Dag 3: Søndag 17. februar: Huddersfield Town – Wigan Athletic
Jeg hadde klart å unngå et overdrevent inntak av fludium på konserten kvelden før, og følte meg slett ikke verst da jeg våknet. Derimot unnet jeg meg å droppe hotellfrokosten og heller ta en time ekstra på øyet. Etter en forfriskende dusj og morgenstell gikk jeg innom en Sainsbury’s på Barking Road og sikret meg Non League Paper, Football League Paper og en rimelig frokost på vei til Upton Park stasjon.
Den opprinnelige planen for denne dagen hadde vært å se Kettering Town – Arlesey Town i Southern League Premier Division, men jeg hadde vært noe usikker. Både på min form denne søndags formiddagen, og ikke minst angående entusiasmen over å se Kettering Town spille hjemmekamp i Corby. Og etter at Huddersfield Town tok seg til femte runde i FA cupen med seier over Leicester City, vurderte jeg raskt deres hjemmekamp mot Wigan Athletic som alternativ. Ikke minst etter at The Terriers lovet inngang fra £10. Baksiden av medaljen var en voldsom togreise på bortimot 6 ½ time tur/retur, og noen vil si at det grenser til galskap…men jeg hadde vel nå egentlig bestemt meg for det der jeg igjen satt meg på tuben med nesa i Non League Paper.
Etter bytter på Mile End og Bank ankom jeg London Euston med Northern Line, og hadde til og med tid til en røyk og en siste vurdering før jeg satt meg på 11.20 toget. En meget hyggelig kar på Huddersfield billettkontor kunne fortelle at det ikke var noen fare, og at det bare var å komme nordover. Han la for egen regning til at klubben var svært spent da de ikke hadde anelse om hvor mange som ville komme til å møte opp. Og med det gikk jeg for å ta plass på toget og fordypet meg igjen i Non League Paper. Innimellom gransking av kampomtaler, nyheter, resultater, tabeller og kampproggram enset jeg knapt at vi stoppet i Milton Keynes, Stockport og muligens både ett og to steder til, og før jeg visste ord av det var vi faktisk på vei inn på Manchester Piccadilly. Toget derfra ble en ukomfortabel affære, der både Wigan-fans, generelt mange passasjerer og altfor få vogner førte til at folk sto som sild i tønne hele veien fra Manchester via Stalybridge til Huddersfield.
Jeg orienterte meg raskt i riktig retning og spaserte mot stadion. Da jeg kom ned på Leeds Road var det blitt en strøm av blå-hvite jeg kunne følge, om det hadde vært tvil om veien til anlegget med navn Alfred McAlpine Stadium, Galpharm Stadium, John Smith’s Stadium, eller hva som måtte være ukens sponsornavn. Det som faktisk er langt mer forvirrende er klubbens tilsynelatende iver etter å bytte ut sponsornavn i vanvittig tempo. Knapt noen tribuner hadde vel nå samme navn som da internet ground guides ble oppdatert før sesongstart, men det er dessverre et tegn i tiden. Jeg fant etterhvert ut at Kilner Bank for øyeblikket lød det temmelig usjarmerende navnet Britannia Rescue Stand, og fikk betalt mine £10 for inngang. Ytterligere £2 ble avlevert en programselger, før jeg kunne konstatere at utsalgsbodene med over en halv time til avspark var utsolgt for 90% av vareutvalget. Ikke engang en cola var tydeligvis å oppdrive. Dette «imponerende» vareutvalget ble forøvrig langt fra bedre i løpet av kampen, og jeg valgte å slukke tørsten med en flaske Bulmers før avspark. Jeg gikk deretter for å finne meg en plass på tribunen, og kunne kikke utover et moderne stadion som til tross for å tilhøre den nye generasjonen anlegg hvertfall representerer litt originalitet hva designet angår. Jeg tok meg imidlertid i å tenke at jeg skulle gitt mye for å se denne kampen på gamle Leeds Road, men fant meg et sete ganske høyt oppe på tribunen på høyde med 16-meteren.
Det skulle vise seg at jeg burde tatt plass enda ti meter nærmere bortefansen, da man der tydeligvis fikk lov til å stå uten å bli plaget av vakter og/eller masete nolduser bak seg.
Jeg hadde håp om Huddersfield Town-avansement i det som vel var første kamp under ledelsen av den nye manageren Mark Robins. Et spenningsmoment (i det grad man kan kalle det det) var hvorvidt Wigan-manager Roberto Martinez fortsatt ville satse på unggutter og et delvis reservepreget lag, slik han hadde gjort hittil i turneringen. En kjapp ordveksling med noen Wigan-supportere på perrongen i Manchester bar bud om at det meget vel kunne være tilfelle, samtidig som de også fikk flere tilbake fra skade som muligens ville få spille for å få litt kamptrening. Det var uansett dessverre (men langt fra overraskende) veldig lite engelsk over Wigan-laget som kom utpå, noe som forsterket mitt håp om Terriers-avansement.
Men jeg fikk tidlig inntrykk av at hjemmelaget manglet det lille ektra fremover på banen. Alan Lee headet hjemmelagets til da beste sjanse utenfor etter drøye kvarteret. På det tidspunktet kunne både James McArthur og Callum McManaman allerede ha gikk gjestene ledelsen. Wigan viste ved et par anledninger frem flott og hurtig angrepsspill der vertene hadde store problemer med å henge med i svingene, men så lenge det var målløst var sjansen der. Etter drøye halvtimen var imidlertid Huddersfield igjen på hæla, og McArthur fant McManaman som løftet over Alex Smithies i målet. 0-1! Etter 40 minutter ble denne ledelsen doblet da Roger Espinoza fyrte løs. Keeper Smithies reddet glimrende, men returen havnet rett i beina på Arouna Kone som enkelt kunne pirke inn 0-2. Huddersfield kunne redusert rett før pause, men innlegget fra Calum Woods var ørlite for høyt for Neil Danns på bakre stolpe. Dermed kunne de 12 117 tilskuerne konstatere at PL-klubben gikk til pause med tomålsledelse. Selv konstaterte jeg at man fortsatt var utsolgt for både paier, pølser, brus og det meste annet, før jeg fornøyd registrerte at man i motsetning til i bl.a Exeter kan få tatt seg en røyk i pausen.
Vertene startet andre omgang friskt , og man anet kanskje et lite håp da innbytter James Vaughan etter flott spill av Sean Scannell kunne avslutte upresset, men Wigans keeper Joel Robles sto i veien. I stedet var det et flott Wigan-angrep som sørget for ytterligere et bortemål, og samspillet mellom Jordi Gomez og McArthur sto ikke tilbake for sistnevntes avslutning til 0-3 drøye ti minutter ut i omgangen. Wigan-fansen feiret ved å kaste et bluss som så ut til å treffe utstyret til en fotograf på indre bane. Både han og hans kollega ble meget opptatt av å ta nærbilder av blusset, mens politi og vakter forsøkte ordne opp på tribunen. Huddersfield skal ha ros for at de ikke ga opp, og med snaue halvtimen igjen headet innbytter Lee Novak på bakerste stolpe inn resusering til 1-3, etter et glimrende innlegg fra Calum Woods. Hjemmelaget fortsatte å presse, men som sagt følte jeg at det manglet noe fremover, samtidig som man bakover virket noe shaky de gangene Wigan virkelig bestemte seg for å spille fotball. Dessverre var den gjestende horde av utlendinger langt mer opptatt av å bedrive filming, tjuvtriks, juks og ikke minst uthaling av tid. Gang på gang falt de overende i dødskramper, og ble liggende i tilsynelatende voldsomme smerter i evigheter – helt til dommeren beordret de av banen. Da ble de mystisk nok plutselig 100% fit igjen øyeblikkelig. Hver gang Wigan fikk innkast gikk det både ett og to minutter før man fikk igang spillet igjen. Ved en anledning gikk det over et minutt før noen i det hele tatt gikk for å ta innkastet. Så etter å ha stått klar til å kaste i 10 sekunder bestemte man seg plutselig for at kastet skulle overlates til mannen som selvsagt var lengst unna, og som brukte ytterligere et minutt på å lunte over fra andre siden av banen. Det resulterte heldigvis i gult kort, men dette burde dommeren slått ned på både hardere og mye mye tidligere. Det er synd å se et lag som tydeligvis er kapable til å spille flott fotball synke til et slikt nivå. Nå har jeg aldri hatt særlig sans for Wigan, men denne kampen er ene og alene grunnen til at jeg mener de eventuelt vil være en svært lite verdig vinner av årets cup. Men slikt har vel dessverre blitt normen.. Drevet fremover av hjemmefansen holdt Terriers på å redusere ytteligere da Vaughan headet like utenfor med 20 minutter igjen. Det var i det hele tatt Town som presset på nå, men Wigan virket farlige på kontringer da hjemmelaget i stadig større grad blottla seg bakover. Og da en forsvarstabbe av Anthony Gerrard førte til at Kone kunne score sitt andre og sette inn 1-4 i det 89. minutt, var det flere enn undertegnede som reiste seg og satt kursen mot Huddersfield stasjon.
Heseblesende kom jeg inn på perrongen idet dørene på 18.01-toget til Manchester lukket seg. Men heldigvis fikk jeg åpnet de igjen og smatt inn for å igjen ta plass stående i midtgangen. Jeg hadde et langt raskere tog fra Manchester til London enn hva tilfelle hadde vært motsatt vei tidligere på dagen, og jeg befant meg på London Euston da klokken såvidt hadde passert 21. Som avtalt ringte jeg min kompis Mikael for å høre om de var hypp på å møtes for en pint eller to før de fløy hjem dagen etter, men han hadde tydeligvis gått tom for batteri. Derfor la jeg etter litt betenkningstid ut på veien tilbake til hotellet i East End. Der ble jeg sittende og ta to pints mens jeg slo av en prat med en nederlansk gjest som også hadde vært på konserten kvelden før. Det hadde vært en lang dag på reisefot, og snart trakk jeg meg tilbake til mine gemakker.
Ground 101:
Huddersfield Town – Wigan Athletic 1-4 (0-2)
FA Cup 5th Round
Alfred McAlpine Stadium, 17 February 2013
0-1 Callum McManaman (31)
0-2 Arouna Kone (40)
0-3 James McArthur (56)
1-3 Lee Novak (62)
1-4 Arouna Kone (89)
Att: 12,117
Admission: £10
Programme: £2
Dag 4: Mandag 18. februar 2013: Melksham Town – Bradford Town
Etter en full english breakfast forlot jeg omsider Central Hotel og East End, og satt kursen for London Paddington med bytte på Mile End og Oxford Circus. Den oprinnelige planen denne dagen var å dra til Wiltshire for å se Melksham Town ta imot lokalrival Bradford Town til lokalopppgjør i grevskapscupen. Jeg hadde jo en stund vært klar over at Melksham Town sannsynligvis spilte sin siste sesong på The Conigre, som jeg flere ganger har hørt omtalt som «kanskje det siste gjenværende interessante stadion i Western League», så det var en fin anledning til å få unnagjort et besøk der. Imidlertid var jeg litt usikker på om jeg ville rekke tilbake til London etter kamp. Derfor hadde jeg i bakhånd alternativer som først og fremst Wealdstone – Lewes. Etter å ha sendt en email til Melksham Town fikk jeg uken før bekreftet at kampen i Wiltshire Senior Cup ikke var i fare for å bli flyttet, samtidig som club secretary Mark Jeffery i sin hyggelige email ønsket meg hjertelig velkommen, selv om han kunne fortelle at klubben med all sannsynlighet nå blir værende ytterligere en siste sesong på The Conigre.
Jeg fikk også sjekket opp at jeg ville kunne ta buss tilbake fra Melksham til Chippenham kl 21.52, og dermed rekke siste London-toget fra Chippenham klokka 23.00. Jeg hadde nå imidlertid meget god tid, og satt meg til på en internettcafe ved Paddington for å sjekke opp dette en siste gang. Jeg tenkte kanskje hoppe av på Reading stasjon for å ta en pint med Reading-gutta som sikkert skulle reise opp til Manchester for å se ManU – Reading i FA cupen, men det ble raskt klart at ingen av gutta hadde tenkt seg opp dit. Etterhvert satt jeg meg på toget til Chippenham, og stakk igjen snuta i Non League Paper. Vi passerte både Reading, Didcot og Swindon før jeg omsider kunne gå av i Chippenham, der jeg øyeblikkelig fikk et overraskende landlig inntrykk. Kanskje ikke altfor overraskende i Wiltshire, men likevel. Med nok av tid vurderte jeg et øyeblikk å spasere ut for å ta en kikk på Chippenham Towns Hardenhuish Park, men endte istedet opp med et besøk på puben Old Road Tavern rett ved stasjonen. Etter et par pints og litt samtale med de lokale, var det omsider tid for å returnere til bussholdeplassen utenfor stasjonen, der jeg kl. 17.37 hoppet på buss 234 mot Frome. Bussjåføren forsto etter litt forklaring hvor jeg skulle, og lovet si fra når det var tid for å gå av. En snau halvtime senere kjørte vi tydeligvis på vei inn i det som utfra tidsskjemaet måtte være Melksham. Det var bare det at der jeg forventet en liten landsby virket det faktisk som et langt større sted enn jeg hadde forestilt meg. Jeg fikk snart signal fra bussjåføren, og hoppet av ved Market Place i Melksham, få meter fra der bussjåføren pekte ut inngangen til The Conigre. Imidlertid hadde cideren på Old Road Tavern sørget for at blæra var bortimot sprekkeferdig, og jeg måtte først vralte inn på puben The Tavern for et toalettbesøk. For høflighets skyld måtte jeg deretter ta en kjapp pint også der, før jeg gikk over veien og opp innkjørselen til The Conigre. Etter en «portal» i form av to pillarer dukket etterhvert fotballstadionets inngang opp på venstre hånd omtrent der veien dreide videre til høyre, mot det jeg mener var lokaler for henholdsvis stedets tennis- og rugbyklubb.
I skumringen tok jeg en siste kikk på inngangspartiet før jeg gikk for å betale meg inn på The Conigre. Mannen i bua krevde £3 i inngangspenger, og ytterligere £1 for dagens kampprogram. Selv om jeg egentlig ikke hadde tenkt til det, hadde jeg lovet Mark Jeffery å introdusere meg selv til Derek i bua slik at de fikk hilst på. Mannen i bua viste seg ganske riktig å være Derek, og da jeg måtte svare bekreftende på at jeg var den langveisfarende, fikk jeg min £5 seddel i retur sammen med kampprogrammet, samt beskjed om at Mark Jeffery hadde gitt beskjed om at jeg skulle få gratis inngang og program. Det føltes ikke helt riktig, men mannen nektet ta tilbake seddelen. Jeg tenkte jeg heller fikk legge igjen litt penger i klubbhusets bar, der Derek fortalte at noen visstnok ventet på meg. Det var fristende å ta en rundtur rundt anlegget først, men da jeg først passerte inngangen til baren valgte jeg stikke hodet innom og bestille en pint av Black Rat cider fra det lokale Moles bryggeriet. Ved spørsmål om hvem som var Mark Jeffery, gikk bartenderen ut døra og kom få sekunder senere tilbake med Jeffery, som ønsket meg hjertelig velkommen. Han kunne fortelle at dagens kvartfinale i Wiltshire Senior Cup var et virkelig lokaloppgjør, med motstander Bradford Town hjemmehørende i nærliggende Bradford on Avon få kilometer unna. De to spiller begge i Western League, men mens Melksham Town i fjor rykket opp fra Division One til Premier Division, er det denne sesongen Bradford Towns tur til å kjempe om opprykk fra samme divisjon. Jeffery kunne ellers igjen gjenta at Melksham slik det ser ut blir å finne på The Conigre også ut 2013/14-sesongen, og at de med nytt stadion på sikt håper å kunne avansere oppover i pyramiden ved i første omgang å søke om opprykk til step 4. Jeffery ble tilkalt og forsvant ut døra, mens jeg returnerte til min pint og samtale med en sidemann som fortalte at kveldens vinner ville spille semifinale mot Westbury eller Bemerton Heath Harlequins.
Jeg tømte glasset, og la med en snau time til kampstart ut på en liten runde rundt banen. Jeg gikk ut av baren og tok til venstre mot kortsiden, der det ikke er stort av fasiliteter bak målet, på vei bort til det som vel var en tea bar i det bortre hjørnet. De som velger å stå på bortre langside har derimot tak over hodet i bortimot hele banens lengde. På vei inn under denne fant jeg igjen Mark Jeffery opptatt med en noe original arbeidsoppgave. Han slet med å binde opp noen grener av en stor tornebusk som hang ned fra taket, og konstaterte at livet på dette nivået er langt fra Football League. Smilende fortsatte jeg langs langsiden som hadde et underlag av jord, bortsett fra visse steder der jeg merkelig nok tydeligvis gikk på noe som minnet om en slags presenning som var halvveis gravd ned. I tillegg var denne langsiden to eller tre steder «sperret av» med gul-svarte bånd av typen f.eks politiet bruker til å sperre av med, slik at jeg måtte skride over eller dukke under. Bak det andre målet er det en nokså lik tribune, dvs ståplasser med tak i hele banens bredde. På denne kortsiden er klubbnavnet malt på veggen i «tribunens» bredde, noe som gjør denne ganske karakteristisk. Tilbake på nærmeste langside er det flere seksjoner, inkludert blant annet tribunen med anleggets eneste sitteplasser. Klubbhusets bar ligger som nevnt videre nedover denne langsiden, sammen med andre fasiliteter som toaletter og garderober.
Jeg innså snart at kveldens fremmøte ville bli for meg noe overraskende høyt, da tilskuere sakte men sikkert strømmet på. Og jeg ble sammen med en gjeng fra Bradford on Avon stående på nærmeste langside og se kampen sparkes igang. Allerede fra start var det åpenbart at det ikke var noen spesiell nivåforskjell å spore, der gjestene virket å ha lagt igjen all respekt for sine verter fra divisjonen over.
Det var i det hele tatt en åpen og underholdende batalje som utspilte seg på gresset i Melksham, med tøffe dueller og spill som bølget frem og tilbake. De blåkledde gjestene tok første stikk da Tom Pawley scoret alene med keeper. Men hjemmelaget utlignet drøye ti minutter senere da Matthew Sharp lobbet over keeper. Pause-pinten kunne dermed inntas på stillingen 1-1. Bartenderen hadde gått midlertidig tom for vanlig cider, men jeg fulgte hans anbefaling om å prøve Black Rats noe sterkere pærevariant. Mens den ble inntatt kunne jeg på TV-skjermen konstatere at Readings FA cupkamp i Manchester hadde startet, samtidig som en bortesupporter ikledd Swindon Town-shorts(!) kunne informere om at Di Canio nettopp hadde fått sparken. Da vedkommende i forbifarten nevnte muligheten for ekstraomganger, slo det meg for første gang at jeg kanskje ville bli nødt til å forlate The Conigre før avgjørelsen falt. Jeg hadde av en eller annen grunn vært av den oppfatning at det ved uavgjort ville bli spilt omkamp, men fikk bekreftet at det skulle avgjøres i kveld – om nødvendig med ekstraomganger og straffesparkkonkurranse.
Kampen var snart i gang igjen utenfor baren, og jeg gikk ut med håp om en avgjørelse innen 90 minutter. Andre omgang fortsatte i det hele tatt som den første hadde gjort, med mange dueller og spill som bølget frem og tilbake. Og det gikk ikke mange minuttene før gjestene var tilbake i føringen, etter at et Tom Pawleys skudd fra rundt 16 meter snek seg gjennom hele feltet og inn i bortre hjørne. Men Melksham ga ikke opp, og etter 73 minutter sørget Tom Robinson for ny utligning med sitt langskudd via stolpen og inn. Med 2-2 og klokka tikkende mot fullt tid, begynte det å se skummelt ut for min del. Begge lag satset imidlertid friskt for å få vinnermålet, og i motsetning til den skammelige forestillingen Wigan bød på dagen før, var det heldigvis denne kvelden intet å se til hverken filming eller drøying av tid. Men da dommeren omsider blåste av for ordinær tid, var det bare å belage seg på ekstraomganger. Med en ny pint i hånden kunne jeg på tv-skjermen konstatere at Reading tilsynelatende gjorde en god kamp der de holdt ManU fra livet. Men ikke før hadde jeg tenkt tanken, scoret dessverre Manchester-laget. Og skuffende nok utløste det bortimot like mye jubel i klubbhuset som målene på The Conigre hadde gjort.
Gjennom vinduet kunne jeg se ekstraomgangene bli sparket igang, og gikk heller ut og se på de. Det var tydelig at begge lagene gjerne ville avansere i grevskapscupen, for de 258 tilskuerne kunne se to lag som begge fortsatt satset for å få vinnermålet. Etter en heftig duell på midtbanen holdt det på å koke over og utarte til håndgemeng, men dommeren håndterte det greit og gjenvant raskt. Første ekstraomgang ebbet ut uten mål, og jeg gikk til baren for å raske med meg tingene mine. Idet andre ekstraomgang ble sparket igang kom jeg ut igjen, men måtte dessverre noen minutter senere ile de få hundre meterne opp til bussholdeplassen. Etter jeg forlot The Conigre hadde Shaun Percival med 118 minutter på kampuret sikret avansement for Bradford Town.
Buss 234 kom ankom holdeplassen to minutters tid etter undertegnede, og det viste seg å være samme sjåfør som tidligere. Da denne bussen ikke gikk helt tilbake til Chippenham togstasjon, ba jeg ham igjen si fra så jeg kom meg av nærmest mulig denne. Han holdt ord og pekte meg i riktig retning, og jeg tilbakela distansen til fots på drøye 10 minutter. Snart satt jeg på 23.00-toget til London, og da jeg skulle ta en nærmere kikke på programmet for kveldens kamp fant jeg ut at jeg etter alle solemerker hadde glemt det igjen i klubbhuset. Irriterende, men Mark Jeffery lovet å se hva han kunne gjøre med saken. Rundt halv ett kunne jeg stige av på London Paddington, og siden tuben ikke lenger gikk, oppsøkte jeg bussholdeplassen utenfor i Praed Street, der nattbussene til Liverpool Street skulle gå fra. Ved ankomst Liverpool Street fant jeg ikke overraskende ut at stasjonen er stengt på natten, og en McDonalds eller Burger King som skulle vært åpen var også stengt for oppussing. Vis-à-vis endte jeg i stedet opp på en døgnåpen cafe på Bishopgate, der jeg i 2-tiden på natten satt og spiste en burgermiddag! Klokka 03.00 kom Terravision sin buss til Stansted Airport og jeg betalte mine £8…og sovnet før før vi ankom holdeplassen ved Finsbury Park. Jeg våknet brått av at den utenlandske sjåføren sto ved siden av meg og ropte: «Stansted! Stansted!». Så gjensto det kun drøyt fire timer å slå ihjel på Stansted før jeg kunne få to timers søvn på flyet hjem.
Forhåpentligvis har ikke denne lille turen begrenset mulighetene for en ny tur over i påsken, så det er vel bare å krysse fingrene og spare det man kan…
Ground 102:
Melksham Town – Bradford Town 2-3 aet (1-1, 2-2)
Wiltshire Senior Cup, Quarter Final
The Conigre, 18 January 2013
0-1 Tom Pawley (6)
1-1 Matthew Sharp (17)
1-2 Shaun Percival (48)
2-2 Tom Robinson (73)
2-3 Shaun Percival (118)
Att: 258
Admission: £3
Program: £1
(Let in for free, with free program)
