Dag 1: Torsdag 27.12.2012 Cleethorpes Town – Grimsby Borough
I lengre tid hadde jeg planlagt den etterhvert årlige turen over til England i romjuls/nyttårs-perioden, og etter møysommelig gjennomgang av terminlister og uttallige vurderinger (og ikke minst etter å ha avventet omberammet kamptidspunkt for flere kamper) falt omsider brikkene på plass i et puslespill jeg måtte si meg nokså tilfreds med. Min store bekymring var nå det våte været i England, som hadde ført til avlysninger av bortimot alt som var av kamper i hele landet over de siste par rundene før min avreise.
Min mor tilbød seg å kjøre meg opp til flybussens holdeplass på Korsgården på E6, og hentet meg klokka 04.15 tidlig på morgenen. Snaue to timers søvn ble det på flyet til Manchester, før jeg etterhvert unnet meg litt mer søvn på toget derfra mot Cleethorpes. En gammel kjenning fra den gamle engelske Oslo-puben Belfry skulle tilbringe jula med famile hjemme i Grimsby, og hadde tatt kontakt da han så min reiseplan. Nå hadde han imidlertid måttet melde pass grunnet familiære forpliktelser. Jeg ba ham ta kontakt dersom det skulle bli forandring i planene eller han bare følte for en pint eller to. Og idet jeg var i ferd med å hoppe av toget på stasjonen Grimsby Town, fikk jeg tekstmelding om at han var på vei til The County Hotel der jeg hadde booket rom for natten. Det er en pub med hotellvirksomhet i andre etasje, beliggende rett ved stasjonen. Og jeg hadde ikke før tatt min første slurk av pinten med Strongbow før Mark kom inn døra. En pint senere fikk jeg omsider surret meg til å sjekke inn og slenge fra meg bagasjen på mitt rom for natten.
Dette ble fulgt opp med pints i en eller to andre sentrums-puber, før turen gikk til stasjonens nærmeste nabo – Wetherspoons-puben Yarborough Hotel, for å få litt vomfyll før kamp. Torsdag er Curry Club på Wetherspoons og jeg benyttet anledningen til å prøve deres nye rett; “The Flaming Dragon Curry”. Mark hadde nå bestemt seg for å bli med på kamp, og hadde likevel fått klarsignal til dette av kona. Dermed hoppet vi inn i en taxi og beordret drosjekusken i retning av «The Bradley pitches», som det heter på folkemunne.
The Bradley Football Development Centre, Bradley Community Stadium, Grimsby Community Stadium…kjært barn har mange navn. Det er uansett den tredje sesongen Grimsby Borough spiller på sitt nye stadion (etter å ha spilt sine hjemmekamper hos Brigg Town de tre sesongene før det), men ved mitt besøk var de offisielt bortelag på eget stadion! Det var nemlig duket for lokalderby mot Cleethorpes Town, som før denne sesongen flyttet inn som likestilt leietaker på Bradley Community Stadium. Etter at denne banedelingen var et faktum har den angivelig blitt en quiz-favoritt, da man nå har Grimsby Town som spiller i Cleethorpes mens Cleethorpes Town spiller i Grimsby.
Vi betalte £3 hver for inngang og ytterligere £1 for et program. Det var dessverre såpass mørkt at det var vanskelig å få tatt noen tilfredsstillende bilder av anlegget med min mobiltelefon, og vi fant i stedet raskt frem til klubbhusets bar. Jeg kan dog fortelle at jeg umiddelbart fikk assosiasjoner til Runcorn Linnets hva anlegget gjelder, selv om fasilitene for publikum var langt bedre her i Grimsby. De benyttet vi oss av ved å ta den siste oppladningen i baren.
Begge klubbene er unge klubber. Cleethorpes Town ble under navnet Lincolnshire Soccer School (hvorfor skal også briter på død og liv begynne bruke den grusomme betegnelsen soccer??) stiftet i 1998 av den gamle spilleren Tommy Watson, med fortid i bådd Grimsby Town og Hull City. Forrige sesong vant de Lincolnshire League, som ikke er offiselt «medlem» av den engelske fotballpyramiden og dermed ikke noen feeder-liga i den forstand. Likevel har lag derfra i de seneste år tatt turen opp i ligaer som United Counties League og Central Midlands League. Og etter ligatittelen forrige sesong, fikk de innvilget sin søknad om opptak til Northern Counties East League, der de tok plass i Division One.
Enda yngre er faktisk Grimsby Borough, som så sent sm i 2003 ble stiftet av 7 karer som møttes på en pub i Louth. Til tross for en middelmådig sesong i Central Midlands League ble de i 2008 invitert til å ta plass i Northern Counties East League, og de har således lenger fartstid i denne ligaen enn Cleethorpes Town. Men det er likevel sistnevnte som ligger klart best an, ved å ha blandet seg inn i den absolutte tetstriden i sin debutsesong i NCEL. På spørsmål om klubbens ambisjoner kunne en person som viste seg å være Cleethorpes Towns formann (og en overraskende ung sådan) fortelle at de eventuelt vil ta seg oppover i systemet så høyt de kan. Ellers håpet man at det ville kunne utvikle seg til å bli en skikkelig rivalisering melllom Cleethorpes Town og Grimsby Borough. Det omvendte oppgjøret tidligere i sesongen ble vunnet 2-0 av Cleethorpes Town foran 463 tilskuere, mens 320 tilskuere så det samme laget vinne 3-2 i Lincolnshire Senior Trophy i oktober.
Det nærmet seg avspark, og vi tok plass på langsiden, på høyde med den ene 16-meteren. 373 betalende tilskuere så en frisk start, der ingen av lagene la noe imellom i taklingene. Men da Borough-keeper Liam Higton felte en Town-spiller på vei gjennom resulterte det i straffespark til dagens hjemmelag. Tim Lowe sendte keeperen motsatt vei, og Cleethorpes-laget ledet 1-0 etter 24 minutter. Fem minutter senere var det klabb og babb foran Borough-målet, og ballen havnet hos Marc Cooper som doblet ledelsen. Rett før pause fikk imidlertid «The Wilderness Boys» sin redusering. En kort corner ga for en gangs skyld uttelling da ex-Grimsby Town spiller Andy Taylor kombinerte med Josh Fuller, og sistnevnte skjøt i mål nede i nærmeste hjørne.
Pausen ble brukt til å foreta en ny prøvesmaking av Strongbows pærevariant, og dette førte til at vi ikke fikk det med oss da Steve Davis headet inn et frispark og sørget for 2-2 med kun et par minutter spilt av andre omgang. Men vi fikk da hvertfall delvis med oss jubelscenene idet vi kom ut igjen. Men var det ikke Cleethorpes Town som jublet?? Joda, de hadde gjenintatt ledelsen med 3-2 direkte fra avspark, med Jack Debnam målscorer mot gamle lagkamerater. Sånn kan det gå når man henger igjen i baren.. Det begynte nå å bli temmelig ampert, og etter en episode med knuffing ble Town redusert til 10 menn da Tim Lowe fikk to gule i løpet av få sekunder. Det første for å ha dyttet motspilleren (som også så gult), og det andre for deretter å skjelle ut dommeren etter noter. Det varte imidlertid ikke lenge før dette ble jevnet ut da også Borough-kaptein Shaun Baker fikk sitt andre gule. Med kun et par minutter igjen ble Borough igjen straffet av en tidligere lagkamerat da Jack Richardson satt inn 4-2. Og da Borough satset hodeløst fremover var det utrolig nok den tredje eks-Borough spilleren for dagen som scoret da Clee kontret, og Lee McFarland scoret alene med keeper. 5-2 og game over.
Kort etter gikk sluttsignalet, og Mark stakk umiddelbart avgårde til et fruentimmer som tydeligvis hadde begynt etterlyse ham via sms. Jeg valgte heller å ta plass ved baren, der spillere og lagledere etterhvert gjorde oss selskap. Det var tydelig at dette var et lokalderby utenom det vanlige, der selv spillerne fra de to lagene mikset som om de skulle være en stor kompisgjeng. Noen av de kunne fortelle om nivåforskjellen på Lincolnshire League og NCEL Division One, og om steget opp mente de forskjellen først og fremst er et større tempo.
Lokalet begynte omsider å tømmes, og jeg bestilte en taxi tilbake til hotellet hvor jeg tok en siste pint før jeg tok kvelden.
Ground 92:
Cleethorpes Town – Grimsby Borough 5-2 (2-1)
Northern Counties East League Division One
Bradley Community Stadium, 27 December 2012
1-0 Tim Lowe (pen, 24)
2-0 Marc Cooper (29)
2-1 Josh Fuller (44)
2-2 Steve Davies (48)
3-2 Jack Debnam (50)
4-2 Jack Richardson (87)
5-2 Lee McFarland (90)
Att: 373
Admission: £3
Programme: £1
Dag 2: Fredag 28.12.2012 Fotballfri i Portishead
Jeg våknet noe uggen, men etter en dusj var jeg raskt frisk og rask. Innkjøpt frokost ble inntatt på toget, og etter togbytte i Doncaster og Birmingham New Street, ankom jeg omsider Bristol Temple Meads etter snaue fire og en halv times togreise. Ved et par tidligere anledninger har jeg planlagt besøk i Bristol for å se Bristol City med min kompis Steve, men avlysninger etc har sørget for at dette har utgått. Derfor tenkte jeg benytte denne dagen med fotballfri til å besøke Steve i Portishead, der han bor. Han hadde fått sin far til å kjøre inn til Bristol for å plukke meg opp på stasjonen. Og Steve sto allerede der og ventet ved billettbarrierene da jeg kom av toget.
Turen gikk til Portishead, der vi snart la ut på en pub-til-pub-runde. Og da vi fant ut at puben The Plough hadde Skrewdriver på jukeboxen var det jo bare nødt til å bli en bra kveld. Det ble noe senere enn planlagt, og da jeg tok kvelden på Steve’s sofa i 03.30 tiden var jeg noe bekymret for min relativt tidlige avreise dagen etter.
Dag 3: Lørdag 29.12.2012 Sutton Coldfield Town – Kidsgrove Athletic
Til tross for en heftig kveld på byen i Portishead kvelden før, var formen overraskende bra da jeg våknet. Steve’s far tilbød seg å kjøre meg inn til Bristol Temple Meads slik at jeg kunne rekke 11.00 toget. Han kom for å plukke oss opp allerede før klokka 10, og kjørte en liten omvei for å vise frem Bristol-attraksjonene Clifton Suspension Bridge og skuta SS Great Britain. Etter å ha gitt Steve’s far £10 og tatt avskjed med de to, satt jeg meg på toget til Worcester med frokost fra WHSmith. På dagens meny sto oppgjøret Worcester City – Gainsborough Trinity i Conference North. Stadion-messig var besøket på fantastiske St. George’s Lane ment å bli turens høydepunkt, da dette er Worcester Citys siste sesong der før bulldozerne kommer. Rob er min eldste kompis fra Reading, men bor nå i Worcester, og han hadde vist interesse for å bli med på dagens kamp. Men jeg hadde ikke før satt meg ned på toget før jeg fikk melding fra Rob, som kunne fortelle at han hadde våknet opp til stiv kuling og øsende regn, og at kampen var avlyst. Det var meldingen jeg fryktet mest av alt denne dagen, og en telefon til Worcester City bekreftet dette. Heldigvis hadde jeg forberedt meg godt ved å lage en liste over alternative kamper med hjemmelagenes telefonnumre, men den ene etter den andre kunne opplyse om det samme: «Sorry, game is OFF. Waterlogged pitch!». Blant de som ble kontaktet var Redditch United, Alvechurch, Solihull Moors, Stourbridge og Stourport Swifts. I verste fall kunne jeg alltids tatt turen for å se Aston Villa eller Wolverhampton Wanderers, men først hadde jeg et siste ess i ermet. Noen vil kanskje vite at Sutton Coldfield Town spiller på et såkalt 3G-underlag – et tredjegenerasjons kunstgress. Dette blir faktisk mer og mer vanlig blant klubber lenger ned i non league systemet, og underlaget tåler regn langt bedre enn naturgress. Jeg hadde også lagt merke til at mens alle divisjonens øvrige kamper måtte avlyses uka før, hadde kampen på Coles Lane blitt spilt. Så jeg hadde forhåpninger om at også kampen i dag skulle kunne spilles. Og ganske riktig, på telefon til klubben ble jeg opplyst om at joda, her vil det bli spilt kamp. Jeg hadde imidlertid reservert hotell i Worcester uten avbestillingsmuligheter, og måtte innom der med bagasjen. Etter togbytte i Cheltenham Spa ankom jeg Worcester Foregate Street og kunne spasere den ikke altfor lange veien ned til Severn View Hotel, som også virket å ha pubdrift i førsteetasje som hovedgesjeft. En surrete utlending med snodig aksent fikk omsider innlosjert meg og vist meg bakdøra til bruk ved sen hjemkomst. Der de hadde lagt ut barrikade av sandsekker med tanke på den faretruende høye vannstanden i elven Severn rett på andre siden av veien.
Snart var jeg i rask gange tilbake mot Worcester Foregate Street, der jeg satt meg på toget til Birmingham. På stasjonen University skiftet jeg til toget mot Foar Oaks, og steg av på nest siste stopp; nemlig Sutton Coldfield. Med tre kvarter til kampstart og regn i lufta valgte jeg etter en kjapp røykepause å benytte meg av den eneste taxien som sto der. Taxisjåføren kunne fortelle at eieren av taxiselskapet og broren hans begge spilte fotball. De pleide begge å spille for Aston Villa, hevdet han. Jeg fikk bekreftet min mistanke da han på spørsmål fortalte at det var snakk om Stefan Moore. Han virket noe overrasket da jeg fortalte at han for tiden var storscorer på non-leagues step 3. Tilfeldigvis leste jeg dagen etter i Non League Paper at Stefan Moore hadde forlatt St. Neots Town.
Vel fremme kjørte vi rett inn på anlegget, forbi vaktene som slapp oss forbi, og inn på parkeringsplassen foran klubbhuset bak det ene målet. Der hoppet jeg ut og inntok klubbhusets bar, og en representant for klubben kunne fortelle at de riktignok hadde noen skjerf på lager et eller annet sted på anlegget. Men de hadde blitt forlagt under en opprydding/flytting for ikke lenge siden og ikke kommet til rette igjen foreløpig. Jeg gjorde kål på min cider og gikk for å slå kloa i et program. Ærlig som jeg er gjorde jeg samtidig den kombinerte vakta/programselgeren oppmerksom på at jeg ikke hadde betalt mine inngangspenger. Han fikk £7 for entre samt £1.50 for et program.
Hjemmelaget med det flotte kallenavnet The Royals hadde 4 strake seire i Northern Premier League Division One South, og med 6-1-1 på de 8 siste kampene var de favoritter mot et Kidsgrove Athletic som hadde slitt i ligaen så langt.
En runde rundt anlegget ble foretatt, og det ble til og med tid til enda en kjapp Strongbow før avspark. Jeg tok plass på ståtribunen bak det bortre målet, og prøvde å unngå lekkasjene der det dryppet vann. Her hadde jeg selskap av en gruppe som åpenbart var den harde kjernen av hjemmesupporterne, og som benyttet den åpenbart avslappede holdningen på Coles Lane til å nyte en pose medbragt polsk boksøl. Coles Lane domineres noe av den litt snodige hovedtribunen på den ene langsiden. Den er opphøyd fra bakken og entres originalt nok via en trapp ved å gå inn en dør på den ene siden! Og den ser ganske høy ut i forhold til resten av proporsjonene.
Sutton gikk ut på en måte som tydet på at de hadde til hensikt å opprettholde sin gode resultatrekke, og tidlig hadde de to muligheter. Grove-keeper David Dyson reddet flott Luke Chapmans skudd, før sistnevnte skjøt like utenfor på volley etter at ballen hadde blitt headet ned til ham. Det var ingen overraskelse da Mark Danks skar inn i feltet, plasserte ballen i det bortre hjørnet og ga hjemmelaget ledelsen 1-0 etter 17 minutter. Men gjestene fra Staffordshire har også målfarlige folk, og to av disse var involvert da de utlignet etter 34 minutter. Målsniken Liam Shotton avanserte til dødlinja og fant makker Andrew Kinsey som kunne bredside inn 1-1. Kun fire minutter senere hadde Kidsgrove snudd kampen, og igjen var det Kinsey. Han fikk avansere med ballen uten inngripen fra de ryggende Sutton-forsvarerne, og takket ved å sende i vei et skudd som snek seg forbi Lee Evans i Royals-målet.Vertene var nå på gyngende grunn, og var kanskje fornøyd med at det «kun» sto 1-2 til pause..?
Pause-pinten ble inntatt i samtale med en av de lokale, som kunne fortelle at divisjonskollega Romulus (som er leietakere på Coles Lane) hører også de hjemme i Sutton Coldfield. De startet opprinnelig som et Sunday league lag, men hadde raskt slik fremgang etter bytte til dn «vanlige» pyramiden at de trengte et nytt sted, mer passende sted å spille sine kamper. Plakater på Coles Lane kunne for øvrig fortelle at neste kamp der var nettopp Romulus – Sutton Coldfield Town. Jeg var interessert i å høre mer om deres «3G pitch», som vedkommende ytret tilfredshet med. Dette begrunnet han ikke bare med at den takler det bedre når værgudene slår seg vrange, men også med at det visstnok skal være gunstig økonomisk for klubben (noe som for øvrig ble understreket av Stuart Hammond’s spalte i Non League Paper dagen etter denne kampen). Baksiden av medaljen er selvsagt at man slik ståa er i nåværende stund ikke ikke vil kunne nå høyere opp enn non-leagues step 3 med et slikt banedekke. Og når du befinner seg i playoff-sjiktet kan de jo som de sa ikke gjøre annet enn å satse på opprykk til nettop step 3. Som et apropos kan det nevnes at Sutton United har tatt kontakt med Maidstone United for å høre deres erfaringer, for så å skrive til de andre Conference-klubbene for å søke støtte til å få klarsignal for 3G og 4G-dekke også på step 2. Som den konservative personen jeg er, er jeg i utgangspunktet noe tvilende til dette. Men samtidig må det innrømmes at det er tydelig at de nye kunstgress-dekkene blir bedre og bedre, og jeg har nå sett med egne øyne sett hvordan de takler været bedre. Nettopp dette har selvsagt vært tema i fotballkretser i England de siste par ukene etter alle avlysningene som tross alt også koster klubbene penger (Stuart Hammond anslår at Sutton United tapte £5.000 på å få sine to hjemmekamper avlyst i juleperioden).
Jeg tok plass på ståtribunen på den ene langsiden, på høyde med 16-meteren. Et voldsomt skybrudd og heftige tordenskrall møtte spillerne da de kom ut, og det var Kidsgrove som fortsatte der de slapp. Det var kun spilt 6 minutter av omgangen da en defensiv feil ga Daniel Skelton muligheten til å skyte upresset fra 16 meter, og keeper Evans måtte igjen kapitulere. Med 1-3 begynte nok den harde kjerne å ane det første hjemmetapet siden midten av Oktober, der de nå sto under sine paraplyer bak det ene målet. Men manager Neil Tooth la om til tre bak og satt inn Jamie Sheldon, og kun fem minutter etter Kidsgrove-målet scoret Sheldon med sitt første spark på ballen, da hans skudd skrudde forbi en gruppe spillere inn i bortre hjørne. Game on! Og nå hadde det også sluttet å regne igjen. Hjemmelaget virket nå mer inspirerte og kom mer med igjen, og med 20 minutter igjen landet et langt innkast hos Mark Danks som satt inn sitt andre for dagen og utlignet til 3-3. En skikkelig snuoperasjon var et faktum da Luke Chapman satt inn vinnermålet med en kjempescoring etter 81 minutter. Et langskudd fra bortimot 30 meter som keeper Dyson såvidt fikk fingertuppene på før det snek seg inn helt oppe i krysset, og som fikk majoriteten av de 170 betalende tilskuerne til å juble av begeistring. Og noen av de som av en eller annen grunn valgte å se fra sine biler bak målet la seg på hornet og tutet vilt!
Bittert for gjestene, men hjemmelaget viste fighting spirit. Og manager Neil Tooths og hans assistent Ross Thorpe gjorde nok et sjakktrekk da de la om taktikken på stillingen 1-3. Sluttsignalet gikk, og med 4-3 beholdt Sutton Coldfield sin fine form. Det ble med en eller to post-match pints for min del før jeg ringte og bestilte taxi tilbake til stasjonen. Nytt togbytte på University bragte meg tilbake til Worcester, der jeg på veien hadde avtalt å møte Rob på puben The Postal Order. Jeg skulle akkurat til å bestille meg en middag da han kom inn, og vi ble værende der noen timer. Omsider valgte jeg å sette kursen tilbake til hotellet, mens han forsvant ut på byen i Worcester sentrum. Jeg rakk til og med å få med meg Readings seier mot West Ham på Match Of The Day før jeg så Football League Show og tok kvelden.
Ground 93:
Sutton Coldfield Town – Kidsgrove Athletic 4-3 (1-2)
Northern Premier League Division One South
Coles Lane, 29 December 2012
1-0 Mark Danks (17)
1-1 Andrew Kinsey (34)
1-2 Andrew Kinsey (38)
1-3 Daniel Skelton (51)
2-3 Jamie Sheldon (56)
3-3 Mark Danks (70)
4-3 Luke Chapman (81)
Att: 170
Admission: £7
Program: £1,50
Dag 4: Søndag 30.12.2012 Fotballfri i Reading
Jeg hadde fortsatt ikke bestemt meg for planene denne dagen. I utgangspunktet hadde jeg faktisk grunnet et meget begrenset kamputvalg faktisk vurdert å dra opp til Liverpool for å se Everton – Chelsea. Men den ble uansett utsolgt mens jeg ventet i håp om langt mer interessante kamper. Det var en dum dag i den forstand at den var inneklemt mellom en lørdag (med full fotballrunde) og nyttårsaften, og dermed var det få som var villige til å ta en tur ut på byen. Mens jeg spiste frokost på Postal Order, bestemte jeg meg uansett for å dra til Reading, hvor jeg booket rom på Great Expectations. Men for første gang på flere år skulle jeg ikke feire nyttårsaften der…
Dag 5: Mandag 31.12.2012 Fotballfri og nyttårsaften i Bristol
…det skulle jeg nemlig gjøre i Bristol, hos et kvinnelig bekjentskap jeg ble kjent med noen måneder i forveien. Ikke minst var dette hensiktsmessig med tanke på at jeg dagen etter hadde planlagt a se hele tre kamper ikke langt fra Bristol. Hun hentet meg på Bristol Temple Meads og kjørte meg hjem til hennes leilighet i Kingswood-området av Bristol. Etter en relativt lang og bakkete spasertur til en lokal pub (og ditto tilbake etter pubmåltid og forfriskninger), fikk jeg sjekket internett etter nytt om morgendagens kamper. Jeg var ganske pessimistisk da det igjen visstnok hadde regnet hele dagen i Bristol frem til det sluttet ved min ankomst ved 15-tiden. En telefon til Weston-Super-Mare kunne røpe at de skulle ha inspeksjon av banen tidlig dagen etter, men at dagens regn hadde ødelagt alt det gode arbeidet de hadde gjort, og at de nå var veldig usikre. Hos de andre var det ingen info på nett og ingen som tok telefonen. Derfor lot jeg fotball være fotball og ble med min venninne til en fest hun var blitt invitert til på kort varsel tidligere på dagen. Og verten som jobbet med å organisere profesjonelle fyrverkerioppskytninger leverte et skikkelig show i sin bakhage før vi gikk den meget lange veien tilbake, og det var med håp om sol og tørt vær jeg la meg i 3-tiden.
