Torsdag 28.03.2013: AFC Blackpool v Maine Road
Etter frokost lånte jeg igjen en av datamaskinene på Merchants Hotel for å orientere meg litt vedrørende status for dagens kamper. På planleggingsstadiet av turen hadde den opprinnelige planen vært å se AFC Emley v Bottesford Town i Northern Counties East Division One (som en del av NCEL easter groundhop) denne dagen. Grunnet alle avlysningene dukket det imidlertid opp ytterligere et par alternativ en ukes tid før avreise. AFC Blackpool skulle ta imot Maine Road, mens Northern League fristet med Consett v West Auckland Town. Spesielt siden Consett spiller sin siste sesong på flotte Belle Vue Park, var dette et høytinteressant alternativ. Hotellbookingen i Wakefield ble kansellert før fristen, og jeg bestemte meg for å satse på en av de to.
Imidlertid bød ikke bare Consett på en noe kronglete reisevei, som jeg nok skulle klart å takle…men desto verre var det at klubben på dette tidspunkt hadde avlyst sine fire eller fem siste hjemmekamper grunnet snø. Og da værmeldingen meldte om mer snø, formelig oste det av ny avlysning. I stedet for å risikere å bli strandet uten kampalternativer, valgte jeg derfor å booke hotell i Blackpool. Og selv med bindende bestilling, var ikke prisen på £18 verre enn at jeg fortsatt holdt et øye med utviklingen i Consett. Fra basen i Manchester kunne jeg nå registrere at kampene i både Emley og Consett uansett hadde blitt avlyst. Dermed tok jeg meg ned til Piccadilly stasjon og satt meg på toget til Blackpool.
Etter omtrent en time og et kvarter steg jeg ut på perrongen på stasjonen Blackpool North, der politiet av en eller annen grunn hadde møtt mannssterke opp med narkohunder som snuste på alle de ankomne mens de ble silet gjennom billett-barrierene. Jeg gikk den korte turen ned til sjøen og sjekket inn på Aloha B&B, der jeg også bodde da jeg i fjor sommer besøkte Fleetwood Town. En prat med innehaveren ble fulgt opp av pubmiddag på The Litten Tree, før jeg forsøkte å ringe AFC Blackpool for å forhøre meg om status. Mitt eneste reelle alternativ var nå Bootle v Glossop North End, og det begynte nærme seg tidpunktet da jeg måtte begynne å bevege meg om jeg skulle dit. Mens jeg begynte å tenke på veien ut mot Jepson Way og The Mechanic Ground gjorde jeg et siste forsøk, og fikk endelig tak i en person som lovet kamp i Blackpool. Buss nummer 17 som min travel planner anbefalte var imidlertid ikke lett å finne, der den åpenbart ikke gikk fra den angitte holdeplass. Muligens hadde den blitt flyttet midlertidig grunnet anleggsarbeidet området bar preg av, men selv de lokale syntes å være i villrede. Jeg ga omsider opp og praiet en taxi, og sjåføren forsto etter hvert at destinasjonen befant seg rett bak Blackpool Airport.
Med snaue halvannen time til kampstart svingte vi inn Jepson Way, og jeg kunne entre anlegget som også bærer navnet The Mechanics til minne om klubbens fortid som Blackpool Metal Mechanics og Blackpool Mechanics. Jeg avleverte mine £6, men fikk beskjed om at kveldens kampprogram ikke hadde kommet ennå. Han lovet imidlertid å si fra, og jeg steg inn for å bli møtt av et stadion som viste seg å være en positiv overraskelse. Det var faktisk en ørliten overraskelse for meg at anlegget på alle fire sider hadde tribunekonstruksjoner med tak. Ganske fjonge og lett rustne ståtribuner bak begge mål, mens den bortre langside har sitteplasser under tak. Det har man også på den nærmeste langsiden, med noen seterader opp mot utsiden av klubbhuset. Her gikk jeg nå inn for å finne baren, og ble møtt av klubbens logo – «the angry seagull» – malt på veggen i den lille gangen.
En pint Thatcher’s Gold ble bestilt og intatt mens jeg slo av en prat med to representanter for hjemmelaget. Jeg hadde vært litt nysgjerrig på forholdet mellom AFC Blackpool og Squires Gate, som virkelig kan kalles lokale rivaler der de ligger rett over veien for hverandre. Jeg hadde vurdert dette derbyet senere på turen, før den kampen ble omberammet. Da AFC Blackpool i 2008 byttet navn fra Blackpool Mechanics var dette etter en sammenslåing med en klubb som omtaltes som Squires Gate Junior FC. Det hørtes da vitterlig ut som om sistnevnte hadde noe med naboen over veien å gjøre. Og slik jeg fortsto det viser det seg at Squires Gate den gang avsluttet sin juniorsatsing, og at disse juniorene rett og slett forsvant over veien til The Mechanics. Snodige greier. Under en røykepause ble jeg tilropt at nå hadde programmene kommet, og jeg sikret meg et eksemplar til den nette sum av £1, før jeg fant tilbake til baren for å studere det nærmere.
Kveldens kamp var kvartfinale i North West Counties Leagues ligacup, og hadde en noe spesiell foranledning. Padiham slo nemlig ut AFC Blackpool med 1-0 i februar, men Padiham ble senere kastet ut for å ha benyttet en ikke spilleberettiget spiller i dette oppgjøret, slik at AFC Blackpool fikk deres plass i kvartfinalen mot Maine Road. Denne kampen skulle vært spilt lørdag 23. mars, men ble offer for værgudene. Det var imidlertid det originale kampprogrammet fra denne datoen jeg nå satt og bladde i. Det som var klart var at vinneren ville spille semifinale mot Formby, som ser ut til å rase mot en overlegen tittel i ligaens Division One.
North West Counties League er den ligaen med flest søkerklubber til step 4 denne sesongen, men AFC Blackpool er ikke blant søkerne. Ikke at de ville hatt noen forhåpninger om noe slikt denne sesongen uansett, men jeg var likevel litt interessert i å høre hvordan klubben så på dette i kommende sesonger. Og de ville slett ikke utelukke noe slikt, dersom det i fremtiden skulle føles riktig. Hva gjelder toppkampen i årets sesong, mente de to AFC Blackpool-representantene at det var vanskelig å spå. Selv om de selvsagt så fornuften i mitt tips om Bootle, ville de heller ikke utelukke Padiham, Runcorn Town eller dagens motstander Maine Road. De var heller ikke de første som pekte ut Runcorn Town som det beste laget de har møtt i ligaen denne sesongen. De mente at det i hvert fall er laget med det kanskje høyeste toppnivået, og mente seg regelrett spilt av banen ved sitt besøk i Runcorn.
Det nærmet seg avspark, og jeg svelget unna pinten mens jeg samtalte litt med en representant fra Manchester-gjestene. Det er jo ikke til å undres over at man får assosiasjoner til Manchester City når man legger til grunn Maine Roads navn, farger, opphavssted og ikke minst logo – for de som måtte huske storklubbens gamle logo fra en tid før man hadde solgt sin sjel for arabiske oljemilliarder. Karen innrømmet at klubben slik det sto i kampprogrammet ble stiftet som City Supporters Rusholme, men hevdet hardnakket at det ikke lenger var noen forbindelse, bortsett fra at City forrige sesong hadde gitt klubben et sett med drakter.
Det var svinekaldt i Blackpool nå som sola var borte, med en iskald vind som blåste inn fra Irskesjøen idet kampen ble sparket igang. Allerede etter tre minutter sendte Matt Warburton bortelaget i ledelse etter at Tom Baileys skudd hadde blitt blokkert. Hjemmelaget hadde deretter ganske mye ballinnehav, men kom seg ikke til de helt store sjansene. Ikke minst takket være gjestenes Andy Kilheeny som jobbet utrettelig, vant et imponerende antall baller, og gang på gang brøt AFC Blackpools angrep. Maine Road virket farligere de gangene de kom fremover, og spesielt på høyresiden der Martin Hill sørget for at en av backene hadde en frustrerende aften. Det lå i lufta at gjestene ville score flere, og etter 26 minutter gjorde de nettopp det. Hill tok seg til dødlinja og la tilbake til Warburton, som igjen sendte ballen videre til Bailey. Han gjorde ingen feil, og 0-2! Nå var det mye Maine Road, og både Hill, Warburton og Bailey hadde sjanser til å øke ytterligere. Den største sjansen fikk imidlertid Neill Chappell, men fra 5-6 meter traff han bakken istedet for ballen, og landet på trynet så lang han var. Vertene fikk en siste sjanse, men toppscorer Marc Beattie skjøt like utenfor.
Dommeren blåste for pause, og det var godt for en stivfrossen kropp å komme inn i varmen. Kanskje burde jeg heller bestilt en Bovril, men Maine Road-karen fra tidligere spanderte en Thatcher’s Gold. Han ville samtidig overrekke meg et par tidligere kampprogrammer fra Maine Roads kamper mot Silsden og Bootle, og ville vise meg en annonse fra klubbens norske supporterklubb! Nå viste denne supporterklubben seg å være finsk, men det er likevel temmelig spesielt.
Det var som å høre et ekko av de tidligere kommentarer da han svarte på hvem han så for seg kjempe om tittelen. Han var heller ikke i tvil at Runcorn Town har det beste toppnivået, selv om han påpekte at de også har skikkelige off-days. Også han hevdet de hadde blitt spilt av banen i Runcorn, mens de ikke hadde vært til å kjenne igjen da Maine Road hadde vært overlegne under returoppgjøret i Manchester. Han var dog ikke like skråsikker på mitt Bootle-tips, selv om han innrømmet at de hadde vært mer stabilt gode, og fort kunne komme til å vinne tittelen. Han advarte imidlertid også for et sterkt Padiham, før hans sidemann minnet om at Padiham de siste sesongene flere ganger har sprukket etter å ha sett sterke ut. Han ville ikke utelukke at de selv ville kunne kjempe om tittelen, men la så stille til at en liten del av ham håpet de ikke rykket opp da de ikke har råd til det. Men som han sa, de tar det som det kommer.
Det var nå så kaldt ute at jeg falt for fristelsen å se kampen fra inne i klubbhuset. Med orkesterplass ved vinduene hadde jeg selskap av Maine Road-karen, som jeg ble sittende å konversere med. AFC Blackpool gikk ut i hundre og hadde flere sjanser. Den største av de endte i tverrliggeren fra en uidentifisert spiller. Men fem minutter ut i omgangen kontret Maine Road, og Warburton ble tomålsscorer ved å sette inn 0-3. Det var spikeren i kista, og man fikk følelsen av at lufta gikk ut av kampen etter dette. Men etter en times spill fikk de oransje straffespark etter en felling, og Ben Singleton satt inn redusering til 1-3. Den ventede vitamininnsprøtning og stormløp mot bortelagets mål uteble imidlertid, og gjestenes forsvar så ut til å ha full kontroll med hjelp av en strålende Andy Kilheeny. Og det virket som om vertene hadde gitt opp lenge før fløyta gikk for full tid foran kun 31 betalende tilskuere. Maine Road skal altså møte Formby i semifinalen 16. april.
En av de ansvarlige hadde klart å rote frem et AFC Blackpool-skjerf til meg, og snart kom også spillerne inn for å få seg litt mat. Jeg slo av en prat med noen av disse, og ga uttrykk for å ha stor respekt for Formby. Videre hadde de forskjellige meninger om hvem som blir årets vinner av ligaen, og igjen var det Bootle, Maine Road, Padiham og Runcorn Town som var tipsene. Det virker være en tøff og jevn liga, som blir spennende å følge inn. Ellers kunne de lokale fortelle at man i tillegg til Squires Gate også har Blackpool Wren Rovers (tidligere NWCL-klubb som nå spiller i West Lancashire League) på andre siden av veien, der de to sistnevntes hjemmebaner ligger rett ved siden av hverandre og er pyramidens to nærmeste naboer, der de til og med deler en “vegg” på den ene langsiden.
Omsider var det på tide å returnere til sentrale Blackpool, og en drosjebil ble tilkalt. Den tok meg tilbake til puben Litten Tree, der jeg valgte å ta en lakmustest av kveldens uteliv. Jeg skulle imidlertid tidlig opp dagen etter for å vende snuta sørover, og kunne ikke la meg friste til for mye av Blackpools vanvittige uteliv. Rundt klokka ett var jeg tilbake på hotellet, der jeg klønet såpass med kodelåsen på døra at innehaveren etter å ha observert meg på overvåkningskameraet i 5 minutter kom ned i slåbrok for å låse meg inn, slik at jeg kunne finne senga.
English ground # 105:
AFC Blackpool v Maine Road 1-3 (0-2)
North West Counties League Challenge Cup, Quarter Final
The Mechanics (Jepson Way), 28 March 2013
0-1 Matthew Warburton (3)
0-2 Tom Bailey (26)
0-3 Matthew Warburton (50)
1-3 Ben Singleton (pen, 61)
Att: 31
Admission: £6
Programme: £1
Next game: 29.03.2013: Brentford v Notts County
Previous game: 27.03.2013: Ashton United v Blyth Spartans
