Tirsdag 02.10.2012: Scarborough Athletic v Parkgate
Jeg våknet av vekkerklokken, og rakk en kjapp dusj før jeg forlot Forest Gate Hotel i det nordøstlige London. Jeg hadde blinket meg ut 09.30-toget nordover fra Kings Cross, noe som betød at jeg ifølge London Journey Planner-appen burde ha Overground-toget fra Wanstead Park klokka 08.23. Men da jeg igjen byttet til Victoria Line på Blackhourse Road ble det raskt klart at ikke alt var som det skulle. Det ble over høyttalerne opplyst om store forsinkelser, og informasjonstavlene forandret endelig destinasjon på togene fra Brixton til Victoria. Så ble vi fortalt at dette skyldtes en person som hadde havnet under et av togene helt nede i det ikke så trivelige Brixton. Dette førte til en marerittaktig tur som sild i tønne på en bane som til slutt – etter mange og lange pauser både på og mellom hver stasjon – brukte rundt 50 minutter på å frakte meg de 5 stasjonene til Kings Cross/St. Pancras. Toget var for lengst gått uten at det var noen krise for min del, og etter å ha kjøpt inn en frokost bestående av smørbrød og juice satt jeg meg omsider på 10.30-toget. Etter rett i overkant av to timer var jeg tilbake i York, der jeg akkurat rakk å ta en kjapp røykepause før jeg fikk kastet meg på toget til Scarborough. Klokka 13.30 steg jeg av toget i Scarborough, og kunne spasere ned til mitt hotell for natten.
Golden Last Scarborough påberoper seg å være Englands første lojalistiske pub, og etter korrespondanse på Facebook der jeg har de på min venneliste, fikk jeg reservert et rom til £25. Innehaveren er en utflyttet skotte fra Glasgow som tydeligvis er primus motor i den lokale Oransjeordenen, som skal være Englands største. Han er av alle ting gift med en kvinne fra Bergen, som på norsk ga tilbakemelding om at et rom ble holdt av til meg. Etter en kort tur gjennom den koselige gågata så jeg snart puben foran meg, med både nord-irske, engelske og norske flagg utenfor. Et par lokale var allerede på plass, og jeg fikk sjekket inn og ble vist opp til rommet. Etter å ha satt fra meg bagasjen og innlosjert meg, tok jeg turen ned igjen i puben og fikk bestilt meg en Strongbow.
Etter to slike begynte sulten igjen å gnage, og en stor porsjon fish n chips ble kjøpt rett ved siden av og inntatt i pubens lokaler. «Well dressed, young man!» sa plutselig en stemme på erke-skotsk dialekt. Da jeg kikket opp, viste det seg å være innehaveren Ian som tydeligvis likte min Rangers vindjakke og ikke minst trøye med et anti-Celtic motiv. Jeg spiste opp og slo av en lengre prat med Ian, og da han etter hvert forsto at jeg var identisk med nordmannen som hadde booket rom, ringte han opp sin hustru Liv med beskjed om at hun måtte komme ned og hilse på en viking fra hjemlige trakter. Liv viste seg i likhet med både Ian og flere av stamkundene å være et trivelig bekjentskap, og hun insisterte på at min neste pint var på huset. I hyggelig selskap ble det nok litt for mange pints i forhold til at jeg skulle på kamp senere, men stemningen var god. Og jukeboksen var proppet med lojalistisk musikk – av alle ting i tillegg til norsk musikk av typen Jahn Teigen, Knutsen & Ludvigsen, Åge Aleksandersen etc!!
Det var nesten synd at jeg etter hvert måtte bryte opp for å sette kursen mot kamp. Scarborough Athletic spiller jo som de fleste kanskje vet sine kamper i Bridlington, og under forberedelser til turen hadde jeg registrert at siste toget tilbake fra Bridlington gikk så tidlig som 20.11. Altså ikke veldig passende for en kveldskamp med avspark 19.45. Jeg hadde derfor tatt kontakt med formann Dave Holland, som jeg møtte under Scarborough-lagets besøk hos Eastwood Town i pre-season. Han og andre i styret kunne fortelle at en supporterbuss plukket opp klokka halv sju utenfor Scarborough stasjon og kjørte tilbake etter kamp, og i tillegg hadde jeg blitt tilbudt skyss av flere personer i klubbledelsen. Jeg bestemte meg imidlertid for å satse på denne bussen, og gikk tilbake til stasjonen i god tid. Etter ti minutters venting kom omsider dobbeldekker-bussen rundt hjørnet, og jeg betalte mine £2 for transport tur/retur. Turen viste seg å ta lengre tid en ventet – drøye tre kvarter – der den kjørte en melkerute rundt i området for å plukke opp folk. Tidlig på turen passerte vi imidlertid Scarboroughs gamle stadion McCain Stadium (eller Seamer Road, om man som undertegnede foretrekker dette navnet), der det i mørket så ut som om porten var det eneste synlige bevis på dette. Jeg snakket litt med personen ved siden av meg, og som ventet mente han at det denne sesongen dreier seg nesten utelukkende om opprykk for klubben. Han forventet tøffest kamp av Bridlington Town, som de deler bane med. I tillegg var han litt usikker på tabelledende Worksop Parramore, som riktignok hadde spilt en kamp mer.
Dagens motstander i øverste divisjon av Northern Counties East League var Parkgate, og ventelig mente min sidemann at de heller ikke var å kimse av. Vel fremme fikk jeg betalt meg inn og fant frem til baren. Der fant jeg ut at Strongbow nå også har kommet med en pærevariant! Den måtte selvsagt smakes på mens jeg saumfarte det store bordet som midt i lokalet gjorde nytte som klubbsjappe. Et og et halvt pund ble byttet mot et program for dagen, før jeg gikk ut for å ta Queensgate nærmere i øyesyn. Den ene langsiden har en tribune hvor den ene siden er sittetribune mens den andre er en klassisk tråtribune, og det var på vei langs denne at jeg plutselig støtte på en stresset formann David Holland. Han hadde ikke tid til lange praten, men ville gjerne introdusere meg for en nordmann som var over fra supporterklubben. Jeg kan nå ikke erindre hvor vedkommende var fra, men han viste seg å være en vel bereist mann i lavere divisjoner og non-league, samtidig som han var på hyppige besøk over for å se Scarborough Athletic.
Jeg ble stående å se første omgang sammen med denne karen, og fikk se at Scarborough åpnet best, mens gjestende Parkgate tok over etter rundt kvarteret og dominerte resten av omgangen. Boro-manager Rudy Funk var rasende på sidelinja, og det hjalp heller ikke at flere tvilsomme dommeravgjørelser gikk mot vertene. Parkgate – i ortedrakter som minnet altfor mye om Celtic – kunne tatt ledelsen midtveis ut i omgangen, men skuddet fra Nathan Forbes-Swindells ble glimrende slått utenfor av hjemmekeeper Steve Wilson. Rett før pause var det imidlertid vertene som vasket frem (for å låne et uttrykk fra Bengt Eriksen) en kjempesjanse. James Bennett fyrte av det som ville vært en perle av en scoring, men skuddet traff dessverre tverrliggeren mens Parkgate-keeper Jamie Bailey bare kunne se på. 0-0 til pause, og pause-pinten ble intatt blant noe skeptiske Boro-fans.
Jeg ble mot slutten av pausen stående å prate med en gammel vakt som var Bridlington Town-fan og viste seg å ha spilt i Football League. Nok en gang er jeg ikke kar om å huske hvilket lag han representerte, men det var uansett meget interessant å høre ham fortelle om sin Football League-debut mot Wolverhamptons stjernegalleri under ledelse av Stan Cullis på midten 50-tallet.
Mens jeg lot meg underholde av hans beretninger, ble andre omgang sparket igang, og Parkgate burde gått i ledelsen omtrent rett fra avspark. Forbes-Swindells og spissmakker Brian Cusworth kom nemlig alene mot keeper Wilson, men førstnevnte valgte å gå for kraft og sendte på utrolig vis ballen over mål. Etter en jevn periode viste gjestenes Forbes-Swindells hvorfor han allerede hadde scoret 17 mål denne sesongen. Men etter at han driblet seg gjennom og rundt alt som var av forsvarere, rakk Cameron Fearon akkurat tilbake tidsnok til å hindre hans avslutning i å trille i mål. Samme mann hadde like etter en avslutning som sneiet stolpen.
Etter 63 minutter kunne imidlertid Boro-fansen juble. Spissen Ryan Blott ble meid ned i feltet, og dommeren hadde intet annet valg enn å peke på straffemerket. Blott tok selv straffen, og til tross for at keeper gikk til riktig side, sto det 1-0 til Boro! Og bare et minutt senere var det kun en flott redning fra keeper Bailey som hindret Blott i å doble ledelsen med et skummelt skudd. Matt Plummer headet deretter like over Parkgate-målet fra 5 meter. Det dro seg mot full tid og Parkgate pøste på – ikke minst på dødballer – for å sikre ett poeng, men Scarborough Athletic klarte ro det i land uten de helt store skremmeskuddene. Flesteparten av de 354 betalende kunne dermed juble over tre poeng og foreløpig tabelltopp, mens gjestene kanskje hadde fortjent å ta med noe mer hjem til utkanten av Rotherham.
Det viste seg at bussen tilbake gikk ganske raskt etter kamp, så jeg fikk tømt blæra før jeg tok plass. Etter en lang tur tilbake til Scarborough fikk jeg fikset noe nattmat i et supermarked som fortsatt var åpent, før jeg returnerte til Golden Last – som jeg på kampen hadde blitt fortalt at gikk under navnet «Stabbers Arms» på folkemunne. Her var stemningen ikke mindre enn da jeg hadde dratt, og jeg kunne ikke være dårligere enn at jeg hev meg med i festlighetene denne siste kvelden i England. Kort fortalt var det trivelig lag, og stengetid kom litt for fort. En snau halvtime etter stengetid forlot de siste gjestene puben, mens jeg slukte restene av min Strongbow og returnerte til rommet mitt.
English ground # 91:
Scarborough Athletic v Parkgate 1-0 (0-0)
Northern Counties East League Premier Division
Queensgate, 2 October 2012
1-0 Ryan Blott (pen, 63)
Att: 354
Admission: £7
Programme: £1,50
Next game: 27.12.2012: Cleethorpes Town v Grimsby Borough
Previous game: 01.10.2012: Boreham Wood v Billericay Town
