21.08.2013: Crook Town v Dunston UTS
Med innsjekking i Durham fra klokka 14.00 var det ingen grunn til å stresse av gårde, og etter å ha kost meg med Waverley Hotels frokostbuffet (som inkluderte den beste black pudding jeg har smakt på år og dag) bestemte jeg meg for å ta livet med ro og droppe 09.20-toget fra Workington til fordel for neste tog klokka 10.46. Dette innebar 50 minutters venting i Carlisle, men ved ankomst Workington stasjon skjønte jeg raskt at det ikke ville bli så ille. Toget til Carlisle var nemlig over kvarteret forsinket, uten at det var grunn til sure miner.
Verre skulle det bli i Carlisle, der jeg etter en røykepause fant ut at toget videre til Newcastle plutselig hadde blitt kansellert. Årsaken var denne gang temmelig original: En stasjonsansatt fortalte at dette toget hadde blitt sent ut for å evakuere passasjerer fra et avsporet tog et sted ute i huttiheita oppe på heiene, noe som betød en times ekstra venting for min del. Etter en ekstra røykepause og litt hektisk tankevirksomhet besluttet jeg å slå i hjel tiden med en pint på puben The Griffin rett utenfor. Jeg hadde ikke før satt meg ned og begynt nippe til min Strongbow før jeg tenkte ta en kikk på National Rail Enquiries’ app for å se hva de der foreslo. Og med rundt ti minutter til avgang virket det jammen som om 12.28-toget var tilbake på ruteplanen.
Mesteparten av glasset ble fort tømt, og jeg ilte de få meterne for å sjekke opp dette. Og ganske riktig; på skjermen sto det ikke lenger Cancelled, men On time. Karen fra tidligere beklaget og fortalte at han hadde forsøkt å spore opp de han hadde snakket med om denne avgangen. Uansett kunne Northern Rail snart frakte meg over til Newcastle, gjennom milevis med heilandskap og et vanvittig antall sauer. Togbyttet i Newcastle gikk smertefritt, og etter en siste 12 minutters etappe ned til Durham kunne jeg vente på den såkalte Cathedral Bus. Denne kjører til og fra Durham Castle og jernbanestasjonen via sentrum og bussterminalen, og for £1 får man en dagsbillett.
Akkurat som ved mitt besøk hos Spennymoor Town i fjor høst, hadde jeg Durham som base, og bodde på selveste Durham Castle. Planen var å raskt ta meg til Crook for å møte Joachim (kjent som mikemodano på VGDs ‘Øvrig britisk’ forum), og etter å igjen ha kjempet meg opp de utallige trappene og slengt fra meg bagasjen på Durham Castle kunne jeg spasere ned gjennom gamle Durhams idylliske trange gater, over elven Wear og til bussterminalen. Klokka 16.10 hadde den avgang mot Crook, og en halvtime senere hoppet jeg av på endeholdeplassen på Market Place i Crook.
Jeg gikk de få meterne til The Crown, og så at forumets store sønn allerede var til stede og i ivrig passiar med et par gamle travere ved nabobordet. Han bestilte sporenstreks en runde til undertegnede, samtidig som jeg endelig fikk overlevert DVD-en han lenge hadde ønsket seg fra Stourbridge sitt oppgjør mot Plymouth i FA cupen. Han må ha vært snill i år, den godeste Joachim; for allerede i august hadde nissen også med til ham en av flaskene med Stamfords eget øl som jeg mente han hadde gjort seg fortjent til.
Samtalen gikk lystig rundt våre turopplevelser så langt, og jeg ble blant annet vist flotte bilder fra Tow Law Town og deres Ironworks Road – fotball-Englands nest høyestliggende bane. At tiden flyr i godt selskap skulle jeg få merke flere ganger denne dagen, men plutselig var klokka såpass at vi fant ut at det var på høy tid å lange ut den korte veien til (Sir Tom Cowie) Millfield.
Jeg hadde jo lest meg opp litt på Crook Town og deres stolte historie, der de blant annet er fem ganger vinner av den gjeve FA Amateur Cup – en forgjenger til FA Vase. Fire av disse triumfene kom i perioden 1954-1964, og klubben har fortsatt til gode å tape på Wembley. Som nevnt andre steder er finalen i 1954 berømt for å ha tiltrukket seg hele 200 000 tilskuere over de tre kampene det tok å kåre en vinner. 100 000 i den opprinnelige finalen på Wembley, 60 000 i den første omkampen på St. James’ Park i Newcastle, og til slutt 40 000 på Middlesbroughs gamle Ayresome Park da Bishop Auckland omsider ble slått. Utenkelige tall i dag, og i løpet av 1940- og 50-årene ble det utrolig nok ikke spilt en eneste kamp på Millfield med under 4 000 tilskuere! Ikke verst for en liten by som nå har rundt 10 000 innbyggere.
Vi betalte våre £6 for inngang og ytterligere £1 for program, og da vi kikket over gressvollen og utover Millfield kunne jeg neste føle den gamle historien og formelig se for meg de voldsomme tilskuermassene som løftet frem den gamle gruvebyens store helter. På kortsiden der vi kom inn er det betongavsatser for ståplasser under åpen himmel, mens langsiden til høyre stort sett kun besto av en gressvoll som strakte seg hele banens lengde. Dette var også tilfelle bak motsatt mål, med noe triste rekkehus som nærmeste nabo i bakgrunnen.
Det meste av fasiliteter er å finne på den andre langsiden, der to tribuner står side ved side. Lengst vekk fra inngangen står en gammel Grandstand som i 1925 erstattet den originale versjonen. Denne har sitteplasser i form av klassiske trebenker. På slutten av 1980-årene var den så forfallen at den ble vurdert revet, men restaureringen i 1989 ga den tilbake sin fordums glans. Senere fikk denne tribunen selskap av den overbygde ståtribunen som ble reist i 1960, og som nå står som nabo nærmest inngangen.
Etter en obligatorisk runde rundt anlegget for å ta noen bilder, fant vi frem til klubbhusets bar i hjørnet ved inngangspartiet. Men ikke før vi hadde fått oss en negativ overraskelse i form av en plansje vi oppdaget hengt opp på ståtribunen. Der ble et eventuelt nytt stadion presentert, og det er den gamle historien om ressurskrevende vedlikehold og kommersiell interesse for sentrums-tomten som er medvirkende at klubben vurderer dette alternativet.
Mens jeg nippet til en pint Woodpecker i baren, kunne vi høre artige anekdoter fra fordums tider og den heftige rivaliseringen man hadde med Bishop Auckland. Crook Town var forrige sesongs vinner av Northern League Division Two, og hadde startet sesongen i Division One imponerende. Denne kveldens møte med Dunston UTS – vinneren av FA Vase i 2012 – var imidlertid ventet å kunne bli en virkelig lakmustest.
Vi tok plass på den nevnte ståtribune og ble tilskuere til et scenario der gjestene fra Gazzas fødested nok virket noe skarpere. Spesielt bakover virket de solide, uten at noen av forsvarene ble satt på de aller største prøver i innledningen. Det hadde vel likevel ligget litt i lufta da de siste sesongers toppscorer Andy Bulford sendte de tilreisende i føringen etter 22 minutter. Det virket som om det var vekkeren hjemmelaget trengte, for etter dette hevet de seg et hakk og begynte å spille fjong fotball.
Adam Nicholls var av de jeg merket meg hadde brettet opp armene og ristet av seg respekten. Belønningen kom i form av Robbie Birds volley som sørget for 1-1 etter 37 minutter. Det var tilløp til en og annen sjanse begge veier, men ikke noe som satt keeperne på ytterligere prøve. Og de to nordmennene på tribunen ble en kort periode mer opptatt av at linjemannen som løp opp og ned på denne siden viste seg være et speilbilde av Harald Rønneberg – spesielt i profil.
Vi konstaterte at 1-1 nok var et ganske fair resultat til pause, og var vel enige i at Crook virket å ha spilt på seg mer og mer selvtillit mot slutten av omgangen. Etter et glass Woodpecker i baren benyttet jeg sjansen til å innta litt snadderaktig svinekjøtt fra matutsalget mens andre omgang ble sparket i gang. Og Joachim fikk sikret seg et portrett sammen med sin gamle Hartlepool-helt Mark Tinkler.
De oransje og svarte hjemmeheltene hadde nå tydeligvis lagt igjen siste rest av eventuell respekt i garderoben, og presset Dunston bakover. Chris Swailes måtte på et tidspunkt trå til med en avgjørende inngripen på streken etter en periode der Crook-spillerne formelig sto i kø for å fyre løs mot Liam Connell i Dunston-målet. Warren Byrne hadde få minutter i forveien misbrukt en nokså stor sjanse da han ble spilt gjennom etter 59 minutter. Han plasserte ballen forbi en utrusende Connell og sendte hjemmelaget i ledelsen. Terrierne på Crooks midtbane skapte problemer for gjestene, men etter 70 minutter sto det 2-2, etter at Bulford fant Michael Dixon på bakerste stolpe.
Spillet bølget frem og tilbake i denne perioden, og det var en meget underholdende kamp. Crook ga seg ikke, og hadde umiddelbart gode sjanser ved Richard Hodgson og nevnte Bird. Og etter 75 minutter tok den gode Adam Nicholls seg inn i feltet etter flott veggspill, og sendte igjen vertene i føringen 3-2. Denne gangen måtte det da holde? Men neida, Dunston viste seg i andre omgang uhyre effektive, og en skummel cross fra innbytter Lee McAndrew ble styrt (eller var han borti den?) i mål av Lewis Teasdale fire minutter senere. 3-3 etter 79 minutters spill, og vi begynte å føle med Crook, som vi kanskje ikke hadde helt tro på skulle kunne slå tilbake igjen.
Men med fem minutter igjen brøt jubelen løs da en corner på kontant og herlig vis ble stanget i mål av forsvarer Alex Marshall. Det beste eksemplet jeg har sett på denne typen mål siden Adrian Williams sørget for det som den gang var Readings beste ligaplassering med vinnermålet mot Charlton i sesongens siste kamp våren 1995. Teasdale og to ganger Dixon var farlig frempå i sluttminuttene, men Crook holdt ut og sikret seg tre velfortjente poeng og en gjev skalp.
Tilbake i baren rasket jeg med meg både pin, en rikt illustrert bok om klubbens historie, og en DVD – og de to sistnevnte havnet vel også i Joachims veske. Vi havnet i snakk med noen veteraner som hadde spennende historier å fortelle. Blant annet en lokal gammel krok som pekte på et bilde i den nevnte boken og fortalte at han var til stede den dagen julaften (!) 1952 da publikumsrekorden ble satt. Et sted mellom 17 500 og 20 000+ presset seg inn på Millfield for å se oppgjøret mot Walton & Hersham i FA Amateur Cup. Under en røykepause fikk jeg vite at noe offisielt tilskuertall ennå ikke var klart, men vi anslo tilskuertallet denne kvelden til å være opp mot 200.
En gammel Spennymoor-supporter viste seg også være en interessant samtalepartner, og han la ut om Spennymoor, Crook og Northern League generelt mens han spanderte et nytt glass Woodpecker på meg. Igjen fikk jeg merke at tiden flyr i lystig lag, og plutselig oppdaget jeg til min store overraskelse (og forskrekkelse) at det var 6 minutter til avgang for siste buss tilbake til Durham. Idet jeg skulle tømme glasset og spole ut døra tilbød Joachim meg skyss i sin leiebil; noe jeg takket aller ærbødigst ja til.
En halvtimes tid senere takket vi for oss og ønsket folket lykke til før vi spaserte tilbake til Market Place der han hadde parkert. Turen langs County Durhams småveier gikk raskt, og snart kunne min privatsjåfør slippe meg av utenfor Durham Castle før jeg takket for turen og hyggelig samvær, og dermed forsvant han i retning Stanhope mens jeg selv gikk for å finne senga. Crook Town hadde vært et nytt høydepunkt, og hadde gjort inntrykk på meg i den grad at jeg vil holde et ekstra øye med deres kamper denne sesongen.
English ground # 123:
Crook Town v Dunston UTS 4-3 (1-1)
Northern League Division 1
Millfield, 21 August 2013
0-1 Andy Bulford (22)
1-1 Robbie Bird (37)
2-1 Warren Byrne (59)
2-2 Michael Dixon (70)
3-2 Adam Nicholls (75)
3-3 Lewis Teasdale (79)
4-3 Alex Marshall (85)
Att: 193
Admission: £6
Programme: £1
Next game: 22.08.2013: Bootle v AFC Liverpool
Previous game: 20.08.2013: Workington v Stockport County