Groundhopping 27.12.2012-06.01.2013 (Part 3/3)

 

Dag 9: Fredag 04.01.2013 Walsall – Portsmouth

Etter å ha blitt servert frokost kunne jeg takke for meg og hoppe i drosjebilen som var bestilt. På perrongen på Cambridge stasjon kom et kvinnemenneske bort og spurte om jeg skulle med toget til Birmingham og hvor langt jeg eventuelt  skulle. Jeg svarte bekreftende at jeg skulle med toget hele den lange veien til Birmingham, og sa meg deretter villig til å passe på at hennes gutt i 11-12 års alderen kom seg av i Stamford. Jeg spurte om han hadde vært på Stamfords Wothorpe Road, som snart kan bli en prioritert destinasjon da de skal flytte. Men han virket ikke særlig interessert i fotball, og satt seg etterhvert med snuta i en bok. Jeg fulgte hans eksempel og satt meg selv til rette med min bok fra serien som har blitt til TV-serien Game of Thrones, og i Stamford kom pjokken seg av uten problemer. Ved ankomst Birmingham New Street fant jeg frem til Ibis hotellet, men jeg hadde noen timer å slå ihjel. Som den fantasy- og Tolkien-fan jeg er, bestemte jeg meg for å ta en tur i Tolkiens fotspor. Jeg spaserte den korte turen til Birmingham Moor Street og tok toget til utkanten av Islamabad…eller var det Birmingham?? Ved Hall Green hoppet jeg av og tok fatt på en rundt 15 minutters spasertur ned til Sarehole Mill, som inspirerte Tolkien i hans barndom. Den er i dag gjort om til et museum med en tilhørende «Tolkien Trek» i området rundt, men dessverre er det kun åpent i tiden mars-oktober. Jeg var klar over dette, men ville likevel ta en kikk. Mens jeg snuste litt rundt inne på tomta der, så jeg til og med de første etniske britene jeg hadde sett siden jeg gikk av toget en halvtime før! Ikke verst…Mon tro hva Tolkien hadde ment om han hadde sett sin gamle tumleplass i dag. På veien tilbake til stasjonen vurderte jeg å stikke innom St. Andrews for å ta en nærmere kikk på hjemmebanen til Birmingham City, men jeg slo det fra meg. Dette anlegget kunne jeg få minutter senere se gjennom vinduet da toget kjørte forbi på vei inn til Birmingham Moor Street.

Halvannen å ha sått ihjel litt tid på en internettcafe, gikk jeg ned igjen til Birmingham New Street for å hoppe på toget til Bescot Stadium. Snaue 25 minutter senere gikk jeg over gangbrua fra togstasjonen over til fotballstadionet med samme navn. Jeg gikk en runde rundt anlegget før jeg avleverte £23 for en billett til borteseksjonen, og betalte ytterligere £3 for et program. Det var fortsatt rundt to timer til kampstart, men flere Portsmouth -fans hadde allerede ankommet. Det så imidlertid temmelig dødt ut, og ingen av skjenkestedene ved anlegget hadde åpnet ennå. Jeg gikk dermed de rundt 10 minuttene opp til puben The Fulbrook, som man gjerne råder bortefans å svinge utenom. Her var det imidlertid kun godt voksne stamkunder da jeg ankom, men jeg satt meg ned med en pint Strongbow og bladde litt i det flotte men ikke altfor interessante programmet. Jeg hadde for øvrig vurdert å heller dra til Plymouth denne dagen for å se Elburton Villa – Ivybridge Town, men bl.a. været i sørvest gjorde at jeg fikk betenkeligheter. Spesielt ettersom jeg ved en avlysning ikke ville ha andre alternativer i regionen. Mer fristende hadde også Newport County – Wrexham vært, men da jeg uansett skulle til Stourbridge dagen etter valgte jeg å stoppe i Birmingham denne dagen og ha base der begge dager. Nok en Strongbow ble inntatt før jeg spaserte tilbake til Bescot Stadium. Men den nye baren som averterte med at også bortefans var velkommen, ønsket nå velkommen i form av et skilt som fortalte at kun sesongkortholdere slapp inn i dag. Og hos Saddlers Club som så helt folketomt ut rett ved siden av stadionet, fikk jeg beskjed om at det kun var for medlemmer. Dermed entret jeg anlegget og fant frem til baren som nå har begynt å servere alkohol også til bortefans. Der var det stor stemning blant Pompey-fansen som tydeligvis hadde drukket tett på turen oppover. Og et av midtpunktene var selvsagt John Portsmouth Football Club Westwood – kjent som Pompey John. Han virket allerede temmelig påseilet der han sjanglet rundt og snøvlet om hvor mye han hatet Sky.

Av det magre utvalget i kjøleskapet bak disken valgte jeg meg en hittil for meg ukjent cider på plastflaske. Pompey fansen hadde allerede belaget seg på en tilværelse i League Two neste sesong, og ti poeng skal jo fortsatt trekkes fra deres nåværende poengsum. Man kan jo spørre seg hvor mange ganger man skal trekke poeng om og om igjen, men nå går det jo mot rettssak. Der skal det avgjøres hvor mye Fratton Park er verdt, i og med at Pompeys forrige eier krever et vanvittig beløp som Portsmouth’s Supporter Trust mener er totalt hinsides. Enda et argument for hvorfor klubbene ideellt sett ikke burdes eies av enkeltpersoner og private firmaer, men av klubbens supportere og lokalsamfunnet! En supporter hevdet uansett at denne rettssaken nå var utsatt, uten at jeg kan bekrefte eller avkrefte det. Jeg hadde en lengre samtale med et par andre supportere som faktisk virket like oppgitt som meg over den moderne fotballen.

Etterhvert var det tid for å ta plass på bortetribunen som nå går under navnet Sign Specialists Stand (tidligere William Sharp Stand), og vi fikk beskjed om at det var bare å ta plass der man ville. Portsmouth-fansen holdt allerede et skikkelig leven, og da spillerne rett etter kom utpå banen skrudde de opp volumet enda et hakk. Sky-kameraene var tilstede og kunne se Portsmouth starte friskt, med Paul Benson som headet like over. Men Walsall tok mer og mer over. En god Craig Westcarr fant etter en halvtime Febian Brandy med sitt innlegg, og han satt ballen i nettet bak Simon Eastwood i Pompey-målet. Pompey-fansen sang og ropte fortsatt av full hals. Og Pompey John vekslet mellom å brøle ut halvtydelige oppmuntringer til eget lag, og å komme med sjikanøse og obskøne tilrop om Sky mens han gestikulerte og veivet og banket på vinduene deler av Sky-folket tydeligvis befant seg bak. Målscorer Brandy skapte forøvrig masse trøbbel for Pompey-forsvaret med sin fart, og rett før pause doblet The Saddlers ledelsen da Eastwood måtte gi retur på en avslutning fra Brandy. Will Grigg var raskt frempå og sørget for 2-0 til pause.

Med en skuffende oppslutning på 4.038 tilskuere hadde det vært som et bibliotek på Bescot Stadium om det ikke hadde vært for Pompey-fansen, som aldri sluttet å lage en heftig atmosfære på bortetribunen. Kan hende det var derfor jeg aldri hørte mye lyd fra hjemmefolket. Pausen ble tilbragt ved baren under tribunen, med en ny flaske cider. Deler av Pompey-fansen satt tilsynelatende pris på å få pause-besøk der av Paul Hall, som tidligere har spilt for begge klubber. Det samme har Fitzroy Simpson, og sammen var de gjester ved Bescot Stadium i anledning denne kampen.

På et par TV-skjermer på veggen kunne jeg observere at andre omgang var i ferd med å bli sparket igang, men kjøpte en ny flaske cider og ble stående der sammen med en god del Pompey-fans. Med kvarteret spilt av andre omgang hadde de aller fleste imidlertid returnert til tribunen, og det samme gjorde jeg. Det første jeg så var et skudd fra Pompeys David Connolly (som jeg hørte flere rakke ned på i pausen grunnet hans fortid i Southampton), som Walsall-keeper Karl Darlow ikke gadd å slenge seg på. Men han fikk seg nok en støkk da det gikk noe nærmere mål enn forventet og faktisk sneiet stolpen. Kampen bølget nå egentlig frem og tilbake uten at jeg helt klarte engasjere meg dessverre. Det mest underholdende og imponerende var Pompey-fansen og deres innsats i form av stadig mer selvironiske sanger og rop. Westcarr var på vei gjennom for vertene, men ble stoppet av keeper Eastwood. Og på motsatt side var rollene snudd da David Connolly led samme skjebne mot keeper Darlow. Det var egentlig greit da sluttsignalet gikk, og de fleste Walsall-fans strømmet ut mens Pompey-fansen sto igjen for å applaudere Guy Whittinghams utvalgte. Pompeys manager har virkelig ikke den letteste jobben, og man kan heller ikke annet å føle med supporterne der.

Heller enn å løpe over for å rekke 21.44 toget tilbake til Birmingham, tok jeg det helt med ro og ble stående i passiar med en bortesupporter utenfor. Da ble det plutselig voldsom aktivitet og ståhei blant politiet ute på parkeringsplassen. Det viste seg at en gruppe unge Walsall-hooligans gikk til angrep på noen av de tilreisende, og politiet fikk gått imellom og ledet de i retning togstasjonen. Da jeg selv gikk over til togstasjonen kunne jeg til min irritasjon konstatere at 22.10-toget jeg hadde sjekket opp var fra Walsall; ikke fra Bescot Stadium. Og neste tog som stoppet her var 22.44. Så da ble det over 50 minutters venting på dette langt fra spennende stedet. Og selvsagt hadde jeg lagt igjen boka mi på hotellet, slik at jeg istedet tvang meg gjennom en rekke temmelig uinteressante artikler i kampprogrammet. Men det var da noe interessant der også

På toget tilbake til Birmingham New Street kunne jeg for fjerde gang på turen (også på turen til og fra Sutton Coldsfield 29/12, da det også var kamp der og det var langt travlere) igjen beskue Villa Park, som tar seg ganske godt ut når man kommer forbi med toget. Jeg hadde ikke spist stort siden frokost, så et par sandwiches ble rasket med fra en Tesco som kveldsmat før jeg trakk meg tilbake til hotellet.

 

Ground 97:
Walsall – Portsmouth 2-0
League One
Bescot Stadium, 4 January
1-0 Febian Brandy (29)
2-0 Will Grigg (40)
Att: 4,038
Admission: £23
Programme: £3

 

 

 

 

Dag 10: Lørdag 05.01.2013 Stourbridge – Leamington

Ved min retur til Birmingham kvelden før, møtte jeg på en rekke feststemte grupper på vei ut på nattelivet.  Men da jeg ganske tidlig våknet frisk og uthvilt dagen etter, var jeg glad jeg hadde motstått fristelsen. Jeg hadde avtalt å kjapt møte en bekjent fra Wolverhampton som jeg ble kjent med for noen sesonger siden da Wolves spilte bortekamp mot Blackpool romjula 2009, og Phil var del av en større gruppe Wolves-fans jeg endte opp sammen med ute på Blackpools fantasiske natteliv. Sammen med mange andre ulver skulle han ta turen til Luton, der Wolves hadde bortekamp i FA cupen. Han tok et tog tidligere enn planlagt inn til Birmingham New Street, hvor jeg traff ham utenfor puben The Shakespeare, som ligger inne på selve stasjonen ved nedgangen til togplattformene.

Noe tidlig for en Strongbow kanskje, men det ville være uhøflig å takke nei. Så med en pint gyllen nektar hver oss hadde vi en hyggelig samtale. Han fikk tatt en kikk på boka mi, der han uttrykte begeistring over at jeg hadde nevnt ham som en av bidragsyterne, før han kastet seg over Wolves-kapittelet uten å forstå stort annet enn navn på gater, puber, spillere etc. Etterhvert kom flere av hans reisefølge, som hadde planer om å ta tog til den grusomme byen Milton Keyns og reise derfra til Luton med en minibuss de hadde bestilt. Da det dro seg mot avgang for toget deres ble det ikke tid til en ny runde, så jeg tok istedet farvel med Phil og hans reisefølge, som lurte på om jeg ikke kunne ta med meg Ståle Solbakken tilbake til Norge. Lite ante de om hva som var i vente den dagen.

Mens ulveflokken satt seg på toget, gikk undertegnede opp på internetcafeen hvor jeg slo ihjel halvannen time. Jeg sendte Phil en tanke da jeg satt en liten innsats på bl.a. Luton Town-seier over Wolves til god odds, før jeg omsider valgte å sette kursen mot Stourbridge. Jeg gikk de få metrene ned til Birmingham Moor Street og satt meg på toget til Kidderminster. Etter rundt en halv time hoppet jeg av på Stourbridge Junction, der det akkurat ble tid til en røyk før den merkelige skytteltransporten inn til stasjonen Stourbridge Town ankom. Dette skal visst være den korteste såkalte branch line i hele Europa, og doningen som transporterer passasjerene de 1,3 kilometrene og tre minuttene inn til Stourbridge Town ser mest ut som en liten minibuss på skinner. Jeg gikk gjennom undergangen og inn i High Street, der jeg entret puben The Edward Rutland. Med kun en sandwich til frokost tidligere unnet jeg meg en burgermiddag med tilhørende j2o mens jeg så FA cup oppgjøret Brighton – Newcastle sparkes igang på TV med et friskt hjemmelag. Etter inntatt måltid ble j2o byttet ut med en pint Strongbow, før jeg satt kursen mot Amblecote-området og Stourbridge FCs War Memorial Athletic Ground idet man passerte 60 minutter spilt i TV-kampen.

Den flotte portalen til anlegget dukket snaue 10 minutter senere opp på min venstre hånd, og jeg betalte mine £10 for å slippe inn på det allerede temmelig travle anlegget. Program ble også handlet inn for £2, før jeg svingte innom klubbsjappa. Der kastet jeg raskt øynene på en DVD fra forrige sesongs FA cup-omkamp mot Plymouth Argyle, som sammen med et program fra samme kamp signert av manager Gary Hackett var til salgs for den nette sum av £3. Det var et kupp jeg ikke kunne motstå, og det havnet i posen sammen med et skjerf som dessverre var i bortefargene gult og grønt. Hjemmelaget skulle møte ligafavorittene Leamington, som imidlertid hadde vaklet litt den siste tiden. Men jeg forventet en tett og jevn kamp. Det var allerede mange til stede, og inne i klubbhuset førte trengselen til en temperatur som gjorde at jeg valgte først ta en runde rundt det flotte anlegget.

Klubbhuset ligger noe merkelig plassert på siden av banens kortside, mer ut mot cricketbanen som deler den nærmeste langsiden og dessverre gjør at det ikke er noen tribune på denne siden. Dette har jeg sett før, bl.a på Lye Town’s Stourbridge Road. Men i motsetning til Lye Town som kun hadde et tau mellom fotballbanen og cricketbanen, brukte man her nå «barrikader» av typen man ser ved konserter, demonstrasjoner etc. Lokale myndigheter har bestemt at her skal det være flerbruksanlegg, så dette er dessverre ikke noe å gjøre med. Men til tross for at man ser over på den fantastisk flotte cricket pavillion trekker dette ned inntrykket noe. Her var det i perioden rundt FA cup-suksessen forrige sesong satt opp en midlertidig tribune. Det samme var tilfelle bak det nærmeste målet, der det nå heller ikke er stort annet enn mulighet for å stå flatt på bakken. Her kunne en lokal helt fortelle at det tidligere sto en tribune som imidlertid ble revet etter Bradford-brannen på 80-tallet. Til tross for dette er de resterende deler av anlegget til de grader flott og sjarmerende at jeg umiddelbart ble meget begeistret. Over på den andre langsiden står hovedtribunen med det karakteristiske midtpartiet, og et spesielt og sjarmerende trekk ved denne er at man går langs en liten gangvei/sti bak den første delen for så å komme inn på det nevnte midtpartiet. Bak det bortre målet står den flotte, klassiske Shed End, hvor min tur stoppet før jeg snudde og gikk tilbake til klubbhusets bar.

En pint Strongbow ble kjøpt inn og tatt med på utsiden, der jeg kom i snakk med en meget trivelig sesongkortinnehaver. Han kom både på oppfordring og uoppfordret mer enn gjerne fortalte om klubben og fotballen i området, og kom med forskjellige spennende anekdoter og betraktninger. Jeg lyttet intenst til hans beretning fra FA cup-suksessen og ikke minst Plymouth-kampene forrige sesong.

Angående ambisjonene denne sesongen har jo Stourbridge de siste sesongene vært en gjenganger i playoff-bildet, og han mente det ikke var noen grunn til ikke å satse på opprykk. Og da gjerne gjennom playoff, siden han var enig med meg i at Leamington må være favoritt til tittelen og direkte opprykk. Med tanke på situasjonen rundt klubbens stadion og hvorvidt Conference vil godta et anlegg som deler den ene sidelinjen med en cricketklubb, mente han dette ville kunne løses ved å sette opp midlertidige tribuner slik man gjøre under forrige sesongs stor FA cupkamper, og spille de 6-7 første kampene på bortebane slik at man lot cricketsesongen avslutte før man spilte hjemmekamper.

Han  bød meg på en ny pint Strongbow før jeg ble med over på Shed End der vi ventet på at kampen skulle starte. Han ventet som meg en tett kamp, og spådde 1-1. Det hadde vært mye snakk om Stefan Moore før kampen, etter at han scoret hattrick i sin debut for Leamington. Men det var hjemmelaget som tok kontroll fra start, med en glimrende Sean Evans som tidlig skapte hodebry for gjestene. Og det var det tidligere Manchester United talentet som hadde den første store sjansen, da kun en flott redning fra Brakes-keeper Niall Cooper (ifølge min kompanjong på tribunen den fjerde keeperen Leamington benyttet i dette som var sesongens fjerde kamp mot Stourbridge!) hindret tidlig hjemmeledelse. Og etter en volley fra Leamingtons Matt Dodd som hjemme-keeper Lewis Solly måtte slenge seg så lang han var for å redde, var det det duket for Stourbridge-show. Evans trakk seg fri på venstre kant, og hans innlegg ble ekspedert i mål på volley av Jordan Fitzpatrick. 1-0 etter 12 minutter. Åtte minutter senere doblet hjemmelaget ledelsen da Leamington-kaptein Jamie Hoods forsøk på heading tilbake til egen keeper ble snappet opp av en glimrende Ben Billingham, som rundet keeper og satt inn 2-0. Ti minutter før pause måtte gjestenes keeper gi retur på et skudd fra Drew Canavan, og Sean Evans kunne pirke inn 3-0 etter litt mølje i fem-meteren.

Det var nærmest surrealistisk å se Stourbridge rundspille ligafavoritten til de grader, og Ben Billingham kunne scoret sitt andre og lagets fjerde da han headet i tverrliggeren. Et par minutter på overtid i første omgang kom hjemmekeeper Solly på halvdistanse, og nykommer Stefan Moore kunne lobbe over ham til 1-3 etter å ha blitt spilt frem av navnebror Lee Moore. Altså 3-1 til pause, men det kunne faktisk like gjerne stått 6-0, og hjemmelaget skulle muligens også hatt et straffespark.

Etter å ha spandert en pint på min lokale venn stilte vi oss på den mer nøkterne «ståplassen» bak den nærmeste målet. Leamington-folket hadde håp om at det sene målet rett før pause ville gi The Brakes en vitamininnsprøytning før andre omgang. Men det var igjen Stourbridge som fortsatte som de hadde gjort i første omgang. Et susende skudd fra Canavan ble reddet flott av Cooper, mens Billingham brant en kjempesjanse ved å skyte utenfor alene med keeper. Hjemmelaget ble nesten straffet for missene, men en heading fra gjestenes kaptein Hood ble på vanvittig vis reddet av Solly. Og da Billingham omsider satt inn 4-1 etter å ha blitt spilt gjennom, var det nok spikeren i kista med kvarteret igjen. Frustrerte Leamington-spillere protesterte vilt og mente det var en soleklar offside, men uansett offside eller ikke er det ikke til å komme utenom at Leamingtons forsvarsspill store deler av kampen var direkte sjokkerende. Men Stourbridge var da også meget gode, og leverte en fantastisk forestilling de færreste hadde drømt om.

Gjestene virket nå fullstendig resignert, og Luke Benbow satt etter 80 minutter kronen på verket med 5-1 etter mer håpløst forsvarsspill og en flott avslutning. Helt på tampen kunne det til og med stått 6-1 etter at Leon Broadhurst traff aluminiumen med en heading. Men da dommeren blåste av med 5-1 som sluttresultat, var det til stående applaus fra hjemmefans og nøytrale blant de 667 fremmøtte betalende. Både jeg og min kompanjong hadde tippet enda høyere tall og sesongbeste (som hittil er 743 mot St. Neots), men uansett slett ikke ille.

Tilbake på plass utenfor klubbhuset ble det med en pint før min lokale venn måtte trekke seg tilbake, mens jeg trakk inn i klubbhuset for å ta en kikk på interessante bilder og memorabilia på veggene. Og etterhvert kom jeg i prat med en person fra klubbledelsen som insisterte på å introdusere meg for formann Andy Pountney, som tilsynelatende nektet å tro at jeg kom fra Norge og igjen ville introdusere meg for manager Gary Hackett og en rekke andre. Det var en meget trivelig gjeng, og Pountney virket ikke av typen som spyttet i glasset.

Jeg ble værende der mye lengre enn planlagt, og ble invitert med da denne gjengen hadde tenkt seg videre ut på byen. Jeg ante ikke hvor vi kjørte, men fant ut at bestemmelsesstedet var puben The Mitre, som jeg hadde passert på vei til kampen. Der ble jeg overrakt en Ulster-pin av mannen som tidligere hadde betjent meg i klubbsjappa; Jim McComish. Mannen som ble kalt Ulster Jim viste seg å være en staut lojalist, og vi kom godt overens slik jeg også gjorde meg Pountney, Hackett og de andre.

Minnene fra kvelden der i Stourbridge blir mer og mer tåkete jo lenger ut på kvelden vi kom, men jeg husker at formann Pountney på spørsmål om stadion-situasjonen hevde at det om det blir behov for det ikke er helt uaktuelt å bygge nytt stadion. Men på dette tidspunkt var både jeg og Pountney temmelig påseilet, så jeg ville ikke legge stort i det utsagnet.

Jeg måtte etterhvert begynne å kikke på når siste tog tilbake fra Stourbridge Town hadde avgang, da jeg jo dessverre måtte forlate det lystige laget og komme meg inn til Birmingham. Jeg fikk ikke lov til å dra før Pountney hadde kjøpt en siste pint til meg, samt fått meg til å love å komme tilbake . Og han beordret Ulster Jim til å følge meg ned til togstasjonen for å sørge for at jeg fant frem.

Like etter 22.30 tok jeg den lille turen ut til Stourbridge Junction og byttet til tog inn til Birmingham Moor Street, og falt for fristelsen til å legge fra meg posen på hotellet og besøke nattklubben Reflex et steinkast unna. Der ble en time eller to tilbragt, før jeg fikk kjøpt meg noe nattmat i en burgersjappe og trakk meg tilbake mens festen fortsatt var i full sving på Reflex.

 

Ground 98:
Stourbridge – Leamington 5-1 (3-1)
Southern League Premier Division
War Memorial Athletic Ground, 5 January
1-0 Jordan Fitzpatrick (12)
2-0 Ben Billingham (20)
3-0 Sean Evans (35)
3-1 Stefan Moore (45)
4-1 Ben Billingham (75)
5-1 Luke Benbow (80)
Att: 667
Admission: £10
Programme: £2

 

Dag 11: Søndag 06.01.2013 Hjemreise
Det var tid for hjemreise, selv om jeg aldri så gjerne skulle blitt lenger. Så etter å ha gått til innkjøp av Non League Paper og Football League Paper, satt jeg meg på toget ned til London Euston. Fordypet i Non League Papers kampreferater og tabeller gikk turen raskt, og selv tube-reisen fra Euston Square til Paddington var overraskende behagelig. Etter at Heathrow Express-toget hadde droppet meg på Heathrow fikk jeg sjekket inn og inntatt en bedre middag på flyplasspuben The Bridge, der British beef and Suffolk ale pie ble skylt ned med et par flasker j2o. Denne gangen var flyet hjem i hvert fall i rute, til tross for forsinkelser inn til Heathrow. Og vel hjemme i Norge rakk jeg 22.10 bussen fra Gardermoen med god margin, slik at min mor kunne plukke meg opp på Korsegården. Og sannelig hadde hun ikke med seg noe mat til meg, siden hun visste jeg kom hjem til tomt kjøleskap. Mødre er sannelig omtenksomme!
Alt i alt en flott tur, der besøket i Stourbridge uten tvil blir stående som høydepunktet. Den største nedturen var de avlyste kampene, og da spesielt kampen på Worcester Citys fantastiske St. George’s Lane. Jeg hadde allerede før jeg var hjemme i Norge begynt å vurdere mulighetene for en retur for å få med denne før den forsvinner for godt etter sesongen, og har nå begynt å se på konkrete planer ved to forskjellige anledninger: En langhelg i februar kombinert med en mulig konsert i London. Og en påsketur der jeg ser muligheter for å få med både Worcester City, Clapton, og en arrangert groundhop i NCEL.
Fingers crossed!

 

 



0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg