Dag 1: Lørdag 22. 09.2012: Ossett Town – Burscough
Natt til lørdag hadde min snille mor hadde kjørt meg opp på E6, slik at jeg kunne hoppe på flybussen til Gardermoen litt over klokka halv fire. Flere reiseruter hadde blitt vurdert for å rekke turens første kamp. Et alternativ var blant annet å reise over dagen i forveien, med kamp i Championship fredag kveld. Men til slutt endte jeg av forskjellige grunner opp med en original løsning, nemlig å fly til Manchester via Brüssel. Med 55 minutter fra landing til ny avgang i Brüssel var det bare å krysse fingrene for at de var i rute. Det gikk veldig fint, men ved ny avgang Brüssel ble jeg derimot vitne til noe jeg aldri har opplevd tidligere: Lasterommet ble tydeligvis så fullt at de måtte stue resten av bagsasjen inne i kabinen. Dermed ble det forsinkelser, og ved ankomst Manchester nye forsinkelser da de holdt tilbake passasjerene til de hadde fått ut all bagasjen igjen. Dermed mistet jeg toget jeg hadde blinket ut – og toget etter – og måtte derfor vente omlag 40 minutter på toget som tok meg til Sheffield. På toget slo jeg av en prat med en gruppe Bolton-supportere på vei til bortekamp mot Sheffield Wednesday. Jeg fant raskt ut at dersom jeg ville ha 13.21 toget videre fra Sheffield til Wakefield Westgate, måtte jeg sløyfe innsjekking på hotellet og heller ta med bagasjen på kamp. Jeg fikk i hvert fall pekt Bolton-folket i riktig retning for trikkeholdeplassen før jeg igjen hoppet på toget.
Ved ankomst Wakefield fant jeg raskt frem til riktig bussholdeplass, og fikk betalt meg på bussen mot Dewsbury. Etter et kvarters tid svingte vi inn på Ossett bussterminal, som ligger rett over veien for Ossett Towns hjemmebane Ingfield. Jeg krysset veien og betalte meg inn på anlegget som nå bærer det fryktelige sponsornavnet Stade France. Jeg fryktet umiddelbart en involvering fra det vemmelige landet med samme navn, men det dreier seg om en sponsoravtale med den lokale metall-kremmeren Eric France. Men man kunne vel ha valgt et mindre franskklingende navn. Et beløp av størrelse £1,50 ble byttet mot et overraskende flott utseende program før jeg entret klubbhuset, hvor jeg fikk satt fra meg bagen og bestilt en pint med Strongbow. Det var tre kvarters tid til avspark mot Burscough, og baren var langt fra travel. Et par lokale helter ga som ventet uttrykk for å være fornøyd med sesongstarten frem til da, og mente at det slett ikke var utenkelig at de ville kunne slåss om en plass i playoff. En figur som virket som en slags altmuligmann tok meg med for å finne frem et skjerf til min samling. Sammen med mannen som gjorde klar til åpning av den lille klubbsjappa, kunne han fortelle litt om forholdet mellom Ossett Town og Ossett Albion, som jeg var meget interessert i å vite litt mer om. De kunne fortelle at det kan være en relativt heftig affære når de to møtes, til tross for at det i en liten plass som Ossett ikke blir de helt store tilskuermasser. Opp mot 4-500 fremmøtte anslo de som normalen for møter mellom de to. Begge de to klubbene er jo relativt unge – stiftet i henholdsvis 1936 og 1944 – med Town som eldst og historisk størst. De to mente dessuten at Albion hadde et større horn i siden til Town enn omvendt. At en liten plass som Ossett har to lag på dette nivået bragte frem nyfikenheten i meg angående hvorvidt temaet sammenslåing hadde blitt foreslått. Det kunne de bekrefte, samtidig som de fortalte at det var Albion-folket som stort sett hadde protestert mot dette.
Med ny pint i hånden fikk jeg deretter høre hvordan det er snakk om mulige planer om flytting i løpet av et par år. På grunn av den sentrale beliggenheten vis-à-vis bussterminalen, har både Tesco og andre også tidligere vært interessert i å kjøpe tomten, men det har hittil blitt nedstemt. Denne gang skal det visstnok være noe på gang, da man ser på muligheten for å selge tomten og med fortjeneste bygge nytt stadion et annet sted i den lille byen.
Ut fra tabellen å dømme skulle Ossett Town absolutt være i stand til å dra i land tre poeng, men da dommeren blåste i gang kampen var det Burscough som tok ledelsen etter kun fire minutters spill. Merkelig passivt forsvar ga David Lynch muligheten til på glimrende vis å drible seg forbi tre mann, før han satt ballen i mål bak hjemmekeeper Ben Saynor. Hjemmelaget virket noe sjokkskadet, og kom liksom ikke helt i gang etter dette. Gjestene på sin side tok ikke de helt store sjanser.
Det stoppet liksom opp for vertene når man nærmet seg 16-meteren, mens Burscough også surret bort et par gode kontringssjanser. Ikke minst da en av deres spisser regelrett snublet i ballen og gikk på trynet da han kom alene med keeper. Hjemmelaget burde ha utlignet før pause, men Carl Fothergills avslutning ble reddet av Burscough-keeper Tim Horn. Dermed ble pause-pinten inntatt på den noe overraskende stillingen 0-1.
Inne i klubbhuset kunne jeg konstatere at mitt Reading fortsatt holdt West Bromwich til 0-0 på Hawthorns, mens jeg slo av en prat med noen av de 74 betalende tilskuerne. Hjemmefolket var ikke overraskende noe skuffet over forestillingen så langt.
Andre omgang startet med spillet bølgende frem og tilbake, og med halvsjanser begge veier. Men det virket som om det ikke helt ville seg for Ossett Town. I perioder presset de på ganske heftig, men uten å skape de helt store sjansene, og supporterne begynte å bli merkbart frustrerte. Så, med 6-7 minutter igjen så det ut som om Burscough hadde avgjort kampen. Et merkelig forsøk på klarering fra Anthony Lloyd endte i et komisk selvmål da hans sleiv også fintet ut keeper Saynor.
De fleste antok at det betød tre poeng til The Linnets, men kun et minutts tid senere lå ballen i bortelagets mål. Nok en gang var det et selvmål – denne gang i regi av Birscough-forsvarer Liam Duff. Hans heading tilbake til keeper ble altfor kraftig, og han kunne fortvilet se at ballen seilet over hodet på keeper Horn og spratt inn i mål.
Dette ble en vitamininsprøytning for Ossett Town, som nå for alvor våknet. De presset voldsomt på, samtidig som bortelaget nå brukte så lang tid de kunne ved hvert eneste stopp i spillet.
Klokka passerte 90 minutter og vel så det, og hjemmelaget fikk frispark på offensiv banehalvdel. Dette måtte da være kampens siste sjanse. Flere minutter på overtid ble ballen slått inn i feltet, og Wes Milne kunne styre inn utligningen. 2-2! Idet spillet ble satt igang igjen blåste dommeren for full tid, og Ossett hadde våknet sent men godt. Hvertfall godt nok til å sikre seg ett poeng.
Inne i klubbhuset kunne jeg konstatere at West Brom hadde slått Reading 1-0, og altmuligmannen fra tidligere kom over for å gi meg Ossett Town magasinet ‘The Town Crier’ før jeg ble spandert både en og two pints med Strongbow på.
Etter å ha kjøpt en runde tilbake, ble jeg av noen lokale lokket med på en annen pub noen minutter unna. Der ble det ytterligere to pints før jeg tok til fornuften og oppsøkte bussterminalen. Derfra satt jeg kursen tilbake til Sheffield via Wakefield Westgate.
Fra togstasjonen i Sheffield gikk turen denne gang til Best Western Cutler hotellet i sentrum. Deretter tok jeg igjen en tur ut for å få i meg et etterlengtet måltid på Wetherspoons-puben Bankers Draft før jeg tok en tidlig lørdagskveld i hotellsenga. Jeg la meg til og ventet på Match Of The Day, og ikke minst det påfølgende Football League Show. Men det hadde vært en lang dag, og jeg hadde ikke sovet siden fredag formiddag. Så idet Football League Show endelig skulle til å begynne…ja, da sovnet undertegnede.
Ground # 85:
Ossett Town – Burscough 2-2 (0-1)
Northern Premier League Division One North
Ingfield, 22 September 2012
0-1 David Lynch (4)
0-2 Anthony Lloyd (og, 83)
1-2 Liam Duff (og, 85)
2-2 Wes Milne (90+)
Att: 74
Admission: £7
Program: £1,50
Dag 2: Søndag 23. 09.2012: Fotballfri i Sheffield:
Jeg våknet noe omtåket i 8-tiden med både lys og TV på. På TV var det Match Of The Day, og jeg lurte noen sekunder på om jeg bare hadde duppet av…før jeg raskt innså at det var søndag morgen og at det var en reprise. Jeg snudde meg og unnet meg en time eller to til på øyet før jeg fikk surret meg i dusjen. Omsider fikk jeg sjekket ut og snappet opp den obligatoriske søndagslektyre – nemlig Non League Paper (og Football League Paper). Etter å ha møtt min venninne Kimberley til frokost på Bankers Draft, gikk vi ned og fikk sjekket meg inn på Ibis hotellet som normalt er meget rimelig, men som hadde vært fullbooket dagen før.
Denne dagen er også en av de dagene jeg tar selvkritikk da jeg kunne ha planlagt den bedre. Jeg booket rett og slett før jeg fant ut at Slough Town fikk hjemmekamp i FA cupen mot Eastbourne Town denne dagen. Men jeg glemte det fort og hadde en koselig dag med Kimberley, før vi skilte lag og jeg belaget meg på avreise til Manchester neste dag.
Dag 3: Mandag 24.09.2012: Curzon Ashton – Prescot Cables (AVLYST)
Tidlig søndag kveld hadde det begynt å regne i Sheffield. Det hadde fortsatt ikke stoppet da jeg rett etter 12.30 ankom Sheffield stasjon etter en frokost på Bankers Draft. Med togbytte på Manchester Piccadilly kom jeg meg til Deansgate hvor jeg hoppet av. Jeg måtte rett og slett manne meg opp med en røyk under taket, før den 5 minutters spaserturen til Commercial Hotel, hvor jeg hadde betalt £50 for to netter. Dyvåt fikk jeg sjekket inn på etablissementet som viste seg også være en pub. Jakke ble hengt til tørk, og Strongbow bestilt nede i puben. ‘Stuepiken’ jeg slo av en prat med ute i røykeområdet kunne fortelle at hun bodde rett ved Curzon Ashtons bane. Hun var overbevist om at deres bane burde være mer enn godt nok rustet til å takle alt regnet, og at de også hadde en bra banemann. Imidlertid var det vel neppe ventet at de skulle få en hel vanlig september-kvote med regn på en dag. Og drøye 2 timer før avspark kunne en sjekk på nettet fortelle at kampen mot Prescot Cables i Northern Premier Division One North var utsatt.
Jeg ergret meg noe over ikke å ha sjekket opp litt tidligere, da jeg kanskje kunne fått med en annen kamp. Det ville imidlertid vært en lang vei ned til Sutton Coldfield, der Romulus spilte hjemmekamp – og ikke minst en sen retur til Manchester…men jeg ville vurdert det. Istedet vurderte jeg å kaste meg på toget til Blackpool, der byens helter skulle ta imot Huddersfield Town. Men dette ble forkastet raskt. Det begynte uansett å bli for sent, og i frustrasjon gikk jeg ut i styrtregnet og vandret opp til puben The Lost Dene. Der ble jeg sittende å se den nevnte Championship-kampen mens ergrelsen boblet inni meg. Jeg begynte å frykte også for morgendagens kamper. Etter kampslutt gikk jeg tilbake til Commercial Hotel og tok en siste pint, før jeg fant senga og håpet på bedre lykke i morgen. Utvalget er tross alt langt bedre på tirsdager enn mandager.
Dag 4: Tirsdag 25.09.2012: Farsley AFC – Ossett Town
Planen denne dagen hadde opprinnelig vært å dra opp til Lancaster og se Lancaster City ta imot Burscough. Men med sistnevntes avansement i FA Trophy, hadde jeg allerede visst et par dager at denne kampen hadde blitt utsatt. Dagen før ble min kamp offer for mer enn en hel normal september-kvote med regn kom på en dag, og engelske aviser kalte det “The worst storm for 30 years“. Jeg var derfor spent på om jeg denne dagen ville ha mer flaks i jakten på alternativer, med tanke på regnet som fortsatt høljet ned i vanvittige mengder. Etter en frokost på en pub i nærheten fant jeg derfor frem til en internettcafe i Manchesters Chinatown og begynte å sjekke hjemmesider.
Mange av klubbene i området opplyste om at de skulle ha pitch inspection tidlig på ettermiddagen. En av disse var Trafford FC, mens en annen var Salford City. I verste fall planla jeg å ha Bradford Citys ligacupkamp mot Burton Albion som en siste reserveplan i tilefelle alt gikk galt. Jeg noterte noen telefonnummer, memorerte og skriblet ned noen reiseruter, og gikk deretter for å slå ihjel litt tid på National Football Museum. Dette har jo blitt flyttet fra Preston ned til Manchester, der det ligger i den fancy Urbis building vis-à-vis Manchester Victoria stasjon. Absolutt greit tidsfordriv.
Etter en rundtur på museet, var klokka såpass at baneinspeksjoner hadde blitt foretatt. Og så begynte ringerunden. Hos Trafford kunne de fortelle at kampen var avlyst. Salford City det samme. Og da også Kidsgrove Athletic lenger sør viste seg å måtte avlyse, begynte det å se stygt ut. ‘Waterlogged pitch’ var gjennomgangsmelodien overalt.
Men jeg hadde tidligere lagt merke til at Farsley AFC allerede kvelden før hadde lagt ut melding på sin side om at deres kamp ville bli spilt uten så mye som en pitch inspection på kampdagen – så sikre var de. Jeg syntes det hørtes noe merkelig ut, men ringte for å høre. Og joda, beskjeden var ikke til å misforstå. «Yes mate, game is definately on. 100%».
Dermed var beslutningen grei, med en relativt lang tur til Leeds-traktene og tilbake. Og tilfeldighetene ville det altså slik at jeg for andre kamp på rad fikk se Ossett Town. Etter togbytte i Leeds ankom jeg stasjonen New Pudsey, og i det ufyselige været begynte ut fra hukommelsen å manøvrere meg mot deres Throstle Nest. Dog måtte jeg ha litt hjelp av en kvinnelig jogger(!!) som i utrolig nok var ute og mosjonerte i voldsomt skybrudd, 10-11 grader og stiv kuling! Da er man ivrig!
Jeg vil anta at det tok meg et kvarters tid å gå til banen, og da var det herlig å kunne søke tilflukt i klubbens klubbhus som entres fra utsiden av anlegget. Klissvåt fikk jeg igjen hengt opp jakke og bestilt Strongbow som jeg nøt mens jeg tørket noe. Fra baren fikk jeg også kjøpt et program til prisen av £2.
Det var allerede flere der som spilte biljard og tydeligvis ventet på å se Leeds Uniteds ligacupkamp mot Everton på TV. Et par jeg snakket med mente Farsley bør være gode nok til å kunne nå playoff, slik de gjorde i fjor. Ellers mente de at de gjerne vil opp så høyt som mulig, og gjerne kopiere den orginale klubben Farsley Celtic, som tok seg til non-leagues øverste nivå før de senere gikk konkurs i 2010. De hevdet også at laget hittil ikke hadde spilt opp mot sitt beste denne sesongen, og det er selvsagt et godt poeng at det fortsatt er tidlig i sesongen.
En litt festlig detalj jeg la merke til i programmet var at Farlsey tidligere i september hadde spilt tre kamper på rad mot Ossett Albion – en i ligaen og to i FA cupen. Nå var det altså det andre Ossett-laget som sto på motsatt banehalvdel i kamp om ligapoeng i Northern Premier League Division One North. Og det var usikkerhet å spore i Farsley-supporterne som hadde sett laget spille sju strake kamper uten seier.
Etter å ha betalt meg inn var det da også Ossett Town som tok kommandoen fra start på det våte underlaget. Hjemmelaget hadde knapt en sjanse den første drøye halvtimen, og det var et helt annet Ossett-lag enn jeg så store deler av kampen mot Burscough tre dager tidligere. Imidlertid ville det seg ikke helt foran mål, samtidig som Farsley-keeper Tom Morgan vartet opp med et par gode inngripener. Og da et fremspill over et avventende Ossett-forsvar nådde Adam Muller som satt ballen i mål til 1-0, var det totalt mot spillets gang. Etter dette hevet hjemmelaget seg noe, selv om Ossett Town fortsatt virket å være det førende laget inn mot pausen.
I det fryktelige været var det kun 65 betalende tilskuere – under halvparten av sesongens svakeste opptil da, og langt under det som sies å være «normalen» på rundt 200. Og inne i klubbhuset var det nok ikke mange færre som hadde møtt opp, ikke for å se Farsley, men for å se Leeds United på TV. Farsley er jo et område med mange Leeds-supportere, og klubbhuset fungerer visstnok også ofte som vanlig bar til hverdags.
Farsley-supporterne var selvsagt fornøyd med å lede, men var langt fra fornøyd med spillet. Idet jeg fikk restene av min pint helt over i et plastglass for å ta med inn på tribunen igjen, økte hjemmelaget til 2-0 nesten direkte fra avspark. En klarering fra en Ossett-forsvarer hadde havnet hos Ryan Watson som fyrte løs fra utenfor 16-meteren. Og ti minutter ut i omgangen var det nok avgjort. Gareth Grant ble spilt gjennom, og Ossett-kaptein James Cotterill måtte ty til ulovligheter for å stoppe ham idet han skulle avslutte. Straffe, og rødt kort til kaptein Cotterill. Den nye signeringen Matt Dempsey gikk frem, sendte keeper til feil side, og scoret i sin debut.
Herfra og inn virket det innimellom som om begge lagene bare var interessert i å bli ferdig og komme seg inn i ly for det vanvittige regnet. Men før det skjedde scoret Ryan Watson med 6 minutter igjen av ordinær tid sitt andre for kvelden med et knallhardt skudd fra skrått hold. Sluttsignalet gikk, og det som lovet så godt for bortelaget den første drøye halvtimen endte opp med å bli en svart dag på jobben.
For egen del søkte jeg tilflukt i klubbhuset med en ny Strongbow mens jeg fikk med meg slutten av kveldens ligacuprunde. Lite lysten på spaserturen tilbake i syndefloden, ble det nok en pint før jeg bestilte en taxi tilbake til stasjonen. De rundt ti minuttene ned til Leeds gikk greit nok, men derfra til Manchester føltes det veldig langt akkurat da. Ved ankomst hotellet/puben tok jeg for høflighets skyld en siste pint med innehaveren før jeg trakk meg tilbake til mine gemakker.
Ground #86:
Farsley AFC – Ossett Town 4-0 (1-0)
Northern Premier League Division One North
Throstle Nest, 25 September 2012
1-0 Adam Muller (36)
2-0 Ryan Watson (46)
3-0 Matthew Dempsey (54)
4-0 Ryan Watson (84)
Att: 65
Admission: £7
Programme: £2