Mandag 27. 01.2014: Hastings United v Burgess Hill Town
Turen kunne da virkelig startet bedre, der jeg i kulda sto på bussholdeplassen på Korsegården og ventet på ekstrabussen som var lovet av flybussens sjåfør, som hadde beklaget at bussen hans var full. «Tom buss kommer om ti minutter» hadde han lovet, men da den endelig kom like etter klokka 07.00 var den nærmere en halvtime forsinket i forhold til opprinnelig tidsskjema. De skal ha ros for å informere om at skyssen til Gardermoen nå ville være være gratis for de 12-15 passasjerene som hadde ventet der langs E6. Med flyavgang klokka 09.55 hadde jeg ikke dårlig tid, og til tross for litt periodevis kø grunnet en ulykke på veien, ankom jeg Gardermoen med godt over halvannen time til avgang.
Der ble det ytterligere forsinkelser da avgangen først ble utsatt med et kvarter, før flyet måtte avises før vi fikk ta av. Jeg sovnet imidlertid allerede mens vi takset bort til stasjonen der dette skulle utføres, og våknet idet kapteinen redegjorde for at vi startet innflygningen til Gatwick men at vi fortsatt ville bli holdt en halvtimes tid i lufta. Og med det sovnet jeg igjen, og våknet idet vi landet. Min eneste bagasje denne gang var en ryggsekk som gikk som håndbagasje, og etter å ha knotet en smule med et tydeligvis skadet pass i den automatiske passkontrollen, kunne jeg stryke rett gjennom tollen og unne meg en kjapp røyk før jeg hoppet på 12.50-toget sørover mot Littlehampton og Eastbourne.
En rekke av Southern-togene fra London nedover mot Sussex-kysten opererer med et system med at de deler seg på veien, og som ved mitt besøk i Littlehampton var dette også tilfelle med dette toget. Ved Haywards Heath – stasjonen etter Gatwick Airport – delte toget seg slik at de fire første vognene fortsatte mot Littlehampton, mens jeg holdt meg i de fire bakerste som hadde Eastbourne som destinasjon. Ved Hampton Park foretok jeg et raskt togbytte, og satt snart på toget mot Ore. Ved nest siste stasjon hoppet jeg av i Hastings, og hadde ankommet min destinasjon for dagen. Rundt klokka 14.15 kunne jeg gå de få hundre meterne for å sjekke inn på Eden Guest House, der jeg hadde betalt £30 for losji.
Vel sjekket inn av de østeuropeiske innehaverne tok jeg snart en spasertur rundt i byen, der de fleste attraksjoner dessverre holdt vinterstengt. Jeg fikk i det minste tatt en kikk på Hastings Pier, som er i ferd med å gjenreises etter brannen som totalskadet så godt som hele piren høsten 2010. Jeg husker fortsatt godt at jeg så dette på nyhetene den oktoberdagen da jeg sammen med noen Southend-venner befant meg på en pub utenfor Underhill i forkant av kampen Barnet v Southend United i Football League Trophy. Været som hadde bekymret meg litt var nå upåklagelig, med sol og ikke antydning til regn. Jeg la inn en matpause på puben The John Logie Baird, der de til min store begeistring tydeligvis hadde mer haggis til overs etter den såkalte «Burns weekend» som nylig var avsluttet. Etter å ha mesket meg med den skotske nasjonalretten, slo jeg fra meg en spasertur opp til Hastings Castle, hvis ruiner ruver over byen. De nye skoene jeg for første gang hadde tatt i bruk denne morgenen var kanskje likevel ett nummer for trange? Og med vinterstengt var det muligens begrenset hva jeg ville kunne se, så jeg koste meg heller i sola mens jeg studerte min innkjøpte Non-League Paper.
Jeg bestemte meg i stedet for å ta turen ut til The Pilot Field meget tidlig for å forhåpentligvis kunne få tatt noen gode bilder mens det fortsatt var nokså lyst. Hastings er imidlertid noe aldeles vanvittig bakkete, og drøye 3 kilometer opp og ned (og opp og ned, og opp og ned – uten mange meterne med flatmark) langs Elphinstone Road fristet ganske lite. Derfor returnerte jeg til stasjonen der bussene plukker opp på utsiden, og kunne omsider betale £2,50 for at buss 21A skulle skysse meg dit ut. Mens den trålet seg et lite kvarter gjennom Hastings sentrum kom mørket meget raskt sigende, og da jeg få minutter over klokka fem steg av, var det allerede temmelig mørkt. Her var det foreløpig intet tegn til liv, og dessverre heller ingen mulighet til å ta en kikk innenfor, så jeg gikk videre oppover den nokså bratte Elphinstone Road for å sjekke ut den gamle banen The Firs – ofte omtalt som «the upper pitch» – som ligger ved siden av.
Nåværende Hastings United spilte – da under sitt opprinnelige navn Rock-A-Nore – på denne frem til 1920, da de flyttet inn på The Pilot Field. Men følg med nå, for dette blir komplisert: I 1948 ga lokale myndigheter en nystiftet profesjonell klubb ved navn Hastings United tillatelse til å bruke The Pilot Field, og Rock-A-Nore, som da het Hastings & St. Leonards, måtte returnere til The Firs. Den profesjonelle klubben begynte etter hvert å slite økonomisk, og det gikk flere ganger rykter om en sammenslåing. Men den andre klubben, som nå igjen hadde byttet navn til Hastings Town, skal ha vært mer interessert i en direkte overtakelse. Da profesjonelle Hastings United gikk konkurs i 1985, flyttet daværende Hastings Town igjen tilbake til The Pilot Field, der de har spilt siden. Men for å komplisere saken ytterligere byttet de i 2002 navn til…Hastings United. Og når man leser klubbens egen historie virker det på en merkelig måte som om de anser begge klubbenes historie som en del av sin egen. Som om ikke dette var nok, var det også et tredje lag involvert. St Leonards FC er nok mer kjent under sitt tidligere navn STAMCO, fra tiden som bedriftslag, og også de har hatt tilhold på The Firs. Men denne banen har ligget brakk siden St Leonards FC gikk konkurs i 2004. Man skal i hvert fall ikke si at fotballhistorien i Hastings er kjedelig!
Dessverre var det meget begrenset hva jeg i mørket kunne skimte inne på The Firs, og tanken på å smyge meg inn gjennom et hull i tregjerdet ble raskt skrinlagt som følge av et villniss av et tornekratt med sylskarpe torner. Fra baksiden kunne jeg imidlertid såvidt se over gjerdet, der en gammel tribune i tre tilsynelatende sto fullstendig falleferdig. Jeg har i ettertid fått beskrivelser av The Firs som et svært trivelig anlegg, men dessverre var det ikke mye jeg fikk sett, og det fremsto nå uansett som svært lite trivelig. På nedsiden, mellom de to banene, er nylig bygget en bane med plastdekke for 5-a-side, og en gruppe ungdommer var i ferd med å spille der. Jeg valgte å følge stien for å se hvor jeg kom ut, og dukket frem utenfor Elphinstone Sport & Social Club, i enden av veien som går inn mellom de to banene.
Det virket å være meget langt mellom skjenkestedene i denne delen av byen, og med rundt to timer til avspark valgte jeg å stikke hodet inn der for å slå i hjel litt tid med turens første pint. Overrasket konstaterte jeg dog at lokalet ble brukt til et loppemarked, der en rekke fremmøtte sto og bladde i brukte LP-plater og blader, eller vurderte diverse typer brukte møbler og lignende. Jeg gjorde selv ingen kupp her, men slo meg ned ved et bord og slappet av med en Strongbow mens jeg bladde i Non-League Paper. Med glasset tømt takket jeg for meg og trasket ned til The Pilot Field i håp om at man nå hadde åpnet dørene.
Det hadde de ikke, men nå var det i hvert fall liv der, med vakter som åpnet og lukket de flotte smijernsportene etter hvert som spillere og ledere ankom i sine biler. Det var ikke før rundt klokka halv sju at vi omsider fikk slippe inn mot en avgift på £10 – nokså stivt for en kamp mellom to step 4-klubber i grevskapscupen, vil jeg nok påstå. De beklaget på det sterkeste at noe skikkelig kampprogram dessverre ikke var trykket opp til denne kampen, men en liten lefse i svart/hvitt ble delt ut gratis – bestående av et A4 ark brettet i to. Og med det gikk jeg inn for å ta i øyesyn et anlegg som en stund har fristet meg – The Pilot Field.
Men kommer inn på den ene kortsiden, der klubbhuset ligger til venstre når man entrer anlegget – og med matstasjon og klubbsjappe på høyre side av inngangspartiet. Inntil klubbhuset står en ganske fjong ståtribune bak det ene målet. Sett herfra har man på venstre langside ikke annet enn en gressbakke, mens anleggets virkelige perle befinner seg på motsatt langside – den store klassiske hovedtribunen med en blanding av benkerader og seter. Mellom denne og banen kjørte bilene forbi for å parkere bak tribunen på bortre kortside – en mer moderne og anonym ståtribune som lyder navnet The Cole Warren Stand. The Pilot Field bærer fortsatt preg av å ha huset både speedway og greyhound racing en kort periode rett etter andre verdenskrig, uten at det faktisk ødelegger inntrykket nevneverdig. Det er et meget flott anlegg, og selv om stemningen denne kvelden på ingen måte ville kunne måle seg med den magiske kvelden da David Bauckham tok disse fantastiske bildene under fjorårets sesong, likte jeg umiddelbart The Pilot Field.
Jeg ble stående å snakke litt med en gammel veteran, som virket å være på hils med det som var av personer i Hastings-systemet. Han kunne fortelle litt om forrige sesongs fantastiske innsats i FA-cupen, og kampen der de slo ut Harrogate Town – og også om borteturen til Middlesbrough i neste runde. Han bekreftet mitt inntrykk av at en klubb som slår så godt fra seg i verdens gjeveste cupturnering skal være for gode for å rykke ned til step 4 samme sesong, og mente – kanskje ikke helt overraskende – at cupinnsatsen hadde gått til hodet på spillerne som ikke lenger la ned samme innsats i ligaen. Da vedkommende plutselig ut av det blå ville pense samtalen inn på sin tid som Manchester United-supporter takket jeg for praten og søkte tilflukt i baren med en pint Aspall’s mens jeg kjapt leste den tynne blekka.
Kveldens motstander i tredje runde av Sussex Senior Cup var divisjonskollega Burgess Hill Town, som kom fra 8 seire på 9 kamper, og som denne sesongen har vist seg overraskende vriene å slå. Det eneste tapet i denne rekken kom mot nettopp Hastings United, da hjemmelaget vant 3-2 her på The Pilot Field 28. desember. Det var East Sussex mot West Sussex, og nå ville nok gjestene ha hevn. Oppladningen kunne nok også ha vært bedre for Hastings. Etter nederlaget i Leatherhead to dager tidligere, hadde Hastings United rett og slett sparket manager John Maggs og hans assistent Cliff Cant. Forventningene har vært høye i Hastings, og når man tapte terreng i opprykksstriden valgte de å søke forandring. Førstelagstrener og klubblegende Terry White hadde nå tatt over som ny manager – om enn ikke offisielt riktig ennå – og The Hillians ville nok gjøre sitt for at det skulle bli en tøff debut.
Jeg tømte glasset, og mens speaker frenetisk etterlyste unger som ville være ballgutter/jenter, gikk jeg til innkjøp av en saftig burger og en kopp Bovril, før jeg tok plass på hovedtribunen. Gjestenes keeper Alan Mansfield måtte i aksjon allerede i kampens første minutt, da Ronnie Dolan fyrte løs, men hadde få problemer. De to målvaktene ble i det hele tatt stilt på svært få prøver i en nokså tam første omgang. Men det var vertene som åpnet best og hadde det meste av spillet, uten å skape det helt store. Etter et par halvsjanser hver vei fikk Tom Vickers omgangens største sjanse, og burde sendt Hastings i føringen. Et presist innlegg fra Sam Adams fant pannebrasken til Vickers på bakre stolpe, men hans heading gikk rett i armene på keeper Mansfield. Hjemmekeeper Josh Pelling på sin side måtte knapt gjøre en redning i første omgang, og den største trusselen mot hjemmemålet var en skummel crossball som forsvarer Sean Kelly fikk headet vekk rett foran snuta på en Hillians-angriper. Dermed gikk lagene i garderoben med 0-0, etter at hjemmelaget hadde vært best i en ikke altfor imponerende første omgang.
Over en pause-pint samtalte jeg litt med noen hjemmesupportere som virket noe overraskende resignerte hva opprykkskampen angår. Riktignok var nyopprykkede Peacehaven & Tescombe i ferd med å rykke fra, men det er lenge igjen av sesongen. Og de snakket faktisk om muligheten for å sikre seg en playoff-plass jeg i utgangspunktet ville anse som relativt sikker. Angående forrige sesongs Sussex County League-vinner Peacehaven & Tescombe og deres kanonsesong som nyopprykket, ville jeg høre deres mening vedrørende om dette skyldes en nivåhevning i Sussex County League eller økonomisk satsing og styrking av spillerstallen i Peacehaven & Telscombe. Men det virket som om de svarte mer på måfå der de nok ikke virket altfor godt bevandret i Sussex County League og step 5.
Jeg tok nå plass på ståtribunen bak det nærmeste målet og så at det nå var gjestene som startet friskest. Greg Luer crosset presist til Max Miller som headet i tverrliggeren etter 50 minutter. Men under ti minutter senere fikk de uttelling da Miller igjen var på ferde. Han tok seg til dødlinja og la inn til Pat Harding, som fra kort hold enkelt kunne heade inn 0-1. Like etter kunne det stått 0-2, men keeper Pelling fikk fingertuppene på Scott Kirkwoods skudd med retning for hjørnet nede ved stolperota. Ronnie Dolan barberte tverrliggeren med et langskudd for vertene, før Pelling igjen måtte i aksjon på et skudd fra Miller. Vertenes Bailo Camara ropte på straffe da han tilsynelatende ble lagt ned i feltet, men han fikk kun se det gule kortet for filming. Frustrasjonen begynte tydelig å bre seg i Hastings-laget.
Miller skjøt like over for gjestene, mens Luer igjen viste frem pasningsfoten da han med få minutter igjen fant hodet til Kirkwood. Sistnevntes heading smalt imidlertid igjen i tverrliggeren, og i stedet begynte Hastings de siste minuttene et voldsomt kjør mot Burgess Hill-målet. De er litt sent å våkne når klokka passerer 90 minutter, men på overtid var det tidvis power play på bortelagets halvdel. Og da innbytter og debutant Jacob Shelton fant pannebrasken til Sean Kelly, så de fleste ballen i mål. Hans heading var godt plassert helt inne ved stolpen, men keeper Mansfield dro frem en aldeles vanvittig redning og fikk slått til corner, og sikret med det borteseier og avansement for Burgess Hill Town, som tok sin niende seier av 10 mulige i alle turneringer.
Det var skuffelse å spore hos hjemmesupporterne, samtidig som de konstaterte at de nå kan konsentrere seg utelukkende om ligaen. I klubbhusets bar kom jeg etter hvert i snakk med to klubbrepresentanter, hvorav en vindrikkende kar i dress viste seg å være formann David Walters. De to var interessante samtalepartnere som også kunne kaste litt mer lys over situasjonen i Peacehaven & Telscombe. Selv om de mente det muligens har vært en ørliten nivåhevning i Sussex County League, påpekte Walters at det har klart mer å gjøre med at klubben har satset ganske heftig med frisk kapital. Han virket å dele min skepsis til den moderne fotballen, og beklaget at man også på dette nivået etter hvert ser tegn på en langt mer pengeorientert og businesspreget idrett. Imidlertid var han ikke positiv til mitt forslag om en tysk modell med supportereide klubber, da han spådde at det ville føre til kaos med stadig kastning av managere og styre. Hans sidemann oppsøkte klubbsjappa (som denne kvelden hadde vært stengt) for å hente en pin til min samling, men kom tilbake med både pin, penn, og to forskjellige bøker om Hastings Uniteds historie. Jeg kunne bare takke pent og omsider ønske lykke til i opprykkskampen (som også Walters virket noe skeptisk til) før jeg ringte for å bestille taxi.
Det hadde utover i andre omgang begynt å regne, og jeg hadde til tider vært langt kaldere enn hva tilfellet var ved avreise Norge med ti grader kaldere på gradestokken den morgenen, men nå kom det plutselig en haglbyge så voldsom at jeg måtte søke tilflukt under et utbygg. Det varte heldigvis kun et par minutter, og snart kunne drosjekusken svippe meg tilbake til Cambridge Gardens og Eden Guest House, der jeg låste meg inn…..og muligens fikk overhøre ukens sengekos i innehavernes gemakker, der en kvinnemenneske stønnet høylytt og såvidt jeg forsto ropte ekstatisk på en «Igor». Og med det opptrinnet trakk jeg meg tilbake og fant senga.
English ground # 140:
Hastings United v Burgess Hill Town 0-1 (0-0)
Sussex Senior Cup, 3rd round
The Pilot Field, 27 January 2014
0-1 Patrick Harding (59)
Att: 172
Admission: £10
Programme: Free leaflet
Next game: 28.01.2014: Belper Town v Gresley
Previous game: 08.01.2014: Billingham Synthonia v Seaton Carew
