Dag 1: Mandag 26.03.2012 Hitchin Town – AFC Totton

Det var tidlig en mandag morgen, og takket være en snill mor som kjørte meg opp på E6, satt jeg meg på flybussen til Gardermoen litt over klokka halv fem. Planen hadde vært å møte en venninne i Redhill før jeg fortsatte videre til Stevenage, men hun hadde måttet avlyse plutselig, og nå ville jeg ha usedvanlig mye tid å slå ihjel etter landing på Gatwick. Men grunnet heftig vind hadde det visst hopet seg opp med kø i flytrafikken rundt Gatwick, og vi fikk foreløpig ikke lov å ta av fra Norge. En time forsinket lettet vi omsider, og etter landing og bytting av norsk og engelsk SIM-kort fikk jeg slått ihjel litt mer tid med et mobiltelefonproblem som forøvrig løste seg av seg selv etter 3-4 dager…etter at jeg hadde vært innom 5 forskjellige butikker!

Etter å ha toget opp til Stevenage, sjekket jeg inn på hotellet og bladde litt i innkjøpte Non League Paper og Football League Paper før jeg unnet meg et pubmåltid og et par pints med Strongbow. Deretter tok jeg den korte 5 minutters togturen til Hitchin, hvor jeg la ut på spaserturen langs Nightingale Road og Fishponds Road ut mot Hitchin Towns Top Field. 

Hjemmelaget skulle ta imot opprykksjagende AFC Totton til seriekamp i Southern League Premier Division, og i klubbens bar var det gjestenes supportere som foreløpig var i flertall blant de fremmøtte. De fleste hadde sittet på med spillerbussen opp fra Southamptons utkant, slik en supporter fortalte meg de ofte gjorde – med supporterne foran i bussen og spillerne bak.

De tilreisende virket å variere i optimisme med tanke på å innhente tabelledende Brackley Town. Noen minnet også om at Hitchin vant på besøk på sydkysten tidligere i sesongen, og påførte Totton kun sjuende hjemmetap siden 2008/09-sesongen. Hjemmefolket på sin side virket å være mer opptatt av å kikke seg over skulderen og hanke inn nok poeng til å sikre spill i denne divisjonen neste sesong.

Etter  en tids sosialisering var det tide å betale seg inn og ta en kikk på Top Field. Etter at flere garvede groundhoppere uavhengig av hverandre hadde kommet med varme anbefalinger, var det et stadion jeg virkelig hadde sett frem til å beskue. Jeg betalte £9 for entre og ytterligere £1,50 for kampprogram, før jeg tok en runde rundt anlegget. Og jeg må si det virkelig var en perle av et anlegg som møtte meg, og som virkelig svarte til de høye forventningene. Ikke minst likte jeg ståtribunene i tre bak mål. Det er ikke hverdagskost å se i England lenger – heller ikke på dette nivået!

Etter  en tur innom klubbsjappa for å sikre meg et skjerf til samlingen, var jeg klar for det som skulle vise seg å bli en meget underholdende kamp.
Hitchin gikk ut i hundre, og de sist ankomne av de 333 tilskuerne fikk det nok ikke med seg da de tok ledelsen allerede i kampens andre minutt. Det skjedde ved at Zac Burke skar inn og sendte i vei et skudd som fant veien til nettmaskende nede i hjørnet bak Tottons keeper James Bittner. Og kun et minutt eller to senere var det hjemmelagets storscorer John Frendo som holdt på å øke ledelsen med en flott lobb som på hengende håret ble slått over av en panisk ryggende Bittner.

Etter et drøyt kvarter kom dog 2-0 scoringen da Ieuan Lewis kastet seg frem og headet inn et innlegg. AFC Totton var skikkelig på hæla, og det kunne fort stått 4-0 før halvtimen var spilt. Men de begynte sakte men sikkert å spille seg inn i kampen, og da Mark Osman satt inn reduseringen fra kort hold 10 minutter før pause fikk de vind i seilene. Kort før dommeren blåste for pause måtte imidlertid Tottons keeper ta frem en feberredning for å hindre Frendo i å gjenopprette ny tomålsledelsen.
Mens jeg inntok ytterligere forfriskninger i pausen fikk jeg bekreftet bortefolkets skuffelse over eget lag de første 25-30 minuttene. Noen påsto at det var sesongverste mens andre skylte på at de hadde store skadeproblemer.

Åkkesom var det et helt annet Totton-lag som kom på banen i andre omgang. De tok kontroll fra start, og presset Hitchin bakover. Kun en klarering på streken hindret scoring i ett av Tottons farlige angrep. De måtte imidlertid vente til 70 minutter spilt før de kunne juble over utligning, da Jamie Whisken headet i mål etter et langt innkast.

Kun minutter senere ble imidlertid Tottons Nathan Campbell utvist etter en episode undertegnede ikke fikk med seg da ballen befant seg et annet sted – men han skal ha sparket etter en Hitchin-spiller. Etter dette ble det noe ampert, og i tillegg til tidvis Hawaii-fotball med sjanser begge veier, ble det også utdelt en rekke gule kort.

Dommeren blåste omsider av med 2-2 som sluttresultat, og nye forfriskninger ventet i baren. Der innrømmet nå Totton-folket at det nok var det direkte opprykkstoget som hadde gått. Undertegnede tok etterhvert fatt på den forholdsvis friske turen tilbake til Hitchin stasjon, og retur derfra til Stevenage og hotellsenga med pitstop på en døgnåpen Tesco for innkjøp av litt munngodt.

Ground #68:
Hitchin Town – AFC Totton 2-2 (2-1)
Southern League Premier Division
Top Field, 26 March 2012
1-0 Zak Burke (2)
2-0 Ieuan Lewis (17)
2-1 Mark Osman (35)
2-2 Jamie Whisken (71)
Att: 333
Admission: £9
Programme: £1,50

Dag 2: Tirsdag 27.03.2012 Dover Athletic – Hampton & Richmond Borough

Etter en god og lang natts søvn valgte jeg å innta frokost på en Wetherspoons pub før jeg satt meg på toget ned til Kings Cross. Snart krysset jeg over veien til St. Pancras stasjon og satt meg på toget sørover til Dover. Etter å ha slept med meg en tung bag ned til sjøpromenaden fant jeg hotellet, som imidlertid var stengt. Etter nok en røykepause gikk jeg for å ringe på igjen, og det var da jeg sa lappen om at hotellet var stengt grunnet det plutselig behov for vedlikehold. Det ble videre opplyst om at min booking var flyttet til søsterhotellet 300 meter lenger ned på promenaden. Etter omsider å ha fått sjekket inn, ble jeg imidlertid møtt av en uredd seng, brukte håndklær på gulvet, og et rom som tydelig ikke hadde blitt rengjort siden dagen før. Etter mye om og men ble jeg omsider tildelt et nytt rom, og etter litt lesing i Non League Paper satt jeg kursen for en pub i sentrum. Der kom jeg i snakk med noen Dover-supportere som kunne opplyse om at det overhodet ikke var gangavstand ut til Dovers stadion, Crabble Athletic Ground – eller The Crabble. De tipset om en buss som kjørte rett forbi, samt en pub ved navn The Cricketers. Jeg valgte dog å ta en taxi til puben The Cricketers, et lite steinkast unna The Crabble.

Etter et par pints med Strongbow fulgte jeg den lille strømmen av supportere opp den bratte bakken til stadion, og betalte meg inn med £12. Med ny pint i hånden satt jeg meg ned ved et bort og bladde i et absolutt godkjent program til £2. Der måtte jeg overraskende konstatere at jeg ikke hadde fått med meg at Readings gamle stjernespiss Nicky Forster var blitt manager i Dover Athletic.

I dag skulle hjemmelaget ta imot Hampton & Richmond Borough til viktig kamp i både topp og bunn av Conference South. Hjemmelaget befant seg før kampen tre poeng bak Chelmsford City på siste playoff-plass, og med dagens kamp tilgode på lagene foran. Men etter sjokktapet 0-4 for Staines Town hjemme i siste kamp, var hjemmesupporterne langt fra optimistiske på sitt lags vegne. Noen mente det var typisk Dover å drite seg ut mot de dårligere lagene, og både spillere og manager hadde i det siste vært gjenstand for heftige mishagsytringer fra egen supportere. Spesielt under kampen mot Staines, der det i tillegg var heftige pipekonserter og sarkastisk jubel og applaus ved spillerbytter. Hampton & Richmond på sin side befant seg nest sist på tabellen – dog med kamper til gode på lagene foran – og trengte poeng i sin kamp mot nedrykk.

Ved bordet mitt satt det seg en eldre kar jeg hadde sett på puben tidligere. Men til tross for å være Dover-supporter og sesongkortholder var han dessverre tydeligvis mer interessert i å snakke om Manchester United og sine turer til Old Trafford, der han i følge seg selv virket å være på fornavn med de fleste. Jeg unnskyldte meg derfor raskt og fant meg et annet bord etter en røykepause. Jeg var litt interessert i forholdet mellom Dover og Folkestone Invicta som jeg skulle se dagen etter. Deler av hjemmesupporterne mente imidlertid at Folkestone-folket stort sett liker Dover, og at det er en rekke personer som ser begge lag. Da fikk jeg inntrykk at det fra Dovers side for tiden var en heftigere rivalisering med andre Kent-lag som eksempelvis Tonbridge Angels.

Kampen ble snart sparket i gang, og jeg angret fort på at jeg ikke hadde tatt på meg genser under jakka. Det som hadde vært som en varm fin dag var nå en kjølig kveld med en sur, kald vind inn fra sjøen. Dover skapte den første sjansen, men James Walkers skudd ble blokkert av Billy Jeffreys. Deretter var Hamptons storscorer Dave Tarpey frempå, men en utrusende Dover-keeper Mikhael Jaimez-Ruiz fikk blokkert. I det hele tatt virket begge lag temmelig tannløse, men idet jeg sto og undret hvor målene skulle komme fra, rykket bortelagets Charlie Moone seg fri ned mot dødlinja. Hans innlegg gikk gjennom beina på en forsvarer og Dave Tarpey – hvem andre? – ga Beevers ledelsen. Etter dette foregikk mye av spiller på midtbanen, der Dover uten å lykkes forsøkte å skape et press. Det var faktisk en befrielse da dommeren blåste for pause, slik at undertegnede kunne varme seg i baren.

Hjemmesupporterne virket frustrete og oppgitte, og hadde lite pent å si om eget lag. Og da andre omgang startet ble noen av de igjen inne i baren, der de faktisk hadde det tilbudet at de viste kampen direkte på storskjerm. Etter en andre omgang som startet like kjedelig som den første hadde sluttet, valgte også en frossen nordmann å delvis benytte seg av dette tilbudet. Og med ny Strongbow i hånden kunne jeg konstatere at det var spilt 60 minutter da neste sjanse dukket opp. Dovers Billy Bricknell forsøkte lobbe ballen over keeper, men lobben gikk også over mål. Og det var først med 20 minutter igjen at Dover virket å våkne noe, men hverken Cogan, Donovan Simmonds, Billy Bricknell eller innlånte Rob Edmans klarte å omsette sjanser i scoring. På overtid hadde bortelaget muligheter til å øke ved både Dave Tarpey og Charlie Moone, før dommeren blåste av en ganske kjedelig kamp. Mens hjemmelaget gikk av banen til heftig pipekonsert, kunne imidlertid The Beavers juble over tre meget viktige poeng.

Sulliken fra tidligere var en av de som hadde sett andre omgang fra baren, og han annonserte nå at manager Forster skulle få høre noen pauli ord. Andre Dover-fans var heller ikke særlig tilfreds, og de fleste forlot The Crabble temmelig fort. En jeg ble stående å snakke med noen minutter mente, da samtalen penset inn på Adam Birchall, at de med ham på laget i gammel form ville vært helt i toppen i kamp om direkte opprykk. Det kan man mene hva man vil om, men svaret får vi aldri. Etterhvert kom også gjestenes spillere inn, mens hjemmelaget kom en god stund senere – langt mer slukøret. Jeg fikk tatt en lengre prat med Nicky Forster, som selvsagt var skuffet over lagets prestasjon. Men han påpekte det jeg også hadde tenkt, nemlig at han har tatt over en annen managers lag uten å ha hatt mulighet til å kunne hente inn egne spillere. Han har nok en fet liste over interessante spillere hvis han blir sittende så lenge som til sommeren. Han bekreftet også at han fortsatt følger Readings resultater, og ønsket oss lykke til i den viktige sekspoengs-kampen borte mot West Ham (som vi vant 4-2), før han signerte kampprogrammet mitt. Etterhvert tok jeg turen ned på The Cricketers, og da de stoppet serveringen delte jeg en taxi med en annen gjest som skulle inn mot sentrum. Jeg valgte å hoppe av samme sted som ham, kun et par minutters gange fra hotellet.

Ground #69:
Dover Athletic – Hampton & Richmond Borough 0-1 (0-1)
Conference South
Crabble Athletic Ground, 27 March 2012
0-1 Dave Tarpey (32)
Att: 525
Admission: £12
Program: £2

Dag 3: Onsdag 28.03.2012: Folkestone Invicta – Walton Casuals

Med utsjekking i Dover kl 10.30 og innsjekking i Folkestone kl 15.00, hadde jeg en del tid å slå ihjel når togturen mellom de to tar «hele» 11 minutter. Etter en pubfrokost ble derfor litt tid tilbragt i herlig vær på en benk nede ved sjøen, med flott utsikt til både de hvite klippene og Dover Castle som ruver over byen. Men også noe nærmere Frankrike enn undertegnede var komfortabel med, der jeg prøvde mitt beste å ikke tenke på at det var det jeg kunne se på den andre siden av kanalen. Etterhvert satt jeg kursen mot Folkestone, der jeg gikk gjennom sentrum ned til sjøen. Der fant jeg raskt Salisbury Hotel, og selv om det var halvannen time til opplyst innsjekking, fikk jeg lov til å sjekke inn.

Ikke altfor lenge etter tok jeg en spasertur gjennom sentrum, og slo meg der ned i den flotte Wetherspoons-puben The Samuel Peto. Det viste seg faktisk å være en gammel baptstkirke som er bygget om til pub – men fortsatt i en slags kirkestil, og med kirkeorgelet fortsatt på plass i andre etasje. Selv skeptikere til Wetherspoons og lignende kjedepuber, ville nok måttet gi litt ros her. Jeg vurderte opprinnelig å spasere ut Cheriton Road til Folkestone Invictas hjemmebane, men noen av de lokale påsto at det var en voldsom spasertur. Derimot fikk jeg opplyst at klubbens bar med navnet Stripes Bar nok allerede var åpen, da den i tillegg fungerer som vanlig bar og også huser en rekke andre aktiviteter. Derfor tok jeg en taxi ut til Buzzlines Stadium, som jeg dog fortsatt velger å kalle Cheriton Road.

Advarslene om den voldsomme spaserturen virket nok en smule overdrevne, men spådommene om åpen bar viste seg å holde stikk selv om bartenderen satt utenfor og røyket da jeg ankom som eneste kunde hittil. Jeg ble sittende og snakke med bartenderen, som viste seg å være en ihuga Invicta fan som jobbet i baren på de fleste hjemmekamper, og dro som vanlig supporter på bortekamper. I tillegg avkreftet han hvertfall inntrykket fra dagen før ved å si at selv om det nok var noen som også hadde sympati for Dover, var han en av mange som ikke kunne fordra de. Andre rivaler hevdet han ikke overraskende varierte ettersom hvem man var i divisjon med, men at det for øyeblikket nok var Hythe Town som var gjenstand for størst oppmerksomhet fra Folkestone-leiren.

I kveld skulle Folkestone Invicta ta imot Walton Casuals til kamp i Isthmian League Division One South, der hjemmelaget kjempet om plass i playoff. Men etter fire strake hjemmetap – og ikke minst hjemmetap for tabelljumbo Whyteleafe i sist kamp – virket hjemmefolket noe skeptiske og avventende i så måte. Gjestene på sin side spilte om poeng i bunnen, selv om de i og for seg burde være trygge med tre lag bak seg og hele 13 poeng ned til Whyteleafe, som grunnet Croydon Athletics exit fra ligaen blir eneste nedrykker denne våren.

Jeg fikk hvertfall bevis på at baren hadde flere funksjoner, da det kort tid før avspark kom personer som skulle ha salsakurs i barens innerste avdeling. Undertegnede betalte seg heller inn med £8 samt £1,50 for et program som hadde den dristigste reklamen jeg har sett i et kampprogram. En reklame for sexy undertøy, med en skikkelig lekker modell. Bartenderen kunne senere fortelle at denne modellen pleier å jobbe bak baren i nettopp Stripes Bar. Kanskje grunn nok til en fremtidig retur?

186 betalende tilskuere fikk se kampen starte med mer duellspill og stillingskrig enn sjanser. Men klubbene hadde hatt hver sin sjanse da gjestenes Sean Bradley headet ballen i nettet etter halvspilt første omgang. Dessverre for Walton Casuals hadde imidlertid linjemannen vinket for offside. Hjemmelaget virket nå å ha et ørlite overtak, og etter sjanser til både Stuart King, Liam Dickson og Darren Marsden tok de ledelsen etter drøye halvtimen spilt da Frankie Chappell headet i mål. Bradley var igjen mannen som to ganger rett før pause hadde mulighet til å utligne, men uten å oveliste Invictas keeper Jack Delo. Dermed ble pause-forfriskninger inntatt med stillingen på 1-0, og hjemmesupporterne langt mer optimistiske enn før kampen.

Andre omgang viste seg å bli en spennende affære, og spillet bølgende frem og tilbake og med hyppige sjanser begge veier. Både Glen Stanley og Kwabena Agyei kunne utlignet, mens hjemmelaget hadde flere sjanser til å doble ledelsen ved Chappell, King og Josh Burchell. Og storscorer King skjøt igjen like over etter halvspilt andre omgang, i sin siste kamp før han skulle starte en tre kampers suspensjon. Det var en meget underholdende andre omgang, og kampen hadde virkelig nerve. Spesielt mot slutten, da gjestene igjen skapte et par skumle sjanser. Og på overtid ble Josh Gallagher spilt gjennom alene med keeper Delo, som kom ut for å møte ham. Og da ballen ble spilt opp i hånda hans utenfor 16-meteren måtte han forlate banen med rødt kort. Imidlertid klarte hjemmelaget å ri stormen av, og tre viktige poeng var sikret.

Stripes Bar ble tømt overraskende fort, og allerede tre kvarters tid etter kamp var jeg igjen alene med bartenderen. Noe overrasket spurte jeg om det var vanlig at ikke spillerne og lederne kom innom etter kampen. Svaret jeg fikk var at de hadde et eget lokale på den andre siden av anlegget. Noe merkelig på dette nivået må jeg si, men men. Rett før den lille viseren sto på 11 (eller 23) tenkte jeg gå ut og ta en røyk for så å komme inn og rekke en siste Strongbow. Men bartenderen stoppet meg raskt, satt frem askebeger, og sa at det bare var å røyke ved baren – hvorpå han låste døren og serverte meg ny Strongbow mens han selv drakk flittig av whiskyen. Slik ble vi sittende langt senere enn undertegnede hadde planlagt, og diskusjonen gikk ivrig rundt diverse non-league temaer, problemer med den moderne fotballen etc etc. Mest interessant med tanke på kveldens forestilling var nok hans syn på innspurten i Isthmian League Division One South, der han for alt i verden ville unngå Dulwich Hamlet i et eventuelt playoff. Slik jeg forsto ham spilte de en type fotball som Folkestone overhodet ikke hang med på. Skulle Bognor Regis imidlertid ryke på målstreken igjen, kan man vel ikke annet enn å føle med de etter det som skjedde i fjorårssesongen? Men at det blir en spennende avslutning på sesongen i denne divisjonen er det uansett ingen tvil om. Da klokken passerte 02.30 følte jeg at jeg måtte avslå bartenderens tilbud om ny Strongbow, og heller spørre om han kunne ringe en taxi. Og således fant jeg omsider senga også i Folkestone, dog noe senere enn forventet.

 

Ground #70:
Folkestone Invicta – Walton Casuals 1-0 (1-0)
Isthmian League Division One South
Cheriton Road, 28 March 2012
1-0 Frankie Chappell (32)
Att: 186
Admission: £8
Programme: £1,50

Dag 4: Torsdag 29.03.2012 Fotballfri i Reading/Wokingham

Noe omtåket våknet jeg forholdsvis tidlig, og bestemte meg for å sette kursen mot Reading etter en rask dusj. Planen for dagen var å se oppgjøret mellom Binfield og Slimbridge i Hellenic League Premier Division, og min venn Marc hadde sagt seg villig til å være med. Binfield er et lite sted ikke altfor langt fra Reading – like nord for Wokingham, der Marc bor. Derfor planla vi å møtes på Marcs stampub rett ved Wokingham stasjon for å ta taxi derfra, da Binfields bane i følge Marc visstnok lå temmelig håpløst til. Etter innsjekking på hotellet Great Expectations, som jeg prøvde for første gang (selv om jeg tidligere har testet puben i underetasjen) surret jeg litt rundt i Reading før jeg tok den korte togturen til Wokingham. Tvers overfor stasjonen ligger puben The Molly Millar, og jeg satt meg der ned med en Strongbow og ventet på Marc. En ble til to, og så til tre, før Marc omsider dukket opp. Han var nå ikke særlig lysten på kamp i Binfield etter en lang dag på jobb, og generelt liten interesse for kampen. Men etter å ha sjekket opp med et lokalt taxikontor kunne han fortelle at en taxitur tur/retur ble anslått til å komme på rundt £35-40. Med over en time til jeg eventuelt måtte dra satt jeg og vurderte det da stadig flere bekjente av Marc ankom. En viste seg å være en tidligere Reading Academy-spiller som nå spiller for Wokingham & Emmbrook, som nå hører hjemme i nettopp Hellenic League Premier Division. Foruten å fortelle om sitt norgesopphold som spiller i Åsane(!!), kunne han på mitt spørsmål fortelle at etter hans syn var det liten tvil om at det klart beste laget i divisjonen var Oxford City Nomads. I tillegg snakket vi litt om situasjonen med bandeling med Bracknell Town, samt sistnevntes forfall. Etterhvert fant jeg faktisk ut at det var såpas trivelig på puben, og at taxituren ble såpass dyr, at jeg valgte å bli på The Molly Millar i stedet. Der var det lystig lag til stengetid da jeg tok farvel med Marc og hoppet på toget tilbake til Reading – og et par timer med ytterligere festing på The Purple Turtle.