heller ikke de undervurderes. Nevnte Coalville har jo på en måte hittil hatt en motsatt formkurve av det som var tilfellet forrige sesong, da de stormet til suveren tabelltopp for så å møte veggen mot sesongens slutt og deretter ryke ut i playoff. Denne sesongen startet mer middelmådig, men nå virker de sterke, og det var også de Halesowen-fansen så som den største trusselen – ikke minst etter at Leek Town den siste tiden hadde begynt å snuble ved flere anledninger.
Chasetown hadde på sin side hatt en noe trå start på sesongen, men med god form fra romjula og utover i det nye år hadde de nå klatret opp på tabellens øverste halvdel. Forrige sesong avsluttet de knallsterkt og tok den siste playoff-plassen, før de måtte gi tapt for Stamford i playoff-finalen. Kan de igjen – som den gang – med en sterk sesongavslutning kapre en playoff-plass mot alle odds? Avstanden opp virket nokså stor, men supporterne jeg snakket med ville likevel ikke helt gi opp håpet, selv om de strengt tatt virket noe skeptiske.
Jeg hadde også planlagt å forhøre meg med Halesowen-folket om den nå nedlagte klubben Halesowen Harriers, som etter å ha byttet fra Sunday Football spilte i West Midlands (Regional) League og Midland Football Alliance, før den gikk konkurs og opphørte å eksistere i 2003. Deres hjemmebane Park Road skal ha hatt en kapasitet på 4 000, men jeg er nokså sikker på at også denne er historie i likhet med klubben. Imidlertid fikk jeg andre ting å tenke på da min mor omsider ringte meg tilbake, slik at jeg kunne få henne til å overføre noen penger via Western Union. Og da jeg ble sittende i telefon med banken for å sperre kort, og med togselskapet for å etterlyse mine tapte eiendeler, gikk det helt i glemmeboka.
Jeg forsøkte imidlertid så godt jeg kunne å legge problemene på is for å konsentrere meg om fotballen de neste par timene, og om ikke annet fikk jeg av en lokal supporter en skildring av tidligere lokaloppgjør mot lokale rivaler, og spesielt da Stourbridge. Da jeg tømte min andre pint så jeg at det var et kvarter til avspark, så jeg tok på lue og hansker og tok oppstilling under åpen himmel på ståtribunen på den ene langsiden. Derfra kunne jeg med en burger i hånda se lokaloppgjøret bli sparket i gang.
Det var hjemmelaget som startet best, og de kunne tatt en tidlig ledelse etter et langt innkast fra Tom Tonks. Iyseden Christie headet på mål, og Scholars-keeper Ryan Price måtte gi retur. Den målfarlige spissen Ben Haseley sto med 24 mål på 24 kamper for Halesowen denne sesongen, og burde kanskje gjort bedre enn å sette ballen i nettveggen. Haseley var frempå igjen etter drøye ti minutter, men keeper Price fikk slått til corner. Etter et kvarter våknet Chasetown litt, og svarte med to gode muligheter i rask rekkefølge. Stopper Kristian Green fikk i siste liten kastet seg frem i en perfekt takling idet Joe Halsall la an fra farlig posisjon. Og kun minuttet etter måtte Yeltz-keeper Matt Sargeant i aksjon for å stoppe en skummel avslutning fra Jazz Luckie.
Vi nærmet oss halvtimen da Haseley igjen fikk en god sjanse, men nesten alene med keeper traff han ikke skikkelig, og skuddet endte igjen i nettveggen. Tesfa Robinson skrudde et frispark like utenfor for gjestene, mens omgangens siste Yeltz-sjanse kom i form av en volley fra Tom Tonks, som nok har truffet bedre på trening tidligere. Jeg følte at Halesowen var det beste laget, men ikke minst Richard Teesdale i Scholars-forsvaret gjorde jobben deres vrien der han vant stort sett alt som kom hans vei. 0-0 til pause.
Tilbake i baren med en ny pint for hånden fikk jeg bekreftet at flere enn meg syntes det var en underholdende kamp til tross for at det var målløst så langt. Jeg fikk slått av en prat med hjemmelagets Twitter-ansvarlige, som jeg hadde hatt kontakt ved mitt forrige forsøk på å gjeste The Grove. Han introduserte meg for formann Colin Brookes og en annen kar i Yeltz-systemet. Sistnevnte endte opp med å bruke deler av pausen til å fortelle meg om klubbens FA Vase bravader i 1980-årene, med tre finaler og to triumfer (i 1985 og 1986).
Jeg byttet ut cider med Bovril da jeg igjen tok plass på ståtribunen på langsiden, der jeg kunne se at Iyseden Christie to ganger på kort tid var nære på å sende hjemmelaget i ledelsen. Begge sjansene kom i form av headinger, og det måtte gode redninger til fra keeper Price for å hindre scoring. Ti minutter ut i omgangen sendte Haseley i vei et skudd som så ut til å ha meget god retning, men forsvarer Robinson kastet seg frem og fikk blokkert.
Jazz Luckie var et uromement på topp for gjestene, og i likhet med mange av de tilreisende trodde han kanskje han hadde scoret få minutter senere, men en akrobatisk klarering på streken fra forsvarer Kristian Green gjorde at alles blikk gikk i retning linjemannen, som imidlertid forholdt seg passiv. Deretter fulgte en periode med kraftig press fra Halesowen. Haseley hadde igjen to gode muligheter, men det ville seg ikke for toppscoreren denne dagen. Og da han serverte Joe Hull, måtte også han se keeper Price redde hans heading. Med få minutter igjen skjøt Asa Charlton like utenfor med keeper Price utmanøvrert, mens Elliott Turner var millimetere fra å styre inn et innlegg fra innbytter Chris Lait.
I stedet holdt Chasetown på å stjele alle poengene på overtid, med to skumle frispark. Etter klabb og babb fikk paniske Yeltz-forsvarere klarert. Og da avslutningen fra den gode Richard Teesdale gikk rett på keeper Sargreant endte det med 0-0 og poengdeling foran 444 tilskuere. Halesowen Towns andre 0-0 på rad var nok ikke det de hadde håpet på på en dag da både Coalville Town, Leek Town og Belper Town vant sine kamper. Og for meg var det min første 0-0 siden jeg så Clapton v Sawbridgeworth Town 30. mars i fjor (2013) – 35 engelske kamper på rad med scoringer. Intet tre vokser inn i himmelen, heter det.
I baren hadde tydeligvis majoriteten av de fremmøtte den samme følelsen som meg; at Halesowen nok var laget som hadde mest grunn til å være skuffet over to tapte poeng. Skjønt tilreisende Scholars-fans la til at tross Halesowens overtak var det Chasetown som hadde hatt den aller største sjansen. De innrømmet imidlertid å være nokså tilfreds med ett poeng. Det var da også Chasetown-spillerne jeg utvekslet noen ord med, mens Yeltz-spillerne ikke overraskende var noe skuffet over at de ikke hadde klart å utnytte det spillemessige overtaket.
Jeg måtte innrømme at Chasetown for meg ofte gir assossiasjoner til FA cupseieren over Port Vale i 2007/08-sesongen – en av tidenes desidert største giant killings. En av Scholars-spillerne mimret gjerne rundt denne store dagen i klubbens historie, men måtte innrømme at han hadde sittet på benken den kampen. En representant for lagledelsen utbroderte imidlertid mer enn gjerne, og minte også om at dette gjorde Chasetown til tidenes lavest rangerte klubb i tredje runde av verdens mest tradisjonsrike cupturnering. Han la også til at mange synes å glemme hva som skjedde i neste runde, da de også hadde Cardiff City i kne med 1-0 og kunne økt ledelsen før waliserne kom tilbake og snudde kampen i andre omgang.
Etter en trivelig lørdag ettermiddag på The Grove var det etter hvert på tide å takke for meg, så jeg tømte glasset og ruslet tilbake mot bussholdeplassen, der buss nummer 9 snart ankom for å skysse meg tilbake til sentrale Birmingham. Jeg hadde avtalt å treffe min gamle West Bromwich-kompis Andy i Birmingham etter kamp, da han selv hadde vært på The Hawthorns for å se WBA v Fulham. Han fortalte at han allerede var på puben The Briar Rose, så etter å ha foretatt en kjapp innsjekking på Britannia Hotel på New Street, spaserte jeg like før klokka sju de få minuttene til The Briar Rose.
Som avtalt befant han seg på The Briar Rose, med en broket forsamling av kompiser som utgjorde en usannsynlig blanding av WBA-, Birmingham City-, og Aston Villa-fans. Noen timers lystig lag fulgte, før en etter en takket for seg, og Andy gikk for å ta bussen tilbake til Lye. Selv gikk jeg til innkjøp av litt kveldsmat før jeg trakk meg tilbake til hotellet rett etter klokka elleve. Der begynte igjen tankene å surre rundt de tapte kortene og problemene det medførte. Men jeg hadde forhåpninger om at det ville ordne seg dagen etter.
English ground # 144:
Halesowen Town v Chasetown 0-0 (0-0)
Northern Premier League Division One South
The Grove, 22 February 2014
Att: 444
Admission: £8
Programme: £1,50
Next game: 23.02.2014: Cray Wanderers v Lewes
Previous game: 21.02.2014: Shildon v Bedlington Terriers