Dag 3: Onsdag 24.07.2013: Bilston Town – Boldmere St Michaels
Min vertinne hadde tatt formiddagen fri, og det planlagte 10.00-toget ble byttet ut med avgangen en time senere. Nok en gang var det bare såvidt jeg rakk toget, og drosjekusken viste meg noe overraskende tillit ved å gi meg hele hans filtpose med penger slik at jeg kunne veksle selv på veien. Cambridge er forresten en av byene som virker ha så godt som utelukkende anglosaksiske taxisjåfører, noe som ikke er hverdagskost rundt om på øya. Vel, snart satt jeg på somletoget til Birmingham New Street. Jeg hadde hvertfall Non League Paper å begrave nesa i, og etter hvert kunne jeg bytte til tog fra Birmingham til Wolverhampton.
Den glødende kula på himmelen gjorde seg igjen gjeldende da jeg hoppet av i Lady Wulfruns hjemby. Britannia Hotel lå ideelt plassert et par minutters gange fra stasjonen, og med sentrum på dørstokken. Da jeg ikke hadde siden kvelden før, valgte jeg ta en liten matbit på puben Moon Under Water tvers overfor hotellet. Deretter tok jeg beina fatt og orienterte meg frem nordover til Molineux Stadium. Jeg beveget meg langsomt rundt det overveldende anlegget mens jeg knipset bilder. Til tross for min aversjon mot moderne anlegg og den moderne toppfotballen, må det sies at jeg synes Molineux delvis tok seg ganske flott ut fra utsiden. Dessverre vet jeg at innsiden ikke ville begeistret. Man får inntrykk av at det er en historisk storklubb som spiller der, og ikke en tredjedivisjonsklubb (for å bruke et gammelt og langt mer logisk begrep) slik Wolves nå er. Jeg tok farvel med statuene av Billy Wright og Stan Cullis og beveget meg igjen tilbake mot sentrum. Etter en rast og dusj på hotellet var jeg igjen på farten, men ikke før jeg hadde inntatt en noe tidlig pubmiddag i form av en mixed grill.
Denne dagen var den som hadde voldt meg mest hodebry under planleggingen. Den opprinnelige planen hadde vært å se Great Yarmouth Town – Wroxham, men få dager etter jeg blinket ut denne, ble den avlyst. Valget falt deretter på Kent-oppgjøret Whitstable Town – Dover Athletic, men snart ble også denne flyttet til dagen før. Jeg ble stående med en bindende hotellreservasjon i Gillingham, mens jeg sonderte alternativer i nærheten. Da jeg kom over kampen Bilston Town – Boldmere St Michaels ble jeg imidlertid raskt fristet til å la hotellbooking være hotellbooking og anse de £32 som tapt for i stedet reise til Wolverhamptons sørøstlige utkant. Jeg hadde nemlig kort tid i forveien lest meg opp litt på Bilston Town og deres spennende historie, og jeg falt omsider ned på dette som valg av destinasjon.
Min Wolves-kompis Phil hadde meldt interesse for å være med, men hadde kun få timer tidligere kommet hjem fra Chesterfield og orket ikke likevel. Han advarte imidlertid om at Bilston er et svært dårlig område der jeg kunne risikere å bli både knivstukket, ranet, øksedrept og det som verre var. Det skal dog mer til for å skremme meg fra å gå på kamp, og derfor gikk jeg rett før klokka 18 den korte veien ned til Metro-holdeplassen Wolverhampton St. George’s, som er det nordvestlige startpunkt for trikkene til Birmingham Snow Hill. Jeg betalte £4,20 for en returbillett, og gikk etter snaue ti minutter av på Bilston Central.
Selv med utprintet kart måtte det et minutts tankevirksomhet til før jeg forstå hvilken vei jeg skulle, og da jeg først langet ut i riktig retning var det en enkel sak å finne frem langs gangstiene som førte inn i Queen Street. Snart så jeg klubbens stadion, som man raskt forstår ikke er noe vanlig step 7-anlegg. Hovedtribunen ut mot veien bar klubbens navn i store bokstaver, og denne tribunen huser nok alene flere tilskuere enn de fleste klubber på step 7 kan drømme om å ha på sine kamper. ‘The Steelman Bar’ var imidlertid stengt, men nederst på denne langsiden var det flere biler som kjørte inn en port. Klokka var nesten halv sju da jeg gikk gjennom denne åpne porten og så at det var spillere som parkerte bak det ene målet.
Klubbens stadion bærer også navnet Queen Street, og er nokså spesielt. Stort sett det som er av fasiliteter er på langsiden med den nevnte hovedtribunen, som også inneholder klubbens bar, kontorer, garderober etc. På den motsatte langsiden ruver en meget original struktur over anleggets murer. Grunnet den meget travle hovedveien Black Country Route som går rett på utsiden, har man satt opp en rekke meget spesielle barrikader/gjerder (i mangel av et bedre ord) i klubbens oransje farge, og disse går i ett og svinger rundt for å dekke også deler av kortsidene.
Etter en runde for å fotografere litt kom jeg i snakk med en kar som var til stede for å se sin sønn spille høyreback for Boldmere St Michaels, som hører hjemme i Sutton Coldfield-området. Han hadde tatt turen fra Tamworth, der han nå bodde, men viste seg være Birmingham City-supporter som delte min frustrasjon over den moderne fotballen, og nå heller fulgte sønnens lag. Ved siden av sto en kar i samme kategori, en lokal Bilston-kar (og Aston Villa-supporter) som nå stort sett nøyde seg med å følge Bilston Town. Han hadde fulgt klubben siden barnsben av, og var en meget interessant samtalepartner denne kvelden, der han gladelig fortalte om klubben og området generelt. Bilston-området har en fortid som viktig senter for stålindustri (derav klubbens kallenavn ‘The Steelmen’), men det var etter denne industriens nedgang at det gikk nedover med lokalområdet. Samtidig gikk det etter hvert nedover også med klubben, som tidligere var en lokal non-league-storhet, og også spilte i Southern League.
Jeg hadde merket meg at klubben endte forrige sesong på 2. plass (etter AFC Smethwick) i West Midlands (Counties) League Division One – som er tilsvarende non-leagues step 7. Imidlertid virket det på nettet være noe uenighet om klubben i 2013/14-sesongen ville spille i ligaens Division One eller Premier Division. Dette hadde i følge min sidemann bakgrunn i at man på en eller annen måte ikke oppfylte ligaens krav. Om dette var stadionmessig er det for meg en gåte, for jeg har selv besøkt anlegg på både step 6, step 5, og step 4 som ikke er bedre enn dette! Den eneste klubben jeg har besøkt i denne aktuelle ligaens Premier Division er Lye Town, og jeg kan på ingen måte se at den skulle være noe bedre rustet, der de i tillegg deler den ene langsiden med cricketbanen ved siden av, og sidelinjen rett og slett markeres med et tau! I tillegg ble det av vedkommende dratt en rekke andre anlegg i divisjonen som han mente var langt verre enn Lye Towns Stourbridge Road. Og når man vet at Guildford City også fikk godkjent sitt forferdelige anlegg for spill på step 4, kan man begynne å lure. Min sidemann mente at personer høyt oppe i West Midlands FA rett og slett har et horn i siden til Bilston Town.
Klokka var passert 19 med nesten ti minutter da baren endelig åpnet, og etter å ha tatt rede på at det heller ikke i kveld ville bli avkrevd inngangspenger, kunne dagens første Strongbow inntas. En representant for klubbledelsen bekreftet det min sidemann hadde fortalt, og fortalte at en anke ville bli behandlet av FA på fredagen (altså to dager etter min visitt). Han sa jeg gjerne måtte ringe formannen på kveldstid etter min hjemkomst for å forhøre meg om utfallet. Jeg fikk tak i en pin til min samling, før min samtalepartner fra tidligere avslørte at hans kone var programansvarlig, og muligens ville gjøre et intervju med meg for neste program (heldigvis ble ikke dette noe av)! Hun beklaget at det ikke var noe program i dag, men låste opp et skap fullt av gamle programmer og sa jeg gjerne måtte ta et par. Ikke før hadde jeg valgt ut et program fra 2003/04-sesongen, før en annen representant fra ledelsen kom ilende med to programmer fra fjorårssesongen han hadde klart grave frem til meg.
Vi tok oppstilling utenfor baren for å se kampen sparkes i gang, og uten hverken lagoppstillinger eller det minste snev av kamprapporter i ettertid er det vanskelig å gjengi det som utspilte seg på Queen Street denne kvelden. Men allerede etter et par minutter tenkte jeg benytte anledningen til å fylle på med en ny Strongbow før kampen satt seg. «You just missed a goal, mate» fortalte min samtalepartner da jeg kom ut. Vantro måtte jeg konstatere at gjestene hadde tatt ledelsen etter kun noen minutters spill. Jeg la raskt merke til hjemmelagets keeper Sam Astley, som utmerket seg med en veldig størrelse og voksent magemål. Han var omtrent på størrelse med undertegnede, og så ut til å ha tilbragt mye tid på både pub og gatekjøkken, uten at det syntes være noen hindring for ham. Min sidemann fortalte at han var på tampen av sin karriere, og har vært en god keeper for klubben.
Det ble aldri noen god kamp på Queen Street, og hjemmelaget viste til tider et hårreisende forsvarsspill, med stadige tilfeller av total mangel på markering. Slikt straffer seg, og Boldmere St Michaels gikk snart opp i en tremålsledelse. Kanskje var det nivåforskjellen (gjestene spiller på step 5 i Midland Football Alliance), men Bilston Town hadde ikke all verden å by på, bortsett fra to avslutninger som gikk like utenfor. Men så skal det også sies at flere av deres spillere ikke var til stede. En av disse var sønnen til min sidemann, som ringte for å si at han var på vei etter å nettopp ha kommet hjem etter ferie i Syden. Jeg fikk anslått at halvparten av spillerne jeg så på banen ikke ville være i noen startellever når sesongen startet. Pause-pinten ble inntatt på stillingen 0-3, og det kunne faktisk vært ett eller to til om det ikke hadde vært for gode redninger fra keeper Astley.
På spørsmål om klubbens ambisjoner kommende sesong, var svaret ikke overraskende at det selvsagt kom helt an på hvilken divisjon de ville bli å finne i. Men om anken ble avslått ville de gå for divisjonstittel, mens de i motsatt fall håpet å i første omgang etablere seg i Premier Division. Jeg anslo dagens tilskuertall til å ligge et sted mellom 80 og 100, og ble fortalt at de normalt trekker mellom 100 og 200 avhengig av motstander. Jeg mener han sa forrige sesongs snitt hadde vært 140 eller 150; slett ikke verst for step 7!
I andre omgang virket det som om gjestene tok foten av gasspedalen noe; eller kanskje var det vertene som hadde hevet seg og hadde bedre kontroll defensivt. En rekke bytter førte til stadige pauser i spillet, og kampen bar preg av dette. Bilston hadde et par gode muligheter, og en av spissene skjøt i stolpen, mens en corner førte til heading som gikk over via tverrliggeren. Boldmere St Michaels fikk så straffe, men keeper Astley viste at han faktisk har reflekser. Han var raskt nede så lang han var og leverte en glimrende redning ved å få slått ballen utenfor. Det hele ebbet ut med 0-3, og etter en pint i baren tok jeg farvel med min lokale samtalepartner for kvelden da han trakk seg tilbake med sin kone. Selv tok jeg en siste pint for høflighets skyld, og på en kveld der fotballen nok ikke var den mest imponerende, imponerte hvertfall Bilston Town med sin gjestfrihet. Jeg forlot Queen Street rett før klokka slo elleve, og måtte ikke vente mange minuttene før metroen kom og fraktet meg tilbake til Wolverhampton.
PS! Et par dager etter min hjemkomst ringte jeg klubbformann Graham Hodson, som kunne fortelle at deres anke hadde ført frem. Dermed vil Bilston Town vil bli å finne i West Midlands (Regional) League Premier Division i 2013/14-sesongen.
Ground # 115:
Bilston Town – Boldmere St Michaels 0-3 (0-3)
Pre-season friendly
Queen Street, 24 July 2013
0-1
0-2
0-3
Att: ??
Admission: Free entry
Programme: None
Dag 4: Torsdag 25.07.2013: Dunstable Town – Luton Town XI
Etter en full english breakfast på puben Moon Under Water vis-à-vis Britannia Hotel, gikk jeg den korte veien til Wolverhampton jernbanestasjon og tok det korte togturen til Stafford, hvor jeg byttet til toget mot London Euston. Jeg valgte spasere den korte strekningen fra Euston til St. Pancras, men med glødelampa som varmet på himmelen var det en svett opplevelse slepende på en bag. Jeg fant frem til riktig plattform og snart kom toget mot Bedford som skulle frakte meg til Luton. Vel fremme i Luton så jeg sporenstreks at det var blitt betydelige forandringer på byens jernbanestasjon om området rundt siden min siste visitt. Det som tidligere var en utgang mot sentrum via fotovergang til sidegata Bute Street, har nå blitt en voldsom og helt åpen plass der det er lagt til rette for busstrafikk på utsiden. Jeg dreide til høyre ut av stasjonen og gikk de få meterne ned den foreløpig ubenyttede Station Road, og fikk kjapt sjekket inn på Comfort Hotel.
Etter å ha slappet av litt på hotellet tok jeg igjen beina fatt og beveget meg utover mot Dunstable Road. Snart svingte jeg opp foran Kenilworth Road, hjemmebanen til Luton Town. Jeg tok en omhyggelig runde rundt banen, slik jeg ikke fikk mulighet til ved mitt besøk våren 2010, og det er helt vanvittig å se hvor inneklemt anlegget faktisk er! Etter å ha brukt en halvtimes tid på å kjempe meg gjennom horder av burkaer og den slags i Bury Park-området, returnerte jeg til Luton sentrum og inntok en pubmiddag på The White House.
Rett utenfor denne puben sto jeg etter hvert og ventet på buss X31 som skulle ta meg til Dunstable, og sjåføren lovet å si fra når jeg skulle av. Dunstable er jo ikke lagt fra Luton, og kan vel nesten ses på som en Luton-drabant, men bussen brukte godt over halvtimen på melkeruten før sjåføren gå tegn til at vi nærmet oss mitt stoppested. Rett ved holdeplassen lå puben og restauranten The Bird in Hand, og jeg tok en rast der for å kjøle meg ned med en j2o før dagens første pint ble bestilt.
Men en snau time til kampstart svingte jeg inn Creasey Park Drive som fører til Dunstable Towns hjemmebane. Jeg hadde vært noe spent på hva som ville møte meg, og etter å ha betalt mine £10 i inngang kunne jeg konstatere at det er en komplett forvandling som har foregått. Creasey Park slik jeg kjente den fra bilder var totalt ugjenkjennelig, der den var forvandlet til et moderne og funksjonell (men akk så kjedelig og blottet for karakter) anlegg. Hovedbygningen på den ene langsiden huser fine fasiliteter, men klubbhusets bar kunne da virkelig vært større! Det fantes ikke sitteplasser, men på siden var det bord og benker. Og i bakkant hadde klubben et eget større barlokale som virket å være for de to lagenes personell. På motsatt langside står en liten moderne sittetribune, mens en enda mindre variant står på nærmeste kortside. På bortre kortside er det kun en gressvoll, men hele anlegget er gjerdet inn. Klubben deler for øvrig Creasey Park med AFC Dunstable.
På utsiden av baren kom jeg i prat med en dresskledd og piperøykende herre som viste seg å være club secretary Paul Harris. Han fortalte at rivaliseringen mellom de to Dunstable-klubbene ikke var all verden, da Town var mer opptatt av noe større fisker i regionen, slik som Hitchin Town, St Albans City og til og med Stevenage. I tillegg mente han det ikke var tilfelle, slik jeg trodde, at mange Dunstable-fans også holder med Luton. Mange ser visstnok i stedet på de som en rival. I sin bok «Home of non-league football» fra 2002 sier forfatter Peter Miles følgende om Creasey Park: «The ugly barn-like grandstand is in complete disrepair, with every pane of glass in the glazed stand ends being broken and the roof having numerous gaping holes. Creasey Park is one of the few ground that would definitely benefit from knocking down the existing stand and replacing it with a shiny new modern structure». Mr. Harris kunne fortelle at de lokale myndigheter (som nå eier anlegget) har spyttet inn £3 millioner av de rundt rundt £3,5 millionene det har kostet, og han virket svært tilfreds med resultatet. Den eneste som irriterte ham var plasseringen av laglederbenkene som de mot hans og andres råd har plassert på noe merkelig med den følge at de sperrer for utsikten fra ståplassene foran langsiden ved klubbhuset.
Med Luton Towns tette kampliste i denne perioden, var det ingen overraskelse at Luton ankom med en blanding av unggutter, reserver, og til og med et par prøvespillere. Mr. Harris var noe tvilende til hva hjemmelaget ville få ut av det, og mente de muligens kunne hatt bedre nytte av en kamp mot et toppet Hitchin eller St Albans. Han beklaget at det (for tredje kveld på rad for meg) ikke var noe kampprogram for dagen, og forklarte det med at trykkeriet var i ferd med å bytte utstyr, og kun ville kunne tilby program i svart/hvitt – noe han mente ikke var anledningen verdig. Bedre enn ingenting spør du meg, men det får så være..
Dunstable Town hadde noen dager i forveien knust Isthmian North-laget Ware 6-0 (nok et signal om at de blir å regne med), og tok en form for kontroll eller en nølende start på kampen. Mr. Harris var raskt ute med å kommentere at Lutons meget mørke blå drakter gikk i ett med dommerens svarte, uten at noen syntes å reagere på dette ute på banen. Det var uansett vertene som skapte det meste som kom av sjanser, og Adam Watkins sendte i vei en skudd som suste over tverrliggeren. Vi hadde såvidt passert halvspilt omgang da Watkins sendte i vei et frispark som spissen Lee Roache headet tilbake til makker Matt Nolan, som umarkert og fra kort hold kunne heade inn 1-0 bak Lutons nye keeper Eliot Justham. Luton begynte å yppe seg da klokka tikket mot pause, men hjemmeforsvaret virket vel organisert og hadde god kontroll på gjestenes offensive trekløver bestående av Jake Wooley, Moses Ashikodi og Zane Banton.
Dunstable Town var jo totalt suverene i sin ferd mot tittelen i fjorårets Spartan South Midlands League, der de gikk ubeseiret gjennom seriespillet samtidig som de sikret seg The Treble med triumfer også i Spartan South Midlands League Challenge Trophy og Bedfordshire Premier Cup. Jeg har en stund gitt uttrykk for at de sammen med Darlington 1883 er nykommerne jeg tror vil ha mest å fare med på step 4 kommende sesong. Med forfriskninger fra baren kunne jeg i pausen høre Mr. Harris’ syn på saken, og på spørsmål om ambisjoner for sesongen smattet han på snadda og sendte meg et megetsigende blikk før han rett og slett uttalte: «Very high». Min påstand er at de garantert vil kunne kjempe om tittelen i Southern League Division One Central, men det virket på meg som om klubben også har enda større ambisjoner enn som så. Klubbnavnet Dunstable Town er jo ikke ukjent med ambisjoner, og en tidligere versjon av klubben ble jo kjent for med voldsomme lønninger å tiltrekke seg aldrende stjerner som George Best, Jeff Astle og Tony Currie før den gikk under. Dunstable Town var også klubben der Reading kjøpte stjernespissen Kerry Dixon fra, så det er nok av kjente navn som har trådt gressmatta her.
Det viste seg å være 654 tilskuere, og en del av disse hadde tatt den korte veien fra Luton. Og det var nok flere enn Lutons keeper som ble tatt på senga da rett fra avspark fosset i angrep, og Lee Roache sendte i vei et skudd fra skrått hold. En passiv keeper Justham gikk stille og rolig for å kontrollere ballen utenfor bortre stolpe, men gikk nok et sjokk da den smalt i stolpen bak ham. En forsvarer fikk klarert, og kanskje var dette en vekker for The Hatters. Snart tok nemlig Luton over mer, spesielt etter at Ashikodi ble erstattet av en meget frisk Alex Wall. Han skapte umiddelbart mer problemer for vertenes forsvar, og fikk en gyllen mulighet til å utligne da han driblet vekk to forsvarere. Hans lobb over keeper Jamie Head gikk imidlertid hårfint utenfor stolpen.
Kampen sto og vippet, og mens Luton (ofte med Wall involvert) flere ganger var farlig frempå var ikke vertene ufarlige. Og etter 73 minutter vant Nathan Frater en hodeduell inne i feltet til Luton. Ballen ble dempet av Lee Roache som satt den i mål over Lutons keeper. Dermed 2-0, og ikke ufortjent at Roache var målscorer, da han var et stadig uromoment. Han hadde da også scoret hat-trick i den nevnte kampen mot Ware noen dager tidligere. Luton presset voldsomt mot slutten, og hadde fortjent en redusering. Men keeper Jamie Head leverte to feberredninger på avslutninger fra kaptein Matt Robinson og den nye signeringen Jim Stevenson. Dermed endte det med 2-0 seier til Dunstable Town, som skal bli morsomme å følge ved sesongstart.
For høflighets skyld tok jeg en siste pint før jeg takket for meg og ønsket Paul Harris lykke til kommende sesong. For øvrig klarte han inkludere min visitt i sin kamprapport. Etter å ha ventet en stund på Houhgton Road kom omsider buss nummer 7 som bragte meg tilbake til Luton. Området foran jernbanestasjonen er tilsynelatende ennå ikke åpnet for busstrafikk, så jeg gikk av nederst i Hatters Way – ikke langt fra Kenilworth Road – og spaserte det snaue kvarteret tilbake til hotellet.
Ground # 116:
Dunstable Town – Luton Town XI 2-0 (1-0)
Pre-season friendly
Creasey Park, 25 July 2013
1-0 Matt Nolan (24)
2-0 Lee Roache (73)
Att: 654
Admission: £10
Programme: None
