Groundhopping 26.03-05.04.2013 (Part 1/6)

 

 Dag 1: Tirsdag 26.03.2013: Rugby Town – Beaconsfield SYCOB

Igjen var det på tide å vende snuta mot det forjettede land for en påsketur jeg hadde sett frem til og krysset fingrene for i lang tid. Jeg hadde etter mye planlegging klart å presse inn en rekke godbiter, selv om været skulle vise seg å skape vanskeligheter i startfasen av turen.

 

Flyturen gikk denne gang fra Rygge, og min mor hadde stått opp i otta for å hente meg klokka 05.00 for å kjøre meg over Østfold-grensa. Jeg sovnet allerede før takeoff, og våknet idet flyet gikk inn for landing på Stansted. Der føltes det kaldere enn det hadde vært på Rygge et par timer tidligere. Turens første togreise gikk ned til London Liverpool Street, hvor jeg inntok en stor full english breakfast mens jeg studerte eksemplaret av Non League Paper jeg hadde sikret meg på en av flyplassens filialer av WHSmith.

 

Min plan for dagen var å besøke Matlock Town, som skulle ta imot AFC Fylde på sin tilsynelatende meget idylliske Causeway Lane. En sjekk på internett allerede nå røpe at kampen allerede var avlyst grunnet snø, og jeg måtte frem med arket over backup-kamper for en rask kikk. Etter en kort tur med tuben kunne jeg etterhvert sette meg på toget fra St. Pancras, og tok sjansen på litt mer søvn. Som bestilt våknet jeg få minutter før ankomst Derby, og kunne spasere ut på baksiden av stasjonen og de få hundre metrene til Ramada-hotellet, som er tilknyttet en ikke altfor sjarmerende næringspark som deler navn med Derby Countys Pride Park. Der ventet imidlertid en negativ overraskelse: Jeg hadde nemlig prestert det kunststykke å booke hotellreservasjonen her til 26.april istedet for 26.mars! Resepsjonisten fikk ordnet opp, men informerte om at regningen ville øke fra £36 til £79. Ingen god start på turen, men det skulle bli langt verre!

 

Vel innlosjert på hotellrommet var det tid for en nærmere kikk på de alternative kampene. Jeg var glad for valg av Derby som base heller enn Matlock, da det ville redusert alternativene betraktelig. Med en kombinasjon av internett og telefonisk kontakt med klubbene ble det snart klart at utvalget likevel raskt ble alvorlig begrenset. Både Gresley – Lincoln United, Loughborough Dynamo – Market Drayton, Mickleover Sports – Chasetown, Hinckley United – Droylsden og Shepshed Dynamo – Yaxley ble avlyst en etter en, og jeg begynte vurdere Halesowen Town – Stamford, til tross for en lang reisevei og ikke minst hektisk returreise. Omsider sto jeg imidlertid igjen med alternativene Mansfield Town – Nuneaton Town og Rugby Town – Beaconsfield SYCOB. Etter hektisk tankevirksomhet falt jeg ned på sistnevnte oppgjør i Southern League Division One Central, som var den eneste divisjon i de åtte øverste nivåene av engelsk fotball jeg hadde tilgode å se kamp i.

 

Turen gikk med tog til Rugby, via togbytte på Birmingham New Street. Da jeg ikke hadde satt meg spesielt nøye inn i hvor stadionet Butlin Road befant seg, valgte jeg den enkle løsningen og hoppet i en taxi. Drosjekusken ante tydeligvis lite om at det befant seg et fotballstadion i byen, men ved hjelp av adressen klarte han i samarbeid med sentralen å finne raskt frem. Det var over en time til avspark, og ikke mange tilstede ennå. Men jeg fikk betalt meg inn med £8, og sikret meg et program for ytterligere £2 før jeg kunne ta en nærmere kikk på Butlin Road. 

 

Det foreløpig mørklagte anlegget var det lite negativt å si om, selv om det muligens ikke er det helt store for en bortskjemt fotballreisende. En slags sjarm ligger i at anlegget åpenbart er bygget ut i flere etapper og i forskjellig stil. I seteformasjonen på hovedtribunen kan man fortsatt lese ‘VS’, en påminnelse om klubbens tidligere navn Valley Sports. Bortenfor denne fant jeg inngangen til klubbens flotte VS Bar, der jeg gikk til innkjøp av turens første pint med Strongbow.

 

Hjemmelaget hadde for alvor meldt seg på i tittelkampen etter sju strake seire, hvorav de fem siste uten baklengsmål! Supporterne kunne også fortelle meg at de etter alle solemerker også vil få tre poeng plusset på sin poengfangst etter at Southern League har tildelt de seieren over Royston i februar. Rugby ledet der 1-0 da deres kaptein Robbie Banks pådro seg et stygt beinbrudd som førte til at kampen ble stoppet i en halvtime mens man ventet på at en ambulanse skulle komme. På dette tidspunkt gjensto det 24 minutter av kampen og Royston hadde fått en mann utvist. Men mens Rugby ville sikre de tre poengene for sin kaptein, nektet Royston å fullføre kampen da de mente deres spillere hadde blitt alvorlig traumatisert. Men ligaen har altså nå truffet det som høres ut som en fornuftig beslutning, og Rugby vil få sine tre poeng.

Gjestende Beaconsfield SYCOB hadde imidlertid selv tatt seg opp i playoff-kampen med 7-2-0 på de ni siste i ligaen. De fleste vet vel nå at SYCOB står for Slough Youth Centre Old Boys, og for mange her hjemme er de kanskje mest kjent for at Slough Town nå for tiden spiller sine kamper på deres Holloways Park.

 

En pint senere dro det seg mot avspark, på en bane som tidligere på dagen var gjort spilleklar ved hjelp av frivillige supportere som hadde hjulpet med å fjerne snø. Bak det bortre målet tok jeg oppstilling sammen med deler av hjemmefansen, i delvis ly for den iskalde vinden. Og de trengte ikke vente altfor lenge før deres helter i lyseblått tok ledelsen. 8 minutter var spilt da Lewis McBride fikk gjennombruddspasningen der han ville, skar inn i feltet og sendte ballen i nettet bak SYCOB keeper Rhys Marshall (som av hjemmefansen stadig ble minnet på at han spilte i fargene til Daventry Town). Men SYCOB hadde ikke til hensikt å gi seg uten kamp, og hjemmekeeper Dave Bevan måtte snart i aksjon på avslutninger fra Anthony Page og Yashna Romeo. Rugby doblet nesten ledelsen med et skudd fra Ellis Myles som skiftet retning, og en heading fra Mason Rowley ble reddet på streken. Det sto dermed 1-0 da pause-pinten ble inntatt.

 

Jeg brukte pausen til å forhøre meg litt om divisjonen generelt, og ikke overraskende hadde Rugby-folket nå tro på divisjonstittel og direkte opprykk. De hadde kampen i forveien slått håpløse Woodford United 7-0 på bortebane, og jeg funderte på om de virkelig var så til de grader elendige som tabellen vitner om. Det kunne de bekrefte, samtidig som de fortalte at Woodford United denne sesongen tydeligvis er noe bortimot et juniorlag. De står jo fortsatt med 0 poeng i serien, og riktig hva som har skjedd før denne sesongen kunne Rugby-folket imidlertid ikke svare på. Ellers var det også tilstede flere som også hadde Coventry City-sympatier, uten at de kunne kaste noe særlig nytt lys over problemene den klubben nå har. De visste på dette tidspunktet ikke engang hvor de skulle spille sin neste hjemmekamp.

 

Rugby Town hadde fremstått med en defensiv trygghet i første omgang. Og da forsvaret først slo sprekker tidlig i andre omgang, presterte keeper Bevan en flott redning på Ryan Blakes avslutning. I stedet ble ledelsen doblet ti minutter ut i omgangen. Som ved det første målet var Seb Lake-Gaskin nest sist på ballen, og Fazel Koriya tråklet seg fri før han dundret ballen i nettaket fra rett innenfor 16-meteren. Storscorer Dave Kolodynski hadde før denne kampen scoret 26 mål på 28 kamper (hvorav en som innbytter) for Rugby Town denne sesongen, og han holdt på å øke til 3-0 med en volley som subbet stolpen. Keeper Marshall måtte også i aksjon på et skudd fra Sam Youngs, før sistnevnte med åtte minutter igjen sendte i vei et skudd fra 20 meter som snek seg forbi Marshall. Muligens gikk ballen via Lewis McBride, men Youngs ble kreditert målet. Rugby hadde full kontroll, og det var i andre omgang aldri tvil om utfallet. Dommeren blåste av med 3-0 som sluttresultat, og hjemmefolket kunne feire en overbevisende seier med velfortjente pints i baren.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Taxi ble bestilt til 22.30, slik at jeg skulle være sikker på å rekke siste tog tilbake til Derby. Kanskje var det samtalen med de pene jentene som skulle til Birmingham som gjorde det, men i et øyeblikks vanvidd fikk jeg det for meg at også jeg skulle dit for å bytte der også på returen. Allerede idet toget begynte røre på seg kom jeg på at det var i Tamworth jeg skulle ha byttet! Panisk sjekket jeg i håp om at toget også skulle stoppe der, men den gang ei. Dermed sto valget mellom å bli med til Birmingham eller å hoppe av i Coventry. Jeg kom til at sistnevnte tross alt nok var nærmere Derby, og hoppet av der for å forhøre meg om prisen for en taxi tilbake til mitt Derby-hotell. Et opprinnelig anslag på 150 pund fikk jeg prutet ned til £100, men ikke uten bitterhet. At det går an å gjøre slike nybegynnerfeil! Det irriterte meg lenge etter at jeg hadde betalt sjåføren for turen opp M1, og helt til jeg sovnet i hotellsenga.

 



 

Ground #103:
Rugby Town – Beaconsfield SYCOB 3-0 (1-0)
Southern League Division One Central
Butlin Road , 26 March 2013
1-0 Lewis McBride (8)
2-0 Fazel Kariya (55)
3-0 Sam Youngs (82)
Att: 134
Admission: £8
Programme: £2

 

 

 

 

 

 

 

 

Dag 2: Onsdag 27.03.2013: Ashton United – Blyth Spartans

Frokost besto av sandwiches på toget fra Derby til Sheffield, der jeg foretok et togbytte. Da jeg hoppet av på Manchester Piccadilly holdt reisen på å fortsette i samme stil som kvelden før. Det var kun i siste liten at jeg rakk å hoppe tilbake på toget for å hente bagen innen det kjørte videre mot Manchester Airport. Det skulle tatt seg ut!

Planen denne dagen var å besøke Englands høyestliggende bane, Silverlands, der hjemmelaget Buxton skulle ta imot Ilkeston. Men med snø-trøbbel i Matlock dagen før hadde jeg ikke regnet med at forholdene skulle være noe bedre oppe i Buxton. Og allerede ved togbyttet i Sheffield fant jeg ut at kampen ganske riktig var avlyst, slik de hadde hintet om allerede kvelden i forveien.

Med base i Manchester var det et par alternativer, som Bacup Borough – Silsden og Mossley – Salford City. Førstnevnte ble også den avlyst mens sistnevnte var finalen i Mancester Cup som skulle spilles på Edgeley Park i Stockport. Den kampen jeg først blinket meg ut som reserveløsning var imidlertid Ashton United – Blyth Spartans, men jeg hadde foreløpig ikke fått bekreftet noen ting vedrørende denne.

Etter en kort spasertur fra Piccadilly fikk jeg sjekket inn på Merchants Hotel, som langt fra kan kalles noe Ritz. Men for £23 pund natta skal man ikke klage, og jeg skulle jo som vanlig kun sove der. De driver i tillegg en internetcafé som resepsjonisten denne dagen ga meg fri adgang til. Den benyttet jeg meg av til å sjekke opp dagens kamper. Ashton Uniteds hjemmeside kunne nå fortelle at de hadde hatt en baneinspeksjon, men ville ha ytterligere en til før Blyth Spartans fikk klarsignal om å legge ut på den lange reisen fra Northumberland.

Mens jeg gikk de få metrene til lojalist-puben Mother Macs, fikk jeg telefonisk kontakt med Ashton United som fortalte at de nettopp hadde besluttet at kampen skulle spilles. Etter en forfriskende pint lusket jeg videre til puben The Piccadilly, hvor en noe tidlig middag ble bestilt. Jeg hadde ikke før fått min Tennessee burger-middag før min Oldham-kompis Jason ringte. Han hadde fått med seg at jeg var i området og tilbød seg å hente meg i Manchester og kjøre meg til kampen.

En snau time senere ble jeg plukket opp av Jason, og ferden gikk til hans stampub Daisyfield Inn i Oldham-utkanten Bardsley, mellom Oldham og Ashton-under-Lyne. Der fikk vi også selskap av Darren, som hadde vært min ledsager på Oldham – MK Dons i oktober 2011. Vi fikk halvannen times tid på puben, før Jason litt over klokka 18 kjørte meg den korte turen til Ashton-under-Lyne og Hurst Cross. Ingen av de to var interessert i å være med, og Jason fikk rett før avreise fra puben også beskjed om at han dagen etter måtte opp tidlig for å dra på jobb helt nede i Ipswich. Så jeg takket for skyssen og ønsket god tur til Suffolk, før jeg gikk for å betale meg inn på et anlegg som tok seg flott ut fra utsiden.

Klubbhusets flotte bar ble entret fra utsiden, før jeg etter en kjapp pint Strongbow valgte gå til telleapparatene for å betale mine £9 for inngang. Ytterliger £2 ble byttet mot et kampprogram som viste seg å være i A4-format. Jeg tok deretter Hurst Cross nærmere i øyesyn, og ble umiddelbart imponert. En virkelig positiv overraskelse at Ashton United har en slikt «skjult» perle! De har spilt fotball på Hurst Cross siden 1880, og anlegget er faktisk et av verdens eldste der fotball har blitt spilt kontinuerlig. Jeg fikk knipset noen bilder av dette fantastisk flotte stadionet, og konstaterte at det slett ikke var noen dårlig erstatning for Buxton og Silverlands!

Etter en svipptur innom klubbsjappa (som for øvrig bød på en solid samling kampprogrammer fra non-league) entret jeg igjen klubbhusets bar, denne gang fra innsiden av anlegget. Der unnet jeg meg nok en pint mens jeg kikket litt i programmet og samtalte med noen av de fremmøtte. De innså at håpet om playoff hadde forsvunnet med en del skuffende resultater den siste tiden. Jeg var litt interessert i forholdet mellom Ashton United og Curzon Ashton, men hjemmefolket hadde faktisk ikke stort å si om dette, annet enn at de i årevis nå har spilt høyere i pyramiden enn sin betraktelige yngre nabo (stiftet i 1963 i motsetning til Ashton Uniteds 1878), og at de dermed ikke har møtt hverandre særlig ofte de senere årene.

Under en røykepause ble jeg oppsøkt av mannen fra klubbsjappa, og imponert over besøkende langveisfra ville han overrekke meg et par program fra tidligere kamper (mot Witton Albion og Rushall Olympic). Det ble tid til en siste pint før det dro seg mot avspark og jeg beveget meg ut i kulda.

Gjestene fra nordøst startet friskest, og med fem minutter spilt traff Wayne Buchanans heading undersiden av tverrliggeren før spillere i rødt og hvitt panisk fikk klarert på streken. Og kun et par minutter senere var de etter flott angrepsspill frempå igjen ved, men Neil Hooks måtte se sitt skudd gå like utenfor. The Robins kom seg til hektene og hadde selv et par halvsjanser, men Blyth var skumle på sine kontringer. En av disse førte til en corner der det ble klabb og babb på streken før nevnte Hooks skjøt over. I en etterhvert noe tam førsteomgang hadde vertene halvsjanser ved to Aaron Burns og ganger Matty Burke før dommeren blåste for pause, og frosne spillere og fans kunne gå innendørs og få igjen varmen.

Det var noen tilreisende fra Blyth, og jeg benyttet anledningen til å slå av en prat med et par av disse. Spartans har for meg vært en liten skuffelse denne sesongen, men de kunne fortelle at de etter forrige sesong ikke uventet mistet en god del spillere. Og i februar forsvant manager Paddy Atkinson etter å ha sagt opp sin stilling. Han hadde nå blitt erstattet av Tom Wade som skulle lede laget ut sesongen (men som kort tid etter mitt besøk på denne kampen signerte fast kontrakt ut neste sesong). Jeg fikk inntrykk av at man så på dette som en mellomsesong for å “regruppere”, noe de tilreisende supporterne virket å samtykke til.

Ute i kulda igjen var det nå hjemmelaget som startet best, og tidlig måtte Blyth-keeper Matt Cook for første gang ut i full strekk for å slå Danny Lamberts skudd til corner. Ved et par anledninger ropte United-folket på straffe. Først vinket dommeren spillet videre da Matty Burke mente seg dratt ned i feltet. Og da Aaron Burns ble meid ned på vei gjennom, mente dommeren at forseelesen hadde skjedd rett utenfor 16-meteren. Thomas Moore skrudde frisparket utenfor, men fikk om ikke annet stilt inn siktet til senere.

Det hadde nå begynt å snø store flak, og hjemmekeeper Paul Phillips ble stående ganske uvirksom i kulda innen han måtte i aksjon for å hanskes med Dan Maguires avslutning. Ellers var det nå Ashton United som stort sett befant seg i angrep og presset på, men Blyth-forsvaret var ganske kompromissløse. Med 20 minutter igjen måtte gjestene imidlertid gi tapt etter flott samspill mellom Burns og Lambert. Innbytter Chris Amadi tok seg litt for enkelt forbi en forsvarer og inn i feltet, der han plasserte ballen nede i hjørnet bak keeper Cook.

Svaret fra Spartans uteble, og det virket mer sannsynlig med en dobling av ledelsen. Amedi kunne scoret sitt og Ashton Uniteds andre, men hans skudd skiftet retning og gikk like utenfor. To minutter på overtid fikk hjemmelaget frispark fra rundt 20 meter, og som nevnt hadde nå Thomas Moore fått stilt inn siktet. Hans skrudde frispark rundt muren snek seg inn nede i hjørnet og sørget for 2-0, før dommeren sekunder senere blåste for full tid.

United-fansen var fornøyd i baren, selv om jeg stusset over alle som dessverre gikk rundt i effekter fra de to store Manchester-klubbene. De blå var ikke overraskende i flertall, men hjemmelagets manager Danny Johnson var en av de som skuffende nok var ikledd ManU-lue mens han dirigerte sine tropper fra sidelinjen. Vel, sånn er det vel med den beliggenheten klubben har. Tilskuertallet ble oppgitt til 79. Overraskende lavt selv for meg som var til stede, og ville anslått det til å være minst 100.

Spillerne kom etterhvert ut for å få i seg litt fast og flytende føde, og et par av Blyth-gutta kunne bekrefte at det ikke var altfor mange igjen fra den troppen jeg nesten nøyaktig et år tidligere hadde sett slå Solihull Moors (og som rykket ned kort etter mitt besøk den gang). Etter hyggelig samtale med et par representanter fra Ashton United-ledelsen satt jeg kursen mot togstasjonen, og ankom etterhvert Manchester Victoria. På spaserturen derfra lot jeg meg, svak som jeg er, friste til å raske med meg noe junkfood før jeg returnerte til hotellet.

 

Ground #104:
Ashton United – Blyth Spartans 2-0 (0-0)
Northern Premier League Premier Division
Hurst Cross, 27 March 2013
1-0 Chris Amadi (70)
2-0 Thomas Moore (90+2)
Att: 79
Admission: £9
Programme: £2 (A4 format)

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg