Port Vale v Plymouth Argyle 05.01.2014

 

Søndag 05.01.2014: Port Vale v Plymouth Argyle


Jeg bråvåknet og innså at jeg hadde forsovet meg. Jeg spratt opp og ringte etter en taxi mens jeg hoppet i klærne. Og få minutter etter at jeg våknet sto jeg utenfor og ventet på sjåføren fra Panther Taxis. Jeg stresset inn på Cambridge stasjon og rakk mot alle odds 09.20-toget til London Kings Cross. Derfra gikk turen i full fart med Northern Line til Elephant & Castle, hvor jeg fikk hoppet på buss nummer 172. Turen gikk nedover Old Kent Road, og jeg steg snart av ved New Cross Gate og fant raskt frem til Goddis Lodge, der jeg hadde booket rom. Nå var det ikke akkurat Lynet, den innfødte som satt bak disken med det jeg antok var skuddsikkert glass, og han dro lenge på det da jeg spurte om jeg i det minste kunne sette fra meg bagen. Omsider begynte han i stedet å sjekke meg inn, men han ble stadig avbrutt av en annen lokal helt som med en aksent som hørte ut som en overdreven parodi på Bob Marley krevde å vite hvor taxien hans ble av. Jeg visste at jeg hadde dårlig tid for å rekke bussen tilbake til Elephant & Castle, og ble stående å kikke på klokka. Det sier kanskje litt om området og etablissementet at et kvinnemenneske som sto i «resepsjonen» sammen med «taxikunden» plutselig henvendte seg til meg. «Are you checking in all alone baby? £200, and I’ll keep you company? I’ve got a nice big black arse and big tits, see??».


Jeg avslo høflig og fikk etter mye om og men slengt fra meg bagen på rommet og stormet ut idet bussen kom kjørende. En annen buss sto på bussholdeplassen og tok på passasjerer, men i stedet for å stoppe, kjørte noldusen bak rattet i buss 172 rett forbi. Jeg fikk praiet en taxi, og £12-13(!) fattigere ankom jeg Elephant & Castle og fikk kastet meg på et nordgående Bakerloo Line-tog. Etter å ha byttet til Victoria Line på Oxford Circus befant jeg meg snart på London Euston stasjon, der jeg hadde tid til en kjapp røyk før jeg satt meg på toget til Stoke-on-Trent.

Hastverket denne formiddagen hadde bakgrunn i at den planlagte kamp, Erith & Belvedere v Burnham Ramblers, hadde blitt avlyst. For øvrig min sjette avlysning på rad, og den sjuende av ni kamper så langt på turen. Hotellet i det dårlige området var booket med tanke på enkel reisevei til og fra Welling, der Erith & Belvedere har en likestilt banedeling med Welling United. Planen hadde vært å møte Joachim (som to dager led samme skjebne som meg da vi fikk vår kamp i Bishop Auckland avlyst) før kamp, da vi begge igjen hadde valgt oss samme kamp både denne dagen og dagen etter. Da kampen i Welling ble avlyst valgte jeg imidlertid å se på alternativene, men søndag er gjerne ikke dagen med best utvalg. Det var helgen for tredje runde i FA cupen, og i kjent stil hadde TV-selskapene som vanlig stort sett valgt ut de store kommersielle lagene til sine TV-kamper – blant annet denne søndagen. Forståelig; for vi ser jo selvsagt aldri de på TV ellers… Dermed var det svært lite som fristet, og heller ikke tanken på et besøk hos Port Vale ga videre vann i munnen. Men jeg tenkte som så at jeg fikk oppleve et anlegg jeg tidligere ikke har besøkt, og samtidig sett et Plymouth Argyle jeg har hatt litt sansen for. Etter en togtur på rundt halvannen time, kunne jeg snart praie en taxi og kommandere drosjekusken i retning Vale Park. Loppet for ytterligere £12 var jeg da i hvert fall fremme, og det med over halvannen time til kampstart. Men det ville bli en dyr dag om det skulle fortsette slik.


Jeg stakk hodet innom klubbsjappa, der jeg i tillegg til en pin også sikret meg dagens kampprogram pålydende £2. Deretter fant jeg etter hvert frem til riktig billettluke og betalte £18 for en billett på bortetribunen Hamil Road End – nå under det usjarmerende sponsornavnet Signal 1 Stand. Og endelig kunne jeg dukke inn på anleggets bar (ved navn Tommy Cheadle’s om jeg husker rett, og det skulle vel stemme godt med navnet på en gammel Vale-spiller) og unne meg en pint mens jeg bladde litt i programmet. Plymouth har jo de siste sesongene slitt voldsomt økonomisk, og sportslig kjempet mot nedrykk til Conference. Nå ser vel ting lysere ut enn på lenge, og de har til og med planer om å «oppgradere» Home Park med ny Grandstand i løpet av sesongen. Sportslig sett var de ubeseiret på de fire siste (3-1-0) i ligaen, men vertskapet Port Vale hører da også hjemme et nivå høyere etter sitt opprykk forrige sesong. Noen vil huske at Port Vale slo ut lille Shortwood United i første ordinære runde av årets FA cup, for deretter å ta seg av Salisbury City. Plymouth på sin side hadde overvunnet motstand fra Lincoln City (etter omkamp) og Welling United. Jeg ble stående å prate med en av de tilreisende som kunne fortelle at raseringen av den klassiske gamle Grandstand ennå ikke har begynt, selv om det etter planen skulle vært gjort allerede i høst. Jeg skulle gjerne avlagt en visitt før det skjer, men det spørs om ikke jeg er for sent ute. Nottingham Forest hadde knust West Ham 5-0 på TV-skjermene, og det var klart for trekningen av fjerde runde. De to lags supportere ventet i spenning på å se hvem som ble motstander for vinnerlaget, men en eventuell hjemmekamp mot Brighton høstet ikke den helt store entusiasmen hos hverken Vale- eller Pilgrims-fansen. Jeg ønsket min samtalepartner lykke til, tømte glasset, og entret Vale Park.

De hadde store vyer da Vale Park ble planlagt bygget under prosjektnavnet Wembley of the North med en planlagt kapasitet på 80 000. Da det sto ferdig i 1950 var imidlertid kapasiteten halvparten av dette, og i dag er den på rundt 19 000. Vale Park er i dag en all seater stadion som det egentlig ikke er stort å si om. Egentlig en ganske anonym og kjedelig affære – langt fra å invitere til entusiasme, men heller ikke av de aller verste i ligaen – på ingen måte. Fra min posisjon på Hamil Road End kunne jeg se over på Bycar Stand bak motsatt mål, og Railway Stand til venstre for meg. Jeg merket meg imidlertid at Lorne Street Stand på min høyre side ennå ikke var 100% ferdigstilt, etter å ha blitt reist i 1999. På enden nærmest bortetribunen er det nemlig fortsatt ikke satt inn seter, og denne delen er fortsatt ikke i bruk. Jeg vet at man håpet å gjøre dette i løpet av inneværende sesong, men det er altså fortsatt ikke gjort.

Denne kampen markerte ettårsdagen for John Sheridans inntreden som manager for Plymouth, og det var klubben som er både ligaens sydligste og vestligste som startet best. Kaptein Conor Hourihane sendte av gårde et skremmeskudd som gikk like over målet til Vale-keeper Chris Neal. Et frispark fra Hourihane ble deretter svakt klarert rett til Neal Trorman, hvis volley gikk like utenfor stolpen. Argyle presset på, og etter et flott raid la Andres Gurrieri tilbake til låne-spiller Tope Obadeyi (på lån fra Bury). Hans avslutning smalt i stolperota, og returen fra Max Blanchard ble slått over av keeper Neal. Mot spillets gang tok Vale ledelsen etter et kvarter, da Gavin Tomlin fikk heade inn Jennison Myrie-Williams’ presise frispark. Argyle krummet nakket og hadde sjanser ved både Dominic Blizzard og Hourihane. Sistnevnte sendte av gårde et frispark som virket å ha god retning, og Plymouth-spillerne mente tydelig at ballen ble stoppet av en hånd i muren. Dommeren lot seg ikke påvirke, og det roet seg nå en periode. Plymouth var fortsatt det førende laget, men med ti minutter til pause scoret vertene sitt andre mål på sin andre avslutning på mål, og selvsagt var det Tom Pope som headet inn 2-0. Etter dette var det plutselig Vale som tok over, og Myrie-Williams kunne satt en mulig spiker i kista, men alene med Pilgrims-keeper Jake Cole var det keeperen som gikk seirende ut av duellen. Det føltes vel egentlig ganske urettferdig da dommeren blåste for pause, og jeg hadde vel når sant skal sies heller ikke særlig tro på noen snuoperasjon i andre omgang.

I motsetning til hos York City kan man fortsatt få slippe ut for å røyke på Vale Park, men vaktene måtte stadig gi streng beskjed om at representanter for et Plymouth-«firma» tellende flere titalls personer måtte gå helt ut i regnet, og ikke stå i døråpningen. En meat & potato pie ble en utfordring å spise uten noen plastgafler, slik man pleier å få. Men min Bovril var det ikke noe galt med…dvs da den først hadde fått drikkbar temperatur godt ute i andre omgang – en andre omgang hvor gjestene igjen skred til verket med friskt mot. Reuben Reid var umiddelbart nære på å redusere, men hans skudd gikk i nettveggen. Men etter kun fem minutter kom Lewis Alessandra stormende inn i feltet og la tilbake til Reid, som satt inn 2-1. Nå hadde vi kamp igjen! Obadeyi kunne utlignet kort etter, men misset alene med keeper. På motsatt side hadde Tomlin og Myrie-Williams muligheter til å gjenopprette tomålsledelsen, men keeper Cole ordnet opp. Hourihane sendte i vei et skummelt skudd som keeper Neal med nød og neppe fikk slått til corner.

Pilgrims var gode nå, og skapte stadig problemer for vertene. Og med et drøyt kvarter igjen var Alessandra nok en gang på farten. På bakre stolpe fant han uselvisk den 17 år gamle innbytteren Ben Purrington, og gutten som normalt er kaptein på Plymouths ungdomslag utlignet til 2-2 foran elleville Pilgrims-fans. De 591 bortesupporterne hadde sørget for et imponerende liv hele kampen, men nå eksploderte det fullstendig. Nå var det artig, og Vale hadde en god periode, men Plymouth-forsvaret med Ryan Nelson – tidligere læregutt i Stoke City – i spissen hadde ikke de største problemer. Manet frem av entusiastiske bortefans ble de siste minuttene i stedet dominert av Plymouth, og kun en flott redning fra Chris Neal hindret Nathan Thomas i å fullføre snuoperasjonen. På overtid leverte Alessandra igjen en fantastisk pasning; denne gang for Gurrieri. Keeper Neal kunne intet gjore, men igjen sto stolpen i veien. Og like etter det klokkerene stolpetreffet blåste dommeren av foran 5 511 tilskuere. 2-2 og altså duket for omkamp på Home Park langt der nede i sørvest.


Jeg må si at Plymouth fortjente mer enn kun uavgjort og omkamp, etter en meget god kamp mot motstand fra et høyere nivå. Men jeg hadde uansett sett en kamp som etter hvert ble meget underholdende. Jeg tok meg ut i Staffordshire-regnet og kjempet meg gjennom et betydelig antall politi. Med både hunder og diverse utstyr sto de også oppover langs Hamil Road, der jeg nå gikk for å finne stedet bussen angivelig skulle plukke opp fra. Det var visst ingen direktebuss til togstasjonen i Stoke akkurat nå, og jeg måtte derfor bytte buss ved Hanley Bus Station. Bussjåføren virket imidlertid totalt uforstående da jeg spurte om jeg kunne kjøpe en billett helt frem til Stoke-on-Trent jernbanestasjon. Sjåføren på neste buss anbefalte at jeg henvendte meg i skranken inne på bussterminalen, og ventet på neste buss om et kvarter. Men jeg aktet ikke bruke tid på det, og betalte i stedet nye £2. God beslutning, da jeg ankom kun fem minutter før avgang for et av de raske togene til London. Der gikk etter hvert turen tilbake i motsatt vei i forhold til tidligere – og med en innlagt pause ved Elephant & Castle, der jeg benyttet meg av Wetherspoons’ Sunday Club ved å innta en bedre middag. Etter en Sunday roast kunne jeg imidlertid omsider trekke meg tilbake til mitt lugubre krypinn og håpe at værgudene omsider ville være medgjørlige dagen etter.

 

English ground # 136:
Port Vale v Plymouth Argyle 2-2 (2-0)
FA Cup, 3rd Round
Vale Park, 5 January 2014
1-0 Gavin Tomlin (15)
2-0 Tom Pope (36)
2-1 Reuben Reid (51)
2-2 Ben Purrington (74)
Att: 5 511
Admission: £18
Programme: £2

Next game: 06.01.2014: Beaconsfield SYCOB v Godalming Town
Previous game: 04.01.2014: York City v Dagenham & Redbridge 

 
More pics

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg