Dag 1: Fredag 27.12.2013: Hadleigh United – Brantham Athletic

 

Endelig! Siden august-turen hadde jeg gått med stadig heftigere abstinenser; ikke minst etter at oktober-turen jeg hadde hatt forhåpninger om dessverre måtte utgå. Men etter å ha fått litt skikk på økonomien, kunne jeg omsider ekstatisk starte planleggingen. I utgangspunktet var planen å starte turen med en dobbel dose fotball på Boxing Day (26. desember), men mens jeg ventet på penger på konto steg raskt flyprisene den dagen til de grader at jeg omsider besluttet å utsette avreisen med en dag. Tidlig denne fredagsmorgenen, tredje juledag, ble jeg kjørt til Rygge av min snille mor, og boardet 07.05-flyet til Stansted.

 

Clacton var utpekt som første destinasjon, og hjemmelaget FC Clacton skulle ta imot lokalrival Brightlingsea Regent til oppgjør i Eastern Counties League Premier Division. Jeg var jo imidlertid klar over hvordan været den siste tiden hadde skapt store problemer med voldsomme mengder regn, og en lokal helt advarte om at kampen på The Rush Green Bowl kunne stå i fare. Og ganske riktig…en sjekk på nettet mens jeg ventet på å bli servert frokost på puben Hamilton Hall ga nedslående lesning: «Game off. Waterlogged pitch». Lite ante jeg om at dette til de grader skulle bli gjennomgangsmelodien denne turen. Jeg hadde booket hotell i Clacton, og satt meg derfor på Clacton-toget mens jeg forsøkte bringe klarhet i forholdet rundt de andre kampene. Utvalget var denne denne dagen nokså tynt, men mens toget forlot London Liverpool Street i sin ferd mot det nordlige Essex kunne Hadleigh United fortelle på sin Twitter-konto at de regnet med å kunne avvikle kamp i samme divisjon. Etter litt tankevirksomhet og sjekking av reiseruter valgte jeg derfor å hoppe av i Colchester for å dra rett på kamp med bagasjen. Der var det bare å hoppe på første tog til Ipswich, hvor jeg oppsøkte bussholdeplassen få meter nede i veien. Bus 91 mot Sudbury brukte en halvtime på den drøyt halvannen mil lange melkeruta vestover, mens jeg med telefonen fulgte med på kartet. Inne i den lille markedsbyen Hadleigh hoppet jeg av, og fant snart veien som først ble til gangvei og deretter til en sti som snirklet seg over elven Brett, der den kom opp ved parkeringsplassen utenfor Hadleigh Uniteds stadion Millfield.

 

Utenfor inngangen sto det en håndfull karer og fotograferte flittig. Jeg ble noe overrasket da jeg nærmet meg såpass at jeg kunne slå fast at disse groundhopperne var tyskere – og kun en liten del av en enorm gruppe. Jeg kjenner ikke til Hadleighs lokalhistorie, men det skulle ikke forundre meg om de denne dagen var åsted for tidenes tyskerinvasjon. £7 i inngangspenger ble avlevert, og rett på innsiden byttet jeg ytterligere £1 mot et program. Med en drøy time til avspark var det allerede en del fremmøtte, men jeg fikk kastet fra meg bagen under et bort i et hjørne. Deretter unnet jeg meg turens første pint mens jeg tok en nærmere kikk i programmet, før den obligatoriske foto-runden rundt anlegget sto for tur. Alt som er av fasiliteter befinner seg på de to langsidene, og det er på en av disse at man kommer inn på anlegget. Telleapparatene befinner seg rett ved siden av en stor kloss av et bygg, som huser alt av garderober og klubbhus med dets kontorer og bar. Fra midt på dette bygget strekker seg forbi telleapparatene to partier med overbygg der man har ståplasser på bar bakke. På bortre langside står hovedtribunen der man kan hvile akterspeilet på benkeradene. Bak denne er det en treningsbane, mens det på de to kortsidene som nevnt ikke er noe som helst av fasiliteter.

 

Tilbake i klubbhuset var skuffelsen over avlysningen i Clacton nesten glemt, der jeg unnet meg nok en pint. Jeg skulle tross all se serielederen i Eastern Counties League i lokaloppgjør mot Brantham Athletic fra et lite stykke lenger sør i Suffolk, nesten på Essex-grensen. Hadleigh United virket ut fra tabellen og resultater så langt temmelig ustoppelige, med kun ett ligatap (17-4-1) på 22 kamper. De har imidlertid ikke søkt opprykk til step 4, noe gjestende Brantham har gjort. Mens de resterende fire søkerne utgjorde firkløveret som jager Hadleigh, virket dog Brantham å ha tapt litt terreng til konkurrentene. Mens jeg bladde i programmet fant jeg ut at Hadleigh i løpet av november hadde signert Tes Bramble – bror av langt mer kjente Titus Bramble – med fortid i blant annet Southend United, Stockport County og Cambridge United. Jeg leste meg til at han på fire opptredener fra start samt fire innhopp allerede hadde nettet åtte ganger for The Brettsiders.

 

Brantham hadde en rekke fravær som følge av skader og suspensjoner, og manager Paul Abrahams manglet ikke minst tre faste fra sin bakre firer. Allerede fra start hadde gjestene store problemer, og i kampens første minutt måtte keeper Ryan Bedingfield slå et skudd fra Tes Bramble til corner. Den førte til ny corner, og på andre forsøk headet Ollie Canfer inn 1-0 på bakerste stolpe. Hadfield stormet umiddelbart i angrep igjen, og Brantham-forsvaret holdt på å kløne det til for seg igjen, men fikk klarert med nød og neppe. Men gleden var kortvarig, og da hjemmelagets toppscorer Josh Mayhew skar inn fra vingen straffet han gamle lagkamerater med et overraskende skudd fra spiss vinkel. Skuddet gikk muligens via en forsvarer, men fant uansett veien til nettmaskene. Det var snaue 5 minutter spilt, og det sto 2-0. Brantham kom seg etter hvert av sjokket og hang snart noe bedre med. Og de kunne fort redusert ved kaptein Matt Ryland, men hans frispark ble såvidt slått utenfor av den unge Hadleigh-keeperen Fred Howe. I stedet økte Hadleigh til 3-0 etter snaut halvspilt omgang, og igjen var det toppscorer Josh Mayhew som var på farten. Fra kort hold satt han inn sitt sitt andre for kvelden (og sitt mål nummer 19 for sesongen).

 

Og det skulle bli verre for The Blue Imps. Ikke lenge etter ble de redusert til ti mann da James Turner fikk direkte rødt kort for det dommeren tydeligvis anså som en tofots-takling på Matt Downing. Det var vanskelig å se fra der jeg sto, men meningene blant publikum var tydelig svært delte. Uansett var Brantham nære på å redusere kort etter, men Ben Deacons avslutning fra 25-30 meter traff toppen av tverrliggeren og falt ned i armene på keeper Howe. Like etter var det Duane Wright sin tur til å treffe tverrliggeren på motsatt banehalvdel. Og med 38 minutter på matchuret sto det 4-0 etter at Paul Donnelly scoret enkelt fra kort hold. Om ikke kampen hadde vært avgjort etter halvspilt førsteomgang, var den i hvert fall det da Tes Bramble gjorde glimrende forarbeid og spilte gjennom Ollie Canfer som satt inn 5-0 etter 42 minutter. Det var også resultatet da pause-pinten kunne inntas.

 

Jeg hadde planlagt å snakke litt med supporterne fra de to lag, men kom aldri så langt. Jeg ble nemlig raskt stående i samtale med en kar i Leiston-jakke. Han hadde tidligere hatt en rekke verv i Leiston, og kunne berette litt av hvert om både Eastern Counties League og fotballen generelt i East Anglia. Det var også han som pekte ut Needham Market-manager Danny Laws blant de fremmøtte. Ellers mente han det var litt synd at Hadleigh hadde besluttet ikke å søke opprykk, da han mente de ville kunne hatt noe å fare. Men han innrømmet ikke overraskende også at Eastern Counties League har blitt kraftig svekket etter at en rekke av de beste klubbene har forsvunnet opp til step 4 herfra de siste årene. Det var også denne karen som fortalte at nevnte Tes Bramble kort tid i forveien hadde blitt løslatt fra fengsel (muligens med fotlenke for hjemmesoning) etter å ha blitt mistenkt i en stygg voldtektssak. Hva toppkampen i divisjonen gjelder, kunne han ikke se noen utfordrere til Hadleigh. Flere av lagene bak har kamper tilgode, men Hadleigh har en solid luke, og han mente de uansett er sterkere. Etter den førsteomgangene vi nettopp hadde sett, var det ingen grunn til å betvile dette – og i tillegg er det jo dette med kamper tilgode kontra poeng allerede i sekken.

 

Jeg vekslet også noen ord med et par representanter for den enorme tyske gjengen med groundhoppere. De viste seg ikke være en kameratgjeng fra samme sted i Tyskland, men snarere en samling av personer fra rundt om i hele landet som sammen hadde organisert en groundhopping-tur på nettet. Jeg fikk vite at de var helt 40 i tallet, og mens 25 av de skulle videre til kveldskamp hos Cornard United, mens 15 av de ville dra ned til Hampshire der Alton Town hadde hjemmekamp i Combined Counties League. De fleste virket ikke videre interessert i kampen der de sto med ryggen kampen og spøkte og lo, og mens en fortalte at han foretrakk non-league, mente han at de fleste nok så mer frem til morgendagens Premier League-kamp i Hull.

 

Jeg ble stående sammen med Leiston-karen mens andre omgang ble sparket i gang, og ble snart klart at det nå var et helt annet kampbilde. Hadleigh hadde tatt foten av gasspedalen, og var fornøyde med å holde Brantham fra livet. I tillegg tok de ut noen av sine viktigste spillere for å hvile disse. Gjestenes ti mann fikk nå styre langt mer, og Jamie Cole og David Grimwood skapte med sine raid en del hodebry for et vertskap som med sin komfortable ledelse dog ikke var altfor vettskremte. Det var keeper Howe som en rekke ganger måtte i aksjon for å hindre baklengs. Men gjestene fikk omsider sitt trøstemål med ti minutter igjen av ordinær tid. Linjemannen flagget febrilsk og hadde en Hadleigh-spiller som holdt en motstander rundt halsen og dro ham ned. Sean Gunn steg frem og dundret ballen i nettet bak Howe. 5-1. Tross en vanskelig første omgang kjempet Brantham tappert, men det de fleste vil huske er likevel overkjøringen vi så i første omgang. De skal være gode de som skal nekte Hadleigh tittelen denne sesongen.

 

En fornøyd person fra hjemmelagets klubbledelse kunne fortelle at tilskuertallet var 245 – klart sesongbeste på den fronten – mens han fant frem en pin til min samling. Leiston-karen hadde tilbudt meg skyss tilbake til Ipswich stasjon. Jeg ble i min tid advart mot å sette meg inn i bilen til fremmede menn, men med skyss tilbake til Ipswich ville jeg kunne rekke tidligere tog fra Ipswich og Colchester, så jeg gikk for å hente bagen min. På vei ut ble jeg imidlertid stanset av en person som gjenkjente meg fra min sommervisitt hos Dunstable Town da de spilte treningskamp mot Luton Town. Han hadde som meg tenkt seg på Erith & Belvedere – Burnham Ramblers søndag 5. januar, og sa vi nok ville ses der. Med det hastet jeg til den ventende Leiston-karen som skysset meg langs Suffolkske landeveier i retning Ipswich, mens samtalen gikk rundt non-league i regionen. Han mente for øvrig at grensen var nådd for hans klubb Leiston med spill i Isthmian Premier, og anså dette som et noe unaturlig høyt nivå for klubben. Han hevdet derfor at han ville si seg mer enn fornøyd om 12. plassen fra forrige sesong skulle bli kopiert.

 

Jeg takket for turen og ønsket lykke til, før jeg omsider hoppet på toget til Colchester. Etter nytt togbytte ankom jeg etter hvert Clacton i 19-tiden, og fikk sjekket inn på stedets Travellodge, 10 minutters gange fra stasjonen. Stedet jeg hadde sett meg ut som serverte områdets spesialitet eel, pie & mash, var for lengst stengt, så jeg spaserte en tur ned til promenaden og Clacton Pier, der jeg inntok en porsjon gammon and eggs på Wetherspoons-puben Moon & Starfish. Det hadde vært en lang dag, så jeg trakk meg snart tilbake til hotellsenga og sovnet raskt.

 

English ground # 129:
Hadleigh United – Brantham Athletic 5-1 (5-0)
Eastern Counties League Premier Division
Millfield, 27 December 2013
1-0 Ollie Canfer (2)
2-0 Josh Mayhew (5)
3-0 Josh Mayhew (22)
4-0 Paul Donnelly (38)
5-0 Ollie Canfer (42)
5-1 Sean Gunn (pen, 80)
Att: 245
Admission: £7
Programme: £1

 

 

Dag 2: Lørdag 28.12.2013: Braintree Town – Tamworth



I frykt for ny avlysning hadde jeg stått opp tidlig for å sjekke ståa, for således å kunne ta meg ned til Surrey, der Dorking var førstevalg av eventuelle backup-kamper. Men etter å ha pakket bagen fikk jeg omsider bekreftet at kampen i Braintree ikke var i overhengende fare. Etter å ha inntatt frokost på et etablissement ved stasjonen, forlot jeg kystbyen for å toge 40 minutter innover i Essex til Witham. Her hadde jeg drøye tre kvarter å slå ihjel mens jeg ventet på toget videre, men slo raskt fra meg tanken om å oppsøke Witham Towns hjemmebane som jeg dagen før hadde sett fra toget. Omsider kunne jeg hoppe på toget det siste kvarteret opp til Braintree, og siden jeg igjen måtte ta med bagasjen på kamp hoppet jeg i en taxi til puben The Orange Tree på Cressing Road – rett i nærheten av klubbens stadion med samme navn.



Det var fortsatt rundt to timer til avspark, og dørvakten dro litt på det før han sa seg villig til å slenge bagen min på bakrommet. Noen av de fremmøtte fulgte West Ham – West Bromwich på TV-skjermene, men jeg var nok ikke av de som var mest interessert. Jeg tømte i stedet glasset og beveget meg den korte veien ned til et stadion jeg en stund hadde ønsket å besøke. Cressing Road skal jo etter planen erstattes med et nytt stadion i løpet av få år, så jeg ville avlegge et besøk mens jeg kunne. Jeg avleverte mine £15 i inngangspenger og betalte £2 for et kampprogram, før jeg kunne ta en runde rundt et fjongt anlegg.



På kortsiden Clubhouse End finner man som navnet sier klubbhuset, og utenfor denne er det klassisk ståtribune under åpen himmel bortover mot langsiden der sittetribunen Main Stand strekker seg rundt halve banens lengde, med ståplasser på begge sider. Quag End på bortre kortside er bortetribune i de kamper der supporterne blir segregert, og dette er også en klassisk ståtribune under åpen himmel. Ståtribunen Cressing Road Stand gir tak over hodet for flesteparten av tilskuerne på den andre langsiden. Alt i alt likte jeg Cressing Road svært godt, og et besøk før den sannsynligvis forsvinner kan anbefales. Via en kjapp visitt innom klubbsjappa gikk jeg tilbake til klubbhuset og dets bar. Med en pint Strongbow kunne jeg i ro og mak bla litt i dagens kampprogram.



Jeg fikk selskap ved bordet av et par hjemmefans som ikke overraskende sa seg fornøyd med sesongen så langt. Braintree Town omtaler noen ganger seg selv humoristisk som «The pub team from Essex», og det er jo egentlig noe naturstridig at denne lille halvprofesjonelle klubben skal slå så bra fra seg i konkurranse med helprofesjonelle klubber med mange langt større budsjetter. Eksempelvis er det ganske utrolig at de ligger godt foran klubber som Wrexham og Forest Green Rovers på tabellen. Etter å ha debutert med en 12. plass på nivået for to sesonger siden, ble dette forbedret med 9. plass forrige sesong. De to forsikret imidlertid om at de ikke var i ferd med å bli kravstore, og hevdet de ville være fornøyd med nok en gang å holde nedrykksstriden på avstand. I programmet leste jeg at manager Alan Devonshire hadde 50 poeng som sitt hittil eneste mål for ligasesongen, og at han eventuelt ville revurdere målsetningene når dette eventuelt blir nådd.



Tamworth på sin side hadde så store problemer med skader og suspensjoner at manager Dale Belford måtte gjøre fem endringer i laget som hadde spilt uavgjort mot Nuneaton Town to dager tidligere. I tillegg viste det seg at han måtte sette opp både seg selv og sin assistent Scott Lindsey som innbyttere! Klokka tikket mot avspark, og jeg tømte glasset og gikk ut i solskinnet. Jeg tok oppstilling på Cressing Road End og snart ble kampen sparket i gang på en våt og tung bane som bar noe preg av den siste tidens regn.



Hjemmelaget tok kontroll fra start, men Dan Sparkes headet den første sjansen rett på Lambs-keeper Cameron Belford (sønn av manageren). Kun åtte minutter var spilt da Tamworth-kaptein Duane Courtney haltet av banen og føyde sitt navn til Tamworths lange skadeliste. Braintree begynte å dominere og kunne tatt ledelsen etter et kvarters tid, men Jordan Cox skjøt like over mens bedre plasserte lagkamerater forgjeves ropte etter ballen. Kort etter headet Sean Marks like utenfor Lambs-målet. Da de traff mål sto Cameron Belford i veien, og ikke minst presterte han en imponerende dobbeltredning på avslutninger fra Ryan Peters og Jordan Cox.



Klokka hadde såvidt passert halvtimen spilt da gjestenes Lee Hildreth fikk se det gule kortet for å ha sparket bort ballen. Kun to minutter senere fikk han sitt andre gule da han stoppet en kontring ved å takle James Mulley bakfra, og måtte dermed forlate banen. Nick Chadwick testet vertens keeper Nick Hamann med et snedig skudd, men det var nå et betydelig spillemessig overtak for Braintree. Gjestenes ti mann forsvarte seg imidlertid tappert, og da keeper Belford stoppet avslutningen fra Dan Sparkes på overtid i første omgang, gikk lagene til pause med 0-0.



I pausen kom jeg i prat med en Tamworth-supporter som hadde tatt samme tog som meg fra Witham. Det viste seg at han nå bodde i Ipswich, og at dagens kamp dermed var hans korteste reise til en ligakamp med Tamworth denne sesongen. Han var klar på at han ville være fornøyd med sesongen om Tamworth havnet på 20. plass og unngikk nedrykk. «Det er målet hver sesong på dette nivået» sa han, og hevdet at klubben ikke har budsjett til å konkurrere med divisjonens tungvektere. Videre fortalte han at laget har hatt en egen evne til å ødelegge for seg selv med unødvendige og idiotiske gule kort og suspensjoner for ting som å sparke bort ballen etc. Det var jo for så vidt første omgang et bevis på, og det var sikkert ikke uten grunn at Tamworth også var jumbo på divisjonens «fair play»-tabell.



Han likte godt turene til Cressing Road, sa han, og fortalte at han delte min utilfredshet med de nye plastarenaene som skyter opp som paddehatter, og raseringen av gamle klassiske stadioner. Han kunne for øvrig fortelle at han et par uker tidligere hadde blitt bedt med på kamp i Colchester, der selv flere Colchester-fans hadde unnskyldt seg for den nitriste og usjarmerende plastarenaen de nå spiller på.



Sammen med Tamworth-karen tok jeg igjen oppstilling på Cressing Road Stand og bivånet en andre omgang som startet som den første – med Braintree i førersetet, mens gjestene hadde mer enn nok med å forsvare seg. Sju minutter ut i omgangen ble Jordan Cox spilt gjennom, og han fant bedre plasserte Ryan Peters. Høyrebacken med fem år i klubben satt inn sitt første mål for The Iron, og det sto 1-0. Både Cox og Matt Paine kunne doblet ledelsen på hjørnespark, men begge headet like utenfor. Braintree-spillerne fyrte nå løs fra alle hold og vinkler i håp om å doble ledelsen. De måtte imidlertid vente til det gjensto kvarteret av ordinær tid.



James Mulley raidet oppover høyrekanten, og mot et ryggende Tamworth-forsvar skar han inn i feltet. Han fyrte løs, og ballen fant nettmaskene i bortre hjørne. 2-0, og min sidemann fastslo at det var avgjørelsen som falt. Det nærmeste Tamworth kom var et frispark fra rett utenfor 16-meteren, men det gikk rett i klypene til keeper Hamann. Omsider blåste dommeren av, og en fornøyd Alan Devonshire i karakteristisk sixpence jublet på sidelinjen og applauderte supporterne. Ikke overraskende virker han forresten å ha en høy stjerne i de deler av Essex.



Jeg hadde ikke hatt håp om å rekke 17.00-toget, og med timesruter fra Braintree hadde jeg ikke hastverk. Men jeg tok meg snart opp til The Orange Tree, hvor jeg tok en pint for høflighets skyld før jeg tok med meg bagen min og ringte en taxi. Med ti minutter til avgang ankom jeg Braintree stasjon, der min Tamworth-bekjente snart kom for å ta samme tog. Vi ble sittende å samtale til han gikk av i Witham. Selv ble jeg med helt til London Liverpool Street. Med Carlisle på menyen dagen etter hadde jeg nemlig valgt Birmingham som åsted for søvndyrking denne kvelden, for således å komme meg noe tidligere opp til Cumbria.



Jeg stresset meg fra Liverpool Street til Euston, men kom inn på stasjonen 2 minutter for sent til å rekke toget jeg hadde håpet på. Igjen forbannet jeg franskmenn og andre som ikke forstår skiltingen om «Keep left!» som pryder tube-stasjonene, men det var ingen krise. I stedet kunne jeg unne meg en røykepause og hoppe på toget 20 minutter senere. Klokka viste 21.15 da jeg tuslet ut av Birmingham New Street stasjon og gikk den korte veien opp på New Street for å sjekke inn på Britannia Hotel. Da jeg ikke hadde spist siden frokosten i Clacton tok jeg en kveldspromenade og fikk i meg en sen middag før jeg trakk meg tilbake etter nok en lang dag.



 

English ground # 130:
Braintree Town – Tamworth 2-0 (0-0)
Conference Premier
Cressing Road, 28 December 2013
1-0 Ryan Peters (52)
2-0 James Mulley (76)
Att: 811
Admission: £15
Programme: £2

 

 

 

Dag 3: Søndag 29.12.2013: Carlisle United – Peterborough United



Etter en god natts søvn gikk de få minuttene ned til Birmingham New Street stasjon, hvor jeg rasket med meg en sandwich og hoppet på 09.20-toget til Glasgow. Turen gikk nordvestover, og rett før klokka slo 12 spaserte jeg ut av Carlisle stasjon. Jeg gikk den korte veien bortover Botchergate til Ibis Hotel, men til tross for at mine papirer sa innsjekking fra klokka 12.00, hevdet kvinnemennesket bak disken hardnakket at jeg måtte komme tilbake etter 12.30. Da jeg ikke hadde spist stort siden jeg forlot Birmingham, satt jeg igjen bagasjen og strenet over veien til puben Woodrow Wilson for å innta en all day brunch mens jeg ventet på å kunne sjekke inn.



Da det var unnagjort gikk jeg de ti minuttene opp til Brunton Park for å ta en kikk på noe så sjeldent som et Football League stadion som fremdeles fristet til besøk. Utenfor på Warwick Road står statuen av Hugh McIlmoyle, en skotte som spilte tre perioder i Carlisle United i 1960- og 1970-årene. Her vokter han inngangen til klubbsjappa, der jeg stakk hodet innom før jeg tok en kikk på Main Stands eksteriør. Jeg sikret meg billett til Warwick Road End, og stakk deretter over på puben The Beehive for en pre-match pint.





Der var det allerede fullpakket halvannen time før avspark, og det var ikke en eneste sitteplass å oppdrive. Jeg var tydeligvis ikke eneste nordmann til stede, da jeg observerte en gruppe på 2-3 personer hvorav en var ikledd en jakke fra Nordland fotballkrets. Jeg slo i stedet av en prat med et par hjemmesupportere ved siden av meg. De håpet å kunne holde god avstand til nedrykksstriden, men snakket minst like mye om den kommende FA cupkampen i Sunderland enn dagens kamp mot Peterborough. Jeg ønsket de lykke til i begge kamper, tømte mitt andre glass og gikk tilbake til Brunton Park med en drøy halvtime til kampstart.



Jeg gikk gjennom telleapparatene og inn på Warwick Road End. Idet jeg kom opp inn på selve tribunen likte jeg den umiddelbart. En herlig klassisk ståtribune med et karakteristisk tak. Til venstre for meg tok også Main Stand seg meget godt ut med sitteplasser under tak øverst, og paddock med ståtribuner i front. Disse to tribunene er sammen hovedgrunnen til at jeg vil karakterisere Brunton Park som det i øyeblikket (2013/14-sesongen) kanskje flotteste stadion i Football League.



På bortre kortside er Petterill Stand en liten ståtribune under åpen himmel. Den blir som oftest kun brukt for større kamper, og det ble denne gang kun benyttet til å henge opp supporterflagg. Bortesupporterne fikk i stedet plass på den bortre delen av East Stand, som er anleggets nyeste. Denne er noe spesiell i den forstand at den ene enden starter bak dødlinja ved Petterill End, mens den ikke strekker seg hele veien til dødlinja ved Warwick Road End. Dette stammer fra perioden da Michael Knighton satt som eier, og har bakgrunn i at da den sto ferdig i 1996 var planen å flytte matta noen meter nordover. Dette skulle gjøres for å gi plass til en ny tribune som skulle erstatte Warwick Road End, men heldigvis ble ikke det sistnevnte prosjektet noe av.



Jeg tenkte ta meg over på Main Stand for å knipse noen blinkskudd av Warwick Road End, men porten mellom de to ble voktet av en vakt som mente han ikke kunne slippe folk gjennom ennå. Mitt skryt av anlegget var imidlertid starten på en samtale der han fortalte at han tidligere hadde hatt denne jobben på Middlesbroughs gamle Ayresome Park, som han også hadde mye fint å si om. Det samme var ikke tilfellet med det nye Riverside. Videre kunne han fortelle at han ved et par anledninger hadde vært for å se Celtic Nation denne sesongen, og han uttrykte begeistring over at de ved en bortetur hadde delt buss med spillerne, og at manager Willie McStay hadde takket hver enkelt for fremmøtet. Han kunne også berette at selveste Sir Alex Ferguson var på plass i dag for å se sønnen Darren lede sitt Peterborough United, og med de ordene tok jeg oppstilling oppe på Warwick Road End.



Kampen startet i høyt tempo, og den første sjansen gikk til hjemmelaget. Tom Lawrence er hentet på lån fra Manchester United, og etter 13 minutter var han nære på å sende Carlisle i føringen etter et flott raid inn i feltet. Hans avslutning så ut til å gå i mål, men Posh-keeper Bobby Olejnik leverte en klasseredning. Lawrence var i det hele tatt involvert i mange av vertskapets farligheter fremover. Få minutter senere var han frempå igjen, men Olejnik fikk slått til corner. På motsatt side ble et frispark fra Lee Tomlin stusset videre av Shaun Brisley, men Britt Assombalonga fikk ikke rent treff med sin stupheading. Brisley var en offensiv trussel på dødballer, og headet like utenfor etter en snau halvtime. Det utviklet seg snart til å bli en heftig batalje med flere herlig susende taklinger, og et par gule kort ble snart delt ut da det begynte bli ampert. Lawrence var igjen på farten, men på overtid i første omgang avsluttet han over, og lagene gikk i garderoben på stillingen 0-0.



Den tidligere nevnte vakten hadde av en eller annen grunn åpnet porten mot slutten av første omgang, og jeg strenet raskt over på Main Stand for å ta noen bilder av herligheten Warwick Road End herfra. Deretter kunne samme vakt fortelle meg at man kunne røyke oppe i hjørnet der jeg hadde kommet inn. Der var en av portene åpnet ut mot veien utenfor slik at man kunne stikke hodet utenfor og ta seg en blås i et avsperret område. Med det unnagjort gikk jeg for å tømme blæra på et herlig klassisk toalett med en renne i betonggulvet og kun hønsenetting over hodet.



Jeg tok igjen plass på «The Warwick» med en Bovril som jeg satt til kjøling. Den var fortsatt gloheit da gjestenes lånespiller fra QPR, Hogan Ephraim, etter 52 minutter fikk direkte rødt kort for en takling på Mark Noble. Sistnevnte skjøt kort etter rett på keeper Olejnik fra god posisjon, før Danny Swanson skjøt like utenfor for Posh. Det føltes som om Carlisle hadde et grep om kampen. Men det var Peterborough som tok ledelsen etter en times spill. De tilreisende ble tildelt et frispark på rundt 20 meter. Og Lee Tomlin sendte ballen i nydelig bue over muren og inn via undersiden av tverrliggeren, uten at hjemme-keeper Ben Amos kunne gjøre stort. 0-1!



Carlisle hang imidlertid ikke med hodet, og presset kraftig etter dette. 72 minutter var spilt da Tom Lawrence trakk seg fri på kanten og sendte en presis pasning inn i feltet, der hjemmelagets toppscorer David Amoo fikk tid til å ta en touch før han sendte ballen i mål. Og The Cumbrians var ikke fornøyd med det, for rett fra avspark vant Matt Robson ballen og stormet oppover. Hans innlegg kunne enkelt sklis i mål av Amoo, og med hans tiende mål for sesongen hadde Carlisle i løpet av et drøyt minutt snudd kampen til 2-1.



Et voldsomt skudd forandret retning i James Berrett og holdt på å seile inn i Carlisle-målet. Etter 86 minutter ble det drama på Brunton Park. Dommeren pekte på straffemerket etter at vertenes Courtney Meppen-Walter hadde forbrutt seg i feltet, og den normalt sikre Grant McCann fikk oppgaven med å utligne. Imidlertid fikk hjemme-keeper Amos på imponerende vis fingertuppene på ballen, og det var nok til at ballen smalt i stolpen og ut i feltet, der Carlisle-bein klarerte frenetisk. Vertene kunne økt ledelsen ved Tom Lawrence, men da hans gode skudd ble reddet så 3 904 tilskuere at dommeren blåste av med 2-1 som sluttresultat. Jubelen sto i taket, bortsett fra hos de 288 tilreisende.



Snart travet jeg bort veien til The Beehive for en post-match pint, og her var det om mulig enda mer sild i tønne enn før kamp. Et par Posh-fans konstaterte slukøret at kamp om direkte opprykk nå er redusert til håp om playoff. Jeg kom i prat med en liten gjeng Carlisle-fans som naturlig nok var svært fornøyd med resultatet, men mens en sidemann begynte snakke om playoff, avfeide de andre kontant at dette var realistisk. Forfriskende nok hevdet de at de heller ikke var særlig lystne på opprykk da det sannsynligvis ville bety snarlig farvel med de herlige ståtribunene man fortsatt har på Brunton Park.



Dette penset samtalen inn på klubbens stadionplaner, der planene om nytt 12.000-seters stadion i Kingmoor Park-området nå virker forkastet. De skal dog visstnok snuse på andre tomter i området, men mine samtalepartnere var skeptiske til om det vil realiseres med det første. Jeg håper i hvert fall som de at så ikke vil skje. Jeg ønsket omsider lykke til mot Sunderland og resten av sesongen, og beveget meg ned Aglionby Road til Botchergate, der jeg hadde planer om å sjekker ut puben Caledonian Inn. Som tidligere på dagen var den imidlertid stengt, og muligens nedlagt, så jeg inntok i stedet en middag på Woodrow Wilson før jeg dannet trakk meg tilbake til hotellsenga.



Mens jeg lå der og ventet på at Football League Show sjekket jeg ståa for morgendagens kamp helt nede i Saltash, Cornwall. Og sannelig var den ikke allerede avlyst! Jeg sjekket raskt hotellreservasjonen i Plymouth og fant ut at den var bindende. Skulle jeg virkelig gidde å dra nesten 7 timer med tog ned dit for en kamp som var avlyst? Jeg sjekket morgendagens alternativer, og vurderte snart å anse de 35 pundene som tapt og heller reise et annet sted. Atherton Collieries skulle spiller hjemme, og det var også langt nærmere. Etter at Football League Show var ferdig og lyset slukket, ble jeg liggende å vurdere dette, selv om jeg vel egentlig hadde bestemt meg lenge før jeg sovnet.





English ground # 131:
Carlisle United – Peterborough United 2-1 (0-0)
League One
Brunton Park, 29 December 2013
0-1 Lee Tomlin (61)
1-1 David Amoo (72)
2-1 David Amoo (73)
Att: 3 904
Admission: £19
Programme: £2