Dag 9: Tirsdag 03.04.2012 Blyth Spartans – Solihull Moors
En frokost ble inntatt på puben The White Rose på Leeds stasjon, før jeg etterhvert hoppet på toget til Newcastle. Etter stort sett fint vær på hele min rundtur, møtte jeg for første gang regnet da toget stoppet i York. Men da jeg kom ut av togstasjonen i Newcastle, var det som en forsinket aprilsnarr fra værgudene der sluddet kom feiende sidelengs i den sure vinden. Derfor tok jeg taxi til Waterside Hotel som egentlig lå i gangavstand fra stasjonen – rett ved den kjente Tyne Bridge. Etter å ha sjekket inn og slappet av litt på rommet, tok jeg turen ut da nedbøren hadde gitt seg. Men da det snart begynte å regne heftig søkte jeg tilflukt på puben The Union Rooms der jeg like godt fikk i meg en tidlig middag. Etter et par pints jogget jeg over veien til metro-stasjonen og kjøpte billett til Haymarket stasjon. Fra bussterminalen der skulle det gå busser til dagens destinasjon, nemlig Blyth. Ifølge den innfødte drosjekusken fra tidligere var det egentlig under en halvtimes kjøring opp dit, men bussens melkerute gjør at reisetiden er rundt timen. Et søk på nettet hadde vist at det var en rekke ruter som gikk til Blyth. Men jeg hoppet på den første jeg så, og fikk bekreftet av sjåføren at jeg ville komme meg tilbake igjen også etter klokka 22. Jeg syntes allerede jeg hadde sittet en god stund på bussen, og undret på om det var Blyth vi kjørte inn i etter en strekning hvor man virkelig fikk inntrykk av den viltre Nordsjøen rett ved siden av. Men da vi kun minutter etterpå passerte rett forbi Whitley Bays hjemmebane, forsto jeg at slik var det ikke. Men omsider passerte vi det jeg skjønte måtte være Croft Park på høyre hånd, og like etter hoppet jeg av bussen og ut i det ufyselige været.
I virvaret av gater som så temmelig like ut, fant jeg raskt veien gjennom boligområdet og frem til Croft Park ved hjelp av mitt utprintede kart. Klubbhuset lå utenfor stadionportene, så jeg dukket inn der for å unne meg en Strongbow. Dessverre måtte jeg nøye meg med Magners på flaske, der jeg fikk hengt jakke og genser til tørk over et par stoler. Etter å ha byttet ut Magners med mineralvann, kom jeg i prat med noen nyankomne personer fra ledelsen i Solihull Moors som satt ved nabobordet. De var meget forundret over å treffe på en norsk groundhopper oppe i Northumberland, og viste stor interesse for min rundtur. Jeg måtte svare benektende på om jeg hadde vært på deres Damson Park, men de spurte og gravde. Ikke minst rundt mitt besøk hos Lye Town og min mislykkede visitt i Alvechurch på forrige tur.
Hjemmelaget var i praksis klare for nedrykk fra Conference North etter tap i den viktige kampen mot nedrykksrival Vauxhall Motors i forrige kamp, og supporterne virket allerede å ha innfunnet seg med en tilværelse i Northern Premier League neste sesong. De ble vel heller ikke særlig beroliget da jeg kunne fortelle om et imponerende nivå på kampen jeg hadde bivånet dagen før. Blyth hadde for så vidt fortsatt en syltynn teoretisk mulighet, men i så fall måtte de først og fremst vinne alle sine gjenstående kamper. Solihull Moors på sin side virket ved første øyekast på tabellen nokså sikre, men ville med tap nærme seg en nedrykkskamp som senere skulle vise seg å bli en vanvittig tett kamp om å unngå den siste nedrykksplassen – og med et enormt antall lag involvert.
Jeg ville ta Croft Park i øyesyn før det ble for mørkt, og betalte derfor mine £10 for entre. Så fulgte en runde rundt et flott anlegg som absolutt falt i smak hos undertegnede. En tur innom klubbsjappa ble det også, og derfra kom jeg ut med Blyth Spartans-skjerf til samlingen og et godt kampprogram til £2. Ved utgangen fikk man utdelt «billetter» slik at man kunne gå ut og inn mellom stadion og baren, og jeg satt meg ned med en brus mens jeg studerte programmet innimellom praten med diverse fremmøtte. I det dårlige været ventet jeg til 5 minutter før avspark før jeg gikk tilbake, og jeg valgte i regnet å sette meg oppe under tak på hovedtribunen. Dermed måtte jeg ut med ytterligere £1 til vakten som sto ved inngangen til denne.
238 tilskuere hadde trosset værgudene, og fikk se Blyths Wayne Phillips skyte i stolpen før 5 minutter var spilt. Men i en ikke spesielt imponerende første omgang var det det nærmeste vertene kom, der deres mest lovende angrep ble ødelagt av offside-avvinkninger eller feilpasninger. Gjestene virket rett og slett litt farligere, og det var ikke ufortjent da Lee Morris sendte laget fra Birmingham-traktene i føringen etter en drøy halvtime. Ti minutters tid senere kunne det fort stått 0-2, men Ryan Beswick klarte på merkelig vis å skyte utenfor fra kort hold. En noe skuffende første omgang ebbet dermed ut med ledelse til bortelaget, og da dommeren blåste for pause var undertegnede allerede langsomt på vei mot baren der jeg prøvde en ny Magners.
Gudene vet hva som skjedde i garderoben, men det var et helt annet Blyth-lag som kom ut i andre omgang. Gjestene ble umiddelbart satt under press, dog uten at man kom frem til spesielt med farligheter. Gang på gang var det den avgjørende ballen som ikke var god nok. Både Glen Taylor og innbytter Neal Hooks misbrukte dessuten gode muligheter til å utligne. Men med drøye kvarteret igjen løsnet det omsider, og playmaker Robert Dale pirket inn 1-1 etter forarbeid av vingen Phillips. Nå utviklet det seg til å bli en eneste kanonade mot gjestenes keeper Jasbir Singh. Joe Kendrick hadde alene 3-4 sjanser, hvorav en ble reddet på streken av en forsvarer mens en annen tvang frem en glimrende redning av Singh. Sistnevnte måtte også i aksjon for å hindre både Sam Hodgson og Sam Groves, der Blyth fosset frem gang på gang. Men med en rekke kjempesjanser misbrukt begynte man å ane en viss frustrasjon på tribunen, som om det var helt utgjort. Da, med 86 minutter spilt vant innbytter Lee Mason en hodeduell med keeper Singh og sendte Spartans i føringen til enorm jubel blant de grønnhvite. Basert på andreomgangen satt jeg med inntrykket at Spartans kanskje ikke burde befunnet seg der de gjør, men sett over en hel sesong er det selvsagt en grunn til at de ligger der de ligger. Oa da dommeren blåste av til 2-1 seier, betydde det nok kun en utsettelse av det uunngåelige – noe som forøvrig skjedde få dager senere.
Jeg vurderte en cider til, men da Magners ikke fristet valgte jeg å sette kursen strake veien mot Blyth busstasjon. Jeg klarte dog å surre meg noe bort, men har heldigvis såpass stedsans at jeg i hvert fall aldri var i tvil om retningen. Og da jeg kom opp på Waterloo Road, så jeg tilfeldigvis en buss med «Newcastle» i panna i ferd med å stoppe på en holdeplass på andre siden av veien. Etter en langdryg busstur tilbake til Geordie-byen var det dermed bare å ta metroen tilbake og spasere til hotellet, med en stopp for å plukke opp litt takeaway.
Ground #73:
Blyth Spartans – Solihull Moors 2-1 (0-1)
Conference North
Croft Park, 3 April 2012
0-1 Lee Morris (33)
1-1 Robert Dale (74)
2-1 Lee Mason (86)
Att: 238
Admission: £10
Programme: £2
Dag 10: Onsdag 04.04.2012 Besøk på St. James’ Park
Jeg skulle etter den opprinnelige planen hjem denne dagen, med fly hjem fra Manchester. Men etter å ha booket mye av reisen, inviterte min mor meg med på 4 dagers ferie i Edinburgh med henne og min nevø. Jeg valgte å takke ja til dette, og det var grunnen til at jeg valgte å rett og slett droppe flyet mitt hjem. I tillegg var det grunnen til at jeg valgte å legge om reiseruta litt, slik at besøk i Newcastle og kamp i Blyth ble tirsdagens agenda istedet for hjemmekamp for Guiseley.
Deres fly fra Oslo ville ikke lande i Edinburgh før i 20-tiden, så med såpass god tid bestemte jeg meg for å ringe Newcastle United og forhøre meg om mulighetene for en omvisning på deres St. James’ Park.
Det viste seg å gå i orden, og jeg fikk sette fra meg bagen på hotellet mens jeg tok en tur rundt i Newcastle. Heldigvis var været bedre enn dagen før! Etterhvert satt jeg meg på puben The Strawberry rett ovenfor St. James’ Park. Det viste seg å være en flott pub, og en Strongbow ble fort til tre før jeg tok en siste pint på Shearer’s.
Deretter gikk jeg opp til resepsjonen på St. James Park, hvor jeg fikk beskjed om å ta turen opp i andre etasje. Der fikk jeg registrert meg som deltager på omvisningen, før jeg benyttet ventetiden til å ta en nærmere kikk på den interessante utstillingen som befant seg rundt i rommet. Omsider begynte omvisningen med en jovial vert, og med deltagere fra forskjellige deler av England samt bl.a Nederland, Irland, Mexico og et ungt par fra Norge.
Selve omvisningen var vel grei nok, og det var i hvert fall ingenting å utsette på verten. Derimot synes jeg personlig det ble altfor mye fokus på det kommersielle, penge- og VIP-delen. Langt, langt over halvparten av tiden gikk med på å kikke på forskjellige VIP-bokser, snakke om deres eiere, hva de spiste og drakk og hvor mye det kostet, og Newcastle Uniteds avhengighet av disse personenes bidrag etc etc etc. Newcastle Uniteds stolte historie som fotballklubb ble knapt nevnt med et ord.
Og høydepunktet må nok sies å ha vært en kikk i garderobene samt en tur opp på stadions høyeste punkt, i tillegg til turen ut spillertunnelen til laglederbenkene. Alt i alt en fin, men samtidig noe skuffende omvisning.
Jeg valgte å ta en pint til på The Strawberry før jeg ruslet tilbake til hotellet og plukket opp bagen. Deretter gikk veien til Newcastle stasjon og tog til Edinburgh, med nye flotte inntrykk av kysten mot Nordsjøen…innimellom et etterhvert vanvittig antall sauer.
Dag 13: Lørdag 07.04.2012 Rangers – St. Mirren
Etter et par fine dager i utrolig flotte Edinburgh, satt jeg meg denne lørdagen på toget til Glasgow. Med meg var faktisk med min mor og min nevø, som jeg hadde overtalt til å bli med på Rangers kamp. Etter en times tid ankom vi Glasgow og tok metroen videre til Ibrox, hvor vi først av alt gikk for å hente billettene.
Deretter måtte jeg selvsagt ta en kikk innom Rangers-sjappa, der jeg sikret meg både skjerf og ny jakke. I tillegg fikk vi kledd opp nevøen min i både Rangers-drakt, -shorts, og -sko, samt Rangers-fotballen han også fikk med seg
Deretter ble det en runde rundt anlegget for å ta noen bilder, før vi gikk mot det kjente Rangers-vannhullet Louden Tavern. Der tillot de imidlertid ikke barn, så det ble dessverre med kun en pint i fint selskap og med herlig lojalistisk musikk før vi gikk videre.
Ifølge følge en av de lokale har politiet de siste par årene blitt meget strenge på dette punktet, der det tidligere var mye friere tøyler. Det viste seg å være gjennomgangsmelodien over alt i området, og vi gikk i stedet tilbake til Ibrox der vi tok en matbit og fant plassene våre høyt oppe på Club Deck.
Rangers gikk ut i hundre, og Lee McCulloch headet inn 1-0 fra Steven Davis’ innlegg etter allerede 45 sekunder! Etter drøye 5 minutter måtte imidlertid Davis forlate banen med en skade, men under ti minutter senere ble Rangers tildelt straffespark da Edu ble felt. Men det første av hele fire straffespark tildelt under kampen ble brent da Sone Aluko traff utsiden av stolpen. Andy Little økte imidlertid til 2-0 etter rundt 40 minutter, etter en retur fra Saints keeper Craig Samson.
Den stillingen sto seg til pause, selv om ledelsen absolutt kunne vært større. Samtidig gjorde også Rangers’ keeper et par glimrende redninger da gjestene var farlig frempå ved Dougie Imrie og Nigel Hasselbaink. Det var for øvrig stadige markeringer og protester mot klubbens situasjon, der flesteparten av de 46.998 tilskuerne på Ibrox Stadium viste frem de røde papirplatene som var blitt festet til setene.
Andre omgang var kun tre minutter gammel da det var St. Mirrens tur til å få straffe. Paul McGowan sendte McGregor feil vei, og reduserte til 2-1. Men ikke før hadde de redusert, fikk de nok en straffe imot. Jeroen Tesselaar fikk i tillegg direkte rødt kort for å ha revet ned Aluko i scoringsposisjon, men McCullochs straffe ble glimrende reddet av St. Mirren-keeper Samson.
Hjemmelaget skulle imidlertid til slutt score fra straffemerket, etter timen spilt. På lagets tredje forsøk var det innbytter Kyle Lafferty – som nettopp hadde kommet inn – som tok ansvar og økte til 3-1. McCulloch var sent i kampen meget nær ved å score sitt andre for dagen, men dommeren blåste av til flott 3-1 seier.
Den eneste malurten i begeret denne dagen var at de motbydelige grønne og hvite fra andre kant av byen hadde sikret seg ligatittelen, uten at det var i det hele tatt var noe tema da det jo også var forventet.
Scottish ground #1:
Rangers – St. Mirren 3-1 (2-0)
Scottish Premier League
Ibrox Stadium, 7 April 2012
1-0 Lee McCulloch (1)
2-0 Andy Little (40)
2-1 Paul McGowan (pen, 49)
3-1 Kyle Lafferty (pen, 60)
Att: 46,998
Admission: £22
Programme: £3
