Dag 10: Fredag 27.07.2012 Fleetwood Town – Oldham Athletic

 

Jeg våknet med mageknip og vurderte å innrømme ovenfor meg selv at selv om jeg elsker sterk mat, hadde det kanskje ikke vært noen spesielt god ide å bestille en pizza kalt Spicy Hot (og i tillegg be om å få den ekstra sterk) på et sted drevet av indere. Heldigvis kom jeg meg raskt, og snart hadde jeg sjekket ut og valgte å droppe det planlagte toget til fordel for frokost på Bankers Draft og tog en time senere.

Det skulle imidlertid vise seg å ikke være en avgjørelse helt uten konsekvenser. Ved ankomst Sheffield stasjon viste det seg at toget til Manchester var 35 minutter forsinket. Og etter en røyk på utsiden, viste informasjonstavla plutselig en forsinkelse på 55 minutter! Det var snart store forsinkelser på brorparten av togene, angivelig grunnet elektrisk feil på et tog som nå sperret en av hovedlinjene, og «mitt» dog ble rett og slett kansellert. Jeg måtte dermed stake ut en ny rute til Blackpool, med bytte i Preston i tillegg til Manchester. Men idet mitt «nye» tog omsider var i ferd med å rulle inn på perrongen, ble det annonsert at det opprinnelig kansellerte toget nå var gjeninsatt og var klart for ombordstigning på en annen plattform – noe jeg nå valgte å ignorere. Toget ankom Manchester rundt kvarteret forsinket, slik at jeg mistet toget videre til Preston. Men med litt mer venting, kunne jeg heller ta et tog direkte til Blackpool. Ved ankomst Blackpool North stasjon, konstaterte jeg at turen fra Sheffield hadde tatt over tre og en halv time, men jeg hadde hvertfall omsider kommet frem, og kunne gå den korte turen ned til Aloha B&B. Etter en hyggelig prat med hotellverten tok jeg meg en tur langs promenaden ned til North Pier, hvor jeg unnet meg en porsjon fish&chips før jeg etterhvert satt meg på trikken som går opp til Fleetwood.

Fleetwood ligger som mange sikkert vet på tuppen av Fylde-halvøya, og var før torskekrigen i 70-årene en travel havn for havfiskerne. I dag ligger den som et stille og rolig seaside resort alternativ til den støyete Blackpool i sør. De to har nesten vokst sammen, og er altså forbundet med en trikkelinje hvor landets eneste førstegenerasjons trikker fortsatt er i bruk. Disse er dog fredet og holdt av til turer med betalende turister etc. De nye trikkene selskapet nå har investert i til den vanlige trafikken går noe fortere og brukte rundt halvtimen fra North Pier til holdeplassen Stanley Road, der en av de hyggelige billettselgerne trykket for meg og anbefalte at jeg gikk av. Noen få minutters gange senere ankom jeg Fleetwood Towns Highbury Stadium, hvor jeg tok en kjapp tur innom klubbsjappa for å sikre meg et skjerf til samlingen, samt en billett pålydende £10 til den nye hovedtribunen Parkside Stand. Deretter fant jeg veien til baren Highbury Club, som jeg med en Strongbow i hånden kunne konstatere var et imponerende skue. Det er ganske surrealistisk at denne klubben for få år siden spilte i North West Counties League. Her var det flotte salonger med tilhørende flatskjerm TV’er i veggen – i tillegg til lokalets to storskjermer.

Etter imponerende fem opprykk på sju sesonger spiller altså Fleetwood Town sin første sesong i Football League, og at supporterne var optimistiske er ikke å ta for hardt i. Noen jeg snakket med hevdet at League Two er en enklere divisjon å vinne enn Conference National som de vant sist sesong, og at de regner med å kjempe om divisjonstittelen igjen allerede denne sesongen. Personlig vil jeg ikke umiddelbart si meg enig i den første påstanden, for selv om Conference National er en vrien divisjon med en rekke relativt store lag, er nok likevel League Two jevnt over tøffere. Og det er vel en grunn til at de gamle liga-lagene i Conference rykket ned fra League Two? Men likevel vil også jeg regne med å se Fleetwood Town kjempe i toppen i sin debutsesong i ligaen.

Riktignok måtte de lokale innrømme at de nok vil merke savnet av Jamie Vardy, som har gjort kometkarriere siden jeg først så ham dominere totalt for Halifax Town mot Mickleover Sports for et par sesonger siden. Nå hadde han gått til Leicester City. Imidlertid var jeg litt spent på ryktene om at selveste Joey Barton trente med Fleetwood, men jeg fant ut at han ikke skulle spille dagens kamp mot Oldham. Jeg satt meg etterhvert ned og kikket litt i kampprogrammet, en 16-siders farge-variant til £1,50, mens det dro seg mot avspark. Jeg gikk for å finne meg en plass på Parkside Stand, og kunne se at Joey Barton hvertfall var med på oppvarmingen.

Hjemmelagets spiss David Ball ble tidlig spilt gjennom to ganger på kort tid, men begge ganger hevet linjemannen flagget. Det gjorde han imidlertid ikke da et sovende Fleetwood-forsvar tillot Robbie Simpson å spille gjennom kaptein Dean Furman, som rolig og behersket kunne sette ballen til side for keeper Scott Davies. 16 minutter var spilt og det sto 0-1. Speaker ga først målet til «an unnamed trialist» – altså en ikke navngitt prøvespiller, men det ble raskt korrigert til Furman. Like etter ble det liv i leiren da gjestenes «gorilla» Jean Yves M’Voto serverte en vanvittig grisetakling på Jamie McGuire. Sistnevnte skal nok prise seg lykkelig for at han ikke ble skadet, mens førstnevnte utrolig nok ikke fikk direkte rødt kort. Ikke minst ettersom han havnet i klammeri med flere Fleetwood spillere, og dyttet en av dem i ansiktet. Og ikke mange minutter etter var han igjen i begivenhetenes sentrum da han spyttet på en Fleetwood-spiller, tydeligvis uten at noen av kamplederne la merke til det.

Rent bortsett fra dette, begynte Oldham etterhvert å spille god pasningsfotball som Fleetwood så ut til å ha problemer med å demme opp for. Og etter 26 minutter var kaptein Furman på plass igjen, og doblet ledelsen. Fleetwood hang ikke med, og Robbie Simpson hadde en enkel jobb med å øke til 0-3 etter halvtimen spilt. Kun to minutter senere kunne Furman fullbyrdet sitt hattrick, men en glimrende takling fra Shaun Beeley hindret fullstendig ydmykelse. Fleetwoods Dean Howell hadde omgangens siste sjanse da han skjøt like over fra rundt 25 meter, og dermed tok lagene pause på stillingen 0-3.

Vertene gjorde tre bytter ved pause, og mens jeg fortsatt ventet på at min Bovril skulle kjøle seg ned til drikkbar temperatur, observerte jeg at de nå hang langt bedre med. Uten å være noen fan av franskmannen, må jeg innrømme at den gamle Preston-kjenningen Youl Mawéné så ut til å få skikk på forsvaret. Belønningen kom etter drøye timen spilt, da Ball og Howell kombinerte fint på venstrekanten, og sistnevnte fikk lagt inn. Inne i feltet ventet Andy Mangan, som fikk kastet seg frem og headet inn redusering bak gjestenes keeper Alex Cisak. Kampen hadde totalt forandret karakter etter pause, og det var nå Cod Army som styrte kampen og presset på for ytterligere redusering. Den nevnte høyrebacken Beeley var ved flere anledninger på offensive raid oppover høyrekanten, mens McGuire og Barry Nicholson syntes å ha full kontroll på midtbanen. Men det manglet en ekstra brodd foran mål. Oldhams første skudd på mål i andre omgang kom med ti minutter igjen, da den mystiske prøvespilleren var frempå. Han virket å være et uromoment der fremme, men det manglet noe på avslutningene i denne kampen. Hjemmelaget fikk aldri den andre reduseringen, og dommeren blåste av til 1-3 foran 1.231 tilskuere. Likevel hadde de i andre omgang reist seg imponerende etter en håpløs første omgang, men det virket på meg som om det var noe som manglet helt der fremme. Kanskje får de orden på det til sesongstart?

Jeg valgte å gå rett tilbake til trikkeholdeplassen ved Stanley Road, der jeg ble stående å snakke med en Oldham-supporter som bodde i området. Oldham er vel såvidt jeg husker i farten nå det laget som har oppholdt seg lengst på nivå tre, og han forventet ingen endring der ved sesongslutt. Men han håpet selvsagt at de kanskje kunne overraske ham og muligens kjempe om en plass i playoff, til tross for de evige bekymringer rundt dårlig økonomi. Jeg fikk ellers bekreftet et par usikkerhetsmomenter jeg hadde hatt med Oldham-kapittelet i mitt bokprosjekt, i forbindelse med utbyggelse av metro-systemet ut til Oldham som erstatning for de nedlagte jernbanestasjonene i byen. Vi ble sittende å prate om Oldham og fotball ellers, til vi ankom hans holdeplass. Jeg ble med videre og hoppet av på North Pier, og tok en liten svipptur innom hotellet for å gjøre meg klar for en tur ut på Blackpools sagnomsuste uteliv

Første stoppested var puben The Litten Tree, der det allerede var høy partyfaktor. Jeg ble rett og slett værende der, og fikk med meg at OL-innmasjen foregikk på TV’en mens en Strongbow ble til enda en…og enda en…og enda en… Ved stengetid endte jeg opp med å gå over veien til en nattklubb sammen med noen jenter fra Burnley. Blackpools uteliv skuffer aldri, og det var fortsatt liv da jeg i fire-tiden fikk et anfall av fornuftig tankegang og bestemte meg for å ta kvelden, til tross for fristende tilbud om nachspiel på Burnley-jentenes hotell.

Ground #83:
Fleetwood Town – Oldham Athletic 1-3 (0-3)
Pre-season friendly
Highbury Stadium, 27 July 2012
0-1 Dean Furman (16)
0-2 Dean Furman (26)
0-3 Robbie Simpson (30)
1-3 Andy Mangan (62)
Att: 1,231
Admission: £10
Programme: £1,50

 

Dag 11: Lørdag 28.07.2012 Southport – Wigan Athletic XI

Etter en heftig kveld på byen, betalte jeg nok en gang prisen morgenen etter. Men det var ikke så altfor ille, og sandwich og juice på toget hjalp litt. Med togbytte i Bolton kom jeg meg omsider til Southport og fant frem til The Allanby, hvor jeg hadde betalt smått utrolige £18 for overnatting på enerom. Etter en samtale med den hyggelige vertinnen, bestemte jeg meg for å tilbakelegge veien ut til Haig Avenue til fots.

Det var riktignok en drøy spasertur, men omsider dukker stadionet Haig Avenue opp på høyre side av veien med samme navn, med hovedtribunen Grandstand liggende ut mot veien. Det var fortsatt halvannen times tid til avspark, så jeg entret Grandstand Bar og bestilte en pint med Thatcher’s Gold. Det var allerede en del fremmøtte, og jeg gikk en runde og kikket på interessante klenodier, bilder og oppslag på veggene.

Jeg var interessert i å høre om de lokale hadde forhåpninger om en reprise av forrige sesong, da manager Liam Watsons lag imponerte voldsomt og lenge kjempet om playoff. Personlig skulle jeg gjerne likt å se klubben kjempe der oppe, men supporterne var ikke uten videre villige til å uttrykke forventninger om en gjentakelse av bedriften. Det ville bli vanskeligere denne sesongen mente noen, før de la til at selvsagt ville ingenting være mer gledelig enn om den gamle Football League-klubben kunne kjempe om playoff igjen.

Inne i Grandstand Bar var det også en svært livlig gjeng som tydeligvis var Wigan-supportere, men jeg fikk aldri surret meg til å slå av en prat med noen av dem. Jeg betalte meg etterhvert inn, og fikk sikret meg et meget tynt «program» til prisen av 20 pence. Det besto av et A4 ark, brettet i to for å få et fire-siders A5 program i svart-hvitt. Inni var det i tillegg et brettet A4 ark med lagoppstillinger, uten at jeg dro kjensel på særlig mange av navnene det unge reservelaget til Wigan stilte med.

Jeg  tok plass på Grandstand-tribunen og så Wigan ta initiativet fra start. De hadde ballen mye, mens Southport måtte jage. Gjestenes Adam Dawson var to ganger frempå. Først skjøt han like over, før keeper Tony McMillan deretter fikk parert hans skudd fra rundt 25 meter. Etter drøye halvtimen var det imidlertid Southport som på sin første store sjanse tok ledelsen. Debutant Michael Bakare sendte i vei et skudd fra rett utenfor 16-meteren, som snek seg inn nede i høyre hjørne for Wigan-keeper Calvin Hare.

Gleden var imidlertid kortvarig, og omtrent direkte fra avspark fant Josh Sumners pasning Adam Dawson. Han fikk vendt opp inne i feltet og skutt i mål til 1-1. Tony Gray hadde mulighet til å gi Southport ledelsen igjen, men hans heading fra Andy Parrys cross skapte ikke altfor mye hodebry for keeper Hare. Shaun Whalleys skudd på sin side duppet i tide, men gikk til gjengjeld på siden av Hares stolpe rett før dommeren blåste for pause.

Etter en røykepause tok jeg igjen plass på tribunen, og gjorde meg klar for andre omgang med en kopp hot chocolate som smakte så lite sjokolade at det ble med to-tre slurker. Spillet ute på banen var heller ikke særlig mye bedre nå. Gjestene hadde ikke ballen like mye som i kampens første halvtime, og Southport hadde nok nå et lite initiativ i det som ble en temmelig tam forestilling. Bak det ene målet sto Wigans supporterne og sang og ropte hele kampen, og det var tydelig at en av gutta der hadde bursdag da de dro i gang bursdagssang. Høydepunktet i andre omgang var det faktisk de som sto for, da en av de unge gutta plutselig hoppet naken ut på banen og løp en runde rundt i 16-meteren før han hoppet over gjerdet igjen og forsvant inn blant sine kompiser med vaktene hakk i hæl.

Fotballmessig tok det seg noe opp mot slutten av kampen, og etter at Bakare hadde fått sitt skudd blokkert, var det gjestenes innbytter Jesjua Angoy som fikk den største sjansen til å score. Frispilt og totalt alene med keeper presterte han imidlertid å snuble i ballen da han skulle finte ut keeper McMillan. Hjemmelagets Tony Gray og Wigans Steve Boothman hadde begge gode skudd reddet, før Gray kunne avgjort for The Sandgrounders med et par minutter igjen. Han driblet av flere forsvarere på glimrende vis før han sendte i vei en avslutning som snek seg forbi keeperens utstrakte arm…før den sneiet utsiden av stolpen.

612 betalende tilskuere så dommeren blåse av med 1-1 som sluttresultat, og undertegnede fant veien tilbake til Grandstand Bar. Der ble jeg værende i hyggelig selskap halvannen times tid, før jeg fikk bestilt en taxi inn til sentrum. På Wetherspoons-puben The Sir Henry Seagrave fikk jeg inntatt et godt måltid og ytterligere en pint før jeg gikk til innkjøp av litt snacks og installerte meg i hotellsengen for litt OL-kikking på TV.

Ground #84:
Southport – Wigan Athletic XI 1-1 (1-1)
Pre-season friendly
Haig Avenue, 28 July 2012
1-0 Michael Bakare (33)
1-1 Adam Dawson (34)
Att: 612
Admission: £8
Programme: 20p

 

 

Dag 12:Søndag 29.07.2012 “Return to sender”

11 kamper på 11 dager var unnagjort, og det var på tide å vende snuta hjemover. Frokost ble inntatt på The Sir Henry Seagrave før jeg brukte et minutt på å orientere meg i retning stasjonen. Området rundt monumentet med det enkle navnet The Monument kan rett og slett være litt forvirrende sånn sett, men jeg var raskt på vei i riktig retning, og passerte et utsalgssted hvor jeg klarte å finne dagens utgave av Non League Paper. I tillegg til de siste par kapitlene med korrektur ble den selvsagt studert inngående både på toget til Wigan – der jeg måtte bytte fra Wigan Wallgate til Wigan North Western – og på toget derfra ned til London. Rushet jeg hadde fryktet på den vanligvis travle Circle Line var ikke-eksisterende, faktisk helt motsatt. Det ble tid til å utføre litt arbeidsrelatert (og ikke fullt så arbeidsrelatert) korrespondanse på en internettcafe ved Paddington før jeg omsider tok Heathrow Express toget til flyplassen. Der fant jeg ut at flyet som ikke skulle gå før om over to timer, allerede var forsinket med 40 minutter. Snart ble dette forandret til en time og ti minutter! SAS skyldte på været, men det var noe påfallende at av alle flyene som gikk fra terminalen det nærmeste halve døgnet, var det kun 5-6 avganger til Skandinavia som var forsinket…og alle var SAS-avganger. Andre flyselskaps ruter til samme destinasjoner var imidlertid ikke berørt, så det var noe mystisk.. Forklaringen vi fikk da vi etter langt om lenge og lengre enn langt kunne boarde, var at avgangene deres fra Skandinavia hadde blitt holdt igjen grunnet været (turbulens) over London, og således ført til forsinkelser da disse flyene selvsagt også skulle brukes i avgangene tilbake. Min mor tilbød seg å hente meg på Gardermoen, og litt etter klokka 23 søndag kveld kunne jeg sette meg inn i bilen og bli kjørt hjem etter en lang, spennende, og begivenhetsrik tur.