Mandag 23.07.2012 St Albans City v Luton Town
Langt friskere enn morgenen før våknet jeg mandag morgen. Formiddag er vel kanskje rettere sagt, da jeg hadde unnet meg den luksus å dra meg til bortimot halv tolv. Jeg kom meg omsider ut og klarte raskt å finne et etablissement i Paddington-området som serverte engelsk frokost lenger enn til klokka 12. Med en sen frokost i magen hadde jeg tid til å kunne konsentrere meg litt om jobbrelaterte ting, og på en internettcafe rett ved fikk jeg sjekket mail og korrespondanse med forlaget. Dette førte til at jeg ble sittende travelt opptatt med den slags i godt over to timer. Omsider gikk turen til London St.Pancras stasjon, hvor jeg – ikke for første gang – surret litt for å finne riktig avgangssted for toget mitt. Men etter en liten stund kom den logiske tanken at togene til St. Albans selvsagt ville gå fra samme sted som togene til Luton, som jeg har tatt ved flere anledninger. Dette viste seg å stemme, og etter litt over en halvtime på toget sto jeg utenfor St. Albans stasjon med blikket vendt mot puben The Horn.
Jeg hadde ikke rukket mange slurkene av min Strongbow før jeg fant ut at flere hadde samme idé. En gruppe Luton-supportere kom og slo seg ned på uteserveringen, og tippet optimistisk at det i dag ville komme minst 1000 – kanskje til og med 1500 – tilreisende fra Luton. Med tanke på klubbens skjebne de siste tre sesonger var de forståelig nok noe forsiktige med å antyde opprykk kommende sesong, men måtte innrømme at de nok var blant de heteste favorittene. Og omsider kom det frem at det kun er opprykk som gjelder denne sesongen, noe som overhodet ikke er overraskende. Helt siden sesongen med 30 minuspoeng og nedrykk fra Football League har vel dette vært alfa og omega i Luton, og alt annet har nok med de skyhøye forventningene vært å betegne som fiasko.
Jeg drakk opp og forlot gruppen med Hatters-fans, og en lokal helts kronglete beskrivelse av noe som skulle være en ørliten snarvei ble forkastet til fordel for veibeskrivelse fra klubbens hjemmeside og utprintet kart. Veien gikk langs parken Clarence Park, før en avstikker etter hvert ledet meg til St. Albans Citys hjemmebane med samme navn. Porten der sto på gløtt, og var ifølge en kar rett på innsiden ikke åpen ennå. Han tok imidlertid imot mine inngangspenger og lovet å komme opp i klubhusets bar med min billett.
Baren lå i andre etasje av bygget tilknyttet hovedtribunen. Det var kun et par fremmøtte foreløpig, og med en pint cider i hånden gikk jeg runden rundt i baren for å kikke på bilder og utmerkelser på veggene. Hjemmesupporterne jeg etter hvert snakket med uttrykte slik jeg tolket det en viss usikkerhet før sesongstart, men etter 8. plass i fjor håpet noen å kanskje kunne kjempe om en plass i playoff. Southern League Premier Division er imidlertid en tøff divisjon. Og den ble ikke mindre tøff da Kettering Town ble flyttet ned hit etter sesongslutt, og Kettering ble av St. Albans-folket utpekt som den store favoritten (dette var før omfanget av deres enorme problemer ble kjent) mens lag som AFC Totton, Leamington og Cambridge City også ble nevnt. Barwell skal visst også satse hardt, og hjemmesterke lag som Stourbridge og Chesham kan selvsagt igjen bli å regne med.
I mellomtiden hadde det strømmet på med folk i baren, og det nærmet seg avspark. St. Albans City hadde to dager tidligere gått på en stjernesmell da de på hjemmebane tapte en treningskamp mot Barnet med hele 2-10. Luton Town på sin side hadde samme dag knust AFC Dunstable med overbevisende 7-1, så alt skulle ligge til rette for en underholdende kamp. Men jeg tenkte samtidig at det ikke skulle forundre meg om det med slike forventninger ble en kjedelig 0-0 kamp. Jeg kom plutselig på at personen som hadde tatt imot mine inngangspenger ikke hadde innfunnet seg i baren, men regnet med at han kanskje ville stå ved inngangen. Det gjorde han ikke, og den eldre vakten som sto der syntes ikke helt overbevist av min forklaring. Bak meg sto en dresskledd herre og fulgte med, og jeg unnskyldte meg og sa han bare fikk gå forbi. Det ville han ikke, og han viste seg å være hjemmelagets formann Ian Ridley. Han spurte mistenksomt etter en beskrivelse av denne personen, og det var en svært tynn sådan jeg kunne gi. Han forsvant inn og kom tilbake etter to minutters tid for å spørre om vedkommende hadde på seg en hvit polo, noe jeg kunne bekrefte før han igjen forsvant inn porten.
Der ble jeg stående å prate med den eldre vakten som viste å være en Rangers-supporter født og oppvokst i Glasgow, til formann Ridley etter 5 minutters tid returnerte unnskyldende med en billett til meg. Med utsolgte programmer dagen før friskt i minne, ante jeg det verste da jeg fikk beskjed om at de ikke hadde flere programmer. Men programselgeren fulgte opp med å si at flere var på vei, og Ridley selv kom kort etter bærende på en ny eske programmer hvorfra han ga meg det øverste. Et ganske fint glossy farge-program var det; og et felles-program for alle oppkjøringskampene.
Jeg fikk endelig tatt Clarence Park ordentlig i skue, og forelsket meg umiddelbart i anlegget. Ikke minst den assymetriske og veldig blå hovedtribunen er jo intet mindre enn en perle! Og det til tross for at det er en sittetribune – for øvrig anleggets eneste sådan. Clarence Park oser i det hele tatt av karakter, til tross for at det gamle treet som tidligere sto inne på tribunen bak det ene målet nå dessverre er borte. Et par supportere kunne fortelle om dette treet, der de mimret om sine yngre dager på fotballkamper her – da treet både ga delvis ly for regnet, og delvis sikret ammunisjon til å pepre bortelagets keeper med eikenøtter. Denne fredede eika var ved flere anledninger grunnen til at klubben ble nektet videre avansement i pyramiden, helt til den plutselig og på mystisk vis ble syk og døde.
Det hadde riktignok møtt frem en del folk denne mandagen, men Luton-supporternes anslag fra tidligere viste seg å være vel optimistisk. 582 betalende kunne se dommeren blåse i gang kampen, og det var en gammel kjenning som straks skapte kampens første sjanse mot gamle lagkamerater. Tidligere Saints-spiller JJ O’Donnell vant ballen og stormet inn i feltet. Pasningen fant Stuart Fleetwood på bakerste stolpe, men hans heading traff ikke mål. O’Donnell var kort etter igjen tilrettelegger da Ronnie Henry headet hans corner like utenfor. Luton var det klart dominerende laget, men hjemmelaget kjempet hardt og gjorde en relativt god jobb med å holde gjestene fra livet uten å skape altfor mye selv.
Keeper Nick Jupp måtte dog i sving ved flere anledninger. Ikke minst etter rundt 20 minutter, da Luton-nykommer Scott Rendell ble glimrende spilt gjennom av Greg Taylor. Men en avslutning både Rendell og de fleste andre så i mål ble stoppet av en imponerende refleksredning fra Jupp. Luton og Rendell skulle imidlertid få målet sitt, og det kom etter 34 minutter spilt. Jake Howell spilte fri Stuart Fleetwood som kikket opp og passet til Rendell, som hadde en enkel jobb med å bredside ballen i tomt mål. Kun tre minutter senere slo gjestene til igjen, og med rollene byttet om da Rendells ball i bakrommet fant Fleetwood. Forrige sesongs Hatters-toppscorer dro en skuddfinte, og med keeper Jupp sprellende på bakken lobbet han fikst over ham og i mål til 0-2. Det nærmeste hjemmelaget kom var et langskudd like utenfor fra Lewis Toomey, som manager David Howell er overbevist om at kan bli en storscorer på dette nivået med den rette partneren. Rendell var også frempå igjen og kunne økt ledelsen like før pause, men en flott redning fra Jupp gjorde at det sto 0-2 halvveis.
Etter en tur innom klubbsjappa ble det tid til en tur tilbake i baren for en pint med gyllen forfriskning. Tilbake inne på stadion hadde dommeren akkurat blåst igang andre omgang, med 7 bytter fra hjemmelagets side mens Luton byttet 5 spillere. Og St. Albans startet andre omgang friskt, men angrepene deres syntes å stoppe opp hver gang de nærmet seg Lutons 16-meter. Knallharde skudd fra Solomon Shields ble to ganger blokkert mer eller mindre ufrivillig av Hatters-forsvaret. Luton på sin side så også tammere ut enn i første omgang, og avslutninger fra Taylor og Fleetwood ble greit håndtert av City-keeper Jupp.
Idet kampen virket i ferd med å avta i underholdning og intensitet blåste O’Donnell litt liv i kampen igjen med noen flotte raid på Lutons venstre kant. Ved en av disse skar han inn og fyrte av en suser som smalt i utsiden av St. Albans-målets stolpe. Men snart var det noe overraskende hjemmelaget som mot slutten overtok initiativet. Og for å låne et utrykk fra Bengt Eriksen fikk de vasket frem tre gode sjanser i kampens siste minutter. Alle falt til Chris Henry, som burde tegnet seg på scoringslista. To skudd og spesielt en heading burde sørget for redusering, men dommeren blåste av til 0-2. Jeg mistenker Luton for å ha gjort det de måtte med foten ikke spesielt hardt på gasspedalen. Men de virket til tider svært solide, og muligens ikke spesielt klok av skade tror jeg nok en gang at Luton blir å finne helt der oppe som laget å slå denne sesongen.
Etter en kjapp pint eller to i klubbens bar begynte det å tynnes ut, og jeg satt etter hvert kursen tilbake mot St. Albans stasjon. Denne gangen tenkte jeg gå gjennom den offentlige parken, selv om jeg halvveis gjennom denne erindret å ha blitt fortalt at parken stenges ved mørkets frembrudd. Alle portene var stengt, men jeg fortsette så i lende og kom meg heldigvis ut parkens hovedinngang som tydeligvis var i ferd med å stenges. Så gjensto kun togturen ned til St. Pancras og tuben derfra til Paddington, før jeg som den sunnhetens apostel jeg er forspiste meg på en grådig porsjon takeaway mens jeg så film på hotellrommet.
English ground # 79:
St. Albans City v Luton Town 0-2 (0-2)
Pre-season friendly
Clarence Park, 23 July 2012
0-1 Scott Rendell (34)
0-2 Stuart Fleetwood (37)
Att: 582
Admission: £4,50
Programme: £2
Next game: 24.07.2012: Runcorn Linnets v Colwyn Bay
Previous game: 22.07.2012: Cheshunt v Enfield Town