Dag 7: Fredag 23.08.2013: Sholing – Blackfield & Langley
Jeg var fortsatt ikke lei den klassiske engelske frokosten, og hvorfor skulle jeg egentlig være det? Med dagens variant i magen gikk jeg de få meterne fra Lord Nelson hotell til stasjonen Liverpool Lime Street, der jeg startet min lange tilbake til sørkysten. Etter togbytte i Wolverhampton begynte reisens virkelige prøvelse, med et stappfullt Bournemouth-tog, og med halve kupeen full av det som tilsynelatende var svært høylytte og irriterende grupper av jentespeidere på vei til helgeleir eller noe i den duren. Snart var jeg i tillegg omringet av kaklende franskmenn, og speiderne virket ikke lenger så slitsomme, der jeg lovet meg selv å investere i bedre øretelefoner. Men omsider kunne jeg hoppe av toget på Southampton Central, etter over fire og en halv time på reisefot.
The Polygon høres vel strengt tatt kanskje mer ut som en kino, men var gateadressen for Mayview Guest House; min base for dagen. Etter å ha satt fra meg bagasjen og frisket meg opp, kunne jeg spasere ned langs den lange Above Bar Street, forbi Bargate (den vernede bygningen som er en del av Southamptons bymurer som ble bygget mens normannerne herjet landet) og videre nedover High Street. Der valgte jeg innta et pubmåltid og slappe av litt på The Standing Order, før jeg gikk videre for å finne den aktuelle bussholdeplassen. Jeg kunne ikke se den på Briton Street, men skimtet den snart rundt hjørnet et lite stykke oppe på Queensway. Buss nummer X4 stoppet på mitt signal, og jeg lot den frakte meg over elva Itchin. Etter et drøyt kvarter kunne jeg hoppe av på korrekt holdeplass, rett utenfor inngangen til VT Sports Ground ? eller Silverlake Arena som nå for tiden er sponsornavnet.
Jeg tuslet opp oppkjørselen der flere spillere nå ankom i sine biler. Det var lite som vitnet om at man hadde åpnet for publikum, men i det jeg konstaterte at klokka noen minutter kun nærmet seg ti over seks, dukket det opp en kar som var i ferd med å sette ut et skilt som pekte publikum i retning telleapparatene. Jeg fikk avlevert mine £5 for inngang, og noe av det første som møtte meg innenfor portene var et bygg med logoen til Vosper Thornycroft Pigeon Club. Man driver tydeligvis med mye annet rart enn bare fotball her.
De fleste vil kanskje vite at Sholing ble startet opp under navnet Vosper Thornycroft, som et bedriftslag for firmaet med samme navn; en kjent leverandør av tjenester og utstyr til det britiske forsvaret. Dette ble senere forkortet til VT i 2003; året før de klatret opp fra Hampshire League til Wessex League. Etter at moderselskapet ble kjøpt opp i 2010, tok klubben navnet Sholing etter området de har tilhold i. Siden de ankom Southern League i 2009 har de vært fast innslag i toppen av Division One South & West, men valgte frivillig å ta turen tilbake ned i Wessex League før inneværende sesong.
På kortsiden der jeg entret fikk jeg klubbhuset til venstre for meg, men her var foreløpig ikke baren åpnet. På min høyre side sto derimot en bu der person i full gang med å henge opp drakter, trøyer, gensere, jakker og skjerf, og på bordet hadde han ytterligere supportereffekter av denne typen, i tillegg til både mansjettknapper, pins, programmer etc. Dagens kampprogram hadde han også, og for £2 sikret jeg meg et eksemplar. En pin gikk jeg også til innkjøp av, før jeg ble stående og slå av en prat. Sholing hadde startet sesongen med tre strake ligaseire og 10-0 i målforskjell, og noe overraskende sa vedkommende at de håpet å kunne kjempe om retur til step 4 etter sesongen.
Jeg tenkte som så at det må jo være en grunn til at de selv ba om degradering, og han fortalte at det hele tiden hadde vært tanken å ta en sesong tilbake i Wessex League for å spare litt penger da de er i ferd med å gjennomføre en ombygging av sitt anlegg. Planen er deretter å ta seg opp igjen, men han advarte mot Winchester City, som i våres tok turen ned sammen med Sholing, og som toppet tabellen ett poeng foran Sholing med en kamp mer spilt. Forvirret slo jeg fast at også Winchester City forrige sesong varslet at de ville søke frivillig degradering (nå endte de jo uansett sist), men han påsto at det var nokså sannsynlig at også de ville søke opprykk etter å ha «samlet seg» i Wessex League.
Jeg tok en runde rundt anlegget, som når sant skal sies ikke var altfor mye å skryte av. Et typisk på den nyere typen funksjonelle stadioner i non-league, omringet av et gjerde i blikk. På langsiden til høyre for meg sto to tribuner av typen vi kjenner fra disse arenaene; en med seter installert, og en mindre versjon for stående supporterne. Bortsett fra dette er det ingenting bortsett fra ståplasser på flat bakke rundt banen, og dette er tilfelle for hele både bortre kortside og den andre langsiden. Utenfor klubbhuset på nærmeste kortside strekker et stort tak seg godt ut fra bygningen og gir dog ly for de føler for å oppholde seg her. Baren hadde nå åpnet, så jeg entret i håp om en forfriskning.
Skuffet hørte jeg mannen bak baren fortelle at de kun hadde flaske-cider i form av Magners. Jeg bestilte heller en brus mens jeg vurderte heller smake på ølet, men da han trakk frem «Magners»-flasken som viste seg være Bulmers cranberry cider tok jeg med også en av disse. Jeg ble sittende og bla litt i programmet inntil blikket plutselig falt på noen innrammede plansjer på veggen. Dette viste seg å være illustrasjoner av hvordan ombyggingen av anlegget skal bli, uten at de enkle arkitekttegningene sa meg altfor mye. På spørsmål om når dette vil skje i praksis, svarte en kar at har begynt på treningsbanen på utsiden og at problemet nå var å få tid under sesongen.
Det var ventet at Sholing denne kvelden ville bli stilt på sesongens hittil største test med regjerende mester Blackfield & Langley på besøk. Gjestene gikk respektløst til verks ikledd drakter som ga ekle assosiasjoner til et vemmelig skotsk lag i grønt og hvitt, men jeg beroliget meg med at de tross alt minte mer om Yeovil Town. Uansett virket hjemmeforsvaret tidlig meget solid, og etter et par halvsjanser til gjestene ble Sholing tildelt frispark like utenfor 16-meteren. Frisparkspesialist Kevin Brewsters avslutning ble bare såvidt reddet på streken.
Det meste som var av sjanser og halvsjanser kom i det hele tatt som følge av dødballer. Halvtimen var passert med to minutter to gjestene fikk corner, og Sholings første baklengs i ligaen var et faktum da Nathan Lynch Craig Feeney headet inn 0-1. Vertskapet kastet seg fremover for å få en utligning før pause, men idet klokken var i ferd med å tikke over på tilleggstid kontret i stedet Blackfield & Langley. Craig Feeneys skudd fant gjorde ingen feil, plasserte ballen forbi keeper Matt Brown, og doblet ledelsen for The Watersiders.
Pausen ble brukt til å bestille en cheeseburger med bacon, men da min bovril var nådd drikkbar temperatur var burgeren allerede for lengst inntatt og lagene var klare for andre omgang. Sholing hadde en jobb å gjøre, men det var ikke spilt mange sekundene da Lee Wort i omgangens første minutt dro seg elegant fri og la inn til Ashley Jarvis som satt inn 1-2 fra kort hold. Hjemmelaget fikk blod på tann, men gjestene virket giftige på kontringer, og hadde en periode der de fikk en rekke cornere etter hverandre. Marvin McLean kom innpå for vertene og skapte umiddelbart hodebry for Blackfield & Langley, og han var mannen bak da en avslutning ble reddet på streken.
I det 73. minutt ble Sholing tildelt frispark i god posisjon. «Watch it! A Brewster special» erklærte min sidemann, og som på kommando limte Kevin Brewster ballen oppe i krysset fra rundt 20 meter. 2-2! Med ti minutter igjen av ordinær tid ble gjestene redusert til ti mann, og fire minutter senere ble et frispark slått inn i feltet. Peter Castle satt pannebrasken til og sørget for ellevill jubel blant majoriteten av de 193 tilskuerne, og ikke minst Sholing Ultras (ja, faktisk!) som befant seg på den lille ståtribunen på langsiden. Snuoperasjonen var et faktum, og det var kun i dette øyeblikket jeg skjønte at målscoreren var identisk med den Peter Castle jeg husket fra Readings academy og som i 2003 ble tidenes yngste Reading-spiller i en alder av 16 år og 49 dager.
Gjestene virket nå noe resignerte og hadde intet tilsvar. The Boatmen hadde spilt en imponerende andre omgang og sikret seg tre poeng som kan vise seg meget viktige. Manager Dave Diapers evenuelle «hårføner» i pausen må ha hatt den ønskede effekt. Jeg kan for øvrig ikke gjøre rede for om han er i familie med venstrebacken Marc Diaper, men med et såpass spesielt navn ser jeg ikke bort fra at de deler mer enn det jeg vil anta er en fortid med erting i de tidligere skoleår. Tilbake i den overraskende lille baren nøyde jeg meg med en j2o mens jeg forkastet tanken på å spasere de anslagsvis 20-25 minuttene til bussholdeplassen der bussen tilbake til Southampton ville plukke opp fra. Jeg hadde fortsatt såre og ømme føtter, og de lokale anslo at en taxi tilbake til min base ikke ville koste mer enn 10-12 pund. Da spillerne kom for å innta sitt måltid ringte jeg derfor en taxi, og og gikk snart ut for å møte denne etter å ha takket for meg. Tipsene fra de lokale var slett ikke verst, før da turen over Itchen bridge endte utenfor Mayview Guest House viste taksameteret £9,80. Jeg hadde en tidlige start dagen etter, og en meget lang reise, så jeg slukket umiddelbart lyset og krøp under dyna.
Ground # 125:
Sholing – Blackfield & Langley 3-2 (0-2)
Wessex League Premier Division
VT Sports Ground, 23 August 2013
0-1 Nathan Lynch (32)
0-2 Craig Feeney (45)
1-2 Ashley Jarvis (46)
2-2 Kevin Brewster (73)
3-2 Peter Castle (84)
Att: 193
Admission: £5
Programme: £2
Dag 8: Lørdag 24.08.2013: Falmouth Town – Saltash United
Jeg hadde en meget lang reise ned til Cornwall foran meg, og etter en dusj forlot jeg i grålysningen mitt krypinn i Southampton. Klokka var rundt halv sju da jeg gikk den korte veien fra Mayview Guest House ned til Southampton Central på veier som bar preg av at det hadde kommet en liten nattlig skur; muligens et forvarsel på de voldsomme mengder regn som var meldt senere på dagen i de østlige områder av sør-England. Denne lørdagsmorgenen var det fortsatt meget stille på stasjonen, og jeg måtte innse at jeg her ikke ville få kjøpt meg noen frokost.
Jeg hoppet på 06.53-toget, og etter rundt 50 minutter kunne jeg under et togbytte i Reading konstatere at stasjonen her er totalt bygget om, og heller ikke her fikk jeg tid til å gå til innkjøp av frokost. På den lange etappen herfra ned til Truro var det imidlertid servering, og etter å ha oppsøkt vognen med utsalg fikk jeg omsider inntatt en frokost bestående av varm bacon baguette og juice. Mens toget rullet vestover og etter hvert sørvestover satt jeg og duppet av med jevne mellomrom. Og drøye fire timer etter avgang Reading kunne jeg unne meg en etterlengtet røykepause før jeg hoppet på et nytt tog for dagens siste etappe.
20 minutter tok toget fra Truro til stasjonen Falmouth Town, der jeg klokka 13.11 omsider kunne stige av nesten seks og en halv time etter jeg forlot Southampton. Jeg skulle møte en venninne fra Cornwall som skulle tilbringe dagen i Falmouth med meg, og hun hadde sagt seg villig til å være med på kamp. Men først ville jeg slenge fra meg bagasjen på Tudor Court Hotel. Jeg var i kontakt med min venninne som kunne opplyse om at hun var rett rundt hjørnet, og snart kom Gillian gående inn på parkeringsplassen foran stasjonen. Vi gikk snart opp bakken (noe det er MYE av i Falmouth!) de få hundre meterne opp til hotellet, men fikk der en overraskelse.
Min booking av et dobbeltrom hadde blitt registrert som et enkelt rom da jeg hadde booket det for en person. Ok, så hadde vi begge gjort en feil. Men ekteparet som drev stedet ordnet opp og fikk fikset oss et dobbeltrom på Lynford Guest House, som vi hadde passert rett etter vi gikk fra togstasjonen. En koselig landlady innlosjerte oss, og da jeg nå hadde kastet bort unødvendig tid fikk jeg henne til å ringe en taxi for å ta oss til Bickland Park. Det var uansett planen å rekvirere en drosjebil dit ut, da det er et meget drøyt stykke å gå.
Klokka var ikke langt fra å slå to glass da vi hoppet av utenfor Bickland Park, og vi entret klubbens bar (eller Social Club om man skal være korrekt) på utsiden. Det viste seg å være et meget koselig publignende lokale som helt tydelig også holder åpent utenom fotball og som leies ut til andre formål. Med henholdsvis en pint Strongbow og et glass Bacardi og Cola i hånden kunne vi til slutt sette oss ned og ha en uforstyrret samtale. For første gang på turen dreide pre-match samtalen seg ikke om fotball, men jeg advarte om at mitt fokus de kommende to timene nok ville være fotball, og at jeg ville gjøre det godt igjen etter kampen.
Falmouth Town skulle ta imot Saltash United til kamp om poeng i South West Peninsula League Premier Division, og hjemmelaget hadde tapt sine fire første ligakamper. Motstanderne kommer fra Saltash helt øst i Cornwall, der man ser over til Plymouth og Devon over elven Tamar. De sto med en seier og ett tap før dagens kamp. Jeg hadde en stund ønsket å overvære en kamp i Cornwall, og jeg hadde falt litt for bildene jeg tidligere hadde sett fra Bickland Park. Men så går den da også for å være av det ypperste Cornwall har å by på hva gjelder fotballstadioner.
Etter påfyll i glassene nærmet det seg avspark og vi betalte oss inn med £5 per snute, samt £1 for et kampprogram. Vel innenfor så jeg umiddelbart hvorfor Bickland Park høster lovord. I tillegg til en betydelig sum tilbød oljegiganten Shell å bygge et nytt stadion for klubben i bytte mot at de fikk overta klubbens gamle hjemmebane Ashfield. Dette nye anlegget er Bickland Park som sto ferdig i 1957, og det er tydelig at man på denne tiden fortsatt kunne det å bygge stadioner med karakter. Inngangspartiet med telleapparatene var for øvrig med på flyttelasset fra Ashfield den gang, og dermed har man også et minne om sitt forrige hjem.
Vi kom inn på kortsiden ut mot Bickland Hill, i hjørnet mellom denne og langsiden med hovedtribunen. Vi sto rett og slett høyt over banen og kikket ned på spillerne som varmet opp nede på matta. Langs hele denne langsiden er nemlig en eneste stor gressvoll der hovedtribunen er bygget inn i dennem og denne entres øverst på tribunen. Her finnes på hver side en trapp som tar deg ned til tribunens inngang. Hovedtribunen har sitteplasser i form av benker, og tar seg virkelig flott ut. Tilbake på nærmeste kortside er det ståplasser i så godt som hele banens bredde, delvis under tak og med trinn og avsatser her og der. Denne seksjonen har også flust av karakter og heller heftig nedover fra inngangspartiet til det gradvis flater ut.
Min runde rundt banen førte meg over på bortre langside, der to små trinn nesten var begravet i nedtråkket, vissent villniss. Midt på denne siden kan stående supportere kan søke ly under taket på det som best kan beskrives som et muligens noe vaklevorent bølgeblikk-skur. Tilsvarende kan supportere stå bak mål på bortre kortside, der man på det midtre partiet har tak over hodet og bølgeblikk i ryggen.
Det hadde ikke vært spilt mange minutter før jeg fikk en dårlig følelse på Falmouths vegne. Forsvarsspillet virket slett, og gjestene slapp flere ganger til altfor lett. Og etter 10 minutter sto det 0-1 etter Jon Hoyles fikk nok rom inne i Falmouth-feltet til å plassere ballen i bortre hjørne utenfor keeper Danny Burrows’ rekkevidde. The Ashes hadde flere muligheter til å doble ledelsen, men Falmouth ble reddet av gjestenes ineffektivitet i avslutningsfasen. Og to minutter før pause ble Saltash straffet da et svakt tilbakespill av Lewis Russell ble snappet opp av Paul Cox. Alene med keeper Tom Blackler gjorde han ingen feil, og noe ufortjent kunne Falmouth ta med seg 1-1 inn i garderoben.
Det ble selvsagt gitt tillatelse til å oppsøke baren i pausen, og en kar jeg snakket kort med hevdet at hjemmelaget i sesonginnledningen har slitt med en del fravær. Gillian på sin side hevdet at hun nok hadde lest alle reklameskilt på stadion, men jeg beroliget henne med at det kun var en omgang igjen. Jeg tømte glasset og gjorde klar for å returnere til kampen, men gentleman som jeg er ventet jeg utålmodig på at Gillian skulle gjøre kål på drinken sin.
Da vi omsider tok plass på hovedtribunen var det akkurat tidsnok til å se Saltash igjen gå i ledelsen etter 53 minutter. Et innlegg fra kanten ble av Aaron Cusack headet ned til Dimitri Kanaki som med venstrebeinet kontant satt inn 1-2. Saltash fortsatte å presse på, og spesielt Sam Hughes utmerket seg, men så var det dette med effektiviteten da. Etter 63 minutter klarte de imidlertid omsider å sette spikeren i kista. Hughes tok selv affære, spilte vegg med målscorer Hoyles, og fyrte av et flott skudd som suste inn i krysset.
Etter dette virket Saltash ta foten noe av gassen uten at det noen gang var noe som tydet på ny spenning. Mot slutten fikk dog Falmouth en stor sjanse til å pynte på resultatet da Paul Cox rundet keeper, men en forsvarer kom seg tilbake akkurat tidsnok til å redde hans avslutning på streken. Dermed endte det 1-3 i en kamp der Saltash strengt tatt burde vunnet klarere.
Jeg huket tak i en kar som bekreftet at han hadde tilknytning til hjemmelaget, og han oppga dagens tilskuertall til å være hele 76. Videre bekreftet han at de hittil hadde vært noe svekket med fravær, men at de håpet å snart kunne starte poengfangsten og avansere noe på tabellen. Jeg hadde ellers merket meg en noe rufsete sesonginnledning for Bodmin Town, som de siste sesongene har dominert denne ligaen. Han kunne fortelle at Bodmin i sommer har mistet noen av sine mest sentrale spillere, og spådde at et lag som Plymouth Parkway ville kunne utfordre deres hegemoni denne sesongen. Han advarte også om det nyopprykkede Godolphin Atlantic som i fjor vant ligaens Division One West, og som synes ha tatt nivået med storm. Om han ikke tippet Newquay-laget helt oppe i den ypperste tittelkamp spådde han de hvertfall som en mulig dark horse.
Jeg klarte til slutt å rive meg løs og ny runde ble bestilt i den koselige baren. Og mens vi satt her kom jeg plutselig på at jeg hadde lest om et tidligere norsk innslag i Falmouth Town. Da min samtalepartner fra tidligere kom inn bekreftet han dette, og senere research viser at Gunnar Garfors pilte for klubben i perioden 1995-98. Han er vel her hjemme kanskje mest kjent fra karrieren som måljeger i Førde.
Jammen klarte ikke Falmouth-karen også trylle frem en pin han kom med idet jeg bestilte det jeg lovet ble skulle bli siste runde. Ikke altfor lenge etter kom vår taxi, og vi forlot Bickland Park. Om det skulle være noen tvil: et deilig og idyllisk stadion i en herlig del av verden!
Turen gikk inn i sentrum, der jeg slo på stortromma med middag på The Packet Station. Mette og fornøyde satt vi en stund og snakket inntil vi tok trakk oss tilbake til hotellet. Falmouth – eller Aberfala om vi skal bruke det korniske (ja, det heter tydeligvis det på norsk) språket – og Cornwall (Kernow) er deilig, og den lange turen ned var virkelig verdt det.
Ground # 126:
Falmouth Town – Saltash United 1-3 (1-1)
South West Peninsula League Premier Division
Bickland Park, 24 August 2013
0-1 Jon Hoyles (10)
1-1 Paul Cox (43)
1-2 Dimitri Kanaki (53)
1-3 Sam Hughes (65)
Att: 76
Admission: £5
Programme: £1
