Groundhopping 26.03-05.04.2013 (Part 2/6)

Dag 3: Torsdag 28.03.2013: AFC Blackpool – Maine Road
Etter frokost lånte jeg igjen en av datamaskinene på Merchants Hotel for å orientere meg litt vedrørende status for dagens kamper. På planleggingsstadiet av turen, hadde den opprinnelige planen vært å se AFC Emley – Bottesford Town i Northern Counties East Division One (som en del av NCEL easter groundhop) denne dagen. Grunnet alle avlysningene dukket det imidlertid opp ytterligere et par alternativ en ukes tid før avreise. AFC Blackpool skulle ta imot Maine Road, mens Northern League fristet med Consett – West Auckland Town. Spesielt siden Consett spiller sin siste sesong på flotte Belle Vue Park, var dette et høytinteressant alternativ. Hotellbookingen i Wakefield ble annulert før fristen, og jeg bestemte meg for å satse på en av de to. Imidlertid bød ikke bare Consett på en noe kronglete reisevei, som jeg nok skulle klart å takle…men desto verre var det at klubben på dette tidspunkt hadde avlyst sine fire eller fem siste hjemmekamper grunnet snø. Og da værmeldingen meldte om mer snø, formelig oste det av ny avlysning. Istedet for å risikere å bli strandet uten kampalternativer, valgte jeg derfor å booke hotell i Blackpool. Og selv med bindende bestilling, var ikke prisen på £18 verre enn at jeg fortsatt holdt et øye med utviklingen i Consett. Fra basen i Manchester kunne jeg nå registrere at kampene i både Emley og Consett uansett hadde blitt avlyst. Dermed tok jeg meg ned til Piccadilly stasjon og satt meg på toget til Blackpool.

Etter omtrent en time og et kvarter steg jeg ut på perrongen på stasjonen Blackpool North, der politiet av en eller annen grunn hadde møtt mannssterke opp med narkohunder som snuste på alle de ankomne mens de ble silet gjennom billett-barrierene. Jeg gikk den korte turen ned til sjøen og sjekket inn på Aloha B&B, der jeg også bodde da jeg i fjor sommer besøkte Fleetwood Town. En prat med innehaveren ble fulgt opp av pubmiddag på The Litten Tree, før jeg forsøkte ringe AFC Blackpool for å forhøre meg om status. Mitt eneste relle alternativ var nå Bootle – Glossop North End, og det begynte nærme seg tidpunktet da jeg måtte begynne å bevege meg om jeg skulle dit. Mens jeg begynte tenke på veien ut mot Jepson Way og The Mechanic Ground gjorde jeg et siste forsøk, og fikk endelig tak i en person som lovet kamp i Blackpool. Buss nummer 17 som min travel planner anbefalte var imidlertid ikke lett å finne, der den åpenbart ikke gikk fra den angitte holdeplass. Muligens hadde den blitt flyttet midlertidig grunnet anleggsarbeid, men selv de lokale lokale syntes å være i villrede. Jeg ga omsider opp og praiet en taxi, og ajårøren forsto etter hvert at destinasjonen befant seg rett bak Blackpool Airport.

Med snaue halvannen time til kampstart svingte vi inn Jepson Way, og jeg kunne entre anlegget som også bærer navnet The Mechanics til minne om klubbens fortid som Blackpool Metal Mechanics og Blackpool Mechanics. Jeg avleverte mine £6, men fikk beskjed om at kveldens kampprogram ikke hadde kommet ennå. Han lovet imidlertid å si fra, og jeg steg inn for å bli møtt av et stadion som viste seg å være en positiv overraskelse. Det var faktisk en ørliten overraskelse for meg at anlegget på alle fire sider hadde tribunekonstruksjoner under tak. Ganske fjonge og lett rustne ståtribuner bak begge mål, mens den bortre langside har sitteplasser under tak. Det har man også på den nærmeste langsiden, med noen seterader opp mot utsiden av klubbhuset. Her gikk jeg nå inn for å finne baren, og i gangen ble jeg møtt av klubbens logo, «the angry seagull», malt på veggen i den lille gangen.

En pint Thatcher’s Gold ble bestilt og intatt mens jeg slo av en prat med to representanter for hjemmelaget. Jeg hadde vært litt nysgjerrig på forholdet mellom AFC Blackpool og Squires Gate, som virkelig kan kalles lokale rivaler der de ligger rett over veien for hverandre. Jeg hadde vurdert dette derbyet senere på turen, før denne kampen ble flytet. Da AFC Blackpool i 2008 byttet navn fra Blackpool Mechanics var dette etter en sammenslåing med en klubb som omtales som Squires Gate Junior FC. Det hørtes da vitterlig ut som om sistnevnte hadde noe med naboen over veien å gjøre. Og slik jeg fortsto det viser det seg at Squires Gate den gang avsluttet sin juniorsatsing, og at disse juniorene rett og slett forsvant over veien til The Mechanics. Snodige greier. Under en røykepause ble jeg tilropt at nå hadde programmene kommet, og jeg sikret meg et eksemplar til den nette sum av £1, før jeg fant tilbake til baren for å studere det nærmere.

Kveldens kamp var kvartfinale i North West Counties Leagues ligacup, og hadde en noe spesiell foranledning. Padiham slo nemlig ut AFC Blackpool med 1-0 i februar, men Padiham ble senere kastet kastet ut for å ha benyttet en ikke spilleberettiget spiller i dette oppgjøret, slik at AFC Blackpool fikk deres plass i kvartfinalen mot Maine Road. Denne kampen skulle vært spilt lørdag 23. mars, men ble offer for værgudene. Det var imidlertid det originale kampprogrammet fra denne datoen jeg nå satt og bladde i. Det som var klart var at vinneren ville spille semifinale mot Formby, som ser ut til å rase mot en overlegen tittel i ligaens Division One.

North West Counties League er den ligaen med flest søkerklubber til step 4 denne sesongen, men AFC Blackpool er ikke blant søkerne. Ikke at de ville hatt noen forhåpninger om noe slikt denne sesongen uansett, men jeg var likevel litt interessert i å høre hvordan klubben så på dette i kommende sesonger. Og de ville slett ikke utelukke noe slikt, dersom det i fremtiden skulle føles riktig. Hva gjelder toppkampen i årets sesong, mente de to AFC Blackpool representantene at det var vanskelig å spå. Selv om de selvsagt så fornuften i mitt tips om Bootle, ville de heller ikke utelukke Padiham, Runcorn Town eller dagens motstander Maine Road. De var heller ikke de første som pekte ut Runcorn Town som det beste laget de har møtt i ligaen denne sesongen. Videre mente de det er laget med det kanskje høyeste toppnivået, og mente seg regelrett spilt av banen ved sitt besøk i Runcorn.

Det nærmet seg avspark, og jeg svelget unna pinten mens jeg samtalte litt med en representant fra Manchester-gjestene. Det er jo ikke til å undres over at man får assosiasjoner til Manchester City når man legger til grunn Maine Roads navn, farger, opphavssted og ikke minst logo – for de som måtte huske storklubbens gamle logo fra en tid før man hadde solgt sin sjel for arabiske oljemilliarder. Karen innrømmet at klubben slik det sto i kampprogrammet ble stiftet som City Supporters Rusholme, men hevdet hardnakket at det ikke lenger var noen forbindelse, bortsett fra at City forrige sesong hadde gitt klubben et sett med drakter.

Det var svinekaldt i Blackpool nå som sola var borte, med en iskald vind som blåste inn fra Irskesjøen idet kampen ble sparket igang. Allerede etter tre minutter sendte Matt Warburton bortelaget i ledelse etter at Tom Baileys skudd hadde blitt blokkert. Hjemmelaget hadde deretter ganske mye ballinnehav, men klarte ikke komme til de helt store sjansene. Ikke minst takket være gjestenes Andy Kilheeny som jobbet utrettelig, vant et utrolig antall baller, og gang på gang brøt AFC Blackpools angrep. Maine Road på sin side virket farligere de gangene de kom fremover, og spesielt på høyresiden der Martin Hill sørget for at en av backene hadde en frustrerende aften. Det lå i lufta at gjestene ville score flere, og etter 26 minutter gjorde de nettopp det. Hill tok seg til dødlinja og la tilbake til Warburton, som igjen sendte ballen videre til Bailey. Han gjorde ingen feil, og 0-2! Nå var det mye Maine Road, og både Hill, Warburton og Bailey hadde sjanser til å øke ytterligere. Den største sjansen fikk imidlertid Neill Chappell, men fra 5-6 meter traff han bakken istedet for ballen, og landet på trynet så lang han var. Vertene fikk en siste sjanse, men toppscorer Marc Beattie skjøt like utenfor.

Det blåste for pause, og det var godt for en stivfrossen kropp å komme inn i varmen. Kanskje burde jeg heller bestilt en Bovril, men Maine Road-karen fra tidligere spanderte en Thatcher’s Gold. Han ville samtidig overrekke meg et par tidligere kampprogrammer fra Maine Roads kamper mot Silsden og Bootle, og ville vise meg en annonse fra klubbens norske supporterklubb! Nå viste denne supporterklubben seg å være finsk, men det er likevel temmelig spesielt.

Det var som å høre et ekko av de tidligere kommentarer da han svarte på hvem han så for seg kjempe om tittelen. Han var heller ikke i tvil at Runcorn Town har det beste toppnivået, selv om han påpekte at de også har skikkelig off-days. Også han hevdet de hadde blitt spilt av banen i Runcorn, mens de ikke hadde vært til å kjenne igjen da Maine Road hadde vært overlegne under returoppgjøret i Manchester. Han var dog ikke like skråsikker på mitt Bootle-tips, selv om han innrømmet at de hadde vært mer stabilt gode, og fort kunne komme til å vinne tittelen. Han advarte imidlertid også for et sterkt Padiham, før hans sidemann minnet om at Padiham de siste sesongene flere ganger har sprukket etter å ha sett sterke ut. Han ville ikke utelukke at de selv ville kunne kjempe om tittelen, men la så stille til at en liten del av ham håpet de ikke rykket opp da de ikke har råd til det. Men som han sa, de tar det som det kommer.

Det var nå så kaldt ute at jeg falt for fristelsen å se kampen fra inne i klubbhuset. Med orkesterplass ved vinduene hadde jeg selskap av Maine Road-karen, som jeg ble sittende å konversere med. AFC Blackpool gikk ut i hundre og hadde flere sjanser. Den største av endte i tverrliggeren fra en uidentifisert spiller. Men fem minutter ut i omgangen kontret Maine Road, og Warburton ble tomålsscorer ved å sette inn 0-3. Det var spikeren i kista, og man fikk følelsen av at lufta gikk ut av kampen etter dette. Men etter en times spill fikk de oransje straffespark etter en felling, og Ben Singleton satt inn redusering til 1-3. Den ventede vitamininnsprøtning og stormløp mot bortelagets mål uteble imidlertid, og gjestenes forsvar så ut til å ha full kontroll med hjelp av en strålende Andy Kilheeny. Og det virket som om vertene hadde gitt opp lenge før fløyta gikk for full tid foran 31 betalende tilskuere. Maine Road skal altså møte Formby i semifinalen 16. april.

En av de ansvarlige hade klart å rote frem et AFC Blackpool-skjerf til meg, og snart kom også spillerne inn for å få seg litt mat. Jeg slo av en prat med noen av disse, og gjestene ga uttrykk for å ha stor respekt for Formby. Videre hadde de hver sin mening om hvem som blir årets vinner av ligaen, og igjen var det Bootle, Maine Road, Padiham og Runcorn Town som var tipsene. Det virker være en tøff og jevn liga. Men jeg hevdet fortsatt min tro på Bootle, som skal ha en ganske flott bane rett ved den kjente veddeløpsbanen Aintree.

Omsider var det på tide å returnere til sentrale Blackpool, og en drosjebil ble tilkalt. Den tok meg tilbake til puben Litten Tree, der jeg valgte å ta en lakmustest av kveldens uteliv. Jeg skulle imidlertid tidlig opp dagen etter for å vende snute sørover, og kunne ikke la meg friste til for mye av Blackpools vanvittige uteliv. Rundt klokka ett var jeg tilbake på hotellet, der jeg klønet såpass med kodelåsen på døra at innehaveren etter å ha observert meg på overvåkningskameraet i 5 minutter kom ned i slåbrok for å låse meg inn, slik at jeg jeg kunne finne senga.


 


 

Ground # 105:
AFC Blackpool – Maine Road 1-3 (0-2)
North West Counties League Challenge Cup, Quarter Final
Jepson Way (The Mechanics Ground), 28 March 2013
0-1 Matthew Warburton (3)
0-2 Tom Bailey (26)
0-3 Matthew Warburton (50)
1-3 Ben Singleton (pen, 61)
Att: 31
Admission: £6
Programme: £1

 

 

 

Dag 3: Fredag 29.03.2013: Brentford – Notts County og Henley Town – Bracknell Town

Jeg våknet litt over klokka 7, glad for at jeg hadde klart motstå de verste fristelsene Blackpool har å by på. En drøy times tid senere kunne jeg ta en røyk utenfor Blackpool North før jeg gikk inn på stasjonen og satt meg på 08.20 toget. Etter bytte i Preston, var jeg snart på vei sørover mot London Kings Cross. Derfra gikk turen med tube til Paddington, hvor jeg akkurat mistet toget til Acton Main Line. Jeg forbannet meg over franskmenn og alle andre som merkelig vis ikke skjønner skiltene som overalt i undergrunnen tydelig beordrer «KEEP LEFT!», og heller skaper køer og kaos på enhver stasjon. Jeg hadde ikke flust med tid, men heldigvis var ikke ventetiden altfor lang før jeg tok neste tog den korte turen til Acton Main Line. Derfra gikk den enda kortere spaserturen til A to Z Hotel, der jeg hadde betalt £30 for et rom for natten.

Jeg skulle besøke Brentfords Griffin Park, og fikk sjekket opp mine alternativer til reiserute. Planen hadde vært å kombinere denne med en rask exit og tur opp til Northampton for å se Northampton Town – Torquay United på Sixfields. Men dagen i forveien hadde jeg fått nyss i et noe mer interessant alternativ i Henley-on-Thames, der Henley Town klokka 18.30 skulle ta imot Bracknell Town i Hellenic League Division One East. Grunnet total ombygging av Reading stasjon var det imidlertid ingen tog mellom Paddington og Reading, og med et av Englands største jernbaneknutepunkt ute av drift ble alle reiser vestover plutselig langt mer komplisert. Jeg ville måtte hoppe på somletoget fra London Waterloo til Reading og være avhengig av taxi derfra for å rekke kampen. Imidlertid var et par Reading-kompiser i Wokingham lystne på å være med, og tilbød seg å kjøre fra Wokingham. Dette kunne la seg gjøre med en rask exit fra Griffin Park. Planen var lagt!

Jeg fikk ringt Henley Town og snakket med en Jack, som bekreftet det noe uvanlige kamptidspunktet, og lovet å eventuelt spandere en pint på meg. Toget tok meg en stasjon vestover fra Acton Main Line til Ealing Broadway, der jeg fant frem til korrekt bussholdeplass på utsiden. Sjåføren bekreftet at han kjørte forbi min destinasjon, og lovet si fra når vi nærmet oss riktige holdeplass. Han holdt ord, og etter en snau halvtime gjennom travle gater i vestre London steg jeg mens han pekte meg i riktig retning. Jeg orienterte meg frem de få minuttene til Griffin Park og la meg på minnet hvor Brentford togstasjon var, og hva som ville være den raskeste veien dit senere.

Griffin Park er kjent for å puber ved alle fire hjørner av anlegget, og snart hadde jeg The Griffin foran meg. Dette er nok den mest kjente av de fire – ikke minst etter at den grunnet sitt East End-utseende ble brukt som kulisser for den fiktive puben «The Abbey» i hooligan-filmen Green Street. Jeg kunne ikke annet enn å stikke snuta innom for å leske strupen med en forfriskende Strongbow. Etter å ha køet i bortimot et kvarter, tok jeg pinten på utsiden i sola. Der prøvde jeg orientere meg frem til hvilken tribune som var hvor; ikke alltid en lett oppgave i dagens iver etter sponsing og sponsor-utskiftninger. Jeg fikk bekreftet av en Brentford-supporter at stemningen er best på Ealing Road Terrace, som nå har fått sponsornavnet BIAS Terrace. Han var forøvrig optimistisk med tanke på opprykk, og hadde bare godt å si om Uwe Rösler. Mitt poeng om at et etterlengtet opprykk dessverre også vil kunne bety slutt på ståtribunene om noen sesonger virket ikke å plage ham. Men nå blir det om få år uansett flytting til nytt stadion, som jeg dessverre ikke har altfor høye forventninger til.

Jeg gikk opp opp forbi inngangene til langsiden som nå heter Bees United Stand, og stakk snuta kjapt innom klubbsjappa. Jeg vurderte returnere til The Griffin for en half pint først, men bestemte meg i stedet for å betale med inn med £21. På innsiden ble ytterligere £3 byttet mot dagens kampprogram, før jeg gikk opp på Ealing Road Terrace og gikk til innkjøp av chicken balti pie og bovril. Sistnevnte fikk stå mens jeg spiste paien, men var fortsatt skoldende het da denne var fortært. Jeg kom inn helt øverst på den ståtribunen og tok plass temmelig høyt oppe. Da spillerne begynte gjøre seg klar for avspark, hadde selv bovrilen nogenlunde drikkbar temperatur.

De 7.412 tilskuerne så Notts County starte bra de første fem minuttene, og en volley fra den ensomme spissen Yohann Arquinn suste over målet til Bees-keeper Simon Moore. Brentford svarte umiddelbart, og lånespilleren Bradley Wright-Phillips kunne gitt vertene ledelsen etter 5 minutter. Hans avslutning kunne keeper Bartosz Bialkowski intet gjøre med, men stolpen sto i veien. Etter dette tok Brentford over, og gjestene fra Nottingham slet med å henge med der vertene bølget tallrike frem i angrep etter angrep. De rød- og hvitstripete bragte hyppig frem backene Logan og Bidwell, samtidig som midtbanespillerne var flinke til å fylle på inne i Countys 16-meter. Godt over halvparten av Bees-spillerne hadde sjanser for hjemmelaget, og det var etter hvert overraskende at det tok så lang tid som 21 minutter før de tok ledelsen. Og måten det skjedde på var ikke mindre overraskende. En corner ble klarert ut til Diogouraga, som sendte i vei et sleivspark mot mål. Keeper Bialkowski skulle bare plukke opp ballen, men han fikk ikke kroppen bak ballen, som på en måte rullet gjennom hendene hans og inn i mål. En kjempetabbe som ga meg assosiasjoner Erik Thorstvedts debut for Tottenham.

Målet forandret ikke kampbildet, der Brentford fortsette å presse. Tabben så imidlertid ut til å ha påvirket Bialkowski, som nå virket meget usikker. Han hadde flere dårlige klareringer på tilbakespill, hvorav ett som ble sleivet rett i beina på Donaldson, som imidlertid misbrukte sjansen. Gjestenes største sjanse i første omgang var det Alan Judge som fikk, men «den irske Messi» skjøt utenfor etter å ha skåret inn fra vingen. Både Wright-Phillips og Donaldson kunne doblet ledelsen rett før pause, men dommeren blåste for hvile med 1-0 på resultattavla.

Pausen ble brukt til en røykepause rett bak Ealing Road Terrace, før jeg flyttet meg utover mot siden hjørnet mellom denne og Bill Axbey Stand. Defra kunne jeg slå fast at Brentford i Ealing Road Terrace har en ganske flott ståtribune. Jeg tok plass igjen lenger inn på denne, nokså langt bak for å kunne gjøre en rask exit.

Exit fra banen hadde også bortekeeper Bialkowski gjort etter å ha blitt byttet ut i pausen. Etter 15 sekunder av andre omgang måtte hjemmekeeper Moore i aksjon for å redde skudd fra Arquin, men ellers fortsatte omgangen slik den forrige hadde sluttet. Clayton Donaldson hadde en kjempesjanse til å doble ledelsen, men keepererstatter Kevin Pilkington fikk slått ballen unna. Og County fikk med nød og neppe blokkert et skudd fra Tom Adeyemi, som førte til en serie med cornere og halvsjanser. Med 20 minutter igjen fikk endelig Brentford sitt andre mål da Wright-Phillips styrte ballen forbi Pilkington og inn via stolpen.

Jeg tenkte fornøyd at det nå hvertfall ikke ville være ett mål om å gjøre når jeg måtte løpe. Men idet jeg tenkte tanken, stormet Notts Count rett i angrep. Enoch Showunmis akrobatiske avslutning ble klarert ut til Alan Judge, som satt fart inn i feltet og ble revet ned. Straffespark! Jamal Campbell-Rice mot Simon Moore. Straffen ble satt nede i høyre hjørne, men ble reddet. Alan Judge var imidlertid raskest fremme på returen, og satt inn 2-1 etter 74 minutter. Notts County fikk blod på tann, og for første gang virket Brentford noe shaky. Showunmi hadde en heading som forandret retning og gikk like over, mens Moore reddet et skudd fra Judge. Det siste jeg så før jeg dessverre mått smyge meg ut og stresse mot togstasjonen med 8-10 minutter igjen, var at Clayton Donaldson skjøt i nettveggen. County hadde etter min exit hatt et par halvsjanser, men Brentford hadde tatt seg sammen og kontrollert inn de tre poengene.

Ground # 106:
Brentford – Notts County 2-1 (1-0)
League One
Griffin Park, 29 March 2013
1-0 Toumani Diagouraga (21)
2-0 Bradley Wright-Phillips (70)
2-1 Alan Judge (74)
Att: 7,412
Admission: £21
Programme: £3

 

 

 




 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg