Dag 4: Lørdag 08.10.2011 Maidenhead United – Chelmsford City
Etter et togbytte i Wolverhampton trillet toget etterhvert inn på Reading stasjon. Den korte veien opp til Ibis Hotel ble raskt unnagjort, og jeg gikk inn for å sjekke inn. Men de kunne nå ikke finne min reservasjon! Da Cammell Laird – Bamber Bridge ble flyttet fra lørdag til fredag, hadde jeg allerede booket Ibis Reading fra fredag til mandag uten avbestillingsmulighet. Jeg ringte for å gi beskjed om at jeg ikke ville sjekke inn før lørdag, men likevel betale for alle tre døgnene. Men så har de da klart å slette hele reservasjonen! Jeg hadde heldigvis skrevet den ut slik at den meget vakre jenta som sto der kunne se den, og snart var det ordnet
Hotellet var intet blivende sted, for jeg skulle videre til Maidenhead. Min venn Marc hadde tidlig meldt interesse for å være med på det jeg planla å være en lokal kamp denne dagen, og foreslo Wokingham & Emmbrook i en cupkamp mot et lag jeg ikke er kar om å erindre i øyeblikket. Men jeg jeg falt istedet ned på Maidenhead Uniteds kamp mot Chelmsford City i Conference South, delvis grunnet at Wokingham & Emmbrook nå spiller sine hjemmekamper hos Bracknell Town. Marc måtte uansett melde avbud, men vi avtalte halvveis å møtes i Reading senere på ettermiddagen. Jeg gikk tilbake til Reading stasjon og hoppet på toget til Maidenhead, og ikke altfor lenge etter krysset jeg over fra Maidenhead stasjon over til puben The Bell.
Et antall Chelmsford supportere hadde allerede intatt puben, og jeg kom raskt i snakk med noen av de. Samtalen dreide seg først om hva som var skjedd med deres tilsynelatende eminente hjemmestyrke de siste sesongene, da de så langt denne sesongen hadde til sammenligning usle 0-4-2 hjemme. Uten at de hadde noen åpenbar forklaring på dette, beveget samtalen seg over på temaet Melbourne Stadium. Jeg er overhodet ingen fan av friidrettsstadioner som hjemmebaner for fotballklubber, men i Chelmsford Citys tilfelle var det fort klart at supporterne var sjeleglad for bare å i det hele tatt å få spille i Chelmsford igjen etter eksil i både Maldon og Billericay fra 1997 til 2006. Et par av de var imponert over rundreisen jeg var på og ville gjerne høre mer om kampene jeg hadde sett hittil og de jeg skulle se de resterende dagene. Da Essex derbyet Grays – Tilbury kom på banen utløste det en hoderistende konklusjon om at den delen av Essex (Grays-Tilbury-Basildon området) burde vært skåret vekk fra Essex og gitt over til Kent – noe som fikk meg til å le så jeg satt cider i vrangstrupen.
Turen gikk videre den korte veien til det som visstnok er verdens eldste fotballstadion i kontinuerlig bruk av samme klubb. York Road har vært klubbens hjem siden fra 1871. Jeg hadde tidligere vært der da en kamp var avlyst uten at jeg hadde fått det med meg, og benyttet den gang anledningen til å traske litt rundt på stadionet og kikke. Og nettop det var en annen grunn til at jeg valgte meg Maidenhead i dag; det var nemlig på tide å få avlagt dette stadionet et besøk under kamp. Fra The Bell til York Road tok jeg følge med en Maidenhead supporter som sa seg mer optimistisk enn på flere år, og mente at de denne sesongen hvertfall burde slippe å havne nede i sumpa.
Jeg betalte meg inn og sikret meg et program for £2, før jeg ble pekt i retning av klubbsjappa som minnet om en kiosk der på motsatt langside. Med nyanskaffet skjerf gikk turen tilbake til klubbhusets bar, der det var åpenbart at det var kommet endel bortefolk fra Essex. I tillegg var det også en ikke ubetydelig mengde tilsynelatende nøytrale. Det var spillefri i både Championship og det en Brentford-fan fast refererte til som «PremierSHITE», og dermed Non League Day. En Reading-kompis fortalte meg at han kjente flere Reading-fans som visstnok skulle befinne seg der, og i baren før kampstart kom kom jeg i snakk med en Plymouth supporter i nesten 20 års eksil i Maidenhead (som selvsagt fikk mye sympati fra de fleste kanter slik situasjonen dessverre har vært i Plymouth Argyle den siste tiden). I tillegg til den nevnte Brentfordsupporter og hans kumpan som ikke hadde hatt tid eller penger til å legge ut på den lange borteturen til Carlisle denne dagen. I tillegg var selveste Dave Beasant tilstede for å se sin sønn Sam vokte målet for hjemmelaget.
En meget interessant samtale med Brentford-supporterne måtte etterhvert vike for avspark, og Plymouth-supporteren ble ønsket lykke til i deres kamp mot Accrington Stanley. Det tok ikke mange minuttene før den hjemvendte sønn Kezie Ibe ga gjestene fra Essex ledelsen. Cliff Akurang ble spilt gjennom og sentret til Ibe som hadde en enkel oppgave. Et par Chelmsford supportere rett ved siden av meg minte meg på det de hadde sagt kort tid i forveien om at Ibe var «tilbake i godt gammelt slag fra sitt forrige opphold i Chelmsford, før han prøvde lykken i Farnborough». Martel Powell fikk hjemmelagets første store klare sjanse etter 19 minutter, men hans volley føyk gjennom feltet og strøk utenfor bortre stolpe. Sam Corcoran kunne doblet ledelsen for The Clarets, men hans skudd ble flott parert til corner av Beasant. Og Beasant senior var nok tilfreds da junior vartet opp med tre flotte redninger på kort tid for å hindre en dobbeltsjanse ved Corcoran og Ricky Modeste, og like etter fra Akurang. Omgangens siste sjanse falt til hjemmelagets Anthony Thomas som skar inn fra venstrekanten og forsøkte å skru ballen inn i lengste hjørne, men ballen gikk i stolpen og ut.
Pausen ble tilbragt i baren med Brentford-supporterne, som nå gjerne ville høre om Uwe Röslers karriere i Norge, før de selv kom med nye interessante anekdoter.
355 tilskuere så andre omgang starte mye roligere enn den første og det var allerede spilt et drøyt kvarter av den da Maidenheads innbytter Ishmail Kamara fikk to store sjanser på kort tid. Men landslagsspilleren fra Sierra Leone surret det til noe helt vanvittig, og den ene avslutningen kunne til og med plukkes rolig opp av Citys venstreback Aiden Palmer nede ved hjørneflagget. Et frispark til The Magpies med under 20 minutter igjen endte med at Ashan Holgate headet i tverrliggeren og ned før bortekeeper Carl Pentney (i sin siste kamp på utlån fra Colchester) fikk avklart. Og det så ut til at Chelmsford skulle ri det i land, spesielt da Aiden Tann plukket opp en corner og meide ballen inn i feltet igjen til Anthony Cook i god posisjon. Hans avslutning ble imidlertid blokkert i siste liten.
Maidenhead kastet alt fremover og Kamara var på vei gjennom da han ble stoppet av en glimrende takling av Adam Tann, som var siste forsvarer. Med tre minutter tillagt tid og klokka tikkende faretruende mot 93 minutter fikk Maidenhead frispark ute på kanten, og selv unge Sam Beasant ble sendt opp. Anthony Thomas slo inn, og Holgate headet forbi Pentney og i mål til vanvittig jubel blant hjemmefolket – og ditto frustrasjon blant de tilreisende bortesupporterne. Det var bare såvidt man rakk å ta avsparket før dommeren blåste for full tid og 1-1.
Plymouth hadde også surret bort en seier med en sen utligning imot, og Argyle-supporteren sto og fikk sympati fra Brentford-supporterne da jeg kom inn i klubbhusets bar. De på sin side hadde også spilt 2-2 oppe i Cumbria. Det ble tid til et par ord også med Beasant senior som tydeligvis var der med noen kompiser. På spørsmål om han var fornøyd med juniors innsats svarte han bekreftende at joda, han hadde ikke stort å utsette. Jeg spurte om han selv trente sønnen, og han svarte bekreftende før junior selv kom og satt en stopper for ytterligere oppfølgingsspørsmål.
Det var uansett på tide å komme seg tilbake til Reading, så jeg sendte en melding til Marc om at jeg var på vei tilbake til Reading med toget. Etter en kjapp tur oppom hotellrommet valgte jeg å oppsøke The Monk’s Retreat, der jeg akkurat hadde rukket å hive i meg et måltid da Marc og en kompis kom inn. Det ble starten på en helaften på byen som via Reflex endte up på nattklubben Deja Vu, hvor jeg mener å huske vi ankom i 03.30 tiden. Det meste før og alt etter dette er dessverre noe tåkete.
Ground #56:
Maidenhead United – Chelmsford City 1-1 (0-1)
Conference South
York Road, 8 October 2011
0-1 Kezie Ibe (5)
1-1 Ashan Holgate (90+3)
Att: 355
Admission: £10
Programme: £2
Dag 5: Søndag 09.10.2011 Hayes & Yeading United – Wrexham
Jeg våknet på søndag med pizza over både meg selv og senga. Tunga var teppelagt, og det var en slags ragnarokk inne i skallen min. Men det meste var fort glemt da jeg så hvor mye klokka var. Jeg vurderte et ørlite sekund å trekke dyna over hodet og droppe dagens Conference National kamp, men et minutts tid senere sto jeg derimot i dusjen og bet tennene sammen. Den iskalde dusjen hadde en viss virkning, og ellerede drøye kvarteret etter jeg våknet sto jeg igjen på Reading stasjon. Jeg hadde til og med hatt tid til å gå til innkjøp av Non League Paper, Football League Paper, frokost i form av sandwiches fra WHSmith og 2-3 flasker j2o apple/mango «til invortes bruk mot ubehag dagen derpå». Etter å ha byttet tog i Basingstoke kom jeg meg til slutt til Woking, der jeg allerede hadde bestemt meg for at det var uaktuelt å gå fra stasjonen til Kingfield Stadium. Taxi ble praiet, og jeg ble avlevert med over 45 minutter igjen til avspark.
Hayes & Yeading spiller som kjent sine hjemmekamper på Wokings Kingfield Stadium mens de foretar en drastisk ombygning av gamle Yeading FCs stadion The Warren. Hayes FCs klassiske Church Road skal dessverre bli leiligheter, men heldigvis fikk jeg den med meg før den ble historie. Etter først å ha innsett at klubbsjappa selvsagt var klubbsjappa til Woking, så jeg raskt bua der Hayes & Yeading hadde sin sjappe. Med skjerf og program i boks fant jeg veien inn i klubbhusets bar, hvor jeg raskt kom i prat med en hjemmesupporter som var noe tvilende til om The Warren vil være 100% ferdigstilt ved sesongstart til sommeren. Jeg spurte om hva supporterne syntes om å spille hjemmekampene i Woking, og han svarte umiddelbart: «It’s an absolute nightmare!». Deretter fulgte han opp med å forklare at Kingfield Stadium er fin nok, men det var dette med reiseveien som gjorde det til et mareritt for ham og andre – selv om jeg så i programmet at det settes opp busser fra Hayes til Woking på kampdagene. Til tross for dette har Hayes & Yeading langt fra imponert noen som publikumsmagnet denne sesongen. Av hjemmekampene kunne jeg se at det kun var møtet med Luton som hadde trukket over 1000 tilskuere, mens nest høyeste tilskuertall var 349 mot Tamworth. Og med 172 mot Bath City som absolutt lavmål så langt.
Muligens noe hjulpet av søndagskamp og fotballfri for de øverste divisjoner var det 625 tilskuere som etterhvert fant sine plasser. Selv valgte jeg å ta plass på ståtribunen Kingfield Road End bak det ene målet. En kikk i programmet før avspark avslørte et overraskende høyt antall navn med fortid i Reading. Jack Saville, Louis Soares, Curtis Ujah, Harrison Bayley, Ryan Crockford, Luke Williams og Pierre Joseph-Dubois har alle vært innom Reading, og for flesteparten av de var det også der de startet. Men med Hayes & Yeadings manager Nas Bashir og hans fortid i Reading-systemet var det kanskje ikke så overraskende likevel. Han var jo delansvarlig for akademiet der, men jeg var bare ikke klar over at han hadde samlet sammen så mange av sine gamle elever.
Kampen startet friskt fra begge lag før det roet seg raskt ned, og de fleste tidlige forsøk fra hjemmelaget kom tilfeldigvis fra noen av de gamle Reading bekjentskapene; Joseph-Dubois, Williams og Soares. På motsatt sideWrexham på testet både Curtis Obeng og Danny Wright hjemmelagets keeper Steve Arnold. Wright burde vel muligens headet gjestene i føringen. I en første omgang som tidvis var ganske uinteressant, virket Hayes & Yeading som det førende laget uten at de kom til de helt store sjansene. Men helt på tampen av omgangen ble det liv i de walisiske dragene med spillende manager Andy Morrell i spissen. Lagene gikk imidlertid til pause på stillingen 0-0.
I pausen fant jeg ut hvorfor jeg hadde følt at jeg var gjenstand for merkelige blikk: Med åpen buksesmekk og pizzasaus på både sko og diverse steder på jakka var jeg nok litt av et skue. Men etter dagens tredje Strongbow begynte hvertfall formen å returnere til normalen.
Andre omgang startet rolig, men etterhvert begynte hjemmelaget å se slitne ut. Wrexham på sin side begynte å få til spillet sitt, og tok mer over. Mathias Pogba hadde akkurat kommet på da gjestene fikk en corner etter 59 minutter. James Tolley slo ballen lavt inn, og Pogba skapte såpass mye furore i feltet at Nathaniel Knight-Percival uhindret kunne styre den i mål på første stolpe.
Hayes & Yeading hadde ikke rukket å summe seg før gjestene umiddelbart slo til igjen, og Pogba satt inn 0-2 etter å ha snappet opp et svakt tilbakespill fra Tom Cadmore. Tolley kunne punktert kampen kort etter, men hans volley gikk ned i bakken og i hendene på keeper Arnold.
Hjemmelaget ristet av seg sjokket, og kun en flott redning av Wrexhams keeper Joslain Mayebi hindret debutant Jules Marsaud i å score. Men da hjemmekeeper Arnold reddet innbytter Jake Speights forsøk på blank goal på overtid, endte det 0-2. Dermed fortsatt (en for meg noe overraskende) tabelledelse for waliserne.
Jeg bestemte meg for å ta en pint til i baren før jeg forlot Kingfield Stadium. En Chelsea-supporter som la ut om hvor mye bedre alt var i Premier League var ikke den mest interessante samtalepartneren, så jeg trakk utenfor for å ta en røyk og kom i snakk med en eldre Woking-supporter. Han var ikke umiddelbart villig til å godta min påstand om Woking som denne sesongs favoritter i Conference South, og advarte mot flere andre lag. Men han måtte til slutt innrømme at de hvertfall nok ville være med å kjempe helt der oppe.
Da glasset ble tømt hadde det roet seg såpass der at jeg ringte etter en taxi med nummeret jeg fikk av en steward. Etter et togbytte i Guildford var jeg tilbake i Reading. Der var det ikke mye som skjedde, hverken på The Bugle eller på Monk’s Retreat. Jeg valgte derfor etterhvert å oppsøke pizzasjappa fra kvelden før da jeg mente å erindre at pizzaen hadde vært meget god. Det viste seg å stemme, og jeg tok kvelden tidlig med pizza på senga og film på TV.
Ground #57:
Hayes & Yeading United – Wrexham 0-2 (0-0)
Conference National
Kingfield Stadium (at Woking), 9 October 2011
0-1 Nathaniel Knight-Percival (59)
0-2 Mathias Pogba (61)
Att: 625
Admission: £12
Programme: £2,50
