Søndag 18.08.2013: Littlehampton Town v St. Francis Rangers
Min Cambridge-vertinne Sally skulle ikke på jobb før klokka 14, og vekket meg med frokost på senga. Snart måtte jeg imidlertid takke for gjestfriheten, og stresset av sted for å rekke 10.28-toget til London. Etter drøye 50 minutter hoppet jeg av på Finsbury Park, og lot tubens Victoria line frakte meg til Victoria Station. Der var det bare å passe på å plassere seg i riktig vogn, da 12.17-toget skulle dele seg i Worthing. Fire av vognene skulle derfra fortsette mot Portsmouth Harbour, mens de fire andre skulle mot Littlehampton, som var mitt reisemål.
Jeg hadde i over halvannen uke forsøkt å booke et rom ved Happy Dolphin i Littlehampton, men de virket ikke være særlig interessert i kunder. En forespørsel via email ble ikke besvart, og telefonoppringninger det samme. Da jeg omsider fikk telefonisk kontakt ble jeg lovet at en som hadde ansvaret for reservasjoner skulle ringe meg tilbake. Etter ytterligere to dager uten å høre noe, fikk jeg igjen den samme beskjeden. Jeg bestemte meg for å heller overnatte et annet sted, og med et ikke alt for imponerende utvalg i Littlehampton falt valget på Bognor Regis, et kvarters togtur unna. Planen var opprinnelig å først dra dit for å dumpe bagasjen, men jeg valgte til slutt å heller dra rett på kamp med bagasjen.
Etter å ha tøffet gjennom West Sussex en stund, kunne jeg like før klokka to stige av i Littlehampton. Fra stasjonen var det en smal sak å følge veien rett frem gjennom sentrum, og snart dukket The Sportsfield opp på min venstre hånd der St. Flora’s Road møtte Church Street. Ved inngangspartiet var det mulighet for å entre klubbhusets bar via en dør og trapp opp til andre etasje, og jeg undret på om det betød at forfriskninger måtte nytes før man betalte seg inn. En funksjonær kunne imidlertid avkrefte dette, og jeg betalte mine £6 for entré samt £1 for dagens kampprogram. Innenfor så jeg raskt at det gikk en utvendig trapp opp til baren, og siden jeg hadde en stor bag med meg valgte jeg først å gå opp dit for å sette den fra meg.
Det som møtte meg var en overraskende fjong bar som i realiteten var mer som en koselig pub – og jeg forsto det da også slik at den også fungerer som en vanlig pub som holder åpent til hverdags. Mange klubber langt høyere i pyramiden ville nok vært grønne av misunnelse, og jeg likte meg øyeblikkelig. En Strongbow ble bestilt, og jeg ble pekt i retning av styrerommet hvor jeg fikk sette fra meg bagen. Jeg så en person i Scarborough Athletic-drakt, og han bekreftet at han ganske riktig var Scarborough-supporteren fra Non League Matters-forumet (også kjent som «Kempster-forumet»), der en rekke av medlemmene hadde varslet sin tilstedeværelse i Littlehampton. Jeg slo meg ned sammen med denne karen ved navn Rob, som nå bor i det nordvestlige London, og sammen tok vi etter hvert runden rundt anlegget.
Klubbhuset med dets fasiliteter befinner seg bak nærmeste kortside, med en flott cricketpaviljong som nærmeste nabo. Langsiden til venstre sett fra denne deles med cricketbanen. Det spilles for øvrig en rekke idretter ved anlegget, og denne delingen med cricketfolket er grunnen til at de i sesongstarten spiller eventuelle hjemmekamper på søndager. Langs denne langsiden var satt opp et midlertidig gjerde, og noen publikummere sto på gresset her. På bortre kortside var det kun et lite stykke gressplen som skilte banen og nabohusene på andre siden av muren. Alt som er av tribunefasiliteter finnes dermed på den andre langsiden, der hele tre tribuner står på rad og rekke. Personlig likte jeg den midterste av disse, som også er den eldste. Jeg forsto det som om man vurderer å bygge en ny tribune på denne siden, men en person jeg snakket med senere mente at det var på siden ut mot cricketbanen dette eventuelt vil skje.
Sola skinte i Littlehampton og vi traff på stadig flere fra Kempster-forumet på vår runde rundt banen. På den ene siden av cricketbanen var det noen som spilte krokket (som også er en av idrettene som har en klubb med tilhold her). Men idyllen skulle snart bli brutt. Det var nemlig på tide å sparke i gang FA Cup oppgjøret Littlehampton Town v St. Francis Rangers. Det dreide seg om cupens extra preliminary round, mellom to lag fra Sussex County Leagues Division One (dens øverste nivå). Vertene vant forrige sesong Division Two, og som nyopprykket var det kanskje flere enn undertegnede som var litt spent på hvordan de ville stå seg mot et lag fra Division One.
Kampen hadde ikke før blitt sparket i gang før det utviklet seg til å bli en voldsom batalje der stygge taklinger suste inn fra alle kanter. Spesielt brutal var duellen mellom en av hjemmelagets spisser og hans oppasser i gjestenes forsvar, og jeg vil påstå at de i 9 av 10 tilfeller begge ville vært sendt i garderoben før pause. Vertenes spiss lå spesielt tynt an i så måte, men dommeren syntes å la det meste passere uten særlig mer enn litt tilsnakk. Mange tilskuere reagerte også på en språkbruk både på banen og på laglederbenkene som fort ville gitt direkte rødt kort med en annen og strengere dommer (vanligvis er det ikke videre klokt å kalle dommeren en f*cking c*nt).
For min del var det greit nok så lenge det ble dømt likt begge veier, men heller ikke jeg satt voldsomt pris på en første omgang som ble meget oppstykket og minnet lite om en fotballkamp. Uansett var det gjestene fra Haywards Heath som tok ledelsen da Jamie Weston var frempå på en retur etter 35 minutter. Kampen fortsatte som før frem til pause, og spesielt vertenes nummer 9 og gjestenes nummer 5 forsøkte stadig å sparke livskiten ut av hverandre. Dommeren trakk omsider frem det gule kortet, men han hadde nok latt det gå for langt til å kunne gjøre seg forhåpninger om å gjenvinne kontrollen nå.
Tilbake i baren på The Sportsman Bar kunne jeg over en pint Strongbow konstatere at rekken av groundhoppere fra Kempster-forumet og Shaun Smiths Facebook-gruppe ikke var mindre forundret over at det fortsatt var 22 spillere på banen. Av de nevnte groundhopperne kan nevnes spesielt en Paul White; en Wealdstone-supporter som i programform har utgitt memoarer fra sine 172(!) besøkte kamper forrige sesong. Jeg tenkte som så at dette måtte være bra lektyre for den kommende ukes mange timer på tog, og byttet til meg et eksemplar mot £2 til hans veldedige formål.
Jeg ble oppmerksom på en rekke personer i Chelsea-drakter som helt tydelig ikke hadde til hensikt å se dagens oppgjør i FA cupen. Chelsea v Hull City var nemlig i ferd med å starte på TV, og de fleste rundt meg virket noe sjokkerte da jeg fortalte at jeg hadde takket nei til billett til Jose Mourinhos første ligakamp tilbake i Chelsea. Jeg hørte senere at billetter hadde gått for £250 på svartebørsen, men aldri ville det vært aktuelt for meg å velge bort Littlehampton til fordel for den kampen.
Fra balkongen utenfor baren ble jeg stående å se de første minuttene av andre omgang. Muligens var hjemmelaget bekymret for at de raskt kunne bli redusert til 10 mann, for deres nummer 9 hadde blitt erstattet. Hans «motstander» i gjestenes forsvar fortsatte imidlertid med en voldsom oppvisning i konstant sutring og klaging, mens Littlehampton virket å ta grep om kampen. Og drøye ti minutter ut i omgangen sørget et dårlig utspill fra gjestenes keeper for at Scott Packer ble spilt gjennom og satt inn utligningen for The Marigolds. Med drøye timen spilt hadde de snudd kampen, da det som tilsynelatende var et innlegg fra David O’Callaghan ble feilberegnet av Rangers’ keeper og gikk inn via stolpen i bortre kryss.
Hjemmelaget hadde både publikum og en ganske frisk vind i ryggen, og Rangers virket noe resignerte. Og da Jason Jarvis lurte offside-fellen og trillet inn 3-1 med 81 minutter på klokka var det avgjort. Littlehampton Town hadde sikret seg avansement til neste runde, der de skulle møte vinneren av oppgjøret mellom Greenwich Borough og Ringmer. Det offisielle tilskuertallet ble oppgitt til 147; noe lavt i forhold til det et samlet felt av garvede groundhoppere hadde anslått til å være opp mot 200. Som noen påpekte er det imidlertid ingen umulighet at noen har sneket seg inn ved å gå gjennom baren.
Tilbake i denne baren ble det tid til en ny pint før jeg sammen med Scarborough-supporteren Rob spaserte inn i sentrum for å ta en pint eller to på en av pubene. Han var svært ivrig etter å høre mer om mine rundreiser og hvordan jeg planlegger dette fra Norge, og samtalen gikk ellers om de samme gamle temaene. Han kunne dessuten fortelle at han håpet noe vil skje i løpet av neste år hva gjelder Scarborough Athletics stadionsituasjon. Og han forsikret meg at formannen, min gamle kjenning David Holland, gjør sitt ytterste for å få klubben hjem til Scarborough. Etter et par pints var det på tide å sette kursen mot hotellet i Bognor Regis, og jeg tok farvel med min ledsager som hoppet av samme toget på Ford stasjon. Ikke lenge etter ankom jeg min destinasjon, og etter en ti minutters spasertur kunne jeg sjekke inn på Royal Hotel helt nede ved vannet. Deretter ble det en svipptur ut for å innta en pubmiddag før jeg returnerte til hotellsenga.
English ground # 120:
Littlehampton Town v St. Francis Rangers 3-1 (0-1)
FA Cup Extra Preliminary Round
The Sportsfield, 18 August 2013
0-1 Jamie Weston (35)
1-1 Scott Packer (57)
2-1 David O’Callaghan (62)
3-1 Jason Jarvis (81)
Att: 147
Admission: £6
Programme: £1
Next game: 19.08.2013: Ilkeston v Stamford
Previous game: 17.08.2013: Stamford v Frickley Athletic