Groundhopping 17.26.08.2013 (Part 5/5)

 

 

Dag 9: Søndag 25.08.2013: Fotballfri i Ash
Etter å ha inntatt en engelsk frokost på Lynford Guest House, tenkte jeg følge min venninne Gillian inn i sentrum der hun skulle ha bussen til Truro for å komme seg på jobb. Falmouth er bakkete og temmelig utstrakt, så min plan var å hoppe på skyttel-bussen som kjører rundt i sentrum. Da jeg dagen før hadde sett informasjon om denne tjenesten, hadde jeg imidlertid ikke observert at den ikke var operativ på søndager. Dermed måtte jeg slepe med meg bagen de 20-25 minuttene vi brukte på å spasere til bussholdeplassen inne i sentrum. Rett før kvart på ti takket jeg for hyggelig samvær og tok farvel med Gillian, som forsvant mot Truro. Selv gikk jeg på jakt etter et eksemplar av dagens nye Non League Paper. Omsider, etter rundt 20 minutter og 3-4 sjapper, fant jeg en som både var åpen og som hadde det jeg var ute etter.

 

Med en j2o slo jeg i hjel litt tid med å granske NLP på The Packet Station, men snart var tiden inne for å forlate deilige Falmouth og kaste seg på 11.12-toget til Truro. Der ble det togbytte, og den lange strekningen opp til Reading ble benyttet til vekselvis døsing og lesing i Non League Paper. Klokka viste 15.49 da jeg ankom Reading, med halvannen times venting på toget videre. Dette ble benyttet til å innta et pubmåltid i form av saugeses and mash på The Monk’s Retreat. Både puben og byen bar både på godt og vondt heftig preg av at det denne helgen var Reading Festival, men klokka 17.18 forlot Gatwick-toget omsider perrongen i Reading. 33 minutter senere hoppet jeg av på den lille stasjonen Ash.

 

Med nesa i utprintede kart tråkket jeg snart av gårde i riktig retning, og etter rundt 5 minutter så jeg The Lion Brewery foran meg på høyre hånd. Her hadde jeg betalt £32 for et rom for natten, strategisk valgt gunnet morgendagens kamper. En trivelig kar fikk sjekket meg inn og overrakt nøkkelen, men snart var jeg tilbake for å smake på pubens brygg. Jeg hadde vurdert en tur opp til Reading eller Wokingham for å ta noen glass, men de fleste Reading-gutta skeiet fortsatt ut i Blackpool, og de som var hjemme hadde planer eller var noe lunkne. Jeg gadd ikke dra hele den lange turen opp dit og tilbake bare for en snau times samvær, så jeg valgte bli hvor jeg var. The Lion Brewery viste seg å ha en riktig trivelig gjeng stamkunder, og en yppig og meget sjarmerende jente som snart tok over bak disken. Da jeg i tillegg oppdaget at jukeboksen hadde et utvalg av eldre Skrewdriver-låter var det gjort. Det ble langt mer enn en pint for høflighets skyld, og etter en hyggelig kveld med stedets stamkunder trakk jeg meg noe påseilet tilbake til mine gemakker like før 02.00, med fortsatt lystig lag inne i puben.

 

 

Dag 10: Mandag 26.08.2013: Ash United – Cove
Det var bank holiday monday, og jeg følte meg temmelig groggy der jeg våknet med tilløp til hodepine og teppe på tunga. Det hadde gått litt hardere for seg enn planlagt i Ash kvelden i forveien, og det lystige laget ved The Lion Brewery hadde satt sine spor. Innehaveren Mike hadde dagen før gitt beskjed om at jeg kunne spise frokost når jeg ville, og like etter klokka ni var jeg tilbake på åstedet for gårsdagens slag. En dusj hadde gjort underverker, og engelsk frokost og en ekstra j2o bedret formen ytterligere, slik at jeg var fit for fight da jeg litt før klokka ti takket for meg og forlot The Lion Brewery.

 

Med bagen på slep langet jeg ut forbi stasjonen, gjennom Ash i retning dagens første av to kamper. Jeg hadde blitt tipset om en snarvei via en sti i enden av Longacre, og det viste seg å stemme der jeg snart krysset Shawfield Road og befant meg utenfor Shawfield Stadium. Jeg betalte meg inn med £6, pluss ytterligere £1 for et eksemplar av dagens program. Første bud var å få slengt fra meg bagen, og etter å ha satt den fra meg i et hjørne av klubbhusets bar kunne jeg ta den obligatoriske runden rundt banen.

 

På kortsiden der man kommer inn er det ved siden av klubbhuset en ganske fjong trekonstruksjon som strekker seg over halve banens bredde, og som gir ly til supportere som her står på bar bakke. Sett herfra byr langsiden til høyre på det eneste som er av ytterligere tribunefasiliteter, og stadionets eneste sittetribune er en typisk moderne sak av typen man gjerne ser ved non-leagues nyere anlegg. Likevel så den ikke malplassert ut her på Shawfield Stadium, som var ganske koselig rammet inn av hekker. Bortenfor sittetribunen står to klassiske laglederbenker i mur. På både bortre kortside og motsatt langside er det ingen fasiliteter for de som velger stå her under åpen himmel med hekken som nærmeste nabo.

 

På min runde rundt banen gikk det en kar noen titalls meter foran meg, og jeg mistenkte ham for også å være en groundhopper. På vei tilbake til klubbhuset ble jeg oppmerksom dets fasade, der det i tillegg til klubbens navn var gjort plass til navnet Ash Rangers. En boks cola ble bestilt og jeg satt meg ned med programmet, men snart var jeg i full samtale med denne andre karen som ganske riktig bekreftet min mistanke om at han var en groundhopper. Han viste seg å være en Norwich City-supporter som hadde tatt turen fra Norfolk, og han husket meg snart fra Kempster-forumet.

 

Praten gikk rundt de vante temaer, og han kom med en rekke anbefalinger for destinasjoner i Norfolk samtidig som han tipset meg om den meget fristende ‘Norfolk Hop‘ som vil bli arrangert i Eastern Counties League 15. mars neste år. Det vurderes allerede sterkt! Ellers hadde vi begge valgt Ash som destinasjon for dagens 11.30-kamp, men mens jeg skulle videre til Aldershot var hans andre kamp for dagen Godalming Town – Guildford City.

 

Det var duket for kamp om ligapoeng i Combined Counties League Premier Division, og Cove hadde tatt den korte turen fra Farnboroughs utkant. Forrige sesong endte de på en imponerende 3. plass, men hadde nå startet sesongen med 1-1-2 på de fire første i ligaen. Hjemmelaget på sin side kunne skilte med 2-1-2 på sine fem kamper, i en liga der Windsor muligens virker å være på vei tilbake etter en skuffende fjorårssesong. Foran denne dagens runde ledet de tabellen med 4-1-0. Rett bak lurte imidlertid Epsom & Ewell som har startet fantastisk og står uten poengtap.

 

Ash United inntok banen i sine nesten helgrønne drakter med rød trim, mens gjestende Cove stilte i gule overdeler og strømper og svarte shorts. Etter et minutts stillhet til minne om en gammel traver i Ash-systemet, startet kampen med Cove i førersetet. Jeg ble stående sammen med groundhopperen fra Norwich, og det var ingen stor forestilling som utspilte seg foran oss. Cove virket som nevnt ha styringen, men det var langt mellom sjansene. Etter 32 minutter fikk de imidlertid uttelling da Callum Eagles innlegg ble headet i mål av Daniel Akinwande, og det sto 0-1 i målprotokollen. Det ble nå litt mer fart over sakene, men begge forsvar virket ha kontroll med det som kom.

 

Pausen ble benyttet til mer prat med groundhopperen mens jeg lesket strupen med en cola. Han mente Cove så langt denne sesongen hadde virket noe svekket i forhold til laget som hevdet seg så godt forrige sesong, og en sidemann opplyste om at de visstnok har mistet et par sentrale spillere.

 

Andre omgang startet som den første hadde sluttet, og det var til tider ganske underholdende med spill som bølget frem og tilbake. Begge lag virket dog noe tannløse fremover. Cove hadde hatt initiativet, men etter halvspilt andre omgang ble de plutselig langt sløvere. En rekke feilpasninger og en plutselig nerve i forsvarsspillet slapp vertene til noe mer.

 

Med ti minutter igjen satt Harrison Bauer punktum for en 5 timers lang måltørke for hjemmelaget da han satt inn 1-1 fra rundt 10 meter. Dette ga manager Alan Reeds gutter nye krefter, og få minutter senere ble Jourdain Coleman lagt ned inne i feltet. Dommeren pekte på straffemerket, og Ben Boukhobza satt ballen i mål til 2-1. 109 tilskuere hadde sett United fullføre en sen snuoperasjon etter at Cove lenge virket nokså trygge.

 

Dommeren blåste av og Cove-manager Antony Millerick var i harnisk over at hans Wasps hadde kastet bort ledelsen mot slutten. Han kjeftet og smalt og virket fullstendig rasende. Jeg ønsket god tur til Norwich-karen som satt kursen mot Godalming i sin bil. Selv ringte jeg etter taxi som skulle frakte meg til Aldershot. Det er ikke mer enn et par-tre kilometer mellom Ash og Aldershot, men mens Ash ligger i Surrey, tilhører Aldershot grevskapet Hampshire.

 

Mens jeg sto der og ventet på drosjen pratet jeg med en veteran som hadde en røykepause på klubbhusets utside. Han kunne fortelle at denne klubben Ash Rangers som det ble henvist til var en tidligere heftig rival som for noen år siden hadde gått konkurs. Han kunne imidlertid fortelle at de hadde startet opp igjen, men nå spilte i Aldershot & District Sunday League.

 

Da han hørte mine planer for neste kamp røpet han at han også var tilhenger av Aldershot Town. Han var selvsagt lettet over at klubben i sommer ble reddet, men uttrykte samtidig irritasjon over situasjonen i nærliggende Farnborough. Slik han så det hadde Aldershot Town og deres forgjenger aldri fått det minste hjelp eller sympati fra de lokale myndigheter, mens det han beskrev som en klubb som «har blitt drevet av den ene kjeltringen verre enn den andre» har hatt klippekort på hjelp og støtte fra de lokale myndighetene i Farnborough. Og som om jeg skulle sagt det selv hudflettet han det siste stuntet i Farnborough og mente det var en skam for fotballen. Hør hør! Og med forlot jeg Shawfield Stadium og beordret drosjen i retning Aldershot og Recreation Ground.

 

Ground # 127:
Ash United – Cove 2-1 (0-1)
Combined Counties League Premier Division
Shawfield Stadium, 26 August 2013
0-1 Daniel Akinwande (32)
1-1 Harrison Baker (80)
2-1 Ben Boukhobza (pen, 84)
Att: 109
Admission: £6
Programme: £1

 

Mandag 26.08.2013: Aldershot Town – Woking

Med 11.30-kampen i Ash unnagjort, slapp drosjekusken meg av i Aldershot; rett utenfor Recreation Ground. Det var en drøy time til kampstart, og det var allerede en del folk både utenfor og innenfor. Det var klart for kamp i Conference National og Woking var på besøk til det som lovet bli et heftig lokalderby. Drosjekusken fra tidligere mente det var skuffende om det ikke kom over 4 000. Jeg hadde vært noe usikker på om det ville iverksettes billettrestriksjoner ved denne kampen, men en email til klubben før avreise fra Norge avkreftet dette.

 

Der hadde jeg også blitt fortalt at det ikke ville by på noe problem å ha med bagen. Jeg skulle tross alt rett til Gatwick etter kamp, så den måtte nødvendigvis med. I motsetning til hos både Halifax og til og med Doncaster skulle det imidlertid vise seg at det var svært vanskelig å finne et sted å sette den fra seg. En representant på utsiden mente jeg kanskje kunne sette den på billettkontorene på utsiden, men den gang ei.

 

Jeg tok derfor med meg bagen innenfor telleapparatene etter å ha betalt mine £17. På innsiden sto det en rekke program-selgere, og jeg byttet bort stive £3 mot et eksemplar. I tillegg gikk jeg også til innkjøp av lodd for både the 50/50 draw og golden goal. Heller ikke på innsiden var det noen steder muligheter for å sette fra meg bagen, så jeg valgte å innse at jeg fikk ta den med meg. Jeg sa vel mot slutten av forrige sesong noe slikt som at Recreation Ground nok er den klart mest fristende av de Football League-stadioner jeg ikke hadde besøkt. Nå er de ikke lenger i Football League, men etter mitt besøk vil jeg uten å nøle fastslå følgende: uansett tidligere besøk eller ikke finnes det i Football League ikke lenger et herligere og mer klassisk stadion enn Recreation Ground.

 

Jeg var jo her en januar-dag i 2008 for å se hjemmelaget spille mot Notts County, men den gang kom jeg aldri så langt som å bevege meg innenfor portene. Mens jeg satt på puben Crimea Inn tvers over veien, kunne County-supporterne den gang skuffet fortelle at kampen var avlyst under timen før avspark grunnet frossen bane. Siden den gang har den eneste forandringen skjedd på den nærmeste kortsiden; den såkalte High Street End. Her var det tidligere kun en «sti» bak mål, men i år har man her satt opp en liten moderne sittetribuner med plass til 250 personer. Den strekker seg bare rundt halve banens bredde, og den resterende delen blir ikke benyttet av supportere.

 

Da jeg skuet utover resten av anlegget fikk jeg når sant skal sies virkelig godfølelsen. Det er deilig å konstatere at det er som om tiden har stått stille i noen tiår på Aldershot Towns hjemmebane. Bortsett fra den nevnte kortsiden har her nemlig ikke skjedd stort siden forgjengerens konkurs i 1992. Men unntak av noen flere sitteseksjoner er den rett og slett ganske lik det som var tilfelle ved utbruddet av andre verdenskrig, og den ligger da også fint til delvis inne i en offentlig park.

 

Sett fra den nye Community Stand på High Street End skuet jeg over til høyre på South Stand. Til å være bygget i 1929 ser den saktens betraktelig nyere ut, men partiet på midten med sittetribune under tak blir ut mot sidene flankert av små ståtribuner under åpen himmel. Jeg gikk under denne, men måtte omsider snu da stå-seksjonen nærmest East Bank var sperret av og forbeholdt Woking-fansen. På motsatt langside er hovedtribunen North (Main) Stand et flott skue, og også her er det et midtparti med sitteplasser mens det ut mot kantene er klassisk ståtribune. Bak denne står et bygg som huser klubbkontorer etc, mens jeg få meter tidligere hadde passert en klubbsjappe som overraskende nok viste seg å holde stengt.

 

Den virkelige rosinen i pølsa er East Bank, som sammen med hovedtribunen utgjør den flotteste og mest klassiske halvdelen av anlegget. Her bak det bortre målet er East Bank hjemmefolkets bastion, og det har her til rådighet en klassisk ståtribune som kan go en vann i munnen, komplett med bølgebrytere i klubbens røde og blå farger. Det var bakerst på denne tribunen at jeg installerte meg og slang fra meg bagen. På fiendtlig territorium ikledd en Reading-relatert trøye fikk jeg et og annet mistenksomt blikk, men den yngre garde har dessverre nok i langt større grad enn de eldre glemt den heftige rivaliseringen forgjengeren hadde med Reading.

 

Gjennom føniks-klubbens mange år i non-league har nok The Shots vært mer opptatt av lokale rivaler som Farnborough og Woking, og nettopp Woking var altså motstander i dag. Alderhot har jo hatt en traurig sommer etter vårens nedrykk fra Football League, og var i ferd med å nok en gang gå under. Heldigvis ble klubben reddet i tolvte time, men måtte som kjent starte sesongen med 10 minuspoeng etter å ha blitt satt under administrasjon. Det var derfor viktig for klubben å få sanket noen poeng i starten for raskest mulig begrense forspranget til lagene foran.

 

Ingen lett oppgave for en nokså ny tropp, og etter en overraskende positiv start med 4 poeng på de to første kampene (sterkt uavgjort i Grimsby og 3-0 hjemme mot Dartford) kom de nå imidlertid fra to strake tap. Tap for sterke Cambridge United var ingen overraskelse, men mange hadde nok håpet at de skulle gjøre bedre enn å tape 0-1 på besøk hos Salisbury City. To dager var gått siden kampen i Salisbury, og jeg følte vel at klubben burde få noe ut av dagens kamp.

 

Mens jeg sto og beundret anlegget, ble jeg plutselig oppmerksom på en detalj bak motsatt mål. En av reklameplakatene der reklamerte nemlig for en annen fotballklubb. Jeg var klar over at Chelsea i sommer kom med sårt tiltrengte midler da man inngikk en avtale om at 25 av gigantens U19- og U21-kamper skal spilles her de neste to sesongene. Videre forstår jeg godt at Aldershot har behov for pengene. Men å reklamere for en annen klubb på denne måten? Det synes jeg uansett er en uting!

 

Vel, spillerne var nå hvertfall stilt opp klare for avspark, og hjemmelaget fosset rett i angrep. Gjestenes forsvar ble tatt på senga da Southend-kjenningen Matt Paterson slapp alene gjennom og plasserte ballen bak keeper Aaron Howe. Kun 22 sekunder var spilt, og det sto allerede 1-0 på mål-tavla! East Bank eksploderte fullstendig, og holdt for øvrig kampen gjennom et imponerende lydnivå det er svært lenge siden jeg har opplevd. Det kom et par halvsjanser begge veier, men vertene virket klart friskest. Og etter fint spill doblet de ledelsen med 19 minutter på match-uret. Et innlegg hos Brett Williams på bakerste stolpe, og han straffet tidligere lagkamerater (han spilte forrige sesong i Woking på utlån fra Reading) ved å sette inn 2-0. Noen minutter senere kunne Williams blitt tomålsscorer, men etter å ha dratt seg forbi tre forsvarere ble hans avslutning blokkert.

 

Med 26 minutter spilt trodde hjemmesupporterne de hadde gått opp i 2-0 da Jake Goodman tydeligvis fikk pirket ballen inn etter mølje foran Woking-målet. Dommeren godkjente først, men etter en lang diskusjon på over et minutt med linjemannen valgte han annullere for det som angivelig var en offside. Wokings største sjanse kom i form av et skummelt skudd fra Gavin McCallum som keeper Glenn Morris dog hamlet greit opp med. Aldershot var best og Williams hadde både en og to ytterligere sjanser. Nærmest var det imidlertid Craig Stanley som kom med sin frekke lobb fra rundt 35 meter. Han hadde sett keeper Howe langt ute, men Howe rygget tidsnok til å med nød og neppe klare fakke ballen i fast grep på streken. Det var fullt fortjent at hjemmelaget ledet 2-0 til pause.

 

Andre omgang startet med et Woking som hevdet seg bedre og skapte sjanser ved McCallum og Joe McNerney i forbindelse med cornere. Keeper Morris måtte deretter gi retur på et skudd fra McCallum, før hjemmelagets Martin Rowlands sendte i vei et frispark som sneiet stolperota. Aaron Wickham burde nok økt ledelsen, men vinkelen ble litt for spiss. Og med drøye kvarteret igjen fikk gjestene muligheten fra 11-meteren etter at Gavin Williams ble lagt ned idet han var i ferd med å runde keeper Morris. Den tilreisende Cards-fansen var i harnisk, og innimellom en strøm av hets og obskøne gloser lot de dommeren få vite at Morris burde vært utvist. Gavin Williams tok selv straffen, og selv om Morris gikk riktig vei rakk han ikke riktig frem. 2-1, og det var duket for et spennende siste kvarter.

 

Aldershot skal ha kreditt for at de forsøkte gjenopprette tomålsledelsen i stedet for å legge seg bakpå, og Brett Williams var igjen frempå med en akrobatisk avslutning. Sakte men sikkert ble imidlertid The Shots liggende lavere og lavere etter hvert som klokka passerte 80 minutter. Med fem minutter igjen ropte Woking igjen på straffe da Kevin Betsy mente seg felt av en meget god Joe Oastler. Dommeren var imidlertid ikke overbevist, og Woking-fansen var igjen fra seg av raseri. Fire minutter ble lagt til, og Woking presset heftig på den siste minuttene. Men omsider kunne Shots-spillerne og et imponerende East Bank juble over tre nye viktige og alt i alt velfortjente poeng foran 3 138 tilskuere.

 

Jeg gikk snart mot Aldershot stasjon, der det var satt opp busser for tog. En gruppe Woking-tilhengere på bussen mot Guildford mente tydeligvis at de hadde tapt for en elendig dommer. Jeg forlot de og hoppet av på Ash stasjon, der jeg snart kunne stige på toget til Redhill. Etter et nytt raskt togbytte ankom jeg Gatwick Airport, og med en time og et kvarter til avgang kunne jeg sjekke inn på Norwegians avgang til Gardermoen klokka 20.00. En ny flott tur var over, og etter reise med flytoget og 541-bussen fra Oslo (takk til sjåføren som så meg komme løpende idet han var på vei til å kjøre) kunne jeg låse meg inn hjemme like etter klokka ett på natta. Jeg krysser fingrene for at det ikke blir altfor lenge til neste tur!

 

English ground # 128:
Aldershot Town – Woking 2-1 (2-0)
Conference National
Recreation Ground, 26 August 2013
1-0 Matt Paterson (1 ? or 22 seconds)
2-0 Brett Williams (18)
2-1 Gavin Williams (pen, 74)
Att: 3 138
Admission: £17
Programme: £3



 

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg