Dag 1: Onsdag 05.10.2011 Grays Athletic – Tilbury

Da jeg hadde muligheten til å dra såpass raskt tilbake til England nok en gang, var det selvsagt ikke noe å lure på. Tidlig begynte det som en tanke om å få med seg det heftige lokaloppgjøret mellom Grays Athletic og Tilbury der det gikk vilt for seg ved begge møter forrige sesong, men utviklet seg raskt til noe mer håndfast. Min godhjertede mor hadde sagt seg villig til å kjøre meg opp til bussholdeplassen på E6 grytidlig på morgenen, og jeg hadde som vanlig ikke sovet noe den natten. Noe særlig søvn ble det heller ikke på flybussen opp til Gardermoen, men jeg fikk da litt søvn på flyturen over Nordsjøen. Etter å ha passert Gatwicks passkontroll og avhentet bagasjen, satt jeg meg på toget til London. Og siden jeg hadde meget god tid frem til innsjekkingstidspunkt valgte jeg å ta en tidlig lunsj på en Wetherspoons-pub ved London Bridge, før jeg omsider byttet til tubens Jubilee Line.

Grays hadde før denne sesongen startet en «ground sharing» med East Thurrock United i Corringham, og jeg hadde derfor valgt Purfleet i Essex som base for dagen. Etter nok et bytte til tog ved stasjonen West Ham, ankom jeg etterhvert Purfleet og gikk de 5 minuttene til Royal Hotel ved Themsens bredd. Vel innlosjert på hotelrommet valgte jeg etterhvert å ta meg en time på øyet før jeg skulle ta kontakt med mine Southend-venner Scott og Gareth for å høre om de ville være med.
Jeg bråvåknet flere timer senere, et par minutter på sju! Krisen var et faktum! Hadde jeg gått glipp av kampen? Eller kunne jeg fortsatt rekke det? Tankene raste gjennom hodet mitt mens jeg fikk på meg klær og hastet mot stasjonen. Jeg hadde sjekket opp togtider, men ikke så sent som dette, og nå ville jeg ikke kaste bort potensielt dyrebar tid på slikt. Da jeg kom stressende inn på Purfleet stasjon så jeg til min store glede at et tog var ventet om drøye 5 minutter. Stående på perrongen slo det meg plutselig at togpasset lå igjen på hotellrommet! Dermed måtte jeg oppsøke billettluka for å bytte snaue £5 mot en returbillett til Stanford-le-Hope.

Jeg hadde da jeg planla turen vurdert å gå fra Stanford-le-Hope stasjon til East Thurrock Uniteds stadion Rookery Hill, men dette var nå overhodet ikke noe alternativ. Jeg rakk nesten å røyke en kjapp røyk før det kom en taxi, og jeg så snart at apostlenes hester uansett ville vært et mindre godt valg. Da jeg endelig steg ut på utsiden av Rookery Hill, fikk jeg bekreftet av en vakt at kampen hadde blitt blåst i gang for under et minutt siden. Jeg betalte meg inn og avleverte ytterligere £2 for et program før jeg fikk tatt stadionet i nærmere øyesyn.

Grays hadde gått ut i hundre og tatt kontroll på kampen, men mot spillets gang var de bitre rivalene fra Tilbury som tok ledelsen etter 9 minutter da Jack West skjøt i mål fra 25-30 meter. Etter dette begynte Grays åpenbart å stresse. Tilbury på sine side virket å spille på seg selvtillit, og Jack West holdt på å doble ledelsen. Det som etterhvert var av Grays-sjanser ble sløst bort, og dermed fikk de betale prisen. Rett før pause doblet Tilbury ledelsen da ex-Grays spiller Emil Aiken scoret fra kort hold etter mølje og klabb og babb i Grays-feltet.

Etter en forfriskende pint i pausen fant jeg etterhvert frem til vedkommende med ansvar for klubbsjappa, men han hadde ikke hatt med seg noen skjerf til dagens kamp. Derimot sa han seg mer enn villig til å sende et til Norge, og til tross for mine protester om at £5 neppe ville dekke mer enn portoen, nektet han å ta imot mer penger for skjerfet jeg forøvrig fortsatt venter på. (Anm: …og som jeg fikk få dager etter dette ble skrevet).

Det var også et bemerkelsesverdig antall vakter og politi til stede. Kanskje ikke for en vanlig Football League kamp, men absolutt for en kamp i Isthmian League Division One North. Uvanlig for dette nivået var også å operere med segregering av supporterne. Dette hadde selvsagt sammenheng med masseslagsmål ved begge møter forrige sesong, og en av vaktene forklarte at de håpet å holde de to supportergruppene atskilt.

314 tilskuere så hvordan andre omgang startet med en situasjon der Tilbury mente å ha headet ballen i nettet uten at dommeren sa seg enig. I stedet gikk Grays i angrep og fikk tildelt et straffespark etter at Louis Dennis ble felt. Danny Bunce satt straffen iskaldt i mål og det sto 1-2 etter 49 minutter. Hjemmelaget tok igjen over uten å skape all verden, og Tilbury forsvarte seg imponerende og solid. Grays’ største sjanse falt til Jean-Michel Sigere, men hans «lure» avslutning lurte mest av alt ham selv. I stedet ble Jack West spilt gjennom på overtid, rundet keeper og satt inn sitt andre. Dermed 3-1 til gjestende «The Dockers». Ikke lenge etter gikk sluttsignalet med 1-3 som et muligens noe overraskende sluttresultat utfra tabellsituasjonen før kampen. Og ikke minst sett i lys av Grays’ meget flotte sesonginnledning, men lokalderbies lever alltid sine egne liv. Og denne gang ble det heller ikke noe bråk. Hvertfall ikke som jeg fikk med meg før jeg forsvant inn i klubbhuset, mens Tilbury-fansen ble gjetet ut.
Etter en pint eller to etter kampen, fikk jeg tilkalt en drosjebil som tok meg tilbake til Stanford-le-Hope stasjon for retur til Purfleet og en god natts søvn.

Ground #53:
Grays Athletic – Tilbury 1-3 (0-2)
Isthmian League Division One North
Rookery Hill (at East Thurrock United), 5 October 2011
0-1 Jack West (9)
0-2 Emiel Aiken (45)
1-2 Danny Bunce (pen, 49)
1-3 Jack West (90)
Att: 314
Admission: £8
program: £2

 

Dag 2: 06.10.2011 Cambridge United – Stockport County

Jeg hadde ingen hastverk med å nå Cambridge, så jeg stresset ikke med hverken toget fra Basildon til London Fenchurch Street, eller tubens Circle Line videre til Kings Cross. Hyppige røykepauser er en fin måte å slå ihjel litt tid, og det ble tid til mer av det før jeg hoppet på et passende tog fra Kings Cross også. Og ved ankomst Cambridge viste det seg at City Roomz rett utenfor togstasjonen ennå ikke var klare til å la meg sjekke inn. Det fikk jeg først gjøre etter ytterligere to røyk og en telefonsamtale til mannen bak nicket Modano på VGD-forumet (der jeg de siste par år har utfoldet min interesse i Øvrig Britisk-forumet), som skulle komme for å kaste glans over kveldens kamp.

Etter endelig å ha fått sjekket inn og fikset meg litt, gikk jeg bort for å ta en taxi til den koselige puben The Anchor. Men før jeg fikk røyket ferdig og kastet meg i drosjebilen, kom selveste Modano ut av stasjonen…med trøndersk selskap. Da den glade duo gikk for å sjekke inn og fjonge seg på sitt etablissement for natten, satt jeg meg i en taxi for å få tatt et bedre måltid i idylliske omgivelser på The Anchor. Men da jeg ankom måtte jeg skuffet innse at denne puben akkurat denne dagen var stengt for oppussing. Heldigvis husket jeg fra mitt tidligere besøk i sommer at den gamle puben The Eagle ikke lå langt unna. Dette var stampub for mange RAF-gutter under andre verdenskrig, noe man kan se spor av. Et måltid og noen forfriskende pints med cider senere ringte omsider Modano og spurte om veien, slik at jeg kunne gå ut og møte «the gruesome twosome» og ta de med tilbake til puben. Der koste vi oss med godt drikke frem til vi bestemte oss for å dra til Abbey Stadium i taxi.

Der ble det gjort innkjøp av mer drikke før vi etterhvert slo oss ned med noen eldre Cambridge United supportere, som til Modanos store lettelse slett ikke var ute etter å lynsje en norsk Cambridge City supporter på fiendtlig territorium.
Med nyinnkjøpt skjerf og program pålydende £3 i hånden entret jeg North Terrace med Modano og og trønderen, og selv under tak ble vi til tider mål for regnet som kom blåsende sidelengs inn på tribunen.

2047 tilskuere så gjestene fra Stockport ta ledelsen allerede i den TV-sendte kampens tredje minutt, da Nick Chadwick headet et frispark i mål. Under 10 minutter senere var det dog balanse i regnskapet. Adam Marriott og Michael Gash kombinerte fint, før Luke Berry dro av en forsvarer og skrudde inn 1-1 fra rett innenfor 16-meteren. Hjemmelaget tok etter dette over, og spesielt Berry var frisk. Marriott misbrukte to sjanser, og Stockports keeper Matt Glennon vartet opp med en dobbeltredning på avslutninger fra Berry og Ashley Carew. Dermed kunne vi på nytt innta baren og nye pints med stillingen 1-1 til pause. Vi var vel ikke overvettes imponert over det vi hadde sett, men våre eldre United-kompanjonger så ut til å mene det var spillemessig bortimot sesongbeste.

Hjemmelaget klarte ikke å opprettholde overtaket fra førsteomgang, da de etter pause også spilte mot en stadig økende vind. Og etter 63 minutter gikk gjestene igjen opp i ledelsen da Danny Whitehead stusset en corner i mål bak Cambridge keeper Danny Naisbitt. Kort etter ble imidlertid Stockport redusert til 10 mann da Carl Piergianni fikk sitt andre gule kort, og etter 74 minutter sørget innbytter Jordan Patrick for ny utligning. Han fulgte opp et lite dribleraid i feltet med å avslutte fra spiss vinkel, via den bortre stolpen og inn. Nærmest seieren kom hjemmelaget rett før slutt. Glennon måtte gi retur på Rossi Jarvis’ skudd, men Ryan Charles fulgte opp med å skyte høyt over fra 5 meter…og sto muligens uansett i offside-posisjon. Dermed endte det ikke overraskende uavgjort 2-2, og dermed Stockports sjuende poengdeling på bortebane av sju mulige så langt i Conference National!

Etter ytterligere forfriskninger fikk Modano og reisefølge gleden av å bli fotografert med Stockport manager Dietmar Hamann før vi trakk oss tilbake for kvelden. Jeg på min side hadde uansett en lang reise foran meg dagen etter.

 

Ground #54:
Cambridge United – Stockport County 2-2 (1-1)
Conference National
Abbey Stadium, 6 October 2011
0-1 Nick Chadwick (3)
1-1 Luke Berry (12)
1-2 Danny Whitehead (63)
2-2 Jordan Patrick (74)
Att: 2,047
Admission: £14
Programme: £3

 

Dag 3: Fredag 07.10.2011 Cammell Laird – Bamber Bridge

Etter togbytter i Nuneaton og Stafford ankom jeg omsider Liverpool Lime Street etter over 4 timer på reisefot. Der fant jeg snart frem til Adelphi Hotel, som har vært et slags landemerke i Liverpool, Det var langt bedre enn det ikke veldig imponerende hotellet i Cambridge dagen før, og i tillegg langt billigere. Et pubmåltid ble inntatt i Liverpool før jeg returnerte til Lime Street stasjon for å ta toget ut på The Wirral, på andre siden av elven Mersey. Etter en 14 minutters togtur steg jeg av på Rock Ferry og orienterte meg frem i i retning Kirklands. Da det var litt over en time til avspark hadde de ikke åpnet ennå, men en person fortalte meg at jeg kunne få slippe inn på klubbens klubbhus/bar på andre siden av veien klokka sju. Før jeg hadde rukket å røyke noe særlig mer enn en halv røyk, kom imidlertid en hyggelig dame ut og proklamerte at det var bare å komme inn. Barneselskapet som ble avholdt der skulle nemlig flyttes opp i andre etasje.
.

Vel inne i publokalet kunne jeg konstatere at det var et meget trivelig sådan, og oppkjøringen til Englands landskamp mot Montenegro var i full gang på TV. Etterhvert som folk «strømmet» til, kom jeg i snakk med noen lokale supportere som var svært pessimistiske på sin klubbs vegne. De konstaterte allerede at Cammell Laird neste sesong vil bli å finne tilbake i North West Counties League dersom det ikke skjer et under. Og det var ikke vanskelig å forstå deres negativitet. En kikk på terminlisten viste nemlig triste 1-0-9 på Cammell Lairds 10 første ligakamper, der de eneste poengene var kommet mot bunnkollega Ossett Albion. Dagens motstander Bamber Bridge vant 3-1 her i Northern Premier League Division One North på sesongens første dag, og det var noen fremmøtte også fra Lancashire som var relativt optimistiske når det nå skulle spilles om avansement i FA Trophy.

Det nærmet seg etterhvert avspark, og jeg tok turen over veien for å betale mine £6 i inngangspenger. £2 ble også byttet mot et kampprogram, før jeg i en liten bu også fant klubbens klubbsjappe som til og med hadde to forskjellige skjerf å velge mellom. Jeg ble tidlig i første omgang stående sammen med noen bortesupportere, og det var Bamber Bridge som tok kontroll fra start av,  der de gang på gang bølget fremover. Etter drøye 10 minutters spill burde kaptein Michael White gitt Brig ledelsen, men å heade utenfor var faktisk et større kunststykke. Kort tid etter var det enda mer utrolig at ikke gjestene tok ledelsen. Alistair Waddecarrs cross ble tatt på halv volley av Ryan Salmon, men Laird-forsvarer Kyle Jones reddet på streken. Alex Porter fulgte opp, men hans avslutning skiftet retning i Jones og smalt i undersiden i tverrliggeren og ut.

Cammell Laird måtte nøye seg med en og annen kontring. Det var bortimot enveiskjøring fra gjestene, som burde ledet med flere mål etter halvtimen. Hjemmelaget kunne takke keeper Phil Palethorpe for at de fortsatt var inne i kampen, der han på kort tid gjorde tre spektakulære redninger fra Darren Green, Matt Mahoney og Waddecarr – tre av en rekke strålende redninger fra Palethorpe denne kvelden. Og det eneste som var overaskende med Bamber Bridges ledermål etter 39 minutter, var at det ikke kom tidligere. Salmon flikket et oppspill gjennom til Waddecarr, og alene med Palethorpe ga han gjestene en av de mest fortjente ledelser undertegnede kan huske å ha sett. Laird-folket blant de ikke veldig imponerende 45 fremmøtte ante nok allerede at det var kjørt, og rett før dommeren blåste for pause skjøt Alax Porter et hardt lavt innlegg inn foran mål. Salmon var først frempå og satt inn 0-2. Faktisk et meget flatterende 0-2 resultat for hjemmelaget ved pause.

Og da dommeren blåste gikk en god del av de 45 betalende over veien for å få litt forfriskninger. Da Montenegro – England hadde startet et kvarter senere enn kampen på Kirklands, rakk vi å få med oss det siste snaue kvarteret av hver omgang. Dermed fikk vi med oss Montenegros redusering til 1-2 rett før pause, men England var på vei mot EM. Hva Cammell Laird angår var hjemmefolket selvsagt meget skuffet over det de hadde sett, men jeg måtte gi de rett i at det kun understreket det de hadde sagt før kampstart.
Tilbake på andre siden av veien startet hjemmelaget andreomgangen ved å gå rett i angrep med et flott raid ned høyrekanten og et skudd fra Andre Helio som seilte gjennom målgården og utenfor målet til keeper Dave Stevenson. Så tok Bamber Bridge-dominansen over igjen, og Palethorpe måtte igjen i aksjon for å stoppe forsøk fra kort hold fra Salmon og Porter. Salmon ble deretter spilt gjennom alene med keeper, men Palethorpe kom flott ut og avverget.Og da Darren Green like etter headet en corner ned i hjørnet, trodde de fleste at det sto 0-3, men Palethorpe hadde på utrolig vis klart å kaste seg bakover og hente ut ballen fra nesten inni mål. Da Salmon litt senere ble spilt gjennom igjen, gjorde han opp for sin tidligere miss ved å runde både en forsvarer og Palethorpe før han satt ballen i det tomme målet. Men linjedommeren hadde til manges forundring allerede vinket for offside

Både Danny Mahoney og Simon Lakeland måtte se sine skudd gå like utenfor målet til Palethorpe, men Bamber Bridge skulle få sitt fortjente tredje mål til slutt. Mahoney crosset inn i feltet, og Waddecarr dukket opp på bakerste stolpe og styrte inn 0-3 etter 76 minutter. Ingen i verden kunne hevdet at Cammell Laird tapte pga uheldige marginer…vel, kanskje med unntak av Tom Freddy Aune. Slik ebbet det hvertfall ut med 0-3 i en kamp som Bamber Bridge strengt tatt burde vunnet med minst det dobbelte. Men avansement er avansement, og Bamber Bridge hadde vunnet retten til å møte vinneren av Sheffield FC – Warrington Town i neste runde.
Turen gikk tilbake over veien til klubbens pub, der jeg var akkurat tidsnok til å få Wayne Rooneys idiotiske opptreden i Podgorica – og de lokales unisone fordømmelse av en spiller de mente var «en komplett idiot som aldri mer bør få gjøre skam på England drakta»! Deretter fulgte Montenegros sene utligning, men England var uansett klare for EM.

Det ble satt frem mat som jeg smakte ivrig på ved siden av min Strongbow. Og det var tydelig at ryktene hadde gått, og at mitt besøk ikke hadde gått upåaktet hen. Snart sto nemlig en herre ved bordet mitt og spurte om jeg var nordmannen. Etter at jeg hadde svart bekreftende, introduserte vedkommende seg som klubbens formann. Han holdt nesten en liten tale før han meddelte at han gjerne ville overrekke meg et hefte utgitt i anledning Cammell Lairds 100-års jubileum i 2007, samt en Cammell Laird musematte! Han kunne også fortelle at det hadde vært to nederlendere der også i kveld, og at jeg sikkert kunne få sitte på med de inn til Liverpool igjen. Imidlertid viste det seg at de nettopp hadde dratt, men jeg hadde uansett ikke hastverk.

Etter en trivelig kveld på Wirral-halvøya var etterhvert tiden inne for å komme seg tilbake til Liverpool. Etter en spasertur og ny togtur var jeg igjen tilbake på Liverpool Lime Street, og det slo meg plutselig at det var fredag kveld da jeg la merke til mengden av feststemte (og noen langt mer overstadige) personer i sentrum. De var også representert ved Adelphi Hotel, der det var et utested i byggets 1. etasje. Og da en overstadig liten sprett med tydelig mangel på selvinnsikt presterte å by opp en meget kraftig dørvakt på juling, måtte jeg nesten få med meg showet mens jeg røyket ferdig. Etter x antall advarsler endte stuten opp med å få en leksjon i bryting av dørvakta mens han ropte og skrek obskøniteter og trusler. Med dette komiske innslaget på netthinnen tok jeg med meg min takeaway pizza og trakk meg tilbake til hotelrommet.



Ground #55:
Cammell Laird – Bamber Bridge 0-3 (0-2)
FA Trophy Preliminary Round
Kirklands, 7 October 2011
0-1 Alistair Waddecar (39)
0-2 Ryan Salmon (45)
0-3 Alistair Waddecar (79)
Att: 45
Admission: £6
Programme: £2