Dag 5: Fredag 26.07.2013: Margate – Ramsgate
Etter en all english breakfast på The White House satt jeg meg på toget fra Luton til London St. Pancras, der jeg byttet til hurtigtoget nedover til Margate – eller ‘the bullet train‘, som min landlady for dagen kalte det. Etter en reise gjennom Kent-landskapet ned til Thanet-halvøya, kunne jeg stige av i Margate. Da jeg kom ut av stasjonen så jeg den umiddelbart. I den stekende varmen lå den foran meg som en ørkenens oase eller en uimotstålig fristerinne – Margate Beach. Den fristende stranden strakte seg langt bortover, og fikk meg umiddelbart til å forbanne meg selv for ikke å ha pakket badeshorts.
Happy Dolpin Guest House var mitt krypinn for natten, og det lå rett over veien for stasjonen, med stranden som nabo på andre siden. Den nevnte landlady Susan åpnet døren og jeg fikk sjekket inn og frisket meg opp litt. Snart ble det tur til en liten spasertur langs stranden, før jeg slo meg slo meg ned på puben The Mechanical Elephant. En tidlig middag i form av gammon and eggs ble inntatt, og jeg begynte seriøst å vurdere løpe over på en Primark-butikk jeg så like bortenfor for å kjøpe meg shorts slik at jeg kunne ta et bad. Men tidevannet var nå etter hvert på vei ut (i følge de lokale kan man se det på måkenes oppførsel), og det ble med tanken.
I stedet gikk jeg for å hente en ny pakke røyk fra mitt rom, men kom ikke langt før jeg oppdaget at jeg hadde glemt igjen min ene telefon på puben. Jeg ilte tilbake og fant bordet tomt, men idet jeg var i ferd med å få panikktanker fant jeg den liggende under en meny. Jeg kunne puste lettet ut, og var snart på vei til Hartsdown Park etter å ha førhørt meg med Susan om hvilken rute som var raskest. Jeg valgte følge hennes råd heller enn veibeskrivelsene fra Andy of Kents eminente side, og langet ut opp All Saints Avenue. Etter å ha svingt til venstre inn Tivoli Park Avenue fant jeg (som Susan lovet) et stykke ned denne gangveien som på høyre hånd førte gjennom parken over til stadionet Hartsdown Park.
Med nesten halvannen time til avspark trodde jeg kanskje jeg var noe tidlig ute, men en kar som sto ved det ene inngangspartiet som enda ikke hadde åpnet fortalte at, neida baren var åpnet den, og det var bare å gå inn lenger oppe i veien. Jeg betalte mine £7 for inngang og fikk beskjed om at kveldens kampprogram ennå ikke hadde ankommet. En forfriskende pint Strongbow ble bestilt og nytt mens jeg kikket rundt i lokalene, der mengden av hjemmesupportere økte raskt. Jeg smatt ut inngangen mot banen og benyttet en røykepause til å ta runden rundt anlegget for å ta noen bilder. Den delen av anlegget jeg personlig likte best var den delen jeg kom ut på…rett fra klubbhusets bar og ut på en ståtribune på denne kortsiden.
Bygningen her huser også klubbsjappe, og jeg fikk stukket hodet innom og snappet til meg en pin. Videre fikk jeg på venstre hånd den ene langsiden der jeg passerte burgerbodens liflige dufter og gikk mot anleggets eneste sitteplasser. De befinner seg midt på denne langsiden i form av to ganske typiske eksempler for moderne sittetribuner på dette nivået. På bortre langside var det kun ståplasser på asfaltert flatmark, med parkens trær som nærmeste nabo i bakkant. Den andre langsiden har heller ikke stort av fasiliteter, og jeg beveget meg ikke langs denne, men her står noen brakker som synes gjøre nytte som kontorer.
Jeg slo av en prat med en representant for klubben, som samtykket i at Margate forrige sesong hadde hatt en meget god sesongåpning i Isthmian Premier, mens han var skuffet over at de falt sammen mot slutten av sesongen. Han håpet å kunne kjempe om playoff igjen denne sesongen, men mente ikke overraskende at det er en meget tøff divisjon. Overraskende var det heller ikke at han trakk frem klubber som Lowestoft Town, Billericay Town, AFC Hornchurch og ikke minst Maidstone United, mens han tydeligvis også delte min følelse av at Dulwich Hamlet fort kan overraske. Dette er som han sa en meget tøff liga/divisjon! Samtalen dreide over på dagens motstander og bitre rival Ramsgate litt lenger sør på halvøya.
Det er ikke mange kilometrene som skiller de to, og han kunne fortelle at rivaliseringen til tider kan være ganske heftig, og at det har vært en del episoder. Han regnet imidlertid med at det ville gå rolig for seg denne kvelden, da det «kun» var en treningskamp. Vel, en sannhet med modifikasjoner er det kanskje – for de kjempet også om Thanet Challenge Cup, med returmøte i Ramsgate uken etter. Vedkommende pekte ut secretary Ken Tomlinson for meg, og jeg gikk for å hilse på mannen som via email hadde ønsket meg så hjertelig velkommen til Hartsdown Park.
Han kunne fortelle mer om denne Thanet Challenge Cup, som virket som en fin måte å sette en spiss på oppkjøringskampen(e). Den ble første gang spilt i 1987 (i en periode Margate gikk under navnet Thanet United), etter initiativ fra lokalavisen Thanet Gazette. Den gang ble det spilt til inntekt for et fond etter ferjekatastrofen i Zeebrugge tidligere samme år, men ideen har siden den gang blitt børstet støv av ved (u)jevne mellomrom. Sist gang den ble spilt var sommeren 2010, da Margate etter en amper affære i returoppgjøret vant 2-1 sammenlagt. Det var første gang det ble spilt om trofeet etter årtusenskiftet, men Tomlinson håpet man kanskje nå kunne gjøre det til en litt mer hyppig tilstelning igjen, slik tilfellet var det første tiåret.
Jeg merket meg at Ramsgate-supporterne ankom og gjorde seg bemerket, og da jeg så flere bære på kampprogram oppsøkte jeg inngangspartiet der jeg fikk byttet bort £2 for et eksemplar. Endelig et fullgodt program på denne turen! Jeg hadde håpet å i løpet av kvelden kunne slå av en liten prat med den gamle Reading-spilleren Simon Osborn, som nå har manageransvaret i Margate sammen med Craig Holloway. Noe skuffende kunne Tomlinson kunne fortelle at han imidlertid fortsatt var på ferie i Portugal.
Det så ikke ut til å plage hjemmelaget, som tok kontrollen fra start. De skapte raskt flere sjanser, og kunne allerede vært i ledelsen da en ball ut i returrommet ble løftet inn igjen i feltet av en god Matt Bodkin og tilsynelatende ble stoppet av armen til Rams-forsvarer Dean Hill. Dommeren pekte på straffemerket, og angriper Zac Attwood steg frem. Han sendte ballen rolig i mål nede i venstre hjørnet bak bortekeeper Daren Hawkes. Klokka viste sju minutter og det sto fortjent 1-0. Det virket innledningsvis som om gjestene fra Isthmian South ikke hang helt med, og vertene fra nivået over styrte det aller meste. Ryan Dolby var meget god, og allerede et par minutter etter scoringen var det han som skapte sjansen da Charles Ademenos heading over keeper ble reddet på streken.
Da vi passerte halvspilt omgang begynte imidlertid Ramsgate omsider å våkne, og avsluttet omgangen langt bedre. James Everitt hadde muligheten til å utligne, men han har nok grunn til å være skuffet over sin avlsutning like utenfor. Og rett før pause kunne tidligere Margate-spiss Ian Pulman straffet gamle lagkamerater, men hans avslutning forandret retning og snek seg like utenfor stolpen til hjemmekeeper (og spillende manager) Craig Holloway.
Pause-pinten kunne dermed inntas med hjemmelaget i ledelsen, og inne i baren ble jeg raskt oppsøkt av Mr. Tomlinson som hadde huket tak i klubbens fotgraf. Det var vanskelig å si nei da han overtalte meg til å la meg fotografere i en noe tvilsom positur til bruk på klubbens hjemmesider. Med den noe pinlige seansen unnagjort kunne Tomlinson fortelle at han var fornøyd med det han hadde sett i første omgang. Ramsgate var forrige sesong meget nære ved å ta seg til playoff, og en supporter jeg snakket med mente at dette ville være et mål denne sesongen.
The Gate kunne doblet ledelsen etter kun et par minutter av andre omgang, men Scott Kinch headet skuddet/innlegget fra Elliot Cox like over tverrliggeren. Ti minutter ut i omgangen trodde Ian Pulman han hadde utlignet mot gamle venner da han sendte ballen i nettet, men linjemannen hadde hevet flagget for offside. Sekunder senere ropte Warren Schultz og Ramsgate på straffe, men dommeren vinket spillet videre. Det ble etter hvert noe oppstykket med en rekke bytter, og en av disse så Holloway bytte ut seg til for å gi plass til den unge keeperen Daniel O’Neill. Av innbytterne var det imidlertid Margates kypriotiske prøvespiller Jack Sammoutis som utmerket seg. Med snaue fem minutter igjen fyrte han av et skudd som fant veien til nettmaskene, og 2-0. Kort etter viste han akselrasjon ved å på flott viss rykke fra forsvarerne og storme inn i feltet, men hans avslutning gikk hårfint utenfor stolpen. En situasjon førte til tilløp til håndgemeng og heftige diskusjoner idet kampen gikk over på overtid, men da dommeren blåste av hadde Margate sikret seg et godt utgangspunkt foran returen i Ramsgate.
Alt i alt var 2-0 et greit resultat foran 402 tilskuere, etter at Margate tidlig var overlegne, mens Ramsgate reiste seg etter hvert. Nå lever jo ofte lokaloppgjør sine egne liv, så hjemmefolket ville ikke ta noen ting for gitt før returkampen. En siste pint ble inntatt mens jeg samtalte med forskjellige aktører. Bortefolket satt snart kursen hjemover, og jeg takket etter hvert Mr. Tomlinson og de andre for meg og ønsket lykke til med sesongen, før jeg tok beina fatt på returen til Happy Dolphin for å få noen timer på øyet.
PS! Returkampen endte 2-2, og Margate vant dermed Thanet Challenge Cup med 4-2 sammenlagt.
Ground # 117:
Margate – Ramsgate
Thanet Challenge Cup
Hartsdown Park, 26 July 2013
1-0 Zac Attwood (7)
2-0 Jack Sammoutis (86)
Att: 402
Admission: £7
Programme: £2
Dag 6: Lørdag 27.07.2013: Aveley – Dulwich Hamlet
Frokost var ikke inkludert i min booking ved Happy Dolphin Guest House, så jeg gikk de få meterne opp til Margate stasjon. Der var flere etablissementer oppe, blant annet et på selve stasjonen som hadde en imponerende og fristende frokostmeny. Imidlertid var klokka såpass at jeg ikke tok sjansen på å vente på en større frokost for å innta den der. I stedet fikk jeg de til å lage en BLT Torpedo, som jeg tok med på 08.53-toget til London. Planen for dagen var å ta meg til Southend og sjekke inn, for deretter å dra tilbake til Aveley med min kompis Scott.
Like etter vi passerte Ebbsfleet ble vi imidlertid stående såpass lenge å vente grunnet problemer med signalene, og havnet deretter bak et somletog. Dette førte til at jeg hoppet av på Stratford International idet mitt tog skulle gå fra Stratford, men etter ett stopp med DLR kunne jeg hoppe på neste tog mot Southend. Scott hadde siden sist begynt å jobbe som taxisjåfør, og ba meg hoppe av ved Rayleigh, der han nå ville jobbe i området inntil jeg kom. Som sagt så gjort, og snart kunne vi etter et hjertelig gjensyn sette kursen mot Pavilion Hotel i Southend. Men ikke før vi hadde plukket opp en person kalt Tarzan; en kompis av Scott som ville være med på kampen.
Jeg fikk slengt fra meg sakene på Pavilion Hotel, og snart var på på vei i retning Aveley. Da vi ankom Mill Field var det ganske stille og rolig der, bortsett fra det som virket være spillere i aktivitet i og rundt sine bilder på parkeringsplassen. Jeg tok først en tur bak hovedtribunen for å se på den flotte konstruksjonen som er påmalt lagets navn. Telleapparatene var ikke ennå åpne, men vi gikk inn og tok en kikk rundt anlegget.
Hovedtribunen er virkelig flott også fra innsiden, og har sitteplasser med treseter. Foran og på siden av denne er den en slags paddock med betong-trinn for ståplasser. En sjarmerende detalj ved anlegget er at det er noe buet på langsidene, slik at man midt på disse vil være ørlite lenger unna banen enn ute på sidene.
Den andre langsiden har lite fasiliteter, bortsett fra et lite parti midt på der en stilas-lignende konstruksjon delvis dekker en seksjon ståtribune med 3-4 trinn. Mens vi gikk der, kom vi i prat med en av karene som var i aktivitet på banen. Han var kanskje en banemann, det spurte vi ikke om, og hadde vært involvert i Grays Athletic før han nå også hadde involvert seg i Aveley. Grays skal jo nå banedele med Aveley.
Scott undret seg over de buede langsidene, og lurte på om det tidligere hadde vært arrangert hundeveddeløp der, men det kunne han ganske riktig avkrefte. Ellers kunne han fortelle, som jeg på forhånd hadde funnet ut, at anlegget sto ferdig i 1953. Jeg fikk ingen følelse for om han delte min skuffelse eller ikke over at klubben har offentliggjort planer om nytt stadion, men bekreftet ikke overraskende at konkurransen er tøff i et område der klubbene ligger tett som hagl.
På bortre kortside står en relativt ny og moderne liten sittetribune bak det ene målet, mens det bak det nærmeste målet kun er ståplasser på bar bakke. Utenfor gjerdet på sistnevnte kortside ligger klubbhuset, og med snaue halvannen time til kampstart mente den mistenkte banemannen at baren allerede var åpen.
Det viste seg å stemme, og forfriskninger ble kjøpt inn. Jeg hadde litt sympati med sjåfør Scott som måtte nøye seg med shandy, men vi hadde en hyggelig samtale mens klokka tikket mot avspark. Her i klubbhusets bar var også hengt opp illustrasjoner av hvordan man ser for seg klubbens nye anlegg. En representant for hjemmelaget uttrykte håp om at de ville kunne gjenta (og kanskje overgå) playoff-deltakelsen sist sesong, og mente også at Isthmian South er noe mer åpen etter Grays’ opprykk.
Noen klubbsjappe var det ikke på Mill Field, men en person fra ledelsen kunne fortelle at de heller ikke hadde stort å selge for tiden, og at han bl.a har ventet i over to år(!!) på en bestilling med skjerf. Det høres for meg ganske vanvittig (og noe tafatt) ut, men men.. Noe program var heller ikke laget til dagens kamp, men snart var det hvertfall på tide å tømme glasset og ta seg inn på tribunen under en stekende sol.
£6 fattigere kunne vi se det nyopprykkede Dulwich Hamlet fra divisjonen over ta kontrollen fra start. De er kjent for å være et meget spillende lag, og hjemmelaget ble løpende mellom. Men til tross for spillemessig overtak, skapte de ikke all verdens farligheter innledningsvis. Det var Aveley som fikk den første sjansen da Jay Leader headet en corner rett på keeper Paul Idem.
Dette skulle vise seg å bli hjemmelagets første og eneste avslutning på mål! The Hamlet presset på, men hjemmekeeper Jack Giddens hadde små problemer med det som kom. Det virket som om manager Justin Gardners gutter skulle klare å holde 0-0 til pause, men med sekunder igjen av omgangen pekte dommeren på straffemerket etter at Jerome Walker ble lagt ned inne i Aveley-feltet. Tyrkeren Erhan Öztümer sendte Giddens feil vei, og sørget for 0-1 til pause.
I løpet av omgangen hadde mine ledsagere truffet på en Southend-original med kallenavnet Dagenham Kev; en komisk skrue som muligens burde vært hentet tilbake til det lukkede asylet. Han var visst ivrig tilskuer på kamper rundt om i Essex og Greater Londons østligste deler, men virket mer opptatt av å advare om at heftig bruk av mobiltelefon (og annen teknologi) fører til at man transformeres til en robot – slik han også var overbevist om at den nylig fødte britiske tronarvingen var! Han dro opp av sekken både en av to skremmende eksempler på sirlig førte dagbøker med tettskrevne sider, og som fikk meg til å tenke på diverse psykopater man har sett i forskjellige filmer.
Jeg tok i stedet en liten prat med en av de fremmøtte fra sørøst-London, og vedkommende var optimistisk foran sesongstarten. Min påstand om at Dulwich Hamlet også denne sesongen kan bli å regne med helt i toppen og muligens vil kunne kjempe om et andre strake opprykk, ville han ikke umiddelbart ikke si seg enig i. Men omsider innrømmet han at det vil være naturlig å ta sikte på en plass i playoff. Hans kompis ankom og skjøt at at han personlig ville være skuffet om de ikke minst tok seg til playoff, og det er kanskje naturlig da flere har nevnt klubben blant favorittene. Som tidligere nevnt blir imidlertid Isthmian Premier en vanvittig tøff divisjon i 2013/14-sesongen.
Mens jeg spiste en saftig burger ble andre omgang sparket i gang, og kampen fortsatte som i første omgang. Gjestene hadde full kontroll, og imponerte med et pasningsspill som fikk vertene til å løpe mellom uten å få tak i ballen. Det eneste jeg har å utsette på Hamlet var at de til tross for sitt betydelige overtak skapte overraskende lite, og det manglet en brodd der fremme. Eller kanskje kan man velge å se det slik at Aveley-forsvaret gjorde en solid jobb, og det var ganske riktig godt organisert og ryddet unna det meste som kom.
Hverken forsvaret eller Giddens kunne imidlertid hindre gjestenes andre mål med kvarteret igjen å spille, og igjen var det Öztümer som var målscorer. En ball inn i feltet ble dempet før han vendte opp mesterlig og sendte ballen i mål utenfor Giddens’ rekkevidde. Etter dette virket det som om lagene gikk og ventet på sluttsignalet mens gjestende drev pasningstrening.
Öztümer kunne imidlertid fått sitt hat-trick like før slutt. Olu Lapite fyrte av fra over 25 meter, og ballen smalt i stolpen. Öztumer klarte imidlertid ikke styre returen på mål, og dommeren blåste av til 0-2 som sluttresultat foran et ukjent antall tilskuere. Scott hadde slik hastverk med å komme seg til Southend og selv få seg en pint at jeg glemte spørre.
Etter å ha plukket opp Kieran i Wickford, kjørt innom Scott i Hockley, og deretter hentet hans nye frøken på Canvey Island, hadde vi vel kjørt rundt halve søndre Essex. Men omsider parkerte vi i bakgården på Southend-guttas stampub The Spread Eagle, der det etterhvert ankom en rekke gamle kjente. Det ble en meget hyggelig kveld som etter hvert gikk videre via Railway Tavern til nattklubben Chameleon. Vi trakk oss omsider tilbake litt etter klokka 2, og jeg kunne få meg litt søvn før hjemreise til Norge dagen etter.
Ground # 118:
Aveley – Dulwich Hamlet
Pre-season friendly
Mill Field, 27 July 2013
0-1 Erhun Öztümer (pen, 45)
0-2 Erhun Öztümer (75)
Att: ??
Admission: £6
Programme: None
Dag 7: 28.07.2013: Hjemreise
Frokost ble inntatt på den enorme puben The Last Post, vis-à-vis stasjonen Southend Central, hvorfra jeg snart startet reisen mot Heathrow via tog, tube, og til slutt Heathrow Express-toget fra Paddington. Etter å ha sjekket inn gikk det ikke lang tid før jeg nok en gang kunne konstatere at min SAS-avgang hjem var forsinket. For fjerde gang på rad førte altså min opplevelse med søndag-retur med SAS på Heathrow nok en gang til venting og stadige meldinger om ytterligere forsinkelser. Over to og en halv time forsinket kunne vi omsider ta plass på flyet, der kapteinen opplyste om at nytt reglement ved Heathrow gjør at de ved mye trafikk eller dårlig vær kan holde igjen innkomne fly. Dette fører da til at flyene fra Gardermoen blir holdt igjen i Norge inntil de får klarsignal, og dermed ankommer sent. Dette kan være verdt å legge seg på minne ved senere anledninger.
Jeg rakk hvertfall flybussen mot Fredrikstad med en nødskrik, og etter at min snille mor hadde plukket meg opp på Korsegården kunne jeg snart låse meg inn etter en lang dag. Planer om en snarlig ny tur surret allerede i hodet, og fingrene er krysset for at dette blir en realitet i andre halvdel av august.