Dag 7: Tirsdag 24.07.2012 Runcorn Linnets – Colwyn Bay

Jeremy Kyle var i full gang med å avsløre utro løgnere med løgndetektorer og DNA-tester på ITV da jeg våknet og skjønte jeg hadde sovnet fra TV-en. Da jeg hadde våknet før alarmen ringte hadde jeg til og med god tid til tross for en lang reise foran meg, og tillot meg en ekstra lang dusj. Litt før klokka 09.00 forlot jeg allerede Lancaster Court Hotel med nesa mot Paddington, hvorfra tuben tok meg de få stasjonene til Euston Square. Derfra gikk jeg de få hundre metrene til togstasjonen London Euston, tok en røykepause, hamstret frokost i form av sandwiches og juice, unnet meg en ny røykepause, og tok deretter omsider plass på toget til Manchester. Der inntok jeg min frokost og gjorde klar til ny økt med korrekturlesning på mitt bokprosjekt mens toget forlot perrongen. 2 timer og 8 minutter etter avgang rullet toget inn på Manchester Piccadilly stasjon, og jeg kunne ta meg frem til Ibis hotellet i Princess Street ved hjelp av mitt utprintede kart.

Med nok av tid valgte jeg å få gjort unna ytterligere noen arbeidsrelaterte problemer som hadde dukket opp i form av email fra forlaget. Derfor fant jeg frem til en internett café rett i nærheten, i et område hvor jeg tok meg i å lure på om det i det hele tatt er kinesere igjen i Kina. De syntes alle sammen å være i Manchester, men det slo meg at Manchester jo har en Chinatown, og at jeg befant meg midt i denne. Med mitt ærend omsider tilfredsstillende unnagjort gikk jeg gjennom sentrum til Piccadilly, og fant ut at jeg hadde sett en time feil på klokka. Eller rettere sagt, klokka på dataskjermen til kineseren hadde vist en time feil, og dermed hadde jeg fortsatt veldig god tid. Derfor ble en ikke altfor imponerende burgermiddag inntatt på en pub inne på stasjonen, mens jeg ventet på toget mot walisiske Llandudno som omsider ankom perrongen. 

Drøye 40 minutter brukte somletoget til Runcorn East, der jeg hoppet av. Umiddelbart skjønte jeg at jeg ikke hadde ankommet verdens navle. Utenfor den lille stasjonen var det kun en parkeringsplass der noen andre passasjerer ble plukket opp av bekjente. Ellers var det stort sett trær på alle kanter, og noe som kunne minne om en taxi var ikke å se. En telefon til Runcorn Linnets Football Club hadde mens jeg satt på toget bekreftet at kampen skulle spilles, mens det noe overraskende ble opplyst om at klubben ikke hadde noe bar. Derfor sto jeg nå på Runcorn East stasjon og telte litt på knappene. En kikk på kartet viste at det var en tilsynelatende meget lang spasertur ned til Linnets Stadium, og jeg hadde funnet ut at det også var et godt stukke til nærmeste pub – i motsatt retning. Ved å spørre en person om nummeret til taxi, fikk jeg en drosjebil til stedet. Etter litt rådslagning med drosjekusken fant jeg ut at puben Halton Arms, som er fotballklubbens nærmeste nabo, hadde blitt lagt ned for kun et par måneder siden. Men hans forslag om puben The Windmill i motsatt retning ble av undertegnede støttet og fastsatt som destinasjon. Der ble 2-3 pints Strongbow inntatt mens jeg var dum nok til å innlede en samtale med en lokal sullik i 50-årene ikledd en retro Liverpool drakt, som var mest opptatt av å snakke om Liverpool FC. Jeg slapp omsider unna da min bestilte taxi kom tutende opp oppkjørselen, og turen gikk til Runcorn Linnets Football Club – et besøk jeg hadde vært ganske spent på.

Jeg betalte med glede mine £3 for inngang, og såvidt jeg husker var det ytterligere £1 for et program som var av samme type som hos St. Albans dagen før. Om muligens ørlite tynnere, men et fellesprogram i farger for alle treningskampene. Noe overraskende fant jeg ut at om de ikke lenger hadde en bar, hadde man hvertfall her et rom der man kunne sitte ned, og en kiosk hvor man kunne kjøpe både brus, is, og sjokolade. Men ikke noe alkohol var å se, bortsett fra en gruppe som satt og nøt medbragt vare. For undertegnede ble det ingen av delene, men mens jeg gikk for å ta en gikk rundt på anlegget, overhørte jeg noen Colwyn Bay-fans ved utgangen diskutere kampens starttidspunkt med en person som med sin dress og gulgrønne slips nok var en del av Linnets-ledelsen. Det viste seg at det hadde vært en ulykke på motorveien fra Wales, der en tankbil hadde veltet og sperret veibanen. Både flere spillere og fans, samt dommer, minst en linjemann og Colwyn Bays drakter var nå forsinket grunnet denne hendelsen et eller annet sted på M56. Dermed ble avspark utsatt fra 19.30 til 20.00. Det var dårlig nytt for meg, som måtte ha siste toget tilbake fra Runcorn East klokka 22.11. Men det problemet fikk jeg ta når den tid kom. Jeg fulgte gangveien inn på selve stadion og kunne ta i øyesyn et temmelig anonymt anlegg, inngjerdet av et grått blikk-lignende gjerde på alle fire kanter. Og med en liten tribune som strekker seg rundt kvarte banens lengde på den ene langsiden, samt en enda mindre tribune på kortsiden bak det nærmeste målet. På denne kortsiden ble jeg stående å slå av en prat med en Colwyn Bay-fan som hadde sin sønn på laget. Han uttrykte at de fleste supporterne vil være fornøyd dersom de nok en gang skulle unngå nedrykk fra den meget tøffe Northern Premier League Premier Division.

Jeg fikk også snakket litt med både fans og ledere fra hjemmelaget, som ga uttrykk for at deres mål i første omgang er opprykk fra North West Counties League opp til step 4. Samtidig fikk jeg høre fra supporterne selv historien om den opprinnelige Runcorn-klubbens historie og undergang. Mange er kanskje ikke klar over det, men faktum er at Runcorn i begynnelsen av 1980-årene var et topplag i det som i dag er Conference National. Denne divisjonen ble til og med vunnet i 1982, men et opprykk til Football League ble det ikke grunnet den tids system med avstemninger istedet for automatisk opp- og nedrykk. Da dette kom fem års tid senere var det for sent for Runcorn, som ikke lenger var noe topplag. Og i 2000 var de så økonomisk skakkjørte at de måtte selge sin hjemmebane Canal Street, der det i dag står leiligheter. Laget hadde spilt sine hjemmekamper både i Widnes og i Southport før det i 2006 var kroken på døra for seniorfotball. Planer om å starte opp igjen drøyde, og misfornøyde supportere hadde i mellomtiden startet dagens klubb Runcorn Linnets. De har nå vært tilbake i Runcorn siden 2010, og neste mål etter hjemkomsten synes som sagt å være opprykk til step 4.

Majoriteten av de forsinkede hadde omsider kommet seg til Linnets Stadium, og man bekreftet at kampen ville starte senest klokka 20.00. Problemet for Colwyn Bay var at deres keeper fortsatt ikke var ankommet. Da kampen omsider ble blåst i gang var det derfor med Runcorns reservekeeper i mål for waliserne! Og før han omtrent hadde vært borte i ballen, lå den i nettet bak ham. Matty Jones stupte frem og headet inn et innlegg fra venstre kant, og hjemmelaget var i ledelsen 1-0 allerede i kampens tredje minutt. Det utdelte team sheet viste seg svært ufullstendig og også ukorrekt, og dessuten med ingen spillere oppført for bortelaget. Det var derfor en håpløs oppgave for de fleste av de 155 fremmøtte å finne ut hvem som var hvem. Men kampen bar preg av å være en treningskamp, og det var mest stillingskrig på midtbanen – med et og annet tilløp til en halvsjanse. Gjestenes Rob Hopley traff etterhvert tverrliggeren, mens hans lagkamerat Matty Berkeley skjøt like utenfor. 1-0 sto seg imidlertid til pause.

Uten noen bar å gå i var det bare å benytte anledningen til en pissepause og til å slå av en prat med Colwyn Bay-supporteren fra tidligere, som jeg ble stående sammen med hele andre omgang. Samtidig fikk jeg også ringt og bestilt en taxi til 21.50, men skjønte raskt at jeg ville måtte stikke litt før slutt da andre omgang ikke kom i gang før 4-5 minutter over ni. Det skulle vise seg å bli en tam affære, hvertfall inntil gjestenes Lee Davey ble utvist for en heftig takling. Jeg tok meg selv i å stadig kikke på klokka, og begynte etterhvert å bevege meg mot utgangen. Idet jeg gjorde det, ble hjemmelaget tildelt straffespark. Jeg måtte selvsagt få med meg det, og ble stående å speide mot andre siden av banen, der et tilsynelatende svakt straffespark ble reddet av Colwyn Bays lånte «hjemmekeeper».

På utsiden kom det ingen taxi, og jeg hadde røyket nesten en hel røyk uten at den kom. En tilskuer som kom ut kunne bekrefte at det fortsatt sto 1-0 og at de nå var på overtid, og spurte deretter om jeg skulle til Runcorn East og ville ha skyss. Etter noen sekunders vurdering, hoppet jeg inn og lot taxi være taxi – de var uansett fem minutter for sent allerede. Jeg takket for skyssen og hoppet av på den avsidesliggende stasjonen idet taxisjåføren ringte for å fortelle at han ventet utenfor stadion. Når han kom 10 minutter for sent, kunne han ha det så godt!. Snart kom toget fra Wales og brakte meg tilbake til Manchester, der jeg tilbake på hotellet fant ut at filmen Green Street akkurat hadde begynt på TV. Fin timing!

Ground #80:
Runcorn Linnets – Colwyn Bay 1-0 (1-0)
Pre-season friendly
Millbank Linnets Stadium, 24 July 2012
1-0 Matty Jones (3)
Att: 155
Admission: £3
Programme£1

Dag 8: Onsdag 25.07.2012 Alfreton Town – Notts County

11.20 toget fra Manchester Piccadilly rullet i underkant av 50 minutter senere inn på stasjonen i Sheffield, og etter en kort spasertur kunne jeg sjekke inn på Ibis hotellet i sentrum. Etter å ha utført et ærend i byen, traff jeg min venninne Kimberley som jeg tok med for en matbit på Wetherspoons-puben Bankers Draft. Etter en tur tilbake på hotellet, tok jeg etterhvert farvel med henne og gkk tilbake til togstasjonen.

Etter en snau halvtime på toget hoppet jeg av i Alfreton og gikk opp på Mansfield Road. Snart tok jeg til venstre ned Prospect Avenue og kom ned på Nottingham Road like ved puben Victoria Inn, som ligger et steinkast fra Alfreton Towns North Street. Her fikk jeg helt nedpå et forfriskende glass før jeg gikk den korte veien ned North Street til anlegget med samme navn.

Jeg betalte meg inn og ble møtt av et veldig rødt anlegg som jeg helt klart vil gi tommelen opp. Spesielt den klassiske ståtribunen på bortre kortside falt virkelig i smak, og jeg tok en runde for å ta noen bilder før jeg stakk innom klubbsjappa. Der sikret jeg meg et skjerf til samlingen, samt et flott 32-siders program til £2. Turen gikk videre inn i klubbhusets bar, hvis både vegger og tak var dekorert av drakter fra Alfreton Town og andre lag de muligens har hatt på besøk.

Med en Strongbow for hånden kunne jeg sette meg ned og ta en kikk i programmet, og fikk snart selskap av et par tilreisende Notts County-supportere. En av de var en dame på minst 75-80 år som til stadighet gjentok seg selv, og som fortalte meg minst tre ganger at Notts County-skjerfet hun hadde på seg hadde hun hatt i over 25 år. Det jeg antar var hennes sønn kunne fortelle at de kommende sesong ville kikke oppover på tabellen og forhåpentligvis kjempe om en plass i playoff. Ikke overraskende ble Sheffield United pekt ut som den store favoritten.

Hjemmefansen på sin side ga inntrykk av å ville være fornøyd med å etablere seg i divisjonen, og om de skulle havne rundt midten av tabellen i Conference National ville de anse det som fantastisk. Men de er tross alt en liten klubb sammenlignet med en stadig større andel av klubbene på nivået, og de var samtidig klar over at de skulle gjøre en god sesong for å oppnå noe slikt.

Gjestene fra Nottingham stilte med et blandet lag, men første omgang dreide seg mye om en mann – den gamle kjenningen Lee Hughes. Allerede med 5-6 minutter spilt hadde Hughes hatt to relativt store muligheter med avslutninger like utenfor og over. Det som skjedde syntes å skje rundt Hughes, og etter snaue 20 minutter skulle han muligens hatt straffe. Det virket hvertfall som om han ble dratt ned i feltet av Alfreton-forsvarer Darran Kempson etter å ha blitt spilt gjennom av Jeff Hughes, men dommeren var imidlertid ikke enig.

Bortelaget fortsatte å presse på, og i løpet av et par minutter måtte Alfreton-keeper Phil Barnes varte opp med to flotte redninger. Først da Yoann Arquin fikk heade upresset fra kort hold, og deretter da en tilsynelatende offside-plassert Lee Hughes fikk avslutte. Hjemmelaget kom seg også til et par sjanser, og den beste av disse var nok da Nathan Arnold skjøt like over. Etter drøye halvtimen ble Lee Hughes taklet knallhardt og måtte forlate banen. Både jeg og flere rundt meg gikk ut fra at han ble byttet ut, og ble dermed litt forvirret da han noe senere kom innpå igjen etter å ha lusket rundt med innbytterne på sidelinjen i minst fem minutter. Men han hadde uansett gjort sitt for dagen da dommeren ikke mange minuttene etter blåste av for pause.

Ikke minst hos Magpies ble det gjort endel bytter i pausen, de byttet rett og slett alle ti utespillerne sine. En av disse innbytterne – den gamle kjenning Enoch Showunmi – kom til andre omgangs første store sjanse da han headet over fra kort hold rundt fem minutter ut i omgangen. Gjestene virket nå å ha et bedre pasningsspill enn i første omgang, samtidig som de virket mindre giftige. Muligens savnet de en rødhåret veteran som hadde imponert i første – Lee Hughes sin fremtid i klubben hadde jo i følge rykter den siste tiden vært noe usikker.

Skjærene fra Nottingham hadde også et par spillere på prøvespill utpå. En av de var en franskmann som ikke imponerte undertegnede noe særlig, der han gang på gang brukte altfor lang tid og forårsaket balltap. Det var slik Alfreton fikk sin beste sjanse da Paul Claytons avslutning strøk tverrliggeren. Neil Bishop og Julian Kelly hadde skudd like utenfor for gjestene, og en temmelig uengasjerende kamp ble omsider blåst av til 0-0. Og kampens beholdning var for meg Lee Hughes.

Det ble tid til to pints i baren, hvor jeg fikk høre et par County-supporteres syn på at nabo Forest muligens har solgt sin sjel for kuwaitiske oljepenger. Etter ytterligere hyggelige samtaler med hjemmefolket, måtte jeg omsider helle i meg resten av min pint og stresse mot Alfreton stasjon. Jeg hadde fått noe dårlig tid, men svett og anpusten ankom jeg likevel stasjonen noen minutter før toget som brakte meg tilbake til Sheffield, hvor jeg valgte å motstå fristelsen av en pint og istedet returnere til hotellet.

Ground #81:
Alfreton Town – Notts County 0-0 (0-0)
Pre-season friendly
North Street, 25 July 2012
Att: 618
Admission: ???
Programme£2

Dag 9: Torsdag 26.07.2012 Eastwood Town – Scarborough Athletic

Jeg sov helt til jeg våknet av meg selv, og uthvilt og nydusjet forlot jeg hotellet for å innta en stor engelsk frokost og en flaske j2o apple&mango på Bankers Draft. Først da jeg hadde spist opp og drukket enda en j2o, kom Kimberley mens jeg sto utenfor og tok meg en røyk. Dermed ble det enda mer j2o før vi surret rundt en stund rundt i Sheffield sentrum og deretter tok turen tilbake til hotellet. Tiden flyr i godt selskap, og litt før klokka 17 tok jeg farvel med Kimberley for denne gang og satt meg på samme tog som dagen før. Forskjellen var at jeg denne gang skulle la toget mellom Leeds og Nottingham ta meg en stasjon nærmere sistnevnte enn dagen i forveien. Etter at toget hadde stoppet i Dronfield, Chesterfield og Alfreton, kunne jeg etter 35 minutter hoppe av på Langley Mill stasjon. Jeg visste det var en meget lang gåtur til Eastwood Towns hjemmebane Coronation Park, noe mitt kart kunne bekrefte. Og det var som ved Runcorn East hverken taxier eller antydning til noen taxiholdeplass. Men i motsetning til ved Runcorn East ligger Langley Mill stasjon ved en trafikkert vei og med bebyggelse, butikker og flere puber i nærområdet. Jeg krysset over til Railway Tavern og tok en pint Strongbow der mens jeg forhørte meg om veien videre og nummeret til taxi. Jeg fikk opplyst at det var et par kilometer og delvis oppoverbakke, men vertinnen ga meg nummeret til taxi som kom etter ytterligere en halv pint Strongbow. Drosjekusken kunne fortelle at vi tross den relativt korte taxituren krysset grevskapsgrensen mellom Derbyshire og Nottinghamshire. Og ikke altfor lenge etter svingte han inn og slapp meg av foran inngangen til Coronation Park. Kun to middelaldrende karer satt på en benk på utsiden av klubbhuset, og en kikk inn på banen avslørte at det var heller ikke noe aktivitet. Jeg gikk inn hoveddøren på klubbhuset, og med flere dører å velge mellom spurte jeg to herrer på vei ut om hvor baren var. En av disse svarte at han var fra bortelaget Scarborough Athletic og akkurat hadde ankommet, så han visste ikke.

Dette  var innledningen på en svært interessant samtale med det som viste seg å være Scarborough-klubbens formann. Vi ble stående på utsiden å snakke i rundt halvtimen, og han viste stor interesse for både min rundreise og mitt bokprosjekt. Og han må ha stoppet over halvparten av hele Scarborough-apparatet for å introdusere meg. Jeg dreide samtalen litt inn på den nye klubben og situasjonen i Scarborough, og han var usedvanlig åpen om forskjellige temaer rundt dette. Blant annet fikk jeg forklart situasjonen med de to nye Scarborough-klubbene: Scarborough Athletic og Scarborough Town. Han påpekte at han selv ved et par anledninger har kommet med en utstrakt hånd til Town med forespørsel om sammenslåing, men at dette har blitt avvist. Om situasjonen med hjemmekamper i Bridlington mente han ikke overraskende at de skulle likt å spille hjemme i Scarborough og at dette er et mål på noe lengre sikt, men at det akkurat i øyeblikket virker noe vanskelig. Hva klubbens sportslige ambisjoner gjelder, var det soleklart at målet for sesongen er opprykk til step 4. På lengre sikt kikket han seg stjålent rundt før han fortalte at mens mange supportere snakker om når de er tilbake i Football League, mener han selv at klubben og stedet Scarborough neppe kan regne med noe mer enn å være et Conference-lag. Han kikket på klokka og lurte på hvor det ble av Scarborough-folket. Avslutningsvis fortalte han om den norske supporterklubben som kommer over til Scarborough noen ganger i løpet av sesongen, og med det gikk jeg inn for å hente meg en pint Strongbow.

Den ble tatt med ut i sola der jeg satt meg ned på benkene og slo av en prat med et par hjemmesupportere. Det var en overraskelse da de på spørsmål om forhåpninger for sesongen svarte at de ville være fornøyde med å overleve lenge nok til i det hele tatt å starte sesongen, og at hver kamp etter det var som en bonus. Disse sjokkerende uttalelsene fikk jeg litt senere avkreftet fra en av Eastwood-lederne, som innrømmet at det slett ikke sto bra til økonomisk…men SÅ ille var det ikke, mente han. Så får tiden vise hva som skjer der, men om det er så skrint med ressurser der kan vel Eastwood Town ende opp med å slite meget tungt i den tøffe Northern Premier League Premier Division. Noen av supporterne snakket pessimistisk om at det kunne bli en kamp for å unngå et andre strake nedrykk, mens andre snakket om en plass midt på tabellen.

Scarborough-formann Danny Holland kom plutselig ilende bort sammen med manager Rudy Funk som han ville introdusere meg for. Da jeg hadde sett Notts County i Alfreton dagen før, lurte han på om jeg kunne fortelle manageren litt om Nottingham-laget da Scarborough Athletic snart skulle møte de. Deretter overrasket han meg med å spøre om jeg kunne tenke meg å skrive kamprapporten for deres nettside, da personen som vanligvis gjorde de ikke var med. Men da jeg ikke ville være hjemme ved dataen på flere dager måtte det utgå. Imidlertid ga han seg ikke før jeg lovet å ta kontakt med klubben hvis jeg skulle se en av deres hjemmekamper, slik at jeg kunne inviteres som klubbens gjest. Hva kan jeg si, annet enn at formann Holland på meg virket som en utrolig hyggelig fyr.

En ny pint ble hentet i klubbens store og fine bar, og det slo meg plutselig at det var meget tynt med folk selv om det begynte å nærme seg avspark. Torsdag kveld og lang vei fra Scarborough må nok ta sin del av skylden for at det til slutt var kun 79 tilskuere som så kampen blåses igang. Noe program hadde ikke blitt trykket for denne kampen, så jeg hadde i og for seg ingen anelse hvem som spilte. Riktignok hadde Holland fortalt at de stilte uten 4-5 av sine av diverse årsaker, men det var aldri noen åpenlys nivåforskjell slik to divisjoners forskjell skulle antyde. Spillet bølget frem og tilbake med sjanser og halvsjanser begge veier, og hverken Badgers- eller Seadogs-spillerne kan beskyldes for å være redde for å skyte. Men de skuddene som de to keeperne ikke hamlet opp med, suste over eller utenfor.

Til tross for 0-0 ved pause var det en relativt underholdende kamp. Tilbake i baren under pausen ble jeg stående ved siden av en person med Rangers-drakt og en rekke lojalist-tatoveringer. Han hadde lagt merke til min Rangers-jakke og vi ble stående å slå av en prat. Han viste seg å være Scarborough-kar nå bosatt i Leeds, og mente han kun gjenkjente 10-15 Scarborough-fans på Coronation Park. Jeg lyttet ellers interessert mens hans fortalte om de faste bussturene de satt opp fra Leeds til Rangers-kamper i Skottland, samt hans beskrivelser av lojalist-puben Golden Last i Scarborough der jeg i lengre tid har vært invitert til en visitt. Kanskje blir det endelig en realitet under neste års faste oransjemarsj siste helg i mars?

Vi ble stående å prate mens vi så andre omgang, som fortsatte som den første – en helt åpen kamp som svingte frem og tilbake. Jeg sto med en følelse av at første målet kunne bli avgjørende, men fortsatt klarte ingen å overliste keeperne, til tross for nok av forsøk. Det var til tider virkelig Hawaii-fotball, men utrolig nok blåste dommeren av til 0-0 som sluttresultat. Men en absolutt ganske underholdende 0-0 kamp.

Jeg fikk bestilt en taxi til 21.45, og rakk en forfriskning i baren etter kampslutt før jeg gikk ut for å møte drosjebilen som tok meg tilbake til Langley Mill. Jeg kom meg på 22.09 toget tilbake til Sheffield og satt meg igjen for å lese litt korrektur. Ved ankomst Sheffield klarte jeg i motsetning til dagen før ikke å motstå en pint før jeg tok kvelden. Jeg stakk derfor innom puben Norfolk Arms, vegg i vegg med hotellet, og bestilte meg en Strongbow. Jeg tror bakken utenfor hadde vært mindre møkkete som sitteunderlag enn sofaen med inngrodd møkk som jeg tok tilhold i. Og gulvet var flere steder så seigt at jeg nesten satt fast da jeg likevel gikk for å bestille nok en runde. Kvelden ble avsluttet med takeaway fra en sjappe ved siden av, og den ble fortært i sengen på hotellrommet.

 

Ground #82:
Eastwood Town – Scarborough Athletic 0-0 (0-0)
Pre-season friendly
Coronation Park, 26 July 2012
Att: 79
Admission: £5
Programme: None