Dag 5: Fredag 19.08.2011 Lye Town – Coventry Sphinx

Taxi ble bestilt og kom forholdsvis raskt, og etter å ha tatt farvel med Emma var jeg på vei til Cambridge stasjon. Neste destinasjon var Birmingham, og selv om det går direktetog mellom Cambridge og Birmingham, kjører de en skikkelig omvei via blant annet Leicester og Nuneaton, og bruker utrolig nok over to og en halv time. Det er faktisk ikke veldig mye raskere enn å ta toget fra Cambridge til London Kings Cross, tuben til Euston Square, ta den korte spaserturen til London Euston og der hoppe på toget til Birmingham New Street. Det var likevel et direktetog fra Birmingham jeg hadde pekt meg ut denne morgenen. Men da jeg kom til stasjonen viste det seg at dette toget var innstilt, slik at jeg likevel tok varianten via London. Og snart satt jeg på toget til Birmingham med medkjøpte sandwiches og aviser og med musikk i ørene.
Ved ankomst Birmingham New Street fant jeg ut at kartet jeg hadde printet ut skulle vært noe mer zoomet inn og fikk hjelp av en taxisjåfør til å peke meg i riktig retning av hotellet. Britannia Hotel viste seg å være et flott hotell beliggende særdeles sentralt plassert rett ved Birmingham New Street (og også stasjonen Birmingham Moor Street), med inngang i passasjen Union Passage og fasade ut mot New Street, så £29 må kunne sies å være et kupp. Etter en dusj og litt avslapping på hotellet, tok jeg turen ut i Englands nest største by og fant en internettcafe hvor jeg kunne få sjekket mailen samtidig som jeg satt helgens spill hos min bookmaker. En middag ble deretter inntatt på en pub i nærheten før jeg trasket ned til Birmingham Moor Street for å ta toget til Lye, rett ved Stourbridge i West Midlands – eller mellom Stourbridge og Halesowen om du vil.

Det var opprinnelig ikke mange kamper å velge i denne dagen, selv om Conference-oppgjøret mellom Lincoln City og Stockport County etterhvert ble flyttet frem til denne fredagen. Lincoln er en flott by, men siden jeg allerede har besøkt Sincil Bank bestemte jeg meg for å se etter andre muligheter. Da FA cupens innledende runder ble satt til denne helgen, ble derimot en håndfull kamper flyttet til denne fredagen mens de fleste andre skulle gå påfølgende dag. Og da jeg har en god kompis som faktisk bor i Lye, vurderte jeg raskt oppgjøret mellom lille Lye Town og Coventry Sphinx. Min kompis Andy som er West Bromwich supporter (som så mange andre i dette området) var mildt sagt forundret og kunne ikke skjønne at dette kunne være noe å se på. Hans reaksjon kan vel oppsummeres med følgende sitat (selvsagt i tidenes bredeste Black Country dialekt): «It’s one step up from pub football, mate! You might as well bring a ball and play yourself. Why you wanna watch that shit?». Han hadde gitt beskjed om at han sannsynligvis uansett måtte jobbe, så vi avtalte bare at vi skulle snakkes den dagen og se om vi hvertfall kunne treffes for en pint. Men dessverre viste hans profeti seg å holde stikk, slik at det ikke ble noe gjensyn denne gang. Men etter 28 minutter på toget hoppet jeg av i Lye, og med Andys veibeskrivelse kombinert med det jeg husket fra kartet jeg hadde glemt igjen på hotellet, gikk jeg den korte veien til Stourbridge Road og stadionet med samme navn. Andy hadde tydelig gitt uttrykk for sin positive oppfatning av lokalbefolkningen: «Be careful down there, there’s lots of dodgy bastards around there». De hadde fortsatt ikke åpnet da jeg ankom, men det som derimot møtte meg var et noe snodig syn. Lye Town deler nemlig anlegget med den lokale cricketklubben, som visstnok er eier. Og nå var det cricketkamp i gang, samtidig som det ifølge skilt jeg passerte på veien var ølfestival i cricketklubbens lokaler. Det virket som om det var stor stemning der folk sto tettpakket oppe på området for uteservering, med utsikt ned mot cricketkampen. Når man kommer ned den lille stikkveien som fører til anlegget, ligger cricketklubben til venstre og Lye Town på høyre side, der de også har eget klubbhus. Men cricketbanen og fotballbanen går faktisk over i hverandre, slik at de når fotballkamper spilles må man rett og slett sperre av og markere «sidelinjene» med tau. Det som viste seg å være kveldens dommertrio sto utenfor Lye Towns klubbhus og snakket med nylig ankomne representanter fra Coventry Sphinx, før de noe bekymret var borte for å høre med cricketfolket hvor lenge de hadde igjen.

Billettluka/inngangspartiet hadde ikke åpnet ennå, så man ble anmodet om å vente i klubbhuset. Og med en Strongbow i hånda, dommertrioen på nabobordet og en Lye Town formann som svinset rundt, kunne jeg registrere at de fleste tidlige fremmøtte så ut til å gå under betegnelsen den eldre garde – og de resterende under betegnelsen «tørst». Under en røykepause fikk jeg et par ord med formannen som kunne opplyse om at publikumsantallet stort sett lå mellom 50 og 100+, ikke så galt måtte jeg innrømme. Lye Town er tross alt en liten klubb som for tiden hører hjemme i West Midlands (Regional) League Premier Division, som altså er Step 6 (eller nivå 10 totalt sett om man vil) og feeder til Step 5 ligaen Midland Alliance. Og det er nettopp i Midland Alliance at motstanderen Coventry Sphinx befinner seg.
På spørsmål om de hadde noen skjerf, fikk jeg det forventede negative svaret. Og en noe drikkfeldig utseende fyr som sto ved siden av føyde til at «I don’t think anyone wanna be seen wearing a Lye Town scarf anyway to be honest – not even in Lye!», før han med en manglende tanngard gliste rått av sin egen morsomhet.

Det dro seg etterhvert mot avspark, og etter å ha sikret meg et av de siste programmene for den nette sum av £1, betalte jeg meg inn. Og det første jeg så var en person i Swindon Town drakt, som viste seg å være en groundhopper. Man kommer inn bak det ene målet, og «tribunen» der er en noe merkelig konstruksjon med et buet tak som så noget rustent og tilfeldig – men dog morsomt ut. Bak det andre målet er det kun en gressvoll, mens man på venstre side sett fra inngangen har cricketbanen. Jeg tok plass på hovedtribunen på motsatt side, hvorfra jeg prøvde å danne meg et nogenlunde bilde av hvor mange tilskuere det var.
Det viste seg etterhvert å være 134 fremmøtte, og de fikk se en første omgang som ikke imponerte noen som helst. Tempoet virket innledningsvis å være høyere enn ferdighetsnivået, og det var en og annen komisk situasjon. Men innsatsen var det ikke noe i veien med. Coventry Sphinx var av de jeg hadde snakket med tippet som klare favoritter, da de mente nivåforskjellen skulle være betydelig.

Det var da også gjestene fra Coventry som hadde det meste av spillet, men det endte stort sett med halvsjanser og skudd utenfor. Lye Town hadde muligheten til å ta ledelsen da Scott Gennard kom seg inn i feltet og burde skutt, men istedet sendte han ballen ut til Tim Nicholls som skjøt over fra rundt 20 meter. Og ikke minst burde de tatt ledelsen etter rundt en halvtime, da Ash Greenaway lurte offside-fellen, men presterte å skyte høyt over. Gjestene virket å ha kontroll uten å skape det helt store, før Liam Kay fikk en kjempesjanse. Men for åpent mål presterte han å bomme på ballen fra 3 meters hold! Sphinx skulle muligens hatt en straffe rett før pause, da Luke Williams tydelig ble hindret i skuddøyeblikket av David Andrewartha. Dommeren vinket imidlertid spillet videre, og man tok pause på stillingen 0-0. I pausen snakket folk allerede om muligheten for avansement til neste runde og møte med vinneren av Nuneaton Griff – Stafford Town.

Andre omgang startet med et par halvsjanser til hjemmelaget, og Lye-folket må ha begynt å håpe på avansement. Men etter 61 minutter var det begynnelsen på slutten for de lokale heltene, da Ashley Jackson styrte inn fra kort hold til ledelse for gjestene. Og kun tre minutter senere smalt det igjen da Jack Edwards driblet seg fri i feltet, før han plasserte ballen i keepers høyre hjørne. Lye virket tomme for krefter, og nå herjet gjestene. Etter 72 minutter fikk Pavel Tomczak vende opp og skyte, og keeper Tom Harper kunne intet gjøre. Og nesten direkte fra avspark måtte Harper plukke ballen ut av nettet for fjerde gang, denne gang fra Luke Williams. 82 minutter var spilt da Jamie McAteer ble kreditert det femte. Skuddet fra Liam Kay gikk via kneet til McAteer og endte opp nede i hjørnet bak keeper Harper som var satt ut av spill.

Det var kanskje en befrielse for Lye Town da dommeren blåste av for full tid. De skal ha for innsatsen så lenge det varte, men det ble full sprekk den siste halvtimen og altså 0-5. Det skal forøvrig nevnes at det var langt flere som så kampen enn de 134 som blir nevnt som det offisielle tilskuerantall. Som nevnt var det nemlig Black Coutry Beer Festival i cricketklubbens lokaler og der var det langt flere enn 134 som sto og speidet utover mot fotballbanen mens musikken dundret ut fra lokalene og overdøvet totalt mangelen på steming på tribunene. Etter en pint i klubbhuset satt jeg kursen mot togstasjonen, men fant ut at jeg også hadde tid til et glass på puben Windsor Castle før jeg returnerte med tog til Birmingham Moor Street. På plattformen i Lye kom jeg i snakk med en annen person som hadde vært på kampen, som også viste seg å være en groundhopper. Jeg er ikke mann om å huske hvor vedkommende var fra, men muligens var han Leamington supporter. Vi hadde hvertfall en interessant samtale på toget til Birmingham Moor Street, før jeg måtte vise ham veien til Birmingham New Street hvorfra han skulle ha tog videre. Selv motsto jeg fristelsen til å gå ut på fredagslivet i Birmingham. Ikke noen liten bragd i seg selv, all den tid jeg ble fristet av et antall godt påseilede mennesker og lettkledde damer ute på byen mens jeg returnerte til hotellet.

Ground #47:
Lye Town – Coventry Sphinx 0-5 (0-0)
FA Cup Preliminary Round
Stourbridge Road, 19 August 2011
0-1 Ashley Jackson (61)
0-2 Jack Edwards (64)
0-3 Pavel Tomczek (72)
0-4 Luke Williams (74)
0-5 Jamie McAteer (82)
Att: 134
Admission: £3,50
Programme: £1

Dag 6: Lørdag 20.08.2011 Basingstoke Town – Sutton United

Når jeg kommer tilbake til Reading har jeg som tidligere nevnt nesten en følelse av å komme hjem, og etter halvannen times togtur fra Birmingham New Street kunne jeg gå den meget korte veien fra Reading stasjon for å sjekke inn på Ibis Hotel Reading. Kort tid etter gikk jeg inn på puben Monk’s Retreat, hvor jeg som ventet fant noen av Readings «fineste gutter». Reading skulle ta imot Barnsley, og alle var enige i at dette burde bli tre poeng. Selv skulle jeg bivåne en annen kamp, men det ble tid til snaue to timer i selskap med et par av Reading-gutta før jeg nok en gang satt meg på toget – denne gang med kurs for Hampshire og Basingstoke.

Etter et kvarters tid ankom jeg Basingstoke, hvor jeg valgte å ta taxi fra stasjonen ut til Basingstoke Towns hjemmebane. The Camrose må kunne sies å være ganske sjarmerende; dominert av den etter forholdene store Main Stand langs den ene langsiden, opphøyet og med to trapper som fører opp til sitteområdet. Jeg entret The Camrose med Main Stand til høyre for meg, og satt kursen mot klubbens bar bak det ene målet, via klubbsjappa hvor jeg sikret meg et skjerf. Det var allerede relativt mange der inne, og dagens gjester fra Sutton United var godt representert. Jeg kom i snakk med noen av de, og de uttrykte ikke overraskende stor lettelse over å være tilbake i Conference South – et nivå de mente var klubbens naturlige nivå. På spørsmål om ambisjoner for sesongen, virket det dog som de fleste ville være fornøyd med å konsolidere og havne midt på tabellen, for muligens å kunne nærme seg playoff senere.

Noen av de fremmøtte hadde også vært tilstede da jeg bivånet Cray Wanderers – Bromley i april, der hjemmeseier hadde sørget for at Sutton United rykket opp uten å spille selv. Gjestene hadde fått bakoversveis i sitt gjensyn med Conference South, da de hjemme på Gander Green Lane tapte hele 0-5 for Woking. De slo tilbake med 4-1 seier borte mot Tonbridge Angels i neste kamp, men jeg var noe usikker på hvor jeg hadde Sutton United. For vertene sin del hadde de en pre-season med tilsynelatende sterke resultater bak seg, og de to første ligakampene var også vunnet; 2-0 borte mot Eastleigh på åpningsdagen og 4-1 hjemme mot Weston-super-Mare. Og Basingstoke-folket mente å ha grunn til å håpe på nye tre poeng mot Sutton United.

Det var da også hjemmelaget som fra start hadde brorparten av spillet, i en kamp som ganske raskt viste seg å bli en fysisk batalje der det ved flere anledninger var ved å koke over for flere spillere. Etter voldsom brudulje med nærmere 20 spillere involvert, ble fire spillere belønnet med gult kort. Og mens Basingstoke hadde ballen mest, var det gjestene som etterhvert virket mest farlige foran mål på sine kontringer. Suttons Tony Taggart og Basingstokes Delano Sam-Yorke hadde muligheter til å gi sine respektive lag ledelsen, men istedet holdt det på å koke over igjen da Us keeper Kevin Scriven så ut til å bli skutt av en snikskytter på tribunen etter minimal kontakt med hjemmelagets Sam-Yorke, som fikk gult kort.

De siste minuttene før pause skulle vise seg å bli avgjørende for kampen. Hjemmelaget ble først tildelt straffespark, men Us-keeper Scriven hadde ingen problemer med å redde Tim Sills’ svake straffe. To minutter på overtid fikk gjestene et frispark som ble slått på lengste stolpe, hvor Sam Page hoppet høyest og headet inn 0-1 bak keeper Ashley Bayes. Grunnet de mange stopp i spillet var det likevel tid for Dragons til å utligne, og avslutningen fra David Pratt (!) var det ikke noe i veien med…men Kevin Scriven leverte en imponerende redning på hans volley, og gjestene fra Sørvest-London kunne gå til pause med ledelse.

Etter forfriskninger i pausen kunne de 424 tilskuerne se andre omgang begynne på samme måte, med mye kjemping og tøffe dueller. Shaun McAuley var muligens vertenes friskeste fremover, men etter å gått på et flott løp måtte han se avslutningen slått til corner av keeper Scriven, som gjorde en overbevisende kamp i Sutton-målet. Og gjestene var nære på å øke ledelsen, men Anthony Riviere sleivet avslutningen i stolpen etter flott forarbeid av Taggart.

Sutton United ble nå presset mer og mer tilbake, men det var en imponerende sterk defensiv opptreden av gjestene, og Basingstoke hadde tross sitt press store problemer med å komme til farligheter. Og med rundt kvarteret igjen så de ut til at gjestene satt spikeren i kista da Chris Piper ble spilt gjennom. Han kunne skutt selv, men passet til Craig Dundass som styrte ballen i hjørnet bål keeper Bayes, og 0-2!

Basingstoke skal ha kreditt for å ikke gi opp, og de malte på videre. Men det meste av tiden gikk nå med til at Sutton-keeper Scriven plasserte og re-plasserte sine utspill, noe som tok både ett og to minutter hver gang – selvsagt til stor frustrasjon for hjemmelagets spillere og fans. Etter n’te gang med uthaling av tid, fikk han da også til slutt se det gule kortet. Og kort etter holdt Jide Ogunbote på å redusere, men headingen ble reddet på streken av Riviere. Tre minutter på overtid var det igjen mølje i Suttons målområde, og Sam-Yorke kastet seg frem og satt inn redusering for The Dragons. De styrtet i angrep igjen og så ut til å ha en fin overgangsmulighet da dommeren blåste for full tid, og Sutton-folket kunne feire tre poeng og en flott arbeidsseier.

Jeg skulle tilbake til Reading, så jeg gikk for å finne bussholdeplassen mens jeg sjekket resultatene på mobilen og konstaterte at Reading hadde prestert å tape hjemmekampen 1-2 for Barnsley. Vel fremme ved Basingstoke stasjon, presterte jeg å glemme igjen kampprogrammet på bussen. Litt irritert over det satt jeg meg på toget tilbake til Reading og ringte min Reading-kompis «Banbury Chris» for å høre hvor de befant seg. Noe overraskende var de å finne på The Bugle, den mest rølpete puben i hele Reading. Med Basingstoke skjerf i gult og blått i hånda, ble jeg selvsagt fort offer for morsomheter om å være Oxford United supporter og lignende. Etterhvert fant vi ut at vi heller skulle bevege oss over til puben The Hope Tap, og forlot de lokale sullikene på The Bugle. Chris måtte senere gå for å rekke toget tilbake til Banbury, og et par av hans bekjente Millwall-fans bosatt i Reading ble etterhvert så slitsomme og skrytete at jeg valgte å heller oppsøke Reflex (80’s nattklubb som nå tydeligvis hadde byttet navn til noe annet siden sist jeg var der. Var det muligens Revival?).

Ground #48:
Basingstoke Town -Sutton United 1-2 (0-1)
Conference South
The Camrose, 20 August 2011
0-1 Sam Page (45)
0-2 Craig Dundas (78)
1-2 Delano Sam-Yorke (90)
Att: 424
Admission: £12
Programme: –

 

 

Dag 7: Søndag 21.08.2011 Swindon Town – Oxford United

Etter å ha fått dusjet av meg en mild hangover og sagt farvel til kvinnemennesket jeg våknet opp sammen med, gikk jeg den korte veien fra Ibis hotellet bort Friar Street og til Monk’s Retreat. Full english breakfast og to flasker j2o apple&mango ble inntatt, og dermed var jeg klar for en ny dag med nye sprell.
Jeg hadde i lengre tid pekt meg ut League Two oppgjøret Swindon Town – Oxford United denne dagen. Både på bakgrunn av at det ikke var mange andre kamper å velge i denne dagen, men også fordi det er et svært spesielt og heftig lokalderby.

Min Oxford-kompis Matt hadde vært på besøk i Norge et par uker før, og hadde lovet å sjekke opp billett for meg. Men da Oxford hadde solgt ut sin kvote på rekordfart, skulle det fort vise seg å bli vanskelig. De to erkerivalene hadde ikke møtt hverandre i serien på 10-15 år, og ingen var villig til å gi avkall på noen billett nå. Jeg bestemte meg derfor for å ringe Swindon for å bestille hjemme-billett, da det allerede var bestemt at kampen ville være «all ticket» – dvs ingen billettsalg på kampdagen. Jeg fikk da beskjed om at politiet nå hadde beordret stopp av billettsalg til personer som ikke hadde booket med Swindon Town tidligere eller hadde en Swindon-postadresse. Jeg forsøkte å forhøre meg med det jeg hadde av bekjente i bl.a Reading, som jo også er en av Swindons lokalrivaler. Ikke veldig overraskende var svarene negative: «Why would I ever book something with the scum?» var det typiske svaret fra Reading-folket. Noen dager før kampen, da jeg var på vei fra Sheffield til Boston, prøvde jeg igjen å ringe Swindon Town. Men svaret var like negativt nå, og det vanlige trumfkortet at man er fra Norge hjalp heller ikke. Tre dager før kamp våknet jeg imidlertid av en sms fra en bekjent av «Oxford Matt», som hadde en kompis som bodde i Devizes rett utenfor Swindon. Jeg fikk vedkommendes nummer, og han lovet å stikke innom og ordne en billett til meg.

Fra toget kunne jeg se en stor flokk Oxford-fans drikke på en pub ved Didcot Parkway. Og da jeg hoppet av toget i Swindon, ble jeg møtt av et imponerende antall snut på perrongen. Utenfor sto ytterligere eksemplarer av arten – både til fots, med hunder, og til hest. Det hadde gått rykter om at 3-400 casuals fra Oxford ville ta turen, og at Swindon ville stille med minst samme antall. I tillegg hadde det ikke akkurat lagt noen demper på rivaliseringen at Swindon-fans uken før hadde tatt seg inn på Oxfords Kassam Stadium og brent inn STFC i gresset! Puben tvers ovenfor stasjonen, som jeg var innom ved siste besøk hos Swindon Supermarine, var stengt. Og det skulle vise seg at det samme var tilfellet også med andre puber i nærheten. Jeg satt derfor kursen mot stadion med et årvåkent blikk søkende etter åpne puber på veien. En irsk pub var tydeligvis i ferd med å åpne, men min Oxford-kontakt kunne nå opplyse om at de drakk i utkanten av Swindon og etterhvert ville bli å finne på puben The Merlin. Jeg passerte derfor County Ground og fant frem dit. The Merlin var stappfull av Oxford-fans, og med et voldsomt antall snut utenfor. Dørvaktene informerte om at puben var full og at de ikke slapp inn flere, så jeg satt meg på muren utenfor og ventet…og ventet…og ventet.

Jeg fikk stadig meldinger om at de snart var på vei…bare gutta hadde drukket opp. Og til slutt ble The Merlin tømt og bortefansen ble med politieskorte masjert mot County Ground. Vi avtalte derfor å møtes utenfor stadion, og jeg benyttet tiden til å gå innom klubbsjappa for å sikre meg et Swindon-skjerf til samlingen, før jeg tok oppstilling utenfor for å vente på gutta som nå satt fast i trafikkkork. Plutselig eksploderte det i veien utenfor stadion da en gruppe Swindon-casuals hadde funnet en gruppe med likesinnede fra Oxford, og politiet hadde sitt fulle hyre med å spurte, gallopere og kjøre dit for å få sperret av veien og roe gemyttene. Det hele var over på et par minutter, men trafikken utgjorde et totalt kaos. Min Oxford-kontakt ringte og fortalte at han ble sluppet av oppe i veien grunnet korken, og omsider kom han gående et snaut kvarter før kampstart. Flere av Oxford-gutta hadde ikke hatt billett, men hadde satset på å bli sluset inn på borteseksjonen av politieskorten. Den planen hadde imidlertid slått feil da de kom for sent etter å ha blitt stående fast i trafikken.

Men å ha mottatt den kampbilletten jeg nok har slitt mest for å få tak i noen gang, entret jeg fiendens territorium i form av County Ground. Skjønt for en Reading-supporter var begge dagens motstandere for fiender å regne. 12.113 supportere hadde møtt frem for å bivåne lokaloppgjøret, og jeg fant min plass på Town End tidsnok til å se kampen bli sparket i gang.
Oxford-spiss James Constable var den mest omtalte spilleren i uken før kampen, der Swindon-folket tydeligvis forsøkte seg på litt psykologisk krigføring ved å hevde at Constable egentlig var Swindon-supporter! Og det var nettopp Constable som sørget for at gjestene tok ledelsen etter 12 minutter da han raget høyest og headet en cross fra Peter Leven i mål bak Swindons keeper Phil Smith. Hjemmelaget hadde frem til da sett noe shaky ut, og det var fullt fortjent at de gule tok ledelsen. Men scoringen førte til at Swindon reiste seg, og etter at både Matt Ritchie og Leon Clark hadde hatt halvsjanser, var de ajour etter 20 minutter, da Ritchie headet inn en hard cross fra Callum Kennedy. Noen minutter senere kunne Aden Flint gitt The Robins ledelsen, men hans heading ble blokkert av Oxford-forsvarer Michael Duberry som så ut til å dukke opp som troll i eske for å hindre scoring. Swindon hadde nå tatt over, og presset på uten å skape det helt store. Og etter 43 minutter dukket Constable opp igjen. Denne gang var det Leven som slo et frispark fra hjørnet av 16-meteren. Phil Smith kunne kun parere skuddet, som rikosjerte i brystet på Constable og inn i mål. Gjestene kunne dermed ta pause med ledelse. Skjønt før dommeren blåste for pause, var det tid til en dose håndgemeng med 20 spillere involvert. Det var ellers ikke bare på banen det gikk hardt for seg. Ved en anledning ble det tydeligvis foretatt arrestasjoner i borteseksjonen på motsatt side. Og på Arkells Stand til venstre for meg brøt det ut full slåsskamp tidlig i første omgang, i forbindelse med kampens første mål, og med anslagsvis 10-15 personer involvert. For øvrig kan jeg opplyse om at jeg senere har lest at det alt i alt «kun» var 12 arrestasjoner denne dagen, så det kan ikke ha vært altfor galt tross alt.

Andre omgang startet i et høyt tempo, slik som den første. Og det ble drama relativt tidlig i omgangen, da en Oxford-spiller så ut til å bli felt på vei inn i 16-meteren. Dommeren vinket spillet videre til store protester fra bortelaget, og Swindon benyttet anledningen til å gå rett i angrep…for så å bli nektet scoring av en offside-avgjørelse der flagget kom opp meget sent. Swindon-manager Paolo Di Canio lot sin vrede gå utover dommeren, og ble sendt på tribunen. Personlig må jeg si jeg har meget blandede følelser med å se Di Canio som manager for Swindon Town. På en side har jeg alltid hatt meget stor sans for Di Canio som spiller, som en av få utlendinger. Dette til tross for at han gjorde kardinalfeilen å spille for et vemmelig skotsk lag i grønt og hvitt jeg ikke engang vil omtale ved navn – noe han visstnok senere faktisk har angret på! Men å se ham som manager for en av Readings argeste rivaler jeg har lite til overs for, det er noe snodig. På en måte ønske jeg Di Canio lykke til, men helst ikke Swindon Town.

 

Kampen fortsatte uten den gamle Lazio-helten på sidelinjen, og Swindon hadde en gedigen sjanse til å utligne. Men Leon Clarke presterte å skyte over da han kom alene med keeper Ryan Clarke. Gjestene ble nå liggende stadig dypere, og Swindon fikk trille ball uten at de skapte det helt store i sin jakt på utligning. Istedet holdt Constable på å sikre seg matchballen, men Swindons keeper Smith fikk slengt seg så lang han var og hindret hat-trick og mulig punktering av kampen. På motsatt side fikk Ritchie sjansen på overtid, men et hardt skudd ble holdt på glimrende vis av Oxfords keeper. Lander Gabilondo fikk vertenes siste mulighet da han over 5 minutter på overtid fikk ballen på hjørnet av 5-meteren. Hans skudd gikk imidlertid høyt over, og dommeren blåste for full tid og sluttresultat 1-2. Borte hos de 2.707 gule på motsatt side fra der jeg sto, var det ville gledesscener der de feiret Oxford Uniteds første seier i Swindon siden 1973!

Jeg hadde ingen grunn til å henge rundt i Swindon, så jeg la snart ut på gåturen tilbake til Swindon stasjon. Men ikke før jeg hadde tatt en kikk på den merkelige flomlysmasten som på motsatt ende av Town End  fra der jeg sto faktisk stikker gjennom tribunetaket. En herlig detalj!  Toget tok meg tilbake til Reading, hvor jeg plukket opp Non League Paper og Football League Paper.

Ground #49:
Swindon Town – Oxford United 1-2 (1-2)
League Two
County Ground, 21 August 2011
0-1 James Constable (12)
1-1 Matt Ritchie (20)
1-2 James Constable (43)
Att: 12,113
Admission: £19
Programme: £3