Stamford v Frickley Athletic 17.08.2013


Lørdag 17.08.2013: Stamford v Frickley Athletic

Endelig hadde 2013/14-sesongen startet, og under tre uker etter jeg kom hjem fra forrige ekskursjon til England, tok jeg allerede turen over igjen. Min snille mor hadde stått opp i otta før å kjøre meg til Rygge, og snart kunne jeg plukke opp bagasjen min på Stansted og gjøre unna den rundt halvtimen lange togturen til Cambridge. Der hadde min venninne Sally tilbudt meg losji for hele turen, men det var kun denne turens første dag det passet med Cambridge som base. Etter litt sosialisering var det på tide å ta turen tilbake til Cambridge stasjon for å sette kursen mot Stamford, der turens første kamp skulle finne sted. Jeg fikk til og med låne Sallys busskort slik at jeg fritt kunne ta meg gratis rundt i Cambridge med buss.

Togturen til Stamford tar drøye timen, og man har vel ikke før krysset over grensen til Lincolnshire før man ankommer den idylliske gamle markedsbyen. Stasjonen ligger rett bak klubbens stadion Wothorpe Road. Med rundt to timer til kampstart valgte jeg imidlertid å først ta en spasertur i sentrum, der man kan få inntrykk av at tiden har stått stille en god stund. Ikke vanskelig å forstå at det er en populær destinasjon for turister. Sulten begynte å gnage, og i puben The Golden Fleece inntok jeg en porsjon snadderaktig liver and bacon casserole with mash, før jeg igjen strenet mot Wothorpe Road. Skjønt, da man flyttet inngangspartiet for noen år siden forandret man stadionets navn til Kettering Road, som da ble mer korrekt. Men som den tradisjonalisten jeg er, holder jeg fortsatt fast ved det originale navnet.

Det har jo i flere år vært snakk om flytting for Stamford, men denne gang virker det temmelig sikkert at dette blir siste sesong på Wothorpe Road. Derfor var det en prioritert destinasjon for meg, og jeg ville gjøre unna besøket så raskt som mulig for å ikke miste muligheten, slik jeg holdt på å gjøre med Worcester City og deres St. George’s Lane forrige sesong. Grunnet det dårlige været den gang ble nemlig min kamp der i slutten av desember avlyst, men heldigvis ble en påsketur redningen da jeg til slutt heldigvis fikk besøkt St. George’s Lane. Jeg hadde sett flatterende bilder og lest rosende omtale av anlegget til Stamford, og etter å ha betalt mine £9 kunne jeg med selvsyn konstatere at det er et helt klart flott anlegg.

Langsidene er ganske fjonge, spesielt hovedtribunen ut mot Kettering Road. Her byr tre-tribunen på sitteplasser til rundt 250 personer, mens klubbhuset med dens tilhørende bar befinner seg ved siden av. På motsatt langside er det ståplasser på bar bakke, og i underkant av halve banens lengde strekker seg en konstruksjon som gir tak over hodet. For meg var det likevel noe som manglet, og kanskje var det kortsidene som først og fremst var «skyld» i dette..? I banens ene hjørne nedenfor klubbhuset hadde klubbsjappa åpnet, og etter en runde rundt banen kunne jeg stikke inn der for å sikre meg en pin, samtidig som jeg konstaterte et betydelig antall baljer med programmer til salgs.

Neste stopp var klubbhusets bar, der jeg nøt en Strongbow mens jeg bladde i et kampprogram pålydende £2. Allerede i sin spalte som ønsket velkommen slo klubbformannen fast at det var siste sesong på Wothorpe Road man nå tok fatt på, så da bør det vel ikke lenger være noen tvil. Spesielt ettersom de i våres fikk byggetillatelse for sitt nye anlegg et annet sted i byen. Klubben har jo for øvrig et noe merkelig kallenavn, The Daniels. Dette spiller rett og slett på navnet til det som skal ha vært Englands feteste mann, Daniel Lambert, som ved sin død i 1809 veide hele 335 kilo.

Motstandere i dagens seriepremiere i NPL Premier Division var Frickley Athletic, som jeg anså som en overkommelig oppgave for de nyopprykkede vertene. Som mange vil huske sikret Stamford seg opprykk som playoff-vinner i NPL Division One South i våres. Den gang slo man formlaget Belper Town etter ekstraomganger i semifinalen, før Chasetown ble finaleslått 2-1. Hjemmefolket var temmelig unisone i å uttrykke tilfredshet med å unngå nedrykk denne sesongen, og det virker å være sesongens store mål. Selv hadde jeg på forhånd et inntrykk av at de bør være gode nok til å klare dette, men det vil tiden vise. En representant for klubben informerte imidlertid om at det kun er 3-4 spillere igjen fra fjorårets stall.

Jeg tok snart oppstilling utenfor, og kunne se NPL-sesongen 2013/14 sparkes i gang. Og kun tre minutter var spilt da årets første mål i NPL Premier var et faktum. Jeg fikk et forsmak på kveldens tafatte forsvarsspill da Ryan Robbins passerte tre forsvarere og satt ballen under en utrusende Frickley-keeper Tom Woodhead. Snaue ti minutter senere var det hjemmekeeper Alex Lynch som ruset ut og måtte gi tapt da Stamford-forsvaret sovnet og slapp Gavin Allott alene gjennom. Lynch hadde få minutter tidligere reddet fra nettopp Allott, men denne gang sendte Allott ballen forbi Lynch til 1-1. Kampen svingte nå frem og tilbake, og muligens virket gjestende Blues noe giftigere, frem til hjemmelaget fikk straffe med 28 minutter på kampuret.

Et langt innkast fra Ash Robinson hadde skapt problemer for gjestene ved det første målet, og igjen var dette tilfellet. Det endte med at målscorer Robbins ble feid i bakken, og spissen Jordan Smith sendte vertene tilbake i føringen fra 11 meter. Ryan Robbins sto i det hele tatt bak mye av det Stamford skapte, og terroriserte tidvis Frickley-forsvaret. Stamfords tredje mål kom ti minutter før pause, da et innkast ble stusset videre av en forsvarer, og Jordan Smith stakk frem foten og scoret sitt andre. Til tross for at Stamford dominerte stort det siste drøye kvarteret av omgangen, fikk gjestene en vitamininnsprøytning da de igjen reduserte rett før pause. Målscorer Allott fyrte løs, og returen fra keeper Lynch havnet hos Mark Gray som med 43 minutter på klokken satt inn 3-2.

På denne stillingen ble pause-pinten inntatt, og en prat med et par av de tilreisende avslørte at også deres mål for sesongen er overlevelse. Ikke overraskende var det det defensive som bekymret dem mest; en bekymring de hadde hatt forrige sesong, og som ikke hadde minsket etter de første 45 minuttene. Etter et par historier om deres rivalisering med Stocksbridge Park Steels, var det på tide å tømme glasset og gjøre klart for andre omgang.

Frickley gikk ut i hundre for å få en utligning, men Grays heading rett på keeper var det nærmeste de kom før hjemmelaget våknet og igjen økte ledelsen på noe heldig vis. Liam Richardsons corner ble sleivsparket lavt på nærmeste stolpe, rett mot keeper. Han var selv i ferd med å snu seg oppgitt bort da keeper Woodhead upresset presterte å fomle ballen inn i eget mål! Men Frickley ga seg ikke, og Stamfords offside-felle feilet igjen da Allott spilte fri Joe Fox, som etter 72 minutter reduserte til 4-3. Frickley presset på, og både Allott, Luke Hinsley og Jake Picton hadde muligheter til å utligne.

Men de fleste trodde vel kampen var avgjort da Stamford gjenopprettet sin tomålsledelse etter 82 minutter. Flott samspill mellom Liam Richardson og Jordan Smith, som la tilbake Richardson. Hans skudd smalt i tverrliggeren, men ballen landet hos Dan Lawlor som dro av en forsvarer og satt inn 5-3. Gjestene nektet imidlertid å gi seg, og kun en flott redning fra Lynch hindret Fox i å redusere.

I siste ordinære spilleminutt kom et utspill fra Lynch raskt i retur, og han nådde ikke ut tidsnok til å hindre Luke Hinsley i å heade ballen, som seilte over ham og inn i mål til 5-4. Frickley satset nå alt fremover for å få en utligning, og på overtid sendte de opp mann og mus på en corner. Imidlertid ble ballen plukket opp av Jordan Smith som stormet i angrep med Ryan Robbins. Alene mot en forsvarer spilte de vegg før Jordan Smith enkelt satt inn 6-4 og fikk sitt hattrick.

Kort etter blåste dommeren av dagens mest målrike kamp i engelsk fotballs åtte øverste nivåer, og over en pint i klubbens bar kunne det reflekteres og synses. Forsvarsspillet var langt fra imponerende, men de 227 betalende tilskuerne fikk se en underholdende kamp. Jeg påpekte at Stamford nok ville få en bedre test på hvordan de står seg på dette nivået når de to dager senere skulle gjeste Ilkeston – med undertegnede på plass. Dette fikk jeg straks medhold i fra hjemmefolket, som også nikket til min påstand om at Frickley Athletic fort kan bli å finne i bunnen og er et av lagene man således burde slå hjemme om man vil klare seg. Jeg hadde observert at klubben solgte sitt eget øl, kalt Hanson’s Field. Før jeg forlot åstedet rasket jeg med meg de tre siste flaskene.

Jeg gikk omsider de få minuttene tilbake til stasjonen, og returnerte til Cambridge med tog. Jeg hadde avtalt å møte min vertinne på puben Carlton Arms, og da jeg hoppet av bussen rett utenfor puben befant hun seg allerede der. Jeg inntok en velsmakende porsjon gammon and eggs, og etter et par glass trakk vi oss tilbake i halv ti-tiden. Etter å ha hatt en våkenatt med søvn kun på flyet, kom snart Jon Blund. Like greit, for jeg hadde dagen etter en lang tur foran meg – skjønt langt fra den lengste på en tur med et meget ambisiøst program.

English ground # 119:
Stamford v Frickley Athletic  6-4 (3-2)
Northern Premier League Premier Division
Wothorpe Road (Kettering Road), 17 August 2013
1-0 Ryan Robbins (3)
1-1 Gavin Allott (12)
2-1 Jordan Smith (pen, 28)
3-1 Jordan Smith (36)
3-2 Mark Gray (43)
4-2 Thomas Woodhead (og, 63)
4-3 Joseph Fox (72)
5-3 Daniel Lawler (82)
5-4 Luke Hinsley (90)
6-4 Jordan Smith (90+1)
Att: 227
Admission: £9
Programme: £2

Next game: 18.08.2013: Littlehampton Town v St. Francis Rangers
Previous game: 27.07.2013: Aveley v Dulwich Hamlet

More pics

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg