Groundhopping 17.04-26.04.2011 (Part 3/3)

Dag 7: 23.04.2011 FC Halifax Town – Mickleover Sports

Etter en kjapp frokost satt jeg meg på toget til Halifax, og kom raskt i snakk med en Bradford City-supporter som var på vei til deres bortekamp i Accrington med sine to sønner. Ikke overraskende uttrykte han skuffelse over at vi ikke hadde klart å slå Leeds dagen før. Men jeg ble snart sittende og lytte oppmerksomt, da han la ut som sin førstehånds opplevelse av det som utspilte seg på Valley Parade under kampen mot Lincoln City 11. mai 1985 – da feiringen av ligatittelen utviklet seg til å bli en katastrofe der 56 mennesker døde i et inferno av flammer. Jeg har sett bilder og lest en del om det tidligere, men det er noe ganske annet å høre det fra en som var der og opplevde det

Jeg ønsket Bradford-folket lykke til og hoppet av i Halifax, der jeg snart befant meg på puben The Pump Room. Med en pint i hånden og en for meg ikke voldsom interessant toppkamp i Premier League på skjermen, ble fotballbilaget med kampreferater fra gårsdagen grundig lest. Jeg fikk også lurt ut av et par eldre Halifax-supportere noen av tankene de har rundt de siste årene og fremtiden til klubben. Med en drøy time til avspark gikk jeg den korte veien videre til The Shay, der jeg stoppet første vakt for å forhøre meg om mulighetene for oppbevaring av bagen. Han kalte opp en overordnet som kom og tok en kjapp kikk på bagen før hun foreslo at hun låste den inn i vaktenes eget rom. Med det unnagjort var det bare å betale seg inn, før et imponerende program ble innkjøpt. Det skulle vel også bare mangle, i og med at det var dyrere enn programmet til selveste Leeds United kvelden i forveien. Dessverre var de utsolgt for skjerf (same old story i non-league på denne turen virker det som), men jeg fikk meg en matbit utenfor South Stand mens jeg bladde litt i programmet. Jeg fant meg omsider en plass på den flotte ståtribunen South Stand bak det ene målet, der de mest høylytte Shaymen står. North Stand så totalt folketom ut, kun dekket av diverse Halifax-flagg etc, mens hovedtribunen var vel besatt. Den gamle West Stand så på sin side utrolig flott ut. Jeg ble rent nostalgisk der jeg sto og så på den, og forsøkte forestille meg hvordan det stemningen var der da det fortsatt var en ståtribune. Dessverre har sjelden vært i bruk de siste par sesongene med spill på såpass lave nivåer, og dessverre var den ikke overraskende ubenyttet også i forbindelse med denne kampen.

Halifax var jo allerede mestre og det ble x antall steder i programmet, samt gjentatte ganger over høyttaleranlegget opplyst om at overrekkelsen av trofeet ikke ville skje foran publikum dersom de invaderte banen ved kampslutt. Hjemmelaget hadde som uttalt mål å komme opp i 100 poeng for sesongen, og var da avhengig av 4 poeng på de to siste kampene, med dette som siste hjemmekamp før sesongavslutningen borte mot Ossett Town. Det var kanskje litt betegnende på Halifax sin dominans i divisjonen denne sesongen at Mickleover Sports rett og slett gjorde honnør da Halifax spillerne entret banen! Disse klubbene vant hver sin NPL Division One avdeling sesongen før, men det er likevel håpløst å sammenligne de – det er David og Goliat og vel så det.

Personlig var jeg glad for at Jamie Vardy var tilbake i hjemmelagets startoppstilling, da jeg hadde gledet meg til å ta den ettertraktede spilleren i nærmere øyesyn. Men etter en livlig start med sjanser både til hjemmelagets Liam Hogan og gjestenes Karl Ashton og Alex Steadman, var det ikke Vardy som utmerket seg mest tidlig i kampen. Scott Hogan på den andre kanten stjal derimot mye av showet med flotte raid og innlegg, men gjestene fra utkanten av Derby hang godt med og skapte flere halvsjanser også de. Halifax manager Neil Aspin liker tydeligvis å bytte kantspillerne fra side til side, og Mickleover-backene fikk til tider kjørt seg. Rett før pause kunne hjemmelaget fort tatt ledelsen da Vardy kom i rakettfart gjennom, og en retur fra keeper Damian Clarke havnet hos Simon Garner. Han burde kanskje kanskje avsluttet selv, men passet i stedet til Danny Holland som sendte ballen over mål.

I pausen annonserte de vinnernummeret for dagens «lucky program number», trukket av en av spillerne i pausen. “7…3…8…”. Dette hørtes da kjent ut tenkte jeg, og kastet et blikk på mitt program som bar nummeret 7381. «One» lød stemmen over høyttaleranlegget. «Please come to the tunnel to claim your prize». Jeg fikk oppsøkt en av vaktene som pekte meg i riktig retning, men vedkommende ansvarlige var ikke der, og jeg ble henvist til kontoret mellom South Stand og West Stand for å hente gevinsten. Der var det en ansatt som igjen kalte opp vedkommende slik at hun kom over til kontoret, der jeg nå sto og konstaterte at andre omgangen ble sparket igang. Etter å ha signert for premien fikk jeg en konvolutt inneholdende £100. Ikke verst! Og ikke minst dekket det inn en del av pengesløseriet på lugubre klubber de siste to nettene.

Tilbake på South Stand kunne jeg observere at Jamie Vardy nå var i ferd med å våkne til for alvor også han. Ikke at han hadde vært usynlig i første omgang – tvert imot. Men jeg skulle i andre omgang bli vitne til et imponerende show. Jeg lot meg imponere over hans fart, akselrasjon og den imponerende jobben han la ned der ute på kanten. Men så skjedde det som gjerne skjer… Gjestene på et sjeldent angrep, og Keiran O’Connell satt ballen i mål bak keeper Jonathan Hedge. Dommeren hadde imidlertid allerede blåst for en hands fra Halifax-forsvarer Mark Bower, men Colin Hoyle tok fart og sendte straffesparket knallhardt i mål bak Hodge som gikk feil vei. Halifax forsøkte å svare umiddelbart, og Jamie Vardy startet et vanvittig raid som etterlot halve Mickleover-forsvaret og deres keeper liggende svimle i hans kjølevann. Helt vanvittig imponerende, og der og da ble jeg overbevist om at denne mannen må være bra nok for Football League! Men hans påfølgende pasning til Danny Baker endte dessverre med at sistnevnte sendte ballen over mål fra rundt 10 meter. Scott Hogan hadde etterhvert havnet litt i skyggen av Vardy, men etter et fint raid ned høyre kant crosset han inn til Holland som headet i tverrliggeren. Og rett etter, etter 74 minutter, var de samme involvert igjen da Hogans pasning fant Holland som skrudde ballen glimrende i mål fra utenfor 16-meteren. Gjestene fra Derbyshire var åpenbart slitne og meget fornøyde med ett poeng, og brukte enhver anledning til å drøye tiden. De siste 10-15 minuttene var ballen mer ute av spill enn i spill, til tross for Halifax-spillernes vilje til å løpe for å hente baller, plassere de på 5-meter for keeper etc. Men bortekeeperen var selvsagt aldri helt fornøyd med plasseringen av ballen og måtte så klart frem for å bruke et minutts tid for å flytte den en centimeter eller to. På overtid holdt Vardy på å avgjøre da han kvittet seg med sin oppasser og plasserte et lavt skudd nede ved stolpen, men keeper Clarke klarte å få en fingertupp på ballen – nok til å få slått den til corner.

Dermed gikk sluttsignalet med 1-1, og mange av de 2.404 fremmøtte stormet ut på banen til tross for tidligere hyppige advarsler. 5-10 minutter etter at spillerne hadde gått i garderoben, var oppfordringen over høyttaleranlegget forandret til at «dersom dere blir der dere er vil spillerne komme ut og motta trofeet». De rundt 1000 personene på banen laget en passasje rundt spillertunnelen og snart kom spillerne ut til kraftig jubel. Jeg skulle ikke bli overrasket om de er med å kjempe i den absolutte toppen også neste sesong på nivået over. For min egen del ventet jeg til det verste styret hadde lagt seg og den kvinnelige vakten kunne komme og låse ut bagen min. Og dermed forlot jeg et sjarmerende Shay og gikk mot Halifax stasjon.

Da toget kom inn på Manchester Victoria, ble det tid til en matbit før den korte ti minutters turen til Ashton-under-Lyne. Vel fremme der tok jeg taxi til Barton Villa, som var mitt hotell for natten. Den kvinnelige innehaveren hadde ringt meg mens jeg var på vei fra Halifax til Manchester, og da hun skulle på et ball lurte hun på om hun kunne legge ut nøkkelen min – noe jeg ikke hadde noe imot. “Mr. Johansen” sto det på konvolutten som var dyttet inn i brevsprekken, og jeg låste meg inn og fikk slengt fra meg bagasje og tatt en dusj. Så gikk turen ned mot sentrum av Ashton-under-Lyne. Det var St. George’s Day, og jeg var invitert på konsert på den relativt kjente klubben The Witchwood, der både Oasis og en haug andre storheter har spilt i startfasen av sine karrierer. Min venn Matt fra Oxford hadde tatt turen opp sammen med flere andre som skulle sove over hos bekjente i Oldham, og da jeg ankom hadde de foreløpig inntatt en annen pub et steinkast oppi veien. Etter et par pints der gikk vi ned til Witchwood, hvor vi hadde en meget hyggelig kveld med god musikk – ikke minst fra våre Oldham-kompiser i Pressure 28 – og gode samtaler med gamle og nye bekjentskaper.

Ground #40:
F.C. Halifax Town – Mickleover Sports 1-1 (0-0)
Northern Premier League Premier Division
The Shay, 23 April 2011
0-1 Colin Hoyle (pen, 57)
1-1 Danny Holland (74)
Att: 2,404
Admission: £11
Programme: £3,50

Dag 8: 24.04.2011 Fotballfri i Manchester (m/ Old Firm på TV)

Det var tid for en hviledag, og jeg tok taxi til stasjonen hvor jeg tok tog den korte veien inn til Manchester. En meget kort togtur senere sjekket jeg inn på Copperhead’s Hotel, strategisk plassert rett ved siden av Salford Central jernbanestasjon. Jeg vurderte å reise opp til Bolton for å se Bolton – Arsenal, men det fristet overhodet ikke i det hele tatt. Derfor tok jeg heller en spasertur inn til Deansgate hvor jeg satt meg ned på en Wetherspoons for litt flytende og fast føde. Jeg hadde håpet at de også skulle vise dagens Old Firm kamp, men jeg ble i stedet henvist til et sted vegg i vegg, som så ut til kun å bestå av en døråpning og en trapp. Trappen ledet imidlertid til en biljardsalong og bar i andre etasje, og her viste de ganske riktig kampen som straks skulle starte. Jeg slo meg ned med en pint for å kose meg med Rangers-seier over de ekle grønn-hvite. I stedet skal Rangers takke keeper Allan McGregor for at det i det hele tatt ble ett poeng. Noen av de biljardspillende gjestende sendte undrende blikk i min retning der jeg var temmelig engasjert.. Jeg var ikke på det tidspunkt veldig optimistisk med tanke på Rangers’ vegne hva serien angikk, men heldigvis skulle det få en lykkelig slutt med Ce*tic-tap i Inverness.

Jeg forlot åstedet og vandret nedover Deansgate igjen, mens jeg etter en siste vurdering en gang for alle slo fra meg muligheten for Bolton-tur. Jeg valgte i stedet å gå til innkjøp av solide doser j2o apple/mango og McCoys «flame grilled steak» crisps, og en like solid bunke aviser. Dermed ble det en ettermiddag i hotellsenga med Football League Show i reprise på TV, og senere Match Of The Day. Kvelden ble avsluttet med en tur ut for å hente litt takeaway, og TV-film i hotellsenga. Lazy days..

Dag 9: 25.04.2011 Macclesfield Town – Southend United

Jeg våknet uthvilt og klar for turens siste hele dag, og etter en frokost på Manchester Piccadilly satt jeg meg på toget til Macclesfield. Ved ankomst valgte jeg å ta en taxi til Golden Lion pub, hvor jeg satt meg ned med mine medkjøpte eksemplarer av Non League Paper og Football League Paper – og selvsagt en pint med Strongbow mens jeg ventet på at kompiser fra Southend skulle ankomme.

Jeg hadde avtalt med Gareth å overraske Scott, skjønt jeg vet ikke hvor overrasket han var da han kom inn og fikk se meg. Oppdateringer på Facebook har nemlig en tendens til å avsløre din tilstedeværelse. Men etter et hyggelig gjensyn og halvannen times tid med hygge i pubens hage, gikk vi ned mot Moss Rose

De aller fleste delte min skuffelse over at de valgte å ikke åpne ståtribunen Silkman End som vanligvis huser bortefolket, men i stedet plasserte alle på Alfred McAlpine Stand. Det skuffende fremmøte på kun 1.427 tilskuere fikk skylden, og de som holdt seg hjemme gikk vel heller ikke glipp av noe særlig.

Et Southend uten noe å spille for og et Macclesfield som fortsatt kjempet for tilværelsen i League Two leverte en slett forestilling. Gjennomgangsmelodien var balltap i midtbaneleddet fra begge lag, og det var stort sett en dørgende kjedelig forestilling.

Vi moret oss en periode mer med å le av denne lokale figuren (bildet over) som foretrakk en alternativ måte å se kampen på – selv da vaktene ved pause spurte om han ville komme inn gratis. Men ved nærmere ettertanke var kanskje han den smarte? Han fikk hvertfall lov til å både røyke og drikke sin Stella fra sin utkikkspost. Balltap i midtbaneleddet ble fulgt opp av håpløst forsvarsspill og gratissjanser som igjen ble misbrukt. Toppscorer Barry Corr hadde muligheter for Southend, mens publikumsfavoritten Bilel Moshni stoppet hjemmelagets Tyron Barnett i siste liten.

Jeg tror jeg nøyer meg med å si at Southend kanskje kanskje var best og hadde de fleste «farlighetene», mens Macclesfield kom absolutt nærmest da de traff toppen av tverrliggeren rett før slutt. En kjedelig kamp sluttet 0-0, og Macclesfield var fortsatt ikke helt sikre selv om det skulle mye til for at de skulle rykke ned nå…noe de for øvrig ikke gjorde.

Southend-folket hadde lang vei hjem, og vi tok farvel da jeg gikk innom klubbsjappa for å sikre meg et skjerf før jeg gikk tilbake til Macclesfield stasjon. Tilbake ved Salford Central ble det takeaway, snop fra Waitrose, fotballaviser og ny episode av Football League Show på TV før jeg la meg for å få litt søvn før en tidlig retur til Norge dagen etter.