Ilkeston v Stamford 19.08.2013

Mandag 19.08.2013: Ilkeston v Stamford

Mitt utvalgte tog forlot ikke Bognor Regis før klokka 10.30, så etter å ha inntatt en full english breakfast ble det godt av tid til å fikse seg og slappe av før jeg spaserte rolig mot stasjonen for å legge sørkysten bak meg. Ferden nordover gikk via togbytter ved Three Bridges og London St. Pancras, og noen minutter på halv tre kunne jeg hoppe av i Derby. Jeg vurderte å ta turen til Amber Guest House ved hjelp av apostlenes hester, men utfra mine utprintede kart så det ut til å være en noe kronglete vei og en noe friskere promenade enn det jeg følte for med en stor bag og med sola som varmet. Om ruten drosjekusken kjørte ga en indikasjon var det intet dumt valg, men det var ikke mange minuttene senere at jeg ble ønsket velkommen av en blid og hyggelig frøken. Man har jo etter hvert blitt erfaren med B&Bs og guest houses, og overnatting til £24 med frokost inkludert gjorde at jeg i utgangspunktet var noe skeptisk avventende til hva som skulle møte meg der i Burton Road. Men det var da riktig så trivelig, og på kommoden på rommet var det til og med satt frem fruktfat med ferske druer.

Etter å ha fjonget meg litt tok jeg beina fatt og langet ut ned Burton Road og inn i Derby sentrum. Jeg hadde godt med tid, og valgte å fylle vommen med en stor porsjon gammon and eggs på puben Babington Arms, før jeg fant frem til byens busstasjon. Fortsatt var det bortimot tre kvarter til avgang for bussen jeg hadde sett meg ut, så jeg valgte å helle nedpå en pint Strongbow på puben Noah’s Ark. Men snart kunne jeg stige på bussen ved navn Ilkeston Flyer, og betalte £3 for å la den frakte meg til Ilkeston. En snau halvtime senere kunne jeg stige av på Heanor Road i Ilkeston, og bekreftet ovenfor sjåføren at jeg visste hvor jeg skulle. Jeg stabbet oppover Awsworth Road, og da puben The Little Acorn dukket opp på min høyre hånd avslørte en kikk på klokken at den såvidt hadde passert 18.

Dermed innvilget jeg meg selv en vanningspause, og kom i snakk med en gruppe Ilkeston-supportere. De skulle denne kvelden være vertskap for Stamford, og var derfor interessert i høre mine betraktninger rundt målfesten i Stamford to dager tidligere. De hadde tro på seier, og det at jeg skamroste Ryan Robbins og fortalte om Jordan Smiths hurtighet lot ikke til å endre på dette. Nå var vel uansett ikke Smith helt ukjent for dem i og med at han spilte deler av forrige sesong i nettopp Ilkeston. Hva gjaldt forventninger for sesongen, var det flere som mente det ville være en naturlig målsetning å havne på øvre halvdel, mens andre mente de burde kunne kjempe om plass i playoff. Ikke overraskende ble lag som AFC Fylde og FC United trukket frem som favoritter, mens noen advarte for eksempelvis Chorley.

Jeg slo følge med en av mine yngre samtalepartnere på turen videre til New Manor Ground, som vi snart så foran oss nede i veien. Klubbens stadion er jo av de nybygde, og erstattet i 1992 deres gamle Manor Ground. Derfor var jeg noe avventende, samtidig som jeg hadde sett bildebevis som tydet på alt annet enn et typisk moderne anlegg. Etter å ha avlevert £9 for inngang byttet jeg bort ytterligere £2 mot et program i et ikke altfor flatterende format. Deretter kunne jeg ta runden rundt banen (via klubbsjappa) og med selvsyn konstatere at New Manor Ground ganske riktig er et flott eksempel på at nybygde fotballstadioner ikke på død og liv være kjedelige plastarenaer blottet for karakter.

På nærmeste kortside, der jeg kom inn, er det ståplasser under tak for de som vil stå på asfaltert flatmark. Herfra ser man til høyre over på langsiden der klubbhuset (og en av burger-barene) er det eneste av fasiliteter. Bak bål på bortre side er det en en ståtribune som strekker seg i hele banens bredde, komplett med betong-avsatser og tre rader bølgebrytere. I hjørnet mellom denne og den andre langsiden er det originalt nok et klokketårn (komplett med værhane!) som gir inntrykk av en slags paviljong, og som er med å gi anlegget en god dose egenart. Den nevnte langsiden har i denne enden sitteplasser på The Clocktower Stand i «andre etasje» på bygget jeg mener huser blant annet garderobene. Flere sitteplasser finnes her også i form av en ganske ordinær moderne tribune lenger ned langs denne siden.

I klubbhusets bar ble et glass sakte tømt mens jeg samtalte med min ledsager fra tidligere. Det var også en god del personer fra Stamford som hadde tatt turen, også flere jeg dro kjensel på fra to dager tidligere. De var selvsagt klar over at de nå sannsynligvis sto ovenfor en noe større test enn hva tilfellet hadde vært i hjemmekampen mot Frickley Athletic.

Det ble også tid til å bla litt i programmet; et program som var merkelig forvirrende all den tid Stamford tropp på baksiden var totalt ukjent. Som speaker etter hvert opplyste om, viste den seg nemlig å ha blitt erstattet med troppen til Marine, som var neste lag til å gjeste New Manor Ground. Darren Caskey har nå rollen som assisterende manager i Ilkeston, og han ledet nå oppvarmingen ute på matta. Da sjansen bød seg fikk jeg ropt ham over, og den gamle Reading-spilleren signerte gladelig mitt program samtidig som han spådde Reading en god sesong.

Selv var jeg nok, slik ting har utviklet seg, kanskje noe mer spent på dagens kamp enn på Readings sesong, og snart ble den blåst i gang med et Stamford som tok kontroll fra start. Akkurat som to dager tidligere var Ryan Robbins toneangivende, og jeg tok meg i å fundere over hvor lenge spilleren som i sommer ble hentet fra Coalville Town får bli i Stamford før man får henvendelser fra klubber et nivå eller to høyere opp i systemet. Ilkeston hadde allerede blitt reddet av en desperat takling fra Matt Baker da Robbins var nære på å gi gjestene ledelsen etter ti minutter. Kun en redning på streken av Derby-kjenning Rob Kozluk hindret scoring, og Ilkeston kom seg etter hvert til hektene. Deres rop om straffe ble imidlertid oversett av dommeren da Kane Richards mente seg ulovlig hindret.

At Stamford ikke tok ledelsen etter 21 minutter må kunne karakteriseres som noe bortimot et under. Igjen var det Robbins som var frempå, og keeper Russell Peet kunne intet gjøre. Derimot var det kanskje rutinen som gjorde at en godt plassert Kozluk igjen kunne tre inn i rollen som reddende engel. Ballen gikk på utrolig vis nemlig via hans skulder og i stolpen, videre opp i tverrliggeren før den spratt på bortover målstreken inntil Kozluk fikk beinet den unna. Fem minutter senere var det Jordan Smiths tur til å ha marginene mot seg. Hans skudd smalt i stolpens innside og suste langs mållinjen, der Kozluk igjen(!) var perfekt plassert.

Kun minuttet etter dette ble sannsynligvis Ilkeston snytt for straffe da dommeren valgte å ikke blåse på det som så ut som en nokså klar hands fra en Stamford-forsvarer. Ilkeston var ikke ufarlige, men gjestenes forsvar og spesielt Joe Challinor virket å ha langt bedre defensiv kontroll enn to dager tidligere. Jeg har sett flere mene det var en etter hvert jevnspilt første omgang, men jeg vil påstå at Ilkeston nok burde prise seg lykkelig over at det sto 0-0 da dommeren blåste for pause.

Inne i baren konstaterte hjemmefansen at de hadde hadd fru fortuna med seg ved et par anledninger, mens i hvert fall deler av Stamford-folket innrømmet at at Ilkeston muligens skulle hatt en straffe. Det ble for så vidt også gjort et poeng av at mens Stamford etter første runde toppet tabellen, ville Ilkeston med seier overta tabelltoppen inntil resten av runden skulle spilles påfølgende dag. Snart så vi at andre omgang hadde startet, og jeg tømte glasset.

Jeg rakk å se Jordan Smith heade like utenfor etter flott forarbeid av Robbins, før jeg tok plass med min kompis fra tidligere på ståtribunen bak det bortre målet. Robbins var selv frempå like etter, men hans skudd gikk over. Så fikk Ilkeston et frispark like utenfor 16-meteren. Chris Palmer snodde ballen rundt muren og inn i mål utenfor rekkevidde for keeper Alex Lynch. Matchuret viste 49 minutter, og på måltavla sto det 1-0. Kun tre minutter senere ble et frispark slått inn i feltet som en blanding av innlegg og skudd, og Stamford-kaptein Richard Jones geleidet ballen inn i eget mål. 2-0.

Stamfords hittil gode innsats hadde fått et skudd for baugen i form av to frispark, og de fremsto etter dette som en blek og resignert kopi av seg selv. Ilkeston hadde derimot spilt på seg selvtillit og viste nå frem flott pasningsspill med frustrerte Stamford-spillere som ble løpende mellom og pådra seg noen nokså dumme gule kort. Og 537 tilskuere kunne se hjemmekaptein Laurie Wilson sette spikeren i kista etter 69 minutter. Han sendte i vei en kanonkule fra over 30 meter, og selv om keeper Lynch fikk fingrene på ballen, måtte han innse at den fant veien til nettmaskene nede i hjørnet.

Resten av kampen fremsto som en transportetappe, og da dommeren blåste av var det med 3-0 som sluttresultat og med Ilkeston på midlertidig tabelltopp med 4 poeng på to kamper. Selv valgte jeg å sporenstreks sette kursen tilbake mot bussholdeplassen på Heanor Road, da jeg hadde en tidlig start dagen etter, og bussene tilbake til Derby nå kjørte timesruter. Buss nummer 11 kjører noe mer melkerute enn Ilkeston Flyer på sin vei gjennom Derbyshire, men etter tre kvarter var jeg tilbake i Derby, og kunne gå de rundt 15 minuttene tilbake til Amber Guest House. Rett før klokka 23 kunne jeg legge meg i senga, men med The Two Towers på TV gikk det likevel en liten stund før det ble noe søvn.

English ground # 121:
Ilkeston v Stamford  3-0 (0-0)
Northern Premier League Premier Division
New Manor Ground, 19 August 2013
1-0 Christopher Palmer (49)
2-0 Richard Jones (og, 52)
3-0 Laurie Wilson (69)
Att: 537
Admission: £9
Programme: £2

Next game: 20.08.2013: Workington v Stockport County
Previous game: 18.08.2013: Littlehampton Town v St. Francis Rangers

More pics

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg