Groundhopping 27.12.2013-09-01-2014 (Part 5)

 

Dag 12: Tirsdag 07.01.2014: Gainsborough Trinity – Altrincham

 

En kikk ut vinduet ut mot London Marylebone jernbanestasjon avslørte at jeg igjen våknet til regn og et trist vær. Jeg forlot snart Travelodge Marylebone, og etter en full english breakfast på The Metropolitan Bar – rett ved siden av Baker Street tube-stasjon – kunne jeg bevege meg mot Kings Cross via undergrunnen. Der satt jeg meg på 11.48-toget og kunne snaue halvannen time senere hoppe av i Retford. Med et snaut kvarter til avgang for toget videre unnet jeg meg en kjapp røykepause før jeg via en gangvei trasket over til plattformen for togene mot Gainsborough og Lincoln, som ligger et lite stykke unna de andre plattformene. Et drøyt kvarter tok turen derfra til Gainsborough Lea Road, der jeg forgjeves speidet etter en taxi som kunne ta meg inn til sentrum fra stasjonen i byens utkant. Det varte og rakk, og etter hvert måtte det et internettsøk til for å finne nummeret til en av byens taxiselskaper.

 

79 Morton Terrace var destinasjonen, der jeg ringte på hos Crittlewood Guest House. Den meget trivelig verten Roy ønsket velkommen, men forvekslet meg først av en eller annen grunn med Joachim, som hadde gjestet stedet for å se fotball snaue to måneder tidligere. Roy informerte om at det var market day denne dagen, og etter innsjekking tok jeg beina fatt og ruslet litt rundt i markedsbyen. På veien svingte jeg innom for å ta noen bilder i dagslys av Northolme; hjemmebane for Gainsborough Trinity. Da jeg spaserte gjennom det koselige området rundt torget, var høkerne i ferd med å pakke sammen sine boder for dagen. Dermed fikk jeg ikke gjort noe kupp slik Roy hadde antydet. I stedet valgte jeg å entre Wetherspoons-puben med det norskklingende navnet Sweyn Forkbeard for å innta en pubmiddag, og bildet av den gamle nordiske vikingen kikket på meg mens jeg mesket meg med en stor mixed grill.

 

Gainsborough ligger i det nordøstlige Lincolnshire, såvidt innenfor grensen til Nottinghamshire, og etter engelsk målestokk er det ikke altfor store plassen. Drøyt 20 000 holder til her ved elven Trent, i det som en gang var en viktig handelssted og den engelske havnebyen som lå lengst fra havet. Sentrum er som sagt ganske koselig, men i byens omegn ligger noen store kraftanlegg med sine enorme piper (eller rettere sagt kjøletårn) som ses fra langt hold. Men hovedgrunnen for mitt besøk var ikke først og fremst å fordype meg i geografiske og lokalhistoriske forhold – om enn hvor interessante, men snarere fotballkampen i Conference North mellom Gainsborough Trinity og Altrincham.

 

En kjapp spasertur opp til Northolme avslørte at supporterklubbens Blues Bar ennå ikke hadde åpnet dørene, og med nesten to og en halv time til kampstart stakk jeg heller hodet inn på puben Elm Cottage, rett over veien. Der var fire-fem stamkunder fordypet i samtale mens spørreprogrammet The Chase var på TV i bakgrunnen. Jeg lesket strupen med en pint Stowford Press, mens jeg bladde litt i programmene fra turens tidligere kamper. Etter hvert som toget hadde tøffet nordover tidligere på dagen, hadde jeg også lagt drittværet bak meg. I Lincolnshire var det bare fryd og gammen, og jeg var storfornøyd med at jeg etter sju strake avlysninger endelig igjen skulle få se en av mine planlagte kamper.

 

En liten gruppe tilreisende Altrincham-supportere rakk ikke åpne døren før innehaveren stormet ut og tydeligvis skysset de videre, så man kan anta at fotballsupportere ikke var altfor velkomne på Elm Cottage – om det da ikke var maten de gikk og spiste på han hadde innsigelser mot. Jeg tømte glasset og gikk igjen opp til Northolme, der jeg håpet at Blues Bar nå hadde åpnet. Det så ikke ut til å være all verdens liv der, men døra var åpen, og jeg entret det ganske store lokalet. Der var det foreløpig kun to-tre fremmøtte, men mens jeg satt og nippet til et glass cider, strømmet det sakte men sikkert på med supportere.

 

En av disse var en Trinity-supporter som slo seg ned på bordet ved siden av meg, og som jeg pratet litt med. Han ga uttrykk av å være fornøyd om klubben klarte holde nedrykksstriden på betryggende avstand, etter at de fikk en marerittaktig start på sesongen med seks strake tap. Han kunne fortelle at ressursene hadde forsvunnet da eks-formann Peter Swann tok med seg sine penger og tok over Scunthorpe United. Dermed hadde også en og annen spiller forsvunnet, og det var vel ikke å forvente at Trinity skulle kunne kopiere ligainnsatsen de to siste sesongene (4. og 8. plass) – i hvert fall playoff-deltakelsen for to sesonger siden.

 

Det var jo for et par sesonger siden omtrent opplest og vedtatt at Trinity ganske raskt skulle flytte ut fra Northolme og inn på et nybygget stadion. Men da formann Swann varslet at han ville trekke seg grunnet sviktende helse, ble også disse planene (heldigvis) skrinlagt. Noen forklaring på hvordan en mann som varsler resignasjon grunnet sviktende helse kort etter kan ta over en Football League-klubb og der starte planlegging av nytt stadion (Scunthorpe har kun spilt på Glanford Park siden 1988) også der, det hadde Trinity-supporteren ikke.

 

Det er nå lenge siden Gainsborough Trinity spilte i Football League (perioden 1896-1912), og dagens kamp dreide seg som sagt om ligapoeng i Conference North. Motstander var en av de mest tradisjonsrike non-league-storhetene; nemlig Altrincham. Klubben fra Greater Manchester var med å stifte dagens Conference Premier i 1979, og vant tittelen de to første sesongene. Direkte opprykk ble imidlertid ikke innført før i 1997, og Altrincham tapte ved begge anledninger avstemningen om medlemskap i Football League – den siste av disse med knappest mulig margin.

 

Altrincham spilte i Conference Premier frem til 1997, og var i perioden før dette et fast innslag i FA cupens ordinære runder. I 1985/86 tok de seg til og med helt til fjerde runde. Klubben vant også i denne perioden to ganger non-leagues gjeveste cupturnering, FA Trophy, og de fleste vil være enig i at Alty hører hjemme i non-leagues øverste divisjon. Deres siste opphold på dette nivået varte i seks sesonger, og tok slutt med nedrykket til Conference North i 2011. Med seier over Gainsborough ville de denne kvelden overta tabelltoppen.

 

Jeg hadde vært interessert i å ta en kikk på Altrinchams notoriske målscorer Damian Reeves, som de siste sesongene har bøttet inn mål for klubben. Denne sesongen har derimot ikke vært like giftig, og James Walshaw (som i dag var innbytter) var så langt klubbens toppscorer. Sammen utgjør de en farlig duo, men det var en annen nykommer som hadde skapt overskrifter de siste dagens. De fleste vil huske forvarskjempen Danny Higginbotham fra diverse klubber i Premier League og Football League, men etter en oppvekst i Altrincham (da han gikk gradene i Manchester United) ville han nå trappe ned med spill for hjemklubben, og hadde dermed blitt hentet hjem fra Chester. Han hadde debutert med seier over Leamington tre dager tidligere.

 

Det var etter hvert på tide å tømme glasset og betale £11 for inngang. Program pålydende £2 ble også handlet inn før jeg kunne ta en kikk på Northolmes interiør. Jeg kom inn på den ene kortsiden, der en flott ståtribune bak det nærmeste målet strekker seg mellom bygningen som huser Blues Bar og en liten klubbsjappe i det bortre hjørnet. På langsiden til høyre for meg har man nok en ståtribune av samme typen, som strekker seg mesteparten av banens lengde. På bortre kortside er det en klassisk ståtribune under åpen himmel, mens den andre langsiden domineres av den karakteristiske – og ikke altfor store – Main Stand midt på. Anlegget som av mange supportere kalles ‘The Chapel’ er så avgjort et meget flott stadion.

 

Denne kampen skulle opprinnelig vært spilt 30. november, men ble da utsatt. Altrincham hadde nok et favorittstempel på seg, men hjemmelaget gikk friskt til verks, og allerede i kampens tredje minutt kunne Liam Davis sette inn 1-0 fra kort hold etter passivt forsvarsspill. Gjestene er imidlertid farlige fremover, og Kyle Perry hadde allerede brent en god sjanse da Damian Reeves ble spilt gjennom alene med keeper Phil Barnes. Avslutningen var dog ikke hans beste, der ballen gikk på feil side av stolpen. Men det var et varselsskudd til Trinity-folket, og etter et kvarter var det Kyle Perry (med fortid i blant annet Lincoln City og Mansfield Town) som ble spilt flott gjennom av Nicky Clee. Perry gjorde ingen feil, og utlignet til 1-1.

 

Men etter 24 minutter ble igjen Altrincham straffet hardt for slurv i forsvaret. Det endte med at Alty-keeper Stuart Coburn måtte gi retur på et skudd fra Alastair Taylor, og Jamie Wooton var på pletten og sendte igjen Trinity i ledelsen. En halvtime var spilt da Reeves igjen var gjennom alene med keeper, men denne gang fikk en utrusende hjemme-keeper Barnes parert glimrende. Og da den hjemvendte sønn Higginbotham somlet med ballen, ble den snappet opp av den tidligere Lincoln City-spilleren Brad Barraclough, som satt ballen i mål til 3-1 over hodet på keeper Coburn. Altrincham presset for redusering, og keeper Barnes måtte ta frem sitt ytterste for å hamle opp med en god avslutning fra Reeves. Og dermed blåste dommeren av, og portene ble faktisk åpnet slik at tilskuerne kunne returnere til Blues Bar for en pause-pint.

 

Et par bortesupportere bekreftet at deres mål for sesongen var opprykk, men la til at de ikke overraskende var særs lite imponert over det slette forsvarsspillet i første omgang. Manager Lee Sinnott hadde nylig hentet inn flere forsvarsspillere og lagt om fra en bakre firer til en treer. Den solide midtstopperen Luca Havern tjenestegjorde derfor denne kampen på høyre kant av midtbanen. Det var tydelig at ikke alt fungerte som det skulle defensivt for de tilreisende. Men de hadde fortsatt troen på et comeback i andre omgang.

 

Altrincham hadde da også mye av spillet tidlig i andre omgang, og skapte en og annen farlighet. Men etter et kvarters tid av omgangen fant Barraclough lagkamerat Simon Russell med en pasning. Russell rundet keeper Coburn, satt inn 4-1, og knuste nok gjestenes siste håp om et comeback. Men Alty ga seg ikke, og presset voldsomt på. Og med et drøyt kvarter igjen fikk de belønning for presset, da James Lawrie på midtbanen stjal ballen fra en motspiller og stormet i angrep. Hans innlegg ble enkelt ekspedert i mål av Kyle Perry, og dermed 4-2.

 

Klokka tikket imidlertid ubønnhørlig mot full tid, og Altrincham hadde dårlig tid. Men med fire minutter av ordinær tid ble det tilløp til håndgemeng, og hjemmelagets første målscorer Liam Davis fikk direkte rødt for å ha dyttet en Altrincham-spiller. Alty lot seg ikke be to ganger, og Carl Rodgers skapte spenning ved å sette inn 4-3 et lite minutt senere. Nå var det et voldsomt press fra bortelaget, som i perioder nærmest hadde power play. Men fire minutter på overtid førte en sleiv i forsvaret til at Barraclough kunne sette inn sitt andre og Gainsboroughs femte. Game over. Eller? Jeg hadde ikke før tenkt tanken om at det ville være typisk om Altrincham nå endelig fikk uttelling for presset, før ballen falt ned hos Nicky Clee etter en duell i Trinity-feltet. Han fyrte løs fra snaue 20 meter, og ballen snek seg inn nede ved stolpen. 5-4 etter 96 minutter! Altrincham rakk et siste angrep før dommeren blåste av en underholdende kamp foran 300 tilskuere.

 

Et imponerende resultat av manager Steve Houshams gutter, som reiste seg på storartet vis etter å ha fått 1-5 i sekken av Stockport tre dager tidligere. Tilbake i Blues Bar var selvsagt stemningen høy blant hjemmefansen, mens de tilreisende supporterne raskt satt kursen hjemover. Der jeg satt med min pint fikk jeg snart selskap av flere hjemmespillere ved mitt bord. En av disse var den utviste målscorer Liam Davis, som i samtale med det jeg antar var hans foreldre hevdet at det røde kortet var vel strengt da han hadde dyttet motspilleren i brystet og ikke i ansiktet. Da han spurte om min mening innrømmet jeg vel at man i disse dager selvsagt får se rødt når man dytter…uansett ? men at fotballen kanskje er i ferd med å bli « a poof’s game»; noe han sa seg enig i. Godt ordvalg ovenfor en spiller som få dager senere sto frem som bøg!

 

Snart valgte jeg trekke meg tilbake for kvelden og gikk den korte veien tilbake til Crittlewood Guest House, der jeg ble liggende og lese litt før lyset ble slukket og undertegnede raskt falt i søvn.

 

PS! Altrincham-stopper Danny Higginbothams opphold i hjemklubben ble kort, da han få dager senere informerte at han med umiddelbar virkning vill legge fotballskoene på hylla.

 

English ground # 138:
Gainsborough Trinity – Altrincham 5-4 (3-1)
Conference North
Northolme, 7 January 2014
1-0 Liam Davis (3)
1-1 Kyle Perry (16)
2-1 Jamie Wootton (24)
3-1 Brad Barraclough (31)
4-1 Simon Russell (56)
4-2 Kyle Perry (74)
4-3 Carl Rodgers (88)
5-3 Brad Barraclough (90+4)
5-4 Nicky Clee (90+6)
Att: 300
Admission: £11
Programme: £2,50

 

 

 

Dag 13: Onsdag 08.01.2014: Billingham Synthonia – Seaton Carew
Husverten Roy ved Crittlewood Guest House var ikke å se da jeg gjorde meg klar til avreise fra Gainsborough, men jeg lot nøkkelen sto i døra som avtalt, og gikk ut for å vente på taxien jeg hadde bestilt. Og jammen var det samme drosjekusk som dagen før som kom for å kjøre meg til stasjonen Gainsborough Lea Road, der jeg hadde siktet meg inn på 09.37-toget til Doncaster. På den ubetjente stasjonen viste informasjonstavla på perrongen at toget fra Lincoln var 3 minutter forsinket, men det varte og rakk uten at noe tog kom, og – meget utypisk for britene – uten at informasjonen ble oppdatert. Frustrerte passasjerer diskuterte seg imellom da toget så forsvant fullstendig fra tavla, og jeg ringte National Rail Enquiries for å undersøke. Der ble jeg betjent av en av britenes nye landsmenn (eller rettere sagt landskvinne) som nesten ikke kunne gjøre seg forstått på engelsk, aldri hadde hørt om Gainsborough, ba meg stave stasjonens navn for deretter å konsekvent omtale stedet som «Gainsbury», og til stadighet unnskyldte og sa hun skulle sjekke med sine kollegaer. Etter over fem bortkastede minutter på telefonen, og godt over 25 minutter på overtid, kom plutselig toget rullende inn på perrongen ut av det blå.

 

Vi ble av personalet fortalt at de hadde blitt forsinket i Saxilby-området, men nå var jeg i hvert fall på vei. Jeg ville imidlertid miste toget videre fra Doncaster, men med hyppige avganger nordøstover og godt med tid unnet jeg meg en frokost på et etablissement i kjøpesenteret Frenchgate, rett ved siden av Doncaster jernbanestasjon. Omsider kunne jeg reise videre til Darlington, der jeg fikk tid til en kjapp røyk før jeg hoppet på dagens siste tog. Rett etter avgang passerte vi rett ved siden av Darlington Arena – den hvite elefanten av et stadion som var delaktig i at Darlington FC brakk ryggen. Og etter en halvtimes tid kunne jeg stige av i en by jeg faktisk aldri tidligere hadde besøkt; nemlig Middlesbrough. Det var ikke så altfor langt til Newlands Lodge, der jeg hadde booket rom for meget overkommelige £20. Men etter å ha slept rundt på en tung bag i nesten to uker, sparte jeg føttene og tok taxi. Taksameteret stoppet på £2,90 – man kan ikke klage på prisene i nordøst – og jeg fikk snart sjekket inn. Billig var det riktignok, men jaggu skulle de ikke ha £20 i depositum for nøkkel til ytterdøra i tilfelle man kom «hjem» etter klokka 23, samt ytterligere £20 i depositum for fjernkontroll til TV-en. Jeg hadde ikke tenkt å se mye fjernsyn, men ville muligens returnere sent, så jeg nøyde meg med å kvittere ut nøkkelen. Jeg var imidlertid snart på farten igjen, da jeg spaserte i solskinnet(!!) ned mot Albert Park.

 

Der hadde jeg satt meg fore å ta en kikk på statuen av en ung Brian Clough som står i parken. Etter en tur med nesten sammenhengende drittvær, var det imidlertid så deilig i sola at jeg tilbragte en liten stund med å nyte sola på en benk ved en innsjø i den store parken. Da jeg var lei av å se på ender, gjess og svaner som boltret seg klarte jeg etter hvert å orientere meg frem til statuen av legenden Clough, og fikk tatt et par bilder av denne. Idyllen ble brutt da jeg gikk inn på et av parkens offentlig toalett for å tømme blæra, og avbrøt en lokal junkie i ferd med å sette seg et skudd. Idyllisk var heller ikke veien tilbake inn i sentrum langs Linthorpe Road, der halal-butikkene i den nedre delen lå tett i tett. Til tross for idyllen i Albert Park, kan nok ikke Middlesbrough generelt karakteriseres som veldig idyllisk.


 

Jeg valgte å stikke innom puben The Swatter’s Carr for å hive innpå litt vomfyll mens jeg gjorde de siste vurderinger før jeg satt kursen mot dagens kamp. Planen hadde opprinnelig vært å se Billingham Synthonia i Durham Challenge Cup, men jeg hadde de siste dagens også vurdert et besøk hos Guisborough Town da deres ligakamp mot Penrith hadde blitt flyttet til denne dagen. Taxisjåføren hadde anbefalt tur til Guisborough heller enn å dra til det han omtalte som «those bastards across the river». Mon tro hvor disse bitre følelsene stammet fra, men kanskje har det noe med å gjøre at elven Tees utgjør grensen mellom North Yorkshire (som Middlesbrough nå såvidt ligger i) og County Durham? Uansett; da jeg for så vidt allerede hadde meldt min ankomst hos Billingham Synthonia valgte jeg å følge den opprinnelige planen og besøke Synners.

 

Ved Middlesbrough Bus Station var det sprikende informasjon om hvilket stopp min buss skulle gå fra. De digitale informasjonstavlene sa en ting, men ved stoppet den henviste til hang det lapp om at min buss nå gikk fra et stopp på andre siden av hesteskoen som utgjør bussterminalen. Hvem hadde rett? Det hadde lappen, skulle det vise seg, og snart satt jeg med en returbillett til Billingham, mens bussen somlet seg mot Billingham. Takket være rush og veiarbeid på en av byens hovedinnfartsårer gikk det først meget tregt, men snart krysset vi over elven Tess, og etter en halvtimes busstur kunne jeg noe forsinket hoppe av rett rundt hjørnet fra min destinasjon for kvelden. Det hadde begynt å bli såpass mørket at jeg slo fra meg tanken om å svippe innom for å ta en kikk på anlegget til nabo Billingham Town. Jeg sitret nærmest av spenning etter å se anleggets etter forholdene enorme tribune, men vegetasjonen foreløpig for sikten. Da jeg etter få meter rundet hjørnet og dreide inn på Central Avenue, så jeg imidlertid raskt inngangspartiet til anlegget med samme navn som lå der i tussmørket.

 

Det var over to timer til kampstart, men porten var åpen, og en person som sto på parkeringsplassen bekreftet at Synners Bar var åpen. Selv om flomlysene ikke var slått på tok jeg likevel først en kikk på anlegget. Central Avenue domineres til de grader av den voldsomme tribunen med nærmeste langside, og den er virkelig et mektig skue. Stadionet for øvrig har løpebaner som trekker ned, og ingen andre fasiliteter enn denne tribunen, men den er så storslagen at den gjør opp for dette. Om den ikke kan måle seg med sjarmen til eksempelvis March Town Uniteds fantastiske hovedtribune, er den storslagen på en annen måte, og hovedgrunnen til at Synners en stund hadde vært et aktuelt reisemål for meg.

 

Kjemisk industri har hatt stor betydning for Billingham de siste hundre år, og klubben ble også i 1923 startet som et slags bedriftslag for hjørnesteinsbedriften ICI – en gigant innen kjemisk industri. Klubbnavnet kommer da også fra navnet på produktet anlegget i Billingham produserte mest av – synthetic ammonia; altså gjødsel. Anlegget på Central Avenue sto ferdig i 1958, og samme år var Bishop Auckland gjester foran hele 4 200 tilskuere. Den store tribunen var den gang den lengste såkalte cantilever stand i engelsk fotball, og den store tribunen har fortsatt en kapasitet på rett i underkant av 2 000 tilskuere. Foran tribunen er det ståplasser på bar bakke. Ellers kan det nevnes at forbindelsen med ICI opphørte i 1990-årene. Og den mest kjente spilleren som har vært innom klubben er nok for øvrig Brian Clough, som i sin ungdom spilte for Synners før han ble innkalt til militæret.

 

Jeg entret Synners Bar som eneste gjest, og bestilte en pint Strongbow. De to jentene bak baren strevet fælt for å få cider-krana til å fungere, og jeg slukket tørsten med en cola mens hun gikk for å sjekke fatet. Nedslående nyheter var det da hun i samråd med en klubbrepresentant kunne meddele at det ikke ble noen cider i kveld. Jeg valgte å heller prøvesmake en lokal real ale jeg ikke husker navnet på, men som også fikk tommelen opp. Under en røykepause observerte jeg at bua ved inngangen nå var åpnet, så jeg gikk for å betale mine inngangspenger. Jeg stakk imidlertid først hodet utenfor for å ta et bilde av porten som nå var lukket, og lot en eldre kar gå foran meg før jeg betalte mine £6. Ytterligere £1 betalte jeg for et kampprogram, før jeg la merke til at flomlysene nå var skrudd på, slik at jeg tok ytterligere en liten kikk rundt banen.

 

Tilbake inne i Synners Bar, som ligger under den store tribunen, falt valget denne gang på en pint John Smith’s mens jeg bladde i et overraskende fyldig kampprogram spekket med interessant lesning. Vertskapet hadde falt ned til nedre halvdel av Northern League-tabellen, men håpet å etter hvert kunne avansere noe. Dette begrunnet de først og fremst med at de nå hadde unnagjort alle hjemmekampene og de fleste bortekampene mot topplagene. Men kveldens kamp dreide seg ikke om ligapoeng, men snarere avansement i Durham Challenge Cup. Motstander var Seaton Carew fra step 7-ligaen Wearside League – to nivåer lavere. De hadde tatt den korte veien fra Hartlepools sørlige utkant i håp om å stelle til en liten skrell.

 

Etter en runde rundt i lokalet for å beundre diverse bilder, pokaler og utmerkelser tømte jeg glasset og gikk ut for å ta plass på den store tribunen. Jeg forsøkte igjen å ta noen bilder av den, men mørket og flomlysene sørget for at det dessverre var så som så med fotoforholdene. Hjemmelaget ga i programmet uttrykk for at dette var en cupturnering de ville satse på, men ifølge en sidemann var en liten håndfull sentrale spillere satt på benken mens et par «reserver» og spillere nylig tilbake fra skade hadde tatt plass i startoppstillingen som jeg sto og studerte på en plakat ved spillertunnelen idet man gjorde seg klare for avspark.

 

Overraskende nok var det gjestene fra Wearside League som tok kontroll, og i form av et skudd like utenfor hadde Matty Kelsey allerede vært skummelt frempå da han i kampens fjerde minutt stormet gjennom og plasserte ballen under keeper James Briggs. Og sju minutter senere igjen passivitet i hjemmelagets forsvarsspill til at en Seaton Carew-spiller ble spilt alene gjennom. Robert Hammond gjorde ingen feil. Vi hadde såvidt passert ti minutter, og sjokkerte hjemmesupportere måtte innse at det meget overraskende sto 0-2. Det hadde faktisk ikke vært noe å si på om de hadde økt ledelsen ytterligere, for Synners hang overhodet ikke med det første kvarteret, og de hadde keeper Briggs å takke for at Kelsey ikke scoret sitt andre.

 

Det tok over kvarter før de grønne og hvite produserte sin første meningsfulle angrep, men avslutningen fra Joel Callender gikk like utenfor krysset til gjestenes keeper Gary Fleetham. Men ikke lenge etter fikk de uttelling da James Magowan satt inn returen på sitt egen avslutning etter flott forarbeid av Kris Hughes. Både Hammond og Kelsey hadde sjanser til å gjenopprette gjestenes tomålsledelse, men Synners-forsvaret kunne takke Steven Huggins for at i hvert fall en lagkamerat hadde våknet defensivt. Og etter at Briggs reddet fra Harrison Smith, var det vertskapet som avsluttet omgangen sterkest. Magowan rundet keeper, men fikk sin avslutning reddet på streken. Kris Hughes fikk nettkjenning, men linjemannen hadde allerede vinket for offside. Et skudd fra Aidan Cattermole ble slått til corner, og denne førte til at David Abel headet i stolpen. Da dommeren blåste for pause på stillingen 1-2 lå det i kortene at hjemmelaget ville kunne snu dette i andre omgang.

 

De fleste rundt meg var skjønt enige om at hjemmelaget ville ro dette i havn, og en sidemann hintet frempå at noen av de normalt faste på benken muligens ville komme innpå. Og ganske riktig; både Matty Osmond, Nathan Porritt og Michale Sweet ble etter hvert satt innpå – men først hadde vi sett Synners starte andre omgang med å presse fremover, Men det tok ti minutter før Magowan fikk vendt opp i feltet og satt inn sitt og hjemmelagets andre. 2-2. Magowan kunne scoret hattrick like etter, men hans volley gikk like utenfor. Det var Aidan Cattermole som fullførte snuoperasjonen da han etter 63 minutter enkelt skjøt i mål fra kort hold etter innlegg fra dødlinja. Synthonia hadde snudd 0-2 til 3-2.

 

Seaton Carew ga seg ikke, og kunne nokså umiddelbart utlignet da et skudd forandret retning i en forsvarer og traff stolpen. Men få minutter senere ble innbytter Michael Sweet spilt fri og satt iskaldt inn 4-2 og det man antok var spikeren i kista. Nivåforskjellen begynte gjøre seg gjeldende, og gjestene virket gå tom for krefter. Deres keeper Fleetham måtte i aksjon for å hindre scoring fra både Magowan og innbytterne Sweet og Porritt. En annen innbytter, Matty Osmond, fyrte løs i kampens 83. minutt, og da Fleetham måtte gi retur var Magowan på pletten og satt inn 5-2 og sikret seg matchballen med sitt hattrick. 72 betalende tilskuere så det som utover i andre omgang ble plankekjøring, etter at gjestene hadde sjokkert og hengt godt med i en drøy time.

 

Jeg tok farvel med gamlingen jeg mot slutten hadde stått sammen med på tribunen, og gikk for å finne ordne meg en pin til samlingen. Jenta i baren hadde lovet å huke tak i den ansvarlige for klubbsjappa, men han var tydeligvis nå ikke å se noe sted. En annen representant for klubben mente imidlertid at han hadde en i bilen, og gikk for å hente en til meg. Under en prat med vedkommende kom vi også inn på temaet Biillingham Town, og man kan jo undre seg hva som har godt så galt for naboen over veien denne sesongen. Ifølge min samtalepartner var svaret såre enkelt: «No money!». Og med pengene borte hadde også spillerne forsvunnet. Oppfatningen var her at Town nå befinner seg i en så negativ nedadgående spiral at flere regner med at de fort kan rase gjennom også Northern Leagues andredivisjon neste sesong, og dermed ende opp i Wearside League. Triste greier, og jeg husker Town-folket som en meget hyggelig gjeng fra mitt besøk hos Spennymoor Town høsten 2012, da de var gjester der.



 

Jeg oppdaget at dagens lucky programme number draw ble annonsert, med program 52 som vinner. Jeg hadde 53, så jeg var et lite sekund litt irritert på meg selv som hadde sluppet den eldre herren forbi meg i telleapparatet. Det var omsider tid for å tenke på returen, og med regnet som nå øste ned også her, vurderte jeg raskt å ta taxi tilbake til Middlesbrough. Bussen tilbake gikk nemlig fra en annen holdeplass, rundt et kvarters gange unna. Men jeg bet tennene sammen og trosset regnet, og snart kom buss 36 som bragte meg til St. Johns Gate Flyover, rett rundt hjørnet fra mitt krypinn. Uten TV var det ikke annet å finne på en å lese en liten halvtime før jeg slokket lyset og la meg for å sove. Turens siste kamp var unnagjort, og i morgen var det igjen tid for hjemreise til Norge (via en utflukt i Darlington skulle det vise seg).

 

English ground # 139:
Billingham Synthonia – Seaton Carew 5-2 (1-2)
Durham Challenge Cup, 2nd Round
Central Avenue, 8 January 2014
0-1 Matty Kelsey (4)
0-2 Robert Hammond (11)
1-2 James Magowan (18)
2-2 James Magowan (56)
3-2 Aidan Cattermole (63)
4-2 Michael Sweet (68)
5-2 James Magowan (83)
Att: 72
Admission: £6
Programme: £1

 

 

 

Dag 14: Torsdag 09.01.2014: En spasertur i Darlington
Med utsjekking i Middlesbrough senest klokka 10 fikk jeg plutselig veldig god tid på vei ned til Stansted – faktisk mer tid enn jeg var lysten på å tilbringe på flyplassen. Ved dagens første togbytte la jeg derfor inn en avstikker i Darlington. Jeg gikk rett og slett for å ta en kikk på stedet der Darlingtons gamle stadion Feethams en gang sto.

 

Etter få minutters gange kunne jeg svinge inn på Victoria Embankment og ta meg over elven Skerne via den lille gangbroen som ligger ved siden av tomten der det nå var svært få spor etter det flotte anlegget som en gang sto her. Alt var borte! Bortsett fra en murtrapp som jeg antok hadde vært en del av inngangspartiet. Foran meg var det kun en stor slette som fungerte som arbeidsplass der man tydeligvis er i ferd med å klaregjøre for byggingen av boligene som skal komme opp her.

 

På en avsats der sto også en kar i 60-årene og speidet utover, og det viste seg at han var gammel utflyttet Darlington-supporter som hadde besøkt sin mor, og nå ville se hva som skjedde med hans gamle tumleplass. Jeg kom i prat med denne karen, og blank i blikket sto han snart og pekte og fortalte om Feethams, der han hevdet å ha vært fast inventar i over 40 år. Det var rent hjerteskjærende, men meget interessant.

 

Etter å ha slått ihjel en times tid i Darlington returnerte jeg til jernbanestasjonen og hoppet omsider på toget videre sørover. Jeg slo fra meg tanken om en lignende «sightseeing» ved togbytte i Doncaster, men benyttet i stedet anledningen til å ta en matbit før jeg fortsatte ferden mot Stansted og hjemreise. Jeg hadde planlagt en tur med 12 kamper på 13 dager. Det endte med 8 avlysninger (hvorav 7 på rad!), men likevel ble det 11 kamper på 13 dager. Ikke verst det heller, det trøstesløse været tatt i betraktning. Og min mor hadde tilbudt seg å hente meg på Rygge. Heldigvis kan jeg denne gang med sikkerhet si at det ikke blir lenge til neste tur.

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg