Dag 3: Mandag 19.08.2013: Ilkeston – Stamford

Mitt utvalgte tog forlot ikke Bognor Regis før klokka 10.30, så etter å ha inntatt en full english breakfast ble det godt av tid til å fikse seg og slappe av før jeg spaserte rolig mot stasjonen for å legge sørkysten bak meg. Ferden nordover gikk via togbytter ved Three Bridges og London St. Pancras, og noen minutter på halv tre kunne jeg hoppe av i Derby. Jeg vurderte å ta turen til Amber Guest House ved hjelp av apostlenes hester, men utfra mine utprintede kart så det ut til å være en noe kronglete vei og en noe friskere promenade enn det jeg følte for med en stor bag og med sola som varmet. Om ruten drosjekusken kjørte ga en indikasjon var det intet dumt valg, men det var ikke mange minuttene senere at jeg ble ønsket velkommen av en blid og hyggelig frøken. Man har jo etter hvert blitt erfaren med B&Bs og guest houses, og overnatting til £24 med frokost inkludert gjorde at jeg i utgangspunktet var noe skeptisk avventende til hva som skulle møte meg der i Burton Road. Men det var da riktig så trivelig, og på kommoden på rommet var det til og med satt frem fruktfat med ferske druer.

Etter å ha fjonget meg litt tok jeg beina fatt og langet ut ned Burton Road og inn i Derby sentrum. Jeg hadde godt med tid, og valgte fylle vommen med en stor porsjon gammon and eggs på puben Babington Arms, før jeg fant frem til byens busstasjon. Fortsatt var det bortimot tre kvarter til avgang for bussen jeg hadde sett meg ut, så jeg valgte helle nedpå en pint Strongbow på puben Noah’s Ark. Men snart kunne jeg stige på bussen ved navn Ilkeston Flyer, og betalte £3 for å la den frakte meg til Ilkeston. En snau halvtime senere kunne jeg stige av på Heanor Road i Ilkeston, og bekreftet ovenfor sjåføren at jeg visste hvor jeg skulle. Jeg stabbet oppover Awsworth Road, og da puben The Little Acorn dukket opp på min høyre hånd avslørte en kikk på klokken at den såvidt hadde passert 18.

Dermed innvilget jeg meg selv en vanningspause, og kom i snakk med en gruppe Ilkeston-supportere. De skulle denne kvelden være vertskap for Stamford, og var derfor interessert i høre mine betraktninger rundt målfesten i Stamford to dager tidligere. De hadde tro på seier, og det at jeg skamroste Ryan Robbins og fortalte om Jordan Smiths hurtighet lot ikke til å endre på dette. Nå var vel uansett ikke Smith helt ukjent for dem i og med at han spilte deler av forrige sesong i Ilkeston. Hva gjaldt forventninger for sesongen, var det flere som mente det ville være en naturlig målsetning å havne på øvre halvdel, mens andre mente de i burde kunne kjempe om plass i playoff. Ikke overraskende ble lag som AFC Fylde og FC United trukket frem som favoritter, men noen advarte for eksempelvis Chorley.

Jeg slo følge med en av mine yngre samtalepartnere på turen videre til New Manor Ground, som vi raskt så foran oss nede i veien. Klubbens stadion er jo av de nybygde, og erstattet i 1992 deres gamle Manor Ground. Derfor var jeg noe avventende, samtidig som jeg hadde sett bildebevis som tydet på alt annet enn et typisk moderne anlegg. Etter å ha avlevert £9 for inngang byttet jeg bort ytterligere £2 mot et program i et ikke altfor flatterende format. Deretter kunne jeg ta runden rundt banen (via klubbsjappa) og med selvsyn konstatere at New Manor Ground ganske riktig er et flott eksempel på at nybygde fotballstadioner ikke på død og liv må være kjedelige plastarenaer blottet for karakter.

På nærmeste kortside, der jeg kom inn, er det ståplasser under tak for de som vil stå på asfaltert flatmark. Herfra ser man til høyre over på langsiden der klubbhuset (og en av burger-barene) er det eneste av fasiliteter. Bak bål på bortre side er det en en ståtribune som strekker seg i hele banens bredde, komplett med avsatser og tre rader bølgebrytere. I hjørnet mellom denne og den andre langsiden er det originalt nok et klokketårn (komplett med værhane) som gir inntrykk av en slags paviljong, og som er med å gi anlegget en god dose egenart. Den nevnte langsiden har i denne enden sitteplasser på The Clocktower Stand i «andre etasje» på bygget jeg mener huser blant annet garderobene. Flere sitteplasser finnes her også i form av en ganske ordinær moderne tribune lenger ned langs denne siden.

I klubbhusets bar ble et glass sakte tømt mens jeg samtalte med min ledsager fra tidligere. Det var også en god del personer fra Stamford som hadde tatt turen, også flere jeg dro kjensel på fra to dager tidligere. De var selvsagt klar over at de nå sannsynligvis sto ovenfor en noe større test.

Det ble også tid til å bla litt i programmet; et program som var merkelig forvirrende all den tid Stamford tropp på baksiden var totalt ukjent. Som speaker etter hvert opplyste om, viste den seg nemlig å ha blitt erstattet med troppen til Marine, som var neste lag til å gjeste New Manor Ground. Darren Caskey har nå rollen som assisterende manager i Ilkeston, og han ledet nå oppvarmingen ute på matta. Da sjansen bød seg fikk jeg ropt ham over, og den gamle Reading-spilleren signerte gladelig mitt program samtidig som han spådde Reading en god sesong.

Selv var jeg slik ting har utviklet seg mer spent på dagens kamp enn på Readings sesong, og snart ble den blåst i gang med et Stamford som tok kontroll fra start. Akkurat som to dager tidligere var Ryan Robbins toneangivende, og jeg tok meg i å fundere over hvor lenge spilleren som i sommer ble hentet fra Coalville Town får bli i Stamford for man får henvendelser fra klubber et nivå eller to høyere opp i systemet. Ilkeston hadde allerede blitt reddet av en desperat takling fra Matt Baker da Robbins var nære på å gi gjestene ledelsen etter ti minutter. Kun en redning på streken av Derby-kjenning Rob Kozluk hindret scoring, og Ilkeston kom seg etter hvert til hektene. Deres rop om straffe ble imidlertid oversett av dommeren da Kane Richards mente seg ulovlig hindret.

At Stamford ikke tok ledelsen etter 21 minutter må kunne karakteriseres som noe bortimot et under. Igjen var det Robbins som var frempå, og keeper Russell Peet kunne intet gjøre. Derimot var det kanskje rutinen som gjorde at en godt plassert Kozluk igjen kunne tre inn i rollen som reddende engel. Ballen gikk på utrolig vis nemlig via hans skulder og i stolpen, videre opp i tverrliggeren før den spratt på bortover målstreken inntil Kozluk fikk beinet den unna. Fem minutter senere var det Jordan Smiths tur til å ha marginene mot seg. Hans skudd smalt i stolpens innside og suste langs mållinjen, der Kozluk igjen(!) var perfekt plassert.

Kun minuttet etter dette ble sannsynligvis Ilkeston snytt for straffe da dommeren valgte ikke blåse på det som så ut som en nokså klar hands fra en Stamford-forsvarer. Ilkeston var ikke ufarlige, men gjestenes forsvar og spesielt Joe Challinor virket ha langt bedre defensiv kontroll enn to dager tidligere. Jeg har sett flere mene det var en etter hvert jevnspilt første omgang, men jeg vil påstå at Ilkeston nok burde prise seg lykkelig over at det sto 0-0 da dommeren blåste for pause.

Inne i baren konstaterte hjemmefansen at de hadde hadd fru fortuna med seg ved et par anledninger, mens i hvert fall deler av Stamford-folket innrømmet at at Ilkeston muligens skulle hatt en straffe. Det ble for så vidt også gjort et poeng av at mens Stamford etter første runde toppet tabellen, ville Ilkeston med seier overta tabelltoppen inntil resten av runden skulle spilles påfølgende dag. Snart så vi at andre omgang hadde startet, og jeg tømte glasset.

Jeg rakk å se Jordan Smith heade like utenfor etter flott forarbeid av Robbins, før jeg tok plass med min kompis fra tidligere på ståtribunen bak det bortre målet. Robbins var selv frempå like etter, men hans skudd gikk over. Så fikk Ilkeston et frispark like utenfor 16-meteren. Chris Palmer snodde ballen rundt muren og inn i mål utenfor rekkevidde for keeper Alex Lynch. Matchuret viste 49 minutter, og på måltavla sto det 1-0. Kun tre minutter senere ble et frispark slått inn i feltet som en blanding av innlegg og skudd, og Stamford-kaptein Richard Jones geleidet ballen inn i eget mål.

Stamfords hittil gode innsats hadde fått et skudd for baugen i form av to frispark, og de fremsto etter dette som en blek og resignert kopi av seg selv. Ilkeston hadde derimot spilt på seg selvtillit og viste nå frem flott pasningsspill med frustrerte Stamford-spillere som ble løpende mellom og pådra seg noen nokså dumme gule kort. Og 537 tilskuere kunne se hjemmekaptein Laurie Wilson sette spikeren i kista etter 69 minutter. Han sendte i vei en kanonkule fra over 30 meter, og selv om keeper Lynch fikk fingrene på ballen, måtte han innse at den fant veien til nettmaskene nede i hjørnet.

Resten av kampen fremsto som en transportetappe, og da dommeren blåste av var det med 3-0 som sluttresultat og med Ilkeston på midlertidig tabelltopp med 4 poeng på to kamper. Selv valgte jeg å sporenstreks sette kursen tilbake mot bussholdeplassen på Heanor Road, da jeg hadde en tidlig start dagen etter, og bussene tilbake til Derby nå kjørte timesruter. Buss nummer 11 kjører noe mer melkerute enn Ilkeston Flyer på sin vei gjennom Derbyshire, men etter tre kvarter var jeg tilbake i Derby, og kunne gå de rundt 15 minuttene tilbake til Amber Guest House. Rett før klokka 23 kunne jeg legge meg i senga, men med The Two Towers på TV gikk det likevel en liten stund før det ble noe søvn.

 

Ground # 121:
Ilkeston – Stamford  3-0 (0-0)
Northern Premier League Premier Division
New Manor Ground, 19 August 2013
1-0 Christopher Palmer (49)
2-0 Richard Jones (52, og)
3-0 Laurie Wilson (69)
Att: 537
Admission: £9
Programme: £2

 

Dag 4: Tirsdag 20.08.2013: Workington – Stockport County
Vertinnen ved Amber Guest House disket opp en full english breakfast for meg, og etter at jeg hadde fått dusjet og pakket «snippesken» bestilte hun taxi for meg. Jeg hadde igjen en lang reise foran meg, og klokka 09.28 trillet toget ut fra Derby stasjon. Jeg hadde opprinnelig planlagt å ta toget en time senere, men valgte en tidligere avgang da det ga meg muligheten til et kjapt men koselig møte med en gammel flamme mens jeg byttet tog i Sheffield. Etter en drøy time sammen med Kimberley rullet jeg videre mot nytt togbytte ved Manchester Piccadilly, og den påfølgende etappen derfra opp til Carlisle.

Sistnevnte strekning ble tilbakelagt i samtale med en hyggelig kar (som viste seg være en jernbanearbeider som daglig pendler helt fra Whitehaven til Manchester!) som pekte og fortalte etter hvert som vi forlot Lancashire og tok oss nordover i Cumbria. Det flotte Lake District ble tilbakelagt, og jeg hadde for lengst gitt opp å telle sauer da vi nærmet oss Carlisle, der jeg fulgte i hælene på min sidemann over til plattformen der toget mot Barrow allerede sto klart. Etter en drøyt tre kvarters tur nedover Cumbria-kysten takket jeg for hyggelig reisefølge og kunne ta meg en etterlengtet røykepause utenfor Workington stasjon. Jeg spaserte de drøye fem minuttene til Waverley Hotel, og kunne rett før klokka halv fire sjekke inn.

Snart kikket jeg igjen ut i Cumbria-ettermiddagen og spaserte en tur gjennom et nokså stille sentrum. Ved innfarten til Workington fikk jeg inntrykk av byen virket temmelig grå, og der den ligger forblåst til ble jeg møtt av rekkehus i mur der malingen var i ferd med å flasse av. Det kan nok være ganske værhardt her oppe vil jeg tro. Det var på tide å få litt vomfyll, og jeg oppsøkte Wetherspoons-puben The Henry Bessemer i den hensikt å nyte godt av tirsdagens Steak Club. Som det sunnhetens tempel jeg er falt valget på BBQ ribs servert med både løkringer og pommes frites. Mett og fornøyd satt jeg og bladde litt i Non League Paper mens jeg unnet meg et glass, før jeg til tross for at det var noe tidlig valgte spasere rolig opp mot Borough Park.

Workington har vært et ønsket destinasjon en god stund, og ikke uten grunn. Deres stadion Borough Park høster jo unisont lovord blant kjennere, og trekkes frem som en av de absolutt flotteste gjenværende klassiske anlegg i den engelske pyramiden. Problemet har vært beliggenheten, men nå skulle jeg altså endelig få min fotball-debut i Cumbria. Forventningene var enorme, og jeg merket sommerfuglene i magen da jeg skimtet flomlysene. Snart så jeg Borough Park ligge foran meg i all sin prakt, rett ved en rundkjøring, og jeg gikk forbi og opp på broen over elven Derwent (interessant nok andre dag på rad jeg krysset en engelsk elv ved navn Derwent, da en annen elv ved samme navn ble krysset i Derbyshire dagen før) hvorfra man har flott innsyn til anlegget.

Jeg tok meg ned foran hovedtribunen der en gruppe klubbrepresentanter sto i samtale. Jeg så kanskje noe forvirret ut, for en av disse spurte om jeg trengte hjelp. Jeg svarte som sant var at jeg kun tok en kikk på anlegget eksteriør, men til tross for at de ikke hadde åpnet riktig ennå lot ham meg slippe inn spillerinngangen mot et beløp på £12.

Da jeg dukket frem fra under hovedtribunen ble jeg møtt av et syn som ga meg godartede frysninger, og øyeblikkelig ble blikket dratt til høyre mot kortsiden «Town End», som muligens er det ypperste jeg har sett i fotball-England. En fantastisk ståtribune strekker seg hele banens bredde og bøyer i hjørnene rundt for å gå over i langsidene. På mesteparten av Town End står man på de øverste avsatsene i le under en herlig konstruksjon som også følger svingen rundt over til langsiden med hovedtribunen.

I dette hjørnet står restene av en av de gamle flotte flomlysmastene som et rustent minne om en bedre tid, og man kan fortsatt se hvordan denne har strukket seg opp gjennom tribunetaket. Alle de fire gamle mastene ble dessverre tatt ned og fjernet i sommer, men rester av de er å se i alle hjørnene i form av de nedre delene av mastene. I motsatt hjørne av Town End står man under åpen himmel, men også her følger ståtribunen svingen og går over i den andre langsiden. Midt på denne står Popular Stand som nå har fått seter installert.

Jeg ble stående og lytte observant til en gammel klubbveteran som kunne fortelle historier fra klubbens tid i Football League og anleggets glansdager. Han pekte over til motsatt kortside, der man finner en tilsvarende ståtribune. Her er det imidlertid intet overbygg, og det virket dermed litt mer anonymt, men veteranen fortalte at det der tidligere hadde vært et overbygg identisk med det man finner på motsatt side. Fra innsiden drar muligens hovedtribunen ned ørlite, men du verden for et anlegg. Jeg har muligens funnet et nytt favorittstadion, og vi snakker om et stadion som er på høyde med både St. George’s Lane og Stonebridge Road. Videre ble jeg imidlertid fortalt at hovedtribunen i kjølevannet av Bradford-brannen hadde erstattet den gamle Grandstand, som da ikke oppfylte de sikkerhetsmessige krav i kraft å være bygget i tre.

Jeg fikk omsider fullført min runde rundt banen akkurat tidsnok til at baren var i ferd med å åpne. En halvliter Thatcher’s Gold ble nytt mens jeg beskuet de utstilte trofeer og kleniodier. Og jammen hang det ikke her et gammelt maleri av den gamle Grandstand. Der og da tenkte jeg som så at med den og det andre overbygget fortsatt på plass, ville det nok ikke vært et nåværende stadion i England som kunne målt seg med Borough Park! En person var på vei ut med dagens programmer, og jeg fikk byttet til meg et eksemplar mot £2,50.

Snart ble lokalet gradvis fylt opp, og jeg kom i prat med noen hjemmefans som anslo en plass midt på tabellen som realistisk for Workington denne sesongen. Dagens kamp sto om poeng i Conference North, og Stockport County var motstander. De røde så ikke overraskende på gjestene som divisjonens store fisk denne sesongen, og til tross for at County gikk på en stjernesmell med 1-4 hjemme for Boston United i første kamp virket de å være fornøyd om de kunne ta ett poeng.

De tilreisende på sin side var selvsagt langt fra fornøyd med seriepremieren, men håpet de ville slå sterkere tilbake. De var jo jevnt over tippet å kjempe om tittelen sammen med Telford, men supporterne ga også uttrykk for at det tross alt er en ganske ny tropp.
Jeg ble påspandert ytterligere et glass, og samtalen gikk til det var på tide å ta plass på Town End, som jeg valgte meg som utkikkspunkt. Hjemmelaget viste allerede fra start tydelig at de ikke hadde til hensikt å la Stockport trille ball, og satt inn et par susende taklinger. Og det var faktisk hjemmelaget som hadde et lite initiativ da de etter 12 minutter fikk frispark ute på kanten. Ben McKenna servet, og stopperkjempen Kyle May stusset ballen, som seilte i bue over keeper Ian Ormson og i mål til 1-0. En fin måte å markere starten på sin tiende sesong med klubben!

Stockport kunne slått tilbake nesten umiddelbart, men Ian Craneys avslutning bød ikke på de største problemer for hjemmekeeper Jonathan Mitchell. I stedet fortsatte begynte hjemmelaget å dominere, hjulpet av en kraftig medvind. Stephen Hindmarch kunne doblet ledelsen, men hans heading ble reddet på streken. Og samme mann var farlig frempå igjen kort etter, men redning kom i form av Aman Verma og hans desperate blokkering av skuddet fra Hindmarch.

Et nytt frispark fra McKenna ble headet på mål av Dan Wordsworth og hadde skummel retning, men ble klarert via hodet til en forsvarer. Countys beste sjanse i første omgang kom i form av et kjapt skudd fra Kristina Dennis, men keeper Mitchell fikk slått over før han hamlet opp med Jordan Fagbolas heading på den påfølgende corneren.

Pausen benyttet jeg til å ta en kikk i klubbsjappa, som ikke hadde åpnet ved min ankomst. Etter å ha sikret meg en pin ble det likevel tid til et halvt glass i samtale med tilreisende supportere som var i harnisk etter en førsteomgang der hjemmeledelsen kunne vært større enn 1-0.

Stockport tok kommandoen fra start i andre omgang, og allerede to minutter etter oppstart sto det 1-1. Flott forarbeid av talentet Kristian Dennis på venstrekanten, og hans innlegg fant Iain Howard. Hans avslutning virket først å ha blitt blokkert, men han fikk pirket ballen under keeper Mitchell og i mål. Den gamle traveren Phil Jevons kunne gitt gjestene ledelsen, men headet upresset over målet til Mitchell.

Stockport presset på, og det gjorde ikke saken bedre for vertene at høyreback Lee Andrews med timen spilt måtte kaste inn håndkledet med skade. Dette samme hadde venstreback Anthony Wright gjort allerede snaue ti minutter før pause, så det begynte gå hardt utover den nye forsvarsfireren manager Darren Edmondson hadde snekret sammen. Og nye omrokkeringer hjalp vel ikke akkurat på saken, men de klarte seg faktisk godt.

Kyle May og spesielt Dan Wordsworth sto frem som bautaer i midtforsvaret, og ryddet bestemt opp i det som kom deres vei. Det var imidlertid ikke all verden Workington hadde å by på offensivt i andre omgang, og Stockport kunne fort tatt alle poengene mot slutten. Men Mitchell vartet opp med en spektakulær redning på skuddet fra Kieran Charnock, og dermed endte det 1-1 foran 562 skuelystne på Borough Park.

Jeg fant plass i baren der supporterne konstaterte at uavgjort tross alt var et greit resultat i en kamp som trygt kan omtales med det engelske uttrykket a game of two halves. På tekst tv kunne vi se resultatene komme inn fra de andre kampene i Conference North. Det begynte snart å tynnes ut i rekkene, og da jeg tømte mitt andre glass etter kampen var det to-tre gamle travere igjen. Jeg vurderte et siste glass, men merket under en røykepause at det begynte å duskregne, så jeg takket for meg og ønsket Workington-folket lykke til før jeg stabbet i retning Waverley Hotel. Jeg fant en snarvei der en gangvei skar rett under en boligblokk, og var snart ved hotellet. Jeg valgte heller ta det siste glasset her, og var snart i samtale med far og sønn som tydeligvis hadde vært på samme kamp.

 

De viste seg være Stockport-fans, og faren likte å ta med seg sønnen på slike borteturer og gjerne overnatte for å se litt av stedet. Ikke alle som er så heldige å ha en slik far! Jeg takket høflig nei takk til hans tilbud om en ny pint da min Strongbow såvidt var drukket av, men vi hadde en hyggelig samtale frem til det var på tide å tømme glasset og finne frem til hotellrommet. Turens forventede stadionmessige høydepunkt var unnagjort, men jeg hadde et nytt høydepunkt i vente dagen etter.



 

Ground # 122:
Workington – Stockport County  1-1 (1-0)
Conference North
Borough Park, 20 August 2013
1-0 Kyle May (12)
1-1 Iain Howard (47)
Att: 562
Admission: £12
Programme: £2,50