Groundhopping 26.03-05.04.2013 (Part 5/6)

 

Dag 8: Tirsdag 02.04.2013: Atherton Laburnum Rovers – Atherton Collieries
Full english breakfast ble inntatt på puben The Postal Order ved siden av Worcester Foregate Street stasjon, før jeg snart var på vei tilbake til Manchester etter et togbytte på Birmingham New Street. Etter en kort spasertur fra Manchester Piccadilly var jeg igjen tilbake og sjekket inn på Merchants Hotel seks døgn etter jeg forlot det. Etter innsjekking benyttet jeg meg av stedets datamaskiner for å ta en siste sjekk av dagens kamper.

Dagens planlagte kamp var det såkalte Flat Cap Derby; lokaloppgjøret mellom Atherton Laburnum Rovers og Atherton Collieries i North West Counties League Division One. Jeg hadde sett på muligheten for en NWCL-dobbel da oppgjøret Wigan Robin Park – Ashton Athletic de fleste steder hadde stått oppført med avspark klokka 15.00. Min mistanke om at dette var feil viste seg imidlertid å stemme, og dermed hadde jeg bedre tid til blant annet å etterhvert innta en pubmiddag før jeg omsider gikk til Manchester Victoria og satt meg på toget til Atherton.

Fra togstasjonen i kullgruvebyen Atherton var det ikke lange spaserturen til Crilly Park. Der vekslet jeg noen ord med karen som kom for å betjene inngangen, før jeg betalte mine £5 for inngang. Han fikk ytterligere ett pund i bytte mot et kampprogram i svarthvitt, før jeg på innsiden kunne skue utover Crilly Park. Jeg tok en kjapp runde rundt anlegget for å knipse noen bilder mens det fortsatt var sollys.

Man kommer inn på den ene langsiden, der det man må kunne kalle hovedtribunen står. Dette er en typisk anonym sak av en sittetribune som garantert er den nyeste delen av anlegget. Nedenfor denne finner man klubbhuset med det som der finnes av fasiliteter. Det strekker seg nedover bak dødlinja, og bak målet i denne enden står en vaklevoren ståtribune som gir tak over hodet, men som virker merkelig malplasert der den står bortimot 10 meter bak målet.

Bortre langside består av ståplasser med overbygg midt på som var ganske fiffig, men ellers med en grå og ganske kjedelig mur som bakteppe. Dette bakteppet er enerådende bak det andre målet, der det ikke finnes noe av konstruksjoner. Og bak denne ser man husene som ligger som nærmeste nabo på veien utenfor.

Etter mitt raske sveip oppsøkte jeg klubbhuset, der jeg raskt kjente varmen returnere til fingrene mens ønsket fludium ble servert meg fra tappekranene. Mens jeg nøt kveldens første pint kikket jeg litt i programmet, og leste litt om the Flat Cap Derby. Det ble hevdet at gjestene Atherton Collieries nå har et rykte for finspill, og jeg var som vanlig interessert i å vite mer om forholdet de to imellom.

En prat med noen av de fremmøtte ved baren røpet at det ikke overraskende er en heftig men stort sett vennlig rivalisering mellom de to klubbene. På mitt spørsmål om klubbtilhørighet var eksempelvis geografisk betinget, var det tydelig at det var det ikke. Derimot var det visstnok heller vilkårlig hvilket Atherton-lag man valgte å holde med. Det virket som Collieries-folket var i knepent flertall tross bortekamp, og det vel kanskje også være naturlig å tenke på Collieries som storebror i byen. De er tross alt den eldste av de to; stiftet i 1916 av arbeidere ved seks av byens kullgruver.

LR er oppkomlingen som ble stiftet som juniorklubb i 1956, men en av hjemmesupporterne irettesatte meg og mente at om noen er storebror er det LR. Dette begrunnet han med at de tross alt har spilt på et høyere nivå, da klubben i tre sesonger spilte i Northern Premier League frem til nedrykket våren 1997. Jeg fikk inntrykk av at det i dag er to ganske jevne klubber, og ikke overraskende ble jeg også fortalt at kampene de to imellom ofte er tette og jevne, slik lokalderbies gjerne er.

Mens jeg satt der ved baren og konverserte, ble jeg oppmerksom på en person som stilte seg ved siden av meg og pratet på gebrokkent med en av de lokale. Han viste seg å være en tysker som virket å være ute i samme ærend som meg selv. Men mens dette var min åttende kamp på åtte dager, var dette hans siste før hjemreise etter å tidligere ha besøkt Wigan Athletic, Blackburn Rovers og Burnley…eller var det Bolton Wanderers?? Uansett; jeg ble sittende litt å prate med denne germaneren mens folk rundt oss moret seg over at dagens kamp hadde tiltrukket seg såpass internasjonal interesse.

Det dro seg mot avspark, og jeg flyttet meg ut idet spillerne kom utpå. De stilte opp for et minutts stillhet for en jente som hadde blitt drept av en flokk hunder rett nedi veien i nettopp Atherton kun 2-3 dager i forveien. Det foregående oppgjøret mellom de to lagene hadde visstnok vært en heftig og underholdende affære som endte 1-1. Det virket tidlig klart at dagens kamp ikke ville bli noe voldsomt fyrverkeri, men snarere en ikke altfor imponerende forestilling der fremfor alt feilpasningene florerte. Collieries virket imidlertid noe skarpere, og sto i første omgang bak det meste av det som skjedde foran målene.

Hjemmekeeper Chris Cheetham måtte i aksjon for å hindre Paul Prescott i å heade inn en corner, og igjen med en benparade da Gareth Peet var på vei gjennom etter en forsvarsglipp. Colls-spiss Mitch Leece skjøt utenfor fra god posisjon før han kort etter fikk et mål annulert for offside – forøvrig hans tredje annulerte mål mot LR denne sesongen, fikk jeg vite. Et par minutter før pause var imidlertid alle gode ting fire for Leece, som bredsidet inn et inlegg fra nevnte Prescott, som såvidt hadde lurt offsidefella. LR på sin side hadde virket mest lovende de gangene Mark Adams brukte farten sin ute på kanten, men Colls-forsvarerne hadde hatt få problemer med innleggene.

Det var derfor med 0-1 som pauseresultat at en pint igjen ble inntatt i samtale med de lokale. En kikk på tabellen viste før kampen at LR var å finne på nedre halvdel, mens Collieries hadde los på tredjeplassen bak suverene Formby og Abbey Hey. Begge sett supportere var skjønt enige om at hva toppstriden gjalt ville Formby ta hjem divisjonstittelen. Begge mente de var det desidert beste laget de hadde møtt i løpet av sesongen, og jeg ble fortalt at de var et meget spillende og svært underholdende lag som hadde spilt konkurrentene av banen denne sesongen. I pausen traff jeg også på en Halifax Town supporter som selvsagt skulle på deres bortekamp mot Guiseley dagen etter. Han spådde 800 tilreisende fra Halifax; et tips jeg tok med en ørliten klype salt.

Tilbake ute i Great Manchester-kulda startet andre omgang med hjemmelaget langt bedre med. Omgangens største sjanse kom som følge av en lang klarering opp til spissen Adam Storey, men hans skudd ble reddet av Colls-keeper Josh Harris etter å ha forandret retning i en forsvarer. LR hadde nå mer ballinnehav uten å virke voldsomt målfarlig. Det overrasket meg ikke at de hadde scoret tredje minst mål i divisjonen (såvidt over ett mål per kamp), og at deres toppscorere Andy Olsen og Adam Storey sto notert med henholdsvis 5 og 4 ligamål.

Til sammenligning hadde Collieries 2-3 spillere med doble sifre i målprotokollen, og de var var da også skumlere på sine kontringer. Deres toppscorer (21 mål før denne kampen) med det meget passende navnet Paul Atherton (!) var et eksempel på dette da han kom alene med keeper, men han kom litt for tett oppi Chris Cheetham som gjorde en fin parade. Laburnum hadde muligheter ved innbytter Alfie Akiotu, Jack McKay og Adam Storey, men klarte ikke finne nettmaskene til tross for at de etterhvert presset ganske kraftig. Istedet holdt målscorer Mitch Leece på å sette sitt andre da han skar inn i feltet på en kontring, men keeper Cheetham ryddet opp. Dommeren blåste like etter for full tid, og de svarte og hvite kunne slippe jubelen løs for borteseier 0-1 i lokaloppgjøret.

Selv hadde jeg god tid til toget mitt gikk, så mens jeg fikk igjen varmen lot jeg bartenderen tappe en ny pint. Tyskeren kom over og ønsket god tur videre før han løp for å rekke sin buss til Bolton, og jeg ble sittende i passiar med noen representanter fra Atherton-folket. En av gutta bak baren hadde fått med seg at jeg samlet på skjerf (som jeg av flere årsaker vurderer avslutte til fordel for pin-samling), og kom plutselig bort for å overrekke meg en LR-lue mens han beklaget at han ikke hadde funnet noen skjerf.

En annen av klubbens representanter kom også bort og bød på en av de to siste hjemmelagde paiene som fortsatt var til overs, og som han nektet ta imot betaling for. Vi fikk ved baren selskap av en nok en klubbrepresentant som kunne fortelle at kveldens tilskuertall var 116. Idet spillerne begynte komme inn og jeg skulle ut for å ta en røykepause, støtte jeg på Colls-manager Phil Priestley. Han mente de ikke ville gi opp kampen om opprykk, men jeg er langt fra sikker på om han hadde klokketro på det selv.

Tiden flyr i godt selskap, og jeg måtte omsider takke for meg og sette kursen mot togstasjonen for å rekke 22.45-toget. Det var i rute, og 20 minutters tid senere ruslet jeg ut av en bortimot folketom Manchester Victoria stasjon og gikk til fots tilbake til hotellet for å finne senga med boka mi.



Ground # 110:
Atherton Laburnum Rovers – Atherton Collieries 0-1 (0-1)
North West Counties League Division One
Crilly Park, 2 April 2013
0-1 Mitch Leece (43)
Att: 116
Admission: £5
Programme: £1

 

Dag 9: Onsdag 03.04.2013: Guiseley AFC – FC Halifax Town

Jeg unnet meg litt ekstra søvn og hadde fortsatt god tid da jeg sjekket ut av Merchants Hotel, etter å ha benyttet meg at etablissementets internetcafe. Kontinental frokost hadde blitt sløyfet til fordel for en full english breakfast på puben The Piccadilly på vei til togstasjonen. Og etter den ikke altfor lange turen fra Manchester Piccadilly hoppet jeg av toget på en totalt mørkelagt Leeds stasjon. Det var ganske surrealistisk å ta seg gjennom stasjonen, der kundene tross strømbrudd fortsatt satt og forlystet seg i mørket inne på stasjonspuben The White Rose.

Selv gikk jeg de få metrene over veien og fikk sjekket inn på Discovery Inn. Etter å ha slappet av litt og deretter fjonget meg en smule, entret jeg puben Scarborough Hotel (alias Scarborough Taps) og nøt en Strongbow mens jeg kikket i menyen med en rumlende mage. En kulinarisk opplevelse i form av gammon and eggs var så god at det nesten var synd jeg ble såpass mett at jeg ikke kunne bestille en til. I stedet gikk jeg omsider tilbake over til Leeds stasjon (der strømmen nå hadde kommet tilbake) for å sette meg på Ilkley-toget som var fullt av pendlere på vei hjem fra jobb.

Etter  drøye ti minutter hoppet jeg av på Guiseley stasjon og gikk løs på den korte spaserturen til Nethermoor Park, som snart dukket opp på min høyre hånd der jeg vandret opp Otley Road. Det var fortsatt drøye halvannen time til kampstart, men det var allerede en liten kø av supportere som ventet på at man skulle åpne for publikum. Blant de var Halifax-supporteren som så optimistisk nok spådde 800 tilreisende fra Halifax da jeg traff på ham i Atherton-derbyet kvelden før. Bortelagets spillere var også på vei inn, og jeg dro plutselig kjensel på vår gamle Reading-spiller Lee Nogan idet han skrev autografer på vei inn.

Snart fikk vi slippe inn mot en betaling på £10, og etter å ha byttet ytterligere £2 mot et kampprogram kunne jeg ta Nethermoor nærmere i øyesyn. Det som er av tribunekonstruksjoner på anlegget befinner seg på langsidene, med to tribuner på hver side – ståtribuner på den ene siden og sittetribuner på den andre. Bak målene er det typiske ståplasser uten åpen himmel. Etter en kjapp runde stakk jeg hodet inn i klubbsjappa, hvor jeg  bladde litt i baljene med programmer, før jeg endelig oppsøkte klubbhusets bar mellom de to ståtribunene på nærmeste langside.

Med en Strongbow for hånden kunne jeg bla litt i et kampprogram som ikke hadde gjort skam på en Football League klubb. Der kunne jeg lese meg frem til at dagens oppgjør mellom de to playoff-rivalene Guiseley og FC Halifax Town kunne være det første av hele fire oppgjør de to imellom i perioden fra 3. april til sesongslutt. Grunnet avlysninger tidligere i sesongen var dette nemlig sesongens første ligamøte mellom de to, samtidig som det allerede var klart at de også skal møtes i finalen av West Riding County Cup som spilles på Bradford Citys Valley Parade 14. mai. Og før sesongen avsluttes kan meget vel disse to ha møtt hverandre også i playoff.

Stemingen i de to supporterleire var da også delvis identisk i den forstand at de virket allerede å avvente playoff ettersom Chester har vært ganske suverene i sin seiermarsj mot tittelen. Men mens hjemmelaget allerede var klare for playoff, var deler av bortefansen påpasselig med å påpeke at Halifax til tross for flere hengekamper ikke var helt playoff-klare ennå. Jeg tenkte i mitt stille sinn at man uavhengig av tilhørighet ville måtte føle med Guiseley om det for andre sesong på rad skulle ryke i playoff etter å ha blitt nummer to med solid avstand til nummer tre. En hjemmesupporter jeg vekslet noen kjappe ord med innrømmet da også at dette var et ikke helt utenkelig scenario som ville føles meget bittert etter nok en kanonsesong.

Jeg ønsket ham lykke til og gikk ut for å ta en røykepause, og der ute på banen rett foran meg var Lee Nogan. Halifax Towns assistentmanager ledet an oppvarmingen som var i ferd med å avslutte, og han signerte mitt kampprogram med en penn som plutselig ikke ville fungere skikkelig. Han virket noe overrasket over å finne en Reading-supporter på dette oppgjøret, men avviste leende at han som tomålsscorer kanskje skulle tatt straffesparket i playoff-finalen 1995. Reading fikk der straffe på stillingen 2-0 over Bolton, men tapte senere etter ekstraomganger (etter å ha blitt nummer to denne sesongen, da kun ett lag rykket direkte opp i Premier League). Nogan mente han kun hadde tatt ett straffespark i sin karriere; en straffe han brant mens han spilte i Watford. Jeg fortalte hvordan Bolton-finalen fortsatt irriterte meg, og han sa seg umiddelbart enig.

Halifax-folket var godt representert, og virket å være minst like mange som hjemmesupporterne som imidlertid kom strømmende på mens klokken stadig tikket mot avspark. Det var imidlertid tid til en samtale med en bortesupporter som var temmelig sikker på at de sammen med Altrincham skulle kapre en playoffplass på bekostning av Harrogate Town. Og selv om hverken hjemme- eller bortefansen ville utelukke noen av de andre lagene, virket det som om de fryktet hverandre mest i playoff.

Det var temmelig folksomt på ståtribunene på denne langsiden, der jeg tok oppstilling og så kampen bli sparket igang. Guiseley startet med den giftige duoen James Walshaw og Josh Wilson (som jeg var spent på å se) på topp sammen med Kevin Holsgrove, og gikk offensivt ut. Og både Walshaw og Holsgrove hadde muligheter til å gi The Lions ledelsen før de fikk et frispark etter ni minutter. Det endte med at kaptein Marc Bower headet i mål uten at keeper Matty Glennon rakk å reagere. 1-0!

Halifax var nære på å utligne kort etter, da en meget frisk Dan Gardner tok ballen fra en hjemmeforsvarer, men hans avslutning gikk rett å hjemmekeeper Steven Drench. Ikke lenge etter trodde de fleste at Guiseley hadde doblet ledelsen da Josh Wilson headet i mål fra 7-8 meter. Men linjemannen hadde på uforklarlig vis flagget for offside til tross for at en Halifax-forsvarer sto på målstreken!

Kaptein Bower kunne scoret sitt andre, men en passiv Glennon i målet ble reddet av en forsvarer på streken som fikk beinet ballen unna. Deretter begynte bortelaget virkelig å komme med i kampen. Først måtte Guiseley-keeper Drench i aksjon for å stoppe et forsøk fra Lee Gregory, og deretter sendte Danny Lowe i vei et skudd som traff undersiden av tverrliggeren og spratt ut. Halifax hadde avluttet sterkt, men da dommeren blåste for pause var det manager Steve Kittricks gutter som ledet 1-0.

En pausepint ble inntatt i selskap av et par hjemmefans som kunne bekrefte at Leeds Bradford International Airport befant seg rett bak den ene åsen, noe som forklarte flyene jeg til stadighet hadde sett i lav høyde. De kunne også fortelle at det tydeligvis hadde vært tumulter ved en pub i Guiseley en times tid før kampen, uten at vi hadde sett noe til slikt på Nethermoor.

1.137 tilskuere så andre omgang starte som den første hadde sluttet, med gjestene fra Halifax på hugget. Guiseley ble presset bakover, og keeper Drench fikk såvidt tippet en avslutning fra Sean Williams i tverrliggeren og over. En utligning lå i kortene, og den kom etter 65 minutter da et frispark inn i feltet landet hos Dan Gardner. Han kunne dundre inn 1-1 fra rundt straffemerket.

Gjestene hadde mest ballinnehav, og det virket som om de klarte stresse Guiseley til feil og feilpasninger. Chris Worsley og Sean Williams styrte midtbanen, og det var sistnevnte som spilte frem Adriano Moke da han skjøt i nettveggen. Halifax jaktet seiersmålet, men hjemmelaget forsvarte seg tross alt bra. Seb Carole hadde kommet inn for James Walshaw med snaue kvarteret igjen, og helt på tampen trodde både han og de fleste andre at han hadde scoret seiersmålet for vertene. Bortekeeper Matty Glennon var ute og fektet i feltet to ganger i løpet av samme angrep, og Carole skjøt ballen i mål gjennom en haug av forsvarere. Men det var vinket for angrep på keeper, og ikke lenge etter blåste dommeren av, og poengdeling var et faktum. Guiseley hadde startet godt, mens FC Halifax Town tok over etter en halvtimes tid og nok totalt sett var det beste laget. Dermed var vel kanskje manager Steve Kittrick mer fornøyd med det ene poenget enn sin motpart Neil Aspin.

Inne i klubbhuset virket begge lags supportere nokså tilfreds med ett poeng kvelden sett under ett, og begge var også forsiktige optimister med tanke på suksess i playoff. Mens lokalet etterhvert gradvis ble tømt sakte, satt jeg i diskusjon med to lokale helter som viste seg å være frustrerte Leeds-supportere i midten av 30-årene som hadde vendt ryggen til moderne fotballen og omfavnet Guiseley og non-league.

De to mente deres supporterliv ikke hadde vært så morsomt siden tidlig i 1990-årene, og jeg hadde null problem med å forstå de to kompisene. Omsider var det på tide å tømme glasset og ta seg tilbake til togstasjonen for å rekke 22.45-toget. Og idet en klokke i Leeds kimet for å signalisere at klokka var elleve, var jeg på vei over veien fra Leeds stasjon til mitt hotell for å få litt søvn før en lang togreise dagen etter.






Ground #111:
Guiseley AFC – FC Halifax Town 1-1 (1-0)
Conference North
Nethermoor Park, 3 April 2013
1-0 Marc Bower (9)
1-1 Dan Gardner (66)
Att: 1,137
Admission: £10
Programme: £2

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg