Dag 6: Mandag 10.10.2011 Oldham Athletic – Milton Keynes Dons
Ferden nordover igjen kunne ikke begynt stort verre. Jeg hadde ikke før satt meg, før en gjeng franske middelaldrende kjerringer satt seg ned rett ved siden av på andre siden av midtgangen. Der satt de og kaklet i vei i munnen på hverandre, og de som kjenner meg vet at jeg ikke kan fordra franskmenn. Selv språket i seg selv kan gi meg gåsehud. Men heldigvis, mens jeg vurderer flytte meg eller hente øreproppene, ble jeg reddet idet toget forlater Reading stasjon. Da kom vedkommende par som har reservert to av de plassene. Dette førte selvsagt til at de på typisk fransk arrogant vis nektet å flytte seg da de satt der først og ingen hadde fortalt de at det var reservert. Da det ble påpekt og illustrert at reserverte seter er klart merket, fulgte de opp med ironiske og syrlige bemerkninger om hvor høflige alle engelskmenn er, og hvor glad franskmenn er i folk som smiler. Motvillig flyttet to av de seg omsider, hvorav en dumpet ned i setet ved siden av den stakkars undertegnede – en skjebne jeg omsider klarte å unnslippe ved å flytte meg mens toget stoppet i Oxford. Aldri har turen til Oxford virket så lang, og jeg priset meg lykkelig over at jeg hadde ørepropper og musikk til rådighet!
Jeg skulle ha 14 minutter på meg til å bytte tog på Birmingham New Street, men toget fra Reading var så forsinket at jeg innfant meg med å måtte vente på neste tog. Men da jeg gikk av toget, så jeg at toget som skulle gått mot Manchester for 2 minutter siden fra tre perronger bortenfor sto der fortsatt. Jeg ilte bort og fikk kastet meg på toget…og ingenting skjedde. Etter 5 minutter ble det endelig informert om at de hadde tekniske problemer og ikke visste hvor lenge de ville bli stående der. Jeg bestemte meg for å gå av igjen for å ta en etterlengtet røyk og heller eventuelt ta neste tog. Men idet jeg hoppet av blåste konduktøren i fløyta for avgang, og jeg fikk hoppet på igjen i ren refleks.
Toget var 12 minutter forsinket fra Birmingham New Street, men det ble informert om at de håpet å ta igjen mesteparten av forsinkelsen. I stedet skjedde det motsatte – vi havnet bak et tregere tog som vi tydeligvis ble liggende bak helt til Stafford! Og da vi endelig ankom Manchester Piccadilly var det bortimot 40 minutter forsinket. Ikke at jeg hadde dårlig tid, men likevel irriterende. Og med noen av britenes nye landsmenn bak meg sparkende i seteryggen hele veien var det en prøvelse. Men jeg tenkte som så at det kunne vært verre; jeg kunne vært på det andre toget omringet av franskmenn!
Jeg valgte å hoppe på en av de tre glimrende bussrutene som kjører gratis rundt i sentrale Manchester, og som tok meg den korte turen til Britannia Hotel på Portland Street. Det viste seg å være en flot bygning, og det er lett å se at dette tidligere har vært et svært elegant sted. Denne dagen var det også billig, så her hadde jeg absolutt gjort et kupp.
Etter å ha sjekket inn og slappet av litt på rommet, fikk jeg sporet opp en internetcafe i Chinatown. Det var på tide å endelig bestemme seg 100% for bestemmelsessted for morgendagen og få booket hotell.
Med det ute av verden var det etterhvert på tide å sette kursen mot Oldham. Jeg hadde forsøkt å kontakte en bekjent, der, men både han og mange av de andre Oldham-gutta var på Lanzarote. Med hjelp av Oxford Matt fikk jeg til slutt tak i Darren som jeg hadde møtt i Ashton-under-Lyne da Kevins band spilte der på St. George’s Day, og han ville møte meg i Oldham.
Boundary Park er for tiden et ganske vanskelig stadion å komme seg til da byens jernbanestasjoner er stengt for å bli del av metroen i Greater Manchester, og inntil da er en marerittaktig busstur alternativet. Etter nesten en time i rushtrafikken var jeg tydeligvis rett i nærheten av Boundary Park, og hoppet av bussen. Planen var å gå til puben Old Grey Mare, men da jeg var rett utenfor The Rifle Range ble jeg bedt om heller å vente der. Litt over en halv pint Strongbow senere, kom Darren og hans kompis Matthew. De hadde opprinnelig ikke tenkt seg på kampen, men Darren vill nå være med og Matthew hadde sagt seg villig til å låne oss sine to sesongkort. Det hadde regnet hele dagen, og med kampen i tillegg overført på Sky Sports spådde de et mulig oppmøte på under 2.000. Etter en pint til på puben kjørte Darren Matthew hjem før vi satt kursen mot Boundary Park. Program til £3 og skjerf til samlingen ble handlet inn i klubbsjappa, og vi entret Chadderton Road Stand – også kjent som ‘Chaddy End’ – med rundt 10 minutter igjen til avspark. Til venstre for oss var langsiden der Lookers Stand en gang sto, men det var nå et trist skue. En kjenning av Darren som tydeligvis var en slags «superfan» uttrykte skepsis til om ny tribune ville komme på plass her i nærmeste fremtid, og dermed ser det ut som om Boundary Park kun vil ha tre tribuner enda en stund til.
2.408 tilskuere trosset regn og Sky Sports, og 92 sjeler hadde til og med tatt turen fra plast-byen Milton Keynes. De fikk se en ganske underholdende kamp, der Luke Chadwick tidlig kunne gitt franchise-laget ledelsen. Men det var Oldham som var det førende laget i første omgang, med sjanser for både Chris Taylor, Tom Adeyemi og en Reuben Reid som på vei mot mål pådro seg strekk og måtte byttes ut. Men de klarte ikke omsette sjansene sine i mål før MK Dons keeper David Martin presterte å skli på vei ut i feltet. Den gamle traveren Shefki Kuqi hadde ingen problemer med å sette inn 1-0 til The Owls etter 43 minutter. Kuqi kunne doblet ledelsen rett etterpå, da han rundet Martin. Men fikk litt spiss vinkel, og med forsvarere tilbake på streken traff han bare nettveggen. Likevel en fortjent hjemmeledelse til pause, tydeligvis overraskende for mange av hjemmesupporterne; men også til maskoten Chaddy The Owls store begeistring.
MK Dons så ut til å starte noe bedre i andre omgang, men etter drøye ti minutter falt omgangens første store sjanse til Oldham. Adeyemi ble spilt gjennom, passerte Dons-forsvarer Mathias Kouo-Doumbe, og plasserte ballen nede i hjørnet bak Martin. 2-0!
Bortelaget foretok offensive bytter i et forsøk på å komme inn i kampen igjen, men Oldham virket å ha spilt på seg selvtillit. Både Stephen Powell, Clinton Morrison og Chadwick hadde halvsjanser for gjestene, mens Oldham på sin side kunne økt ytterligere ved David Mellor og innbytter Felipe Morais. Med fem minutter igjen av ordinær tid kom imidlertid reduseringen da Clinton Morrison styrte inn en blanding av skudd og innlegg fra Anthony McNamee. Nå var det plutselig neglebiting og spenning igjen på Boundary Park, men til tross for at hjemmekeeper Alex Cisak måtte i ilden ved et par anledninger klarte Latics å ri av stormen og sikre seg tre fine poeng i League One.
Fornøyd med resultatet forlot vi Boundary Park, og Darren tilbød seg å kjøre meg tilbake til Manchester. Etter at han forsikret meg om at det overhodet ikke var noe problem og at det på ingen måte ville ta ham like lang tid som bussturen min tidligere, takket jeg ja til tilbudet. Etter å ha svippet innom med Matthews sesongkort var vi overraskende kort tid etter utenfor Britannia Hotel, hvor jeg takket for skyssen og tok farvel med Darren før jeg gikk til innkjøp av noe takeaway mat og tok kvelden.
Ground #58:
Oldham Athletic – Milton Keynes Dons 2-1 (1-0)
League One
Boundary park, 10 October 2011
1-0 Shefki Kuqi (43)
2-0 Tom Adeyemi (56)
2-1 Clinton Morrison (85)
Att: 2,408
Admission: ??? (Free entry with borrowed season ticket)
Programme: £3
Dag 7: Tirsdag 11.10.2011 Leatherhead – East Thurrock United
Utpå formiddagen forlot jeg Manchester og satt igjen kursen sørover, denne gang men en langt mer behageligere togreise. Ved ankomst London gikk turen videre med tubens Victoria Line til Victoria. Belgrave House Hotel lå kun to kvartaler unna, og var på langt nær like flott som hotellet fra dagen før. Dyrere var det også, men London er en dyr by, så jeg slang fra meg bagasjen og forsvant raskt ut igjen. Med noen timer å slå hjel hadde min kompis Matt sagt seg villig til å ta en pint eller tre, og vi ble enige om å møtes ved Leicester Square. Jeg satt meg på The Porcupine pub og bestilte mat mens jeg ventet på at han skulle gå til fots fra Kings Cross. Tidligere enn forventet dukket han opp. Matt er av alle ting Arsenal-supporter, så vi har kanskje ikke mest til felles fotballmessig. Men han viste interesse for min rundtur, og da jeg spurte om han ville være med på non-league kamp i Leatherhead var han slett ikke uinteressert. Jeg tilbød meg å betale for toget tur/retur (som viste seg å koste £9), og etter noen få sekunders tenkepause var han med. Vi drakk opp og satt kursen for Victoria, hvor vi hoppet på toget til Horsham. Det var fullt av pendlere som skulle hjem til steder Mitcham, Carshalton og Sutton. Vi hoppet omsider av i søvnige Leatherhead i Surrey, kjent fra FA cup bravader på 70-tallet. Og for mange ikke minst fra Colin Wards glimrende bok «Steaming In», om hans oppvekst på tribunene i Leatherhead, og senere hans erfaringer med Arsenal, Chelsea og England – en bok som for øvrig anbefales på det sterkeste.
Vi ble pekt i retning Fetcham Grove av en lokal taxisjåfør som fikk veibeskrivelsen til å høres ganske lang ut. Han lovet imidlertid at det ikke var noe særlig mer enn 5 minutters gange. Han løy ikke, og snart kunne vi betale oss inn på Fetcham Grove. Der skulle Leatherhead ta imot East Thurrock United til ligakamp i Isthmian Premier League. Vi entret via klubbhuset og gikk til innkjøp av drikkevarer og program til £2. Baren hadde utgang også inn mot banens langside, hvor man hadde et suverent «drikke-område» hvor vi etterhvert så hele kampen fra. Rett ved siden av dette hadde de en klubbsjappe hvor jeg fikk sikret meg et skjerf, dessverre uten hverken klubbnavn eller logo. Kun tofarget grønt og hvitt lignet det altfor mye på et Ce**ic skjerf for meg, og det var etter en heftig stille debatt med meg selv og med blandede følelser at jeg gjennomførte kjøpet jeg snart angret på. Lovnader om at neste «batch» ville bli med navn og logo hjalp ikke stort da jeg så mengden av skjerf de hadde å selge ut før den tid.
Noen vil kanskje huske at Leatherhead i fjorårssesongen rykket opp fra Isthmian Division One South etter en dramatisk playoff. Semifinalen borte mot Whitehead ble vunnet på straffer etter 1-1, før de slo Dulwich Hamlet 4-3 i finalen (Dulwich Hamlets hjemmekamp mot Hythe Town hadde forøvrig vært dagens andre alternativ før jeg falt endelig ned på Leatherhead). Denne finalen hadde jeg tidligere sett på klubbens hjemmeside ble gitt ut på DVD, og derfor spurte jeg nå etter denne. Vedkommende i klubbsjappa hadde dog ingen der, men lovet og sjekke opp og gi beskjed om jeg kom tilbake i pausen.
Som nykommer i divisjonen har Leatherhead slitt i ligaen i sesongstarten, men 0-2-8 etter 10 ligakamper fortalte nok ikke hele sannheten. En kikk på resultatene røpet nemlig at de aller fleste tapene var ettmåls-tap, og en prat med noen supportere bekreftet at de ganske riktig hadde vært noe uheldige og hatt en del marginer mot seg. I følge noen supportere var Cray Wanderers det eneste laget som så langt hadde valset over Leatherhead. Og med dagens motstander også i nedrykkssonen (East Thurrock rykket forøvrig også opp i våres som vinner av Isthmian Division One North) hadde jeg en sterk følelse av at i dag ville Tanners ta sesongens første ligaseier.
Foran 260 fremmøtte gikk da også hjemmelaget selvsikkert og besluttsomt til verks, og etter 8 minutter tok de ledelsen da deres toppscorer Greg Andrews fra hjørnet av 16-meteren skrudde ballen rundt Rocks-keeper Richard Wrey. Og med kvarteret spilt var samme mann på farten igjen da han fra nogenlunde samme posisjon satt inn 2-0, denne gangen ved hjelp av en retningsforandring. Leatherhead så ut til å ha full kontroll, og det nærmeste gjestene kom redusering var Sam Collins’ skudd fra spiss vinkel som ble reddet av hjemmekeeper Chico Ramos. På tampen av omgangen oppstod en merkelig situasjon der Leatherheads spiss Andrews og Gary Drewett var alene gjennom, men i tilsynelatende soleklar offsideposisjon. Alle stoppet opp, men linjemannens flagg ble holdt nede og dommeren lot spillet fortsette. Andrews og Drewett virket imidlertid så overrasket over avgjørelsen at de klarte å somle bort sjansen og sørget for at 2-0 sto seg til pause.
I pausen viste det seg at vedkommende i klubbsjappa hadde forhørt seg, men måtte beklage at den siste gjenværende DVD’en gikk på rundgang blant spillerne. Matt på sin måtte henrykt innrømme at nivået var langt høyere enn han hadde trodd og fryktet, og lurte på om han kanskje skulle begynne å se litt mer non-league samtidig som han lurte på om han kunne få være med neste gang jeg skulle på kamp i London-området. Job well done!
Andre omgang startet som en helt annen kamp, der East Thurrock nå presset på. Likevel så det ut til at Leatherhead hadde en viss kontroll, og Reiss Gilbeys skudd rett på keeper Ramos var deres eneste større sjanse så langt. Med 73 minutter spilt kom dog reduseringen i form av Sam Higgins’ stuss, og hjemmesupporterne virket nå med ett noe nervøse. Men til tross for presset fra East Thurrock så Tanners-spillerne rolige og kontrollerte ut, samtidig som gjestene virket fantasiløse. Og omsider kunne hjemmefolket slippe jubelen løs for sesongens første trepoenger. Vel fortjent var det også.
Vi valgte å ta en pint eller to til i hyggelige omgivelser i Leatherhead før vi satt oss på toget tilbake til London. Toget ankom Waterloo, og jeg ble med Matt en stasjon nordover på tubens Northern Line til Embankment, før jeg tok farvel med ham og byttet til Circle Line de tre stasjonene vestover til Victoria. Det eneste som gjensto av turen nå, var en natts søvn og morgendages hjemreise til Norge.
Ground #59:
Leatherhead – East Thurrock United 2-1 (2-0)
Isthmian League Premier Division
Fetcham Grove, 11 October 2011
1-0 Greg Andrews (8)
2-0 Greg Andrews (15)
2-1 Sam Higgins (73)
Att: 260
Admission: £10
Programme: £2