Dag 4: 20.04.2011 Guildford City – Colliers Wood United

Kontinental frokost kommer aldri til å kunne måle seg med den engelske varianten, og med kun førstnevnte tilgjengelig brukte jeg heller ventetiden på Sheffield stasjon til å innta en full english breakfast på et etablissement der. Noen timer senere ankom jeg Reading. Det er som å komme hjem! Men med over en time til check in, tok jeg meg tid til en pint på Wetherspoons puben Monk’s Retreat før jeg praiet en taxikusk og beordret ham i retning Belle Vue House Hotel i Tilehurst Road. Vel fremme skulle jeg imidlertid få meg en overraskelse. Døren var låst, og ingen svarte ved gjentatte ring på ringeklokken. Heller ikke på telefon var det svar å få. Etter å ha ventet i rundt 20 minutter, kom en dame fra nabohuset ut og jeg spurte henne om hun hadde sett den meget myndige damen Bobbie Stenning, som driver Belle Vue House. Det hadde hun ikke på et par dager, og hun var nå bekymret for henne. Så den eldre nabodamen satt i gang et sirkus ved å ringe alt som var av kontakter og hotelleiere. Men det ble raskt klart at Bobbie hadde måttet stikke av for å løpe et ærend, og snart etter kom hun marjserende rundt hjørnet og kunne bryskt avfeie bekymringer om illebefinnende etc. Hun som gammel RAF’er var da for sprek til slikt! Hun har huset mange av Readings spillere opp gjennom årene, da de først har kommet til klubben – og det er alltid interessant å slå av en samtale med den meget bestemte damen. Men min neste destinasjon var Guildford, og jeg spaserte ned i Reading sentrum for å slå ihjel en times tid på internettcafe før jeg tog toget nedover til Surrey-traktene.

Jeg hadde funnet ut at Guildford Citys merkelige stadion (Spectrum Leisure Centre) lå et godt stykke fra sentrum, og at det var totalt uaktuelt å gå. Så etter en pint eller to på stedets Wetherspoon, fant jeg veien til Friary Bus Station hvor buss nr 100 skulle gå hvert tolvte minutt. Det er tydelig at Guildford ikke er noen fotballby, for sjåføren virket totalt uvitende om at det fantes en fotballstadion på hans rute. Det viste seg også å være endeholdeplassen (dvs den snur vel og kjører rett tilbake igjen), og en slags Park & Ride som man ser så mange andre steder. «Pakeringshuset» er også deler av den merkelige konstruksjonen som dominerer på den ene langsiden av Guildford Citys anlegg, og man kan se rett ned på banen herfra. På denne konstruksjonen finnes (dog inne på anlegget) de eneste sitteplassene, som man når via trapper. Jeg så det nymurte inngangspartiet og satt kursen mot dette, og da ingen sto der gikk jeg bare inn. Nederst i en inngang som slanget seg nedover på merkelig vis, traff jeg på personen som tydeligvis skulle voktet inngangspartiet, og nå var han på vei opp dit med en kasse med programmer. Jeg betalte ham £6 i inngang og fikk program på kjøpet; for øvrig et overraskende godt utseende og glossy program, men det kunne muligens inneholdt litt mer info. Det viste seg raskt at klubben ikke hadde noen bar, og et kioskutsalg (med salg av pølser, burgere etc) var tilsynelatende eneste tilbud. Men jeg kom raskt i snakk med det som viste seg å være viseformann (og fungerende formann) Chris Pegman, som fikset meg en boks med Strongbow som måtte drikkes inne i et lite brakke-lignende lokale som tydeligvis fungerte som både kontor og møtelokaler. Han kunne fortelle at de ikke hadde flere skjerf igjen, og etter å ha romstert rundt i noen pappesker i et forsøk på å finne frem ett, ba han meg ta kontakt på mail slik at han kunne ordne det for meg når de hadde trykket opp nye. Hmmm, jeg begynte å få en følelse av deju vu.

Jeg helte i meg resten av min Strongbow, og gikk for å ta en nærmere kikk rundt på anlegget som må sies å være mer passende til tikamp enn til fotball. Til og med bur for sleggekast bak begge målene hadde de; ikke overraskende når de fleste diplomer inne på «brakka» hadde vært av typen friidrett. Jeg kom i snakk med en skjeggete og bebrillet person som viste seg å være «club treasurer» Eddie Russell, og han kunne informere om at mesteparten av gjerdene rundt området var satt opp for kun et par uker siden, og at de hadde planer om å bygge en ståtribune for 400 personer på motsatt langside (absolutt ALT er på kun EN side i Guildford – kjempekonstruksjonen med tribunen og «brakka» på den ene langsiden). Derimot var han ikke likevel fornøyd med folkene fra FA som hadde vært der for å godkjenne anlegget for eventuelt spill på step 4 neste sesong. Ifølge Russell hadde FAs representant virket fornøyd og huket av det meste på sitt skjema. Men så fikk de altså beskjed om at anlegget ikke ville bli godkjent. På spørsmål om hva de hadde å utsette, fortalte Russell at det var inngangspartiet (eller «the turnstile block») som de hadde reagert på – og dermed fikk jeg også forklaring på hvorfor det hadde stått nymurt. De har anket avgjørelsen, og er håpefulle – men samtidig minnet de på at FA ofte kan være sta og gjerne står ved sine opprinnelige beslutninger uavhengig av kvaliteten på anken. Chris Pegman kom også til, og jeg dreide diskusjonen inn på Guildford Council – de lokale styresmakter som i årevis tilsynelatende har gjort alt de kan for å hindre fotball i byen. Gang på gang har de stoppet og avslått planer fra klubben om nye anlegg.

Videre ville jeg høre litt om mangelen på fotballinteresse i en by av Guildfords størrelse. Og jeg fikk bekreftet mine antagelser om det er en blanding av flere ting: 1. En mangel på fotballkultur etter at den opprinnelige og populære Guildford-klubben gikk under i 1970-årene. I følge Russell forsvant mange av denne klubbens tilhengere til klubber som Aldershot og spesielt Woking. 2. De fotballinteresserte i Guildford er i stor grad dessverre av typen “fotball-nolduser” som er mer interessert i store Premier League-klubber langt unna hjembyen. 3. Guildford er til en viss grad såpass posh at mange foretrekker cricket og hestesport fremfor den vulgære fotballen. Dette har jo lokalpolitikerne hvertfall vært eksempel på. Det var også tid til å slå av en prat med et par fremmøtte bortesupportere, som ga uttrykk for at de hatet Spectrum Leisure Centre som anlegg, og av den grunn ikke syntes Guildford fortjente noe opprykk til Step 4.

Kampen startet som forventet med hjemmelaget som det førende laget, og Joel Greaves burde gitt Guildford ledelsen tidlig. Etter 25 minutter kom imidlertid scoringen, da et frispark fra bortimont 25 meter ble slått inn i feltet. Paralyserte Colliers Wood-spillere klarte ikke å hindre Auston Gacheru i å styre inn 1-0 via stolpen. Ledelsen varte imidlertid ikke så altfor lenge, for etter 32 minutter stanget Emmanuel Quarshie inn en corner og utlignet for gjestene fra Merton-området av sør-London. Bortelaget tok nå mer over, men 1-1 sto seg til pause – og jeg måtte pent spørre Pegman om han kunne fiske opp en ny Strongbow av kjølebagen (!) til nytelse på «brakka». Jeg kom i prat med en temmelig interessant fyr som viste seg å være Sandhurst Town-supporter, og ble stående å snakke med ham mens vi bivånet en andre omgang som startet som den første hadde sluttet – med Colliers Wood mer og mer i førersetet og nå farlig frempå flere ganger. Etter 51 minutter var Quarshie frempå igjen og ga gjestene ledelsen etter slappt forsvarsspill. Etterhvert begynte alvoret å gå opp for Guildford, som kom gradvis mer og mer inn i kampen. Men Colliers Wood-forsvaret hadde ikke de største problemer, og da Tom Penson først fikk sjansen til å utligne blåste han ballen over tverrliggeren.

Tiden begynte å renne ut for hjemmelaget. Men med 7 minutter igjen datt ballen ned til Joel Hughes inne i feltet. Han fikk snudd seg, og satt inn den etterlengtede utligningen. Nå virket det som om begge lagene gikk for seier, skjønt Guildford var nærmest da et frispark i siste ordinære spilleminutt gikk tvers gjennom feltet og traff stolpen. Flere minutter på overtid ropte også hjemmelaget på straffe, men alt i alt må de nok innrømme at sluttresultatet 2-2 var relativt rettferdig. For min egen del gikk jeg opp til bussholdeplassen med Sandhurst-supporteren. Vi rakk å prate litt mer non-league på vei inn til Friary Bus Station, og på den korte gåturen derfra til stasjonen. Der stoppet mitt tog til Reading idet jeg kom opp på perrongen, så timingen var jeg for en gangs skyld heldig med. Etter en stopp innom Monk’s Retreat trakk jeg meg tilbake til Belle Vue.

 

Ground #36:
Guildford City – Colliers Wood United 2-2 (1-1)
Combined Counties League Premier Division
Spectrum Leisure Centre, 20 April 2011
1-0 Austin Gacheru (25)
1-1 Emmanuel Quarshie (32)
1-2 Emmanuel Quarshie (51)
2-2 Joel Hughes (83)
Att: 110
Admission: £6
Programme: Included

 

Dag 5: 21.04.2011 Reading Town – Thame United

Da jeg kom opp til frokost, kunne Bobbie meddele at hun i dag dessverre kun kunne tilby kontinental frokost siden gassen hadde tatt kvelden og hun ventet på servicemann. Hun skal roses for å etter dette ha slått av £10 på regningen for mine to netter – fra £70 til £60. En liten bolle corn flakes var imidlertid ikke nok for en stor mann, så en all english breakfast ble bestilt på internettcafeen der jeg igjen slo ihjel en time eller to. Etter å ha gjort unna noen nødvendigheter på nettet, gikk jeg til Blagrave Arms der jeg ble sittende å snakke litt med et par av Reading-gutta. Ingen av de var særlig interessert i å være med å se Reading Town, så etter noen pints Scrumpy Jack (som er noe sterkere enn Strongbow, og det skulle jeg få merke utover kvelden) bestemte jeg meg for å ta en taxi ut til Scours Lane heller enn å ta buss nr 17 den lange veien ut langs Oxford Road.

Scours Lane er vel kanskje ikke av de mest idylliske, med piggtråd rundt inngangsparti og porter, og det som muligens er en skraphandler på nabotomta – det står til og med et gammelt pariserhjul der! Men de har et fint klubbhus med egen bar, hvor jeg kunne ta programmet i nærmere øyesyn. Thame Uniteds lagoppstilling var ikke engang med, og en person satt snart og skrev opp denne på en tavle. Her hadde de heller ingen skjerf, selv om bartenderen forsøkte lete frem et bak baren. Men som plaster på såret ga en av de fremmøtte meg en Reading Town pin. Etter en prat med noen av de lokale helter, ble jeg snart meget klokere hva gjelder Reading Towns skuffende sesong målt opp mot fjorårssesongen. Daværende manager Gary Ackling gikk tidlig denne sesongen til tilsvarende jobb i Thatcham Town, og har tatt med seg omtrent rubb og rake fra Reading Town. Klubben har faktisk bare to spillere i dagens stall som var med også i fjorårssesongen!!

Jeg stilte meg bak det ene målet, nærmest inngangspartiet, sammen med gruppen av vokale supportere som for anledningen telte 4 personer; den mest vokale av dem en mann i 50 åra. De manglet visst et par av sine mest ihuga supportere – blant dem den normalt ansvarlige for filmingen – som var på en lengre ferie i Australia. De hadde muligens tatt sesongen tidlig, for selv klubbens formann var på ferie. Men det var hvertfall 48 fremmøtte tilskuere, og blant disse ble besto Thame Uniteds supportere for dagen av tre gutter iungdomsskole-alder som slo seg ned litt lenger bort på denne kortsiden.

Reading Town hadde sagt et endelig farvel til nedrykksstriden, og gikk friskt til verks. Raymond Spence gjorde forarbeidet med et flott raid på venstre kant, der han driblet av tre mann før hans innlegg fant Marcus Richardson som sendte hjemmelaget i føringen. Town-folket bak målet gaulet og bar seg: «Only one team in Reading» fikk når sant skal sies frem latteren hos undertegnede på samme måte som andre gullkorn som «We’ve got a ferriswheel»! De skal hvertfall ha for innsatsen. Et ungt Thame United (vel, det samme kan vel sies om hjemmelaget) løftet seg noe, men ved pause sto det fortsatt 1-0.

Etter ytterligere forfriskninger i baren i pausen, kan vel ikke andre omgang sies å ha vært den mest underholdende. Men jeg lot meg tidvis imponere over hjemmelagets unge forsvarer Ben Spence. Ingen av lagene klarte å komme til de aller største sjansene før Aaron Baker nesten økte til 2-0 med 10 minutter igjen, men hans skudd strøk tverrliggeren og kampen ebbet ut med 1-0 seier til Reading Town. I baren var det høy stemning, og spillerene kom raskt ut for å menge seg med supporterne. Etter ytterligere et par pints med gyllen nektar fant jeg tiden inne til å sette kursen mot sentrum ved hjelp av buss nummer 17. En pint ble fort til en til, og en til…og snart var mine omgivelser på baren Purple Turtle ganske uklare (hvertfall i ettertid). Av alle ting presterte jeg å havne på strippeklubben Diamonds, der jeg vagt kan erindre å ha mottatt lap dance av en naken og vanvittig sexy jente…mens jeg av alle ting konsentrerte meg om å ikke kaste opp. Sånn kan det gå! Jeg var hvertfall etterhvert fornuftig nok til å sette kursen mot hotellet, og spaserturen hjalp såpass på formen at jeg stoppet og kjøpte med meg en pizza på Oxford Road. Denne ble spist på veien tilbake til hotellet, hvor jeg kollapset i det jeg mener var rundt 4-tiden.

Ground #37:
Reading Town – Thame United 1-0 (1-0)
Hellenic League Premier Division
Scours Lane, 21 April 2011
1-0 Marcus Richardson (??)
Att: 48
Admission: ???
Programme: ???



Dag 6: 22.04.2011 Doncaster Rovers – Crystal Palace og Leeds United – Reading

Med skallebank og fylleangst var det ikke den beste start på dagen, men jeg bråvåknet da jeg så at klokka viste 09.47. Så mye for å rekke 09.02 toget! Etter å ha gjort meg presentabel på noe tilnærmet rekordtid, sa jeg farvel til Bobbie som bestilte taxi for meg. Turen inn til London Paddington og videre med tuben til Kings Cross/St. Pancras har jeg nå gjort unna så mange ganger at jeg snart kan gjøre den i blinde. Men mens jeg rotet i lommene etter lighteren mens jeg sto utenfor Kings Cross, fant jeg romnøkkelen til Belle Vue House i lommen. Jeg kommer nok til å få en alvorlig skjennepreken av myndige Bobbie neste gang!

Det lønner seg å ha bekjente rundt om, og en kompis som i årevis har jobbet som bartender på en nå nedlagt engelsk pub i Oslo er fra Doncaster. Han hadde vært behjelpelig med å sette meg i kontakt med en Doncaster-kompis ved navn Keith. Det viste seg at Doncaster delte ut gratisbilletter til denne kampen, og heldigvis sa Keith seg villig til å plukke opp en også for meg før det ble «utsolgt». Jeg fikk ringt opp Keith og fortalt at jeg ville ankomme Doncaster rundt kl 13. Men da de satt på en pub utenfor sentrum og skulle ta taxier til Keepmoat ved 14-tiden, fant vi ut at det greieste var å møtes på stadion.

Ved ankomst Doncaster praiet jeg derfor en taxi til Keepmoat Stadium, men å få satt fra seg bagen skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort. Jeg spurte en vakt som henviste meg til sin overordnede, som hoderystende sendte meg videre i retning resepsjonen, som igjen kunne fortelle at de ikke kunne være behjelpelige. Jeg bestemte meg derfor for å gå inn i baren for å leske strupen mens jeg ventet på Keith og de andre. Det var en stekende sol og ikledd jakke og slepende på en bag var det en mildt sagt svett opplevelse sålangt. Da jeg ble servert spurte jeg for sikkerhets skyld bartenderen om han hadde mulighet til å sette bagen bak disken. Han pekte i retning en dresskledd herre han identifiserte som sikkerhetssjefen, og nå ble det fortgang i sakene. Etter å ha forklart min situasjon, sa han at han selvsagt kunne ordne det. Og etter å ha åpnet bagen slik at han fikk forvisset seg om jeg ikke hadde noen bombe i den, fikk han stuet den vekk og ga meg beskjed om at han ble å finne her etter kampslutt.

Ikke lenge etter ankom Keith sammen med rundt 10 kompiser – det viste seg at tre av de i dag var på sin første kamp etter å ha vært utestengt. Jeg mottok billetten min og kjøpte en runde til de som takk. Det nærmet seg etterhvert avspark, og vi gikk for å finne plassene våre på West Stand. Heldigvis lå denne i skyggen, men det var likevel meget varmt. Og jeg var tydeligvis ikke den eneste som slet med varmen. Kampen startet i et meget bedagelig tempo, og det virket for meg umiddelbart som om begge lagene var livredde for å tape – noe de forsåvidt hadde grunn til på dette tidspunktet. For å se det rett ut; første omgang var skikkelig sovemedisin, og det var faktisk langt festligere å følge med på Palace-fansen som lagde et vanvittig liv rett til venstre for oss. Det mest interessante som skjedde på banen var noen cornere til hjemmelaget som endte i halvsjanser, etter at Palace nesten hadde vært alene gjennom. Den gamle Grimsby- og Everton-stjernen John Oster fikk dessuten blokkert et skudd i feltet, men ropene om straffe ble avfeid av dommeren.

Ved pause sto jeg og kikket på resultatene fra Soccer Saturday da Keith kom bort og ba meg følge med. Ved den ene heisen sto flere av de andre, og de hadde funnet ut at de skulle ta seg ned i «Players Lounge». Ifølge Keith skulle det ikke by på problemer hvis vi så ut som vi visste hvor vi skulle, og han forklarte veien. Vi kom ut av heisen og gikk rett forbi noen vakter som nikkende hilset på oss, mens bartenderen ønsket oss velkommen og sto klar til å motta bestilling. Da vi fant det var godt å returnere var det allerede spilt nesten kvarteret av 2 omgang, uten at vi hadde gått glipp av noe. Men idet vi satt oss måtte Doncaster keeper Gary Woods i aksjon med en glimrende redning på Darren Ambrose’s heading fra kort hold. Doncaster hadde ballen mest og prøvde å presse på, men Palace så ut som de kunne være skumle på kontringer. Og etter et par hjemme-cornere som igjen produserte brente halvsjanser, kontret Palace. Det som først så ut som et sleivspark fra Neil Danns endte med å seile gjennom feltet før den gikk i den bortre stolpen og ut. Like etter skjøt Steffen Iversen over fra anslagsvis 6-7 meter, og da hjemmelagets Jason Euell ved et par anledninger ble presset ut til siden og leverte avslutninger i nettveggen, kunne 14.312 tilskuere konstatere at det ebbet ut med 0-0.

 

Jeg forlot Keith og de andre for å hente bagen min og sette kursen mot togstasjonen. Jeg fant omsider frem til stedet hvor skyttelbussene gikk fra, men etter å ha kjørt under 100 meter på bortimot et kvarter, ble det fort klart at jeg måtte se langt etter å rekke toget jeg hadde blinket meg ut. Jeg kunne kommet meg fortere tilbake til fots, og da vi endelig ankom togstasjonen var neste tog til Leeds kvarteret forsinket! Da toget omsider rullet mot Leeds, kom jeg i snakk med en gruppe Crystal Palace-supportere som kombinerte Doncaster-turen med uteliv og overnatting i Leeds, og de ga meg nummeret til en av de og ba meg komme ut på byen sammen med de etter kampen jeg skulle på.

Jeg skulle nemlig først få med meg dagens andre kamp, med mitt Reading i viktig bortekamp mot Leeds United.

 

Ground #38:
Doncaster Rovers – Crystal Palace 0-0 (0-0)
Championship
Keepmoat Stadium, 22 April 2011
Att: 14,312
Admission: Free
Programme: £3

 



 

Jeg kom stressende ut av Leeds stasjon da klokka viste 19.08, og med kampstart 19.45 begynte jeg virkelig å få dårlig tid – spesielt ettersom jeg skulle sjekke inn på hotellet først. Heldigvis lå Discovery Inn rett ovenfor stasjonen, og etter å ha foretatt tidenes raskeste innsjekking og dumpet bagasjen, satt jeg snart i en taxi med retning Elland Road.

Etter å ha stoppet et raskt øyeblikk for å forevige statuen av Billy Bremner, satt jeg meg fore å finne billettkontoret. Jeg endte opp med å ta nesten hele runden rundt stadion før jeg fant utsalgsstedet for bortebilletter. Det krydde av snut – både til fots, til hest, med hunder, og i diverse kjøretøyer – så jeg forsøkte å holde så lav profil som mulig på vei til og inn South East Corner’s nedre seksjon. Lagene var allerede på banen og det var skikkelig stemning.

Reading hadde 8 strake seire i serien, mens Leeds for første gang på over 6 måneder var utenfor play-off sonen etter Forest-seier over Leicester tidligere på dagen. Og det var Reading som hadde den første sjansen da Kasper Schmeichel reddet fra Jobi McAnuff. Men det var småtterier mot den fantastiske reaksjonsredningen vår glimrende unge keeper Alex McCarthy vartet opp med for å hindre den gode Robert Snodgrass scoring på heading. Jeg har siden McCarthy fikk sjansen tidligere i sesongen, vært av den oppfatning at det kanskje er på tide å gi Englands U21-landslagsmålvakt keeperplassen permanent, da han har vært tidvis fenomenal. Reading hadde ballen mest den første drøye halvtimen, men de virkelige sjansene uteble og spillet foregikk hovedsakelig på midtbanen. På tampen av omgangen skapte Leeds et par farligheter, og den ellers glimrende McCarthy holdt på lage en litt mildere versjon av Jørn Jamtfalls uforglemmelige og vanvittige tabbemål mot Legia Warszawa, men Max Gradel’s avslutning endte til slutt over og utenfor tverrliggeren. Og McCarthy gjorde det godt igjen da han kort tid etter enkelt håndterte headingen fra Jonny Howson før dommeren blåste for pause.

Elland Road er heldigvis en av de Football League anleggene hvor man fortsatt har mulighet (og vilje) til å åpne opp slik at folk kan få ta seg en røyk. Og mens jeg sto og trakk ufrisk luft, kom plutselig en kompis fra Reading bort for å hilse på. Overraskende, siden de fleste merkelig nok hadde valgt å prioritere bursdagsfest i Wokingham. Jeg kunne ikke se noe galt i køen ved baren, men det var høy stemning og endel av Reading folket hoppet og sang «Let’s go fu*kin’ mental». Det var tydeligvis nok for West Yorkshires uniformerte nolduser, som besluttsomt travet rett inn i folkemengden med køller og begynte å arrestere personer tilsynelatende til høyre og venstre. Jeg valgte klokelig å holde meg på god avstand, og et par minutter og 6-7 arrestasjoner senere roet det seg litt ned igjen da de uniformerte tydeligvis hadde fått sin dose powertrip for kvelden.

Andre omgang begynte som den forrige hadde sluttet, som en jevn kamp hvor Reading hadde en del ball mens Leeds virket farlige. Og to ganger måtte McCarthy slå frispark fra Snodgrass til corner, mens bortelagets Andy Griffin kanskje burde ha scoret da hans raid inn i feltet ble fulgt opp av skudd som strøk bortre stolpe. Ved halvspilt andre omgang kom Bradley Johnson på løp for Leeds og skjøt i tverrligger og over, mens Shane Long burde ha gjort bedre i andre enden da han skjøt over fra kort hold. Leeds begynte å presse på de siste ti minuttene, og McCarthy måtte igjen i aksjon for å hindre scoring fra innbytterne Davide Somma og Sanchez Watt. Readings Mikele Leigertwood sendte i vei et susende skudd som gikk like utenfor, mens hjemme-forsøk fra både Snodgrass og Gradel på glimrende vis ble håndtert av McCarthy, som ble utnevnt til kampens beste. På overtid rundet innbytter Watt McCarthy, men vinkelen ble for spiss og avslutningen endte i nettveggen. Dermed endte det 0-0 også her, foran 24.564 tilskuere. I og for seg et greit resultat vil jeg si.

Etter kampen gikk jeg over veien og inn på puben Old Peacock for å innta en pint mens jeg ventet på at trafikken skulle roe seg. Etter en kort tur med pirattaxi befant jeg meg på puben Scarborough Taps vegg i vegg med hotellet, hvor jeg av alle ting støtte på en gjeng med norske groundhoppere med Brann-supporter Kjell Morten Hjartøy og hans bror Bjarte (ref. «Groundhopping» dokumentar på TV2) i spissen. Etter en lengre samtale med bergenserne, valgte jeg å sette kursen mot et annet utested der Palace-gjengen fra tidligere forsøkte å lokke meg. Jeg fant omsider frem til stedet hvor vi oppholdt oss til det stengte.

Nattklubbene var neste stoppested, men dessverre ser det ikke ut som Stone Island er stor mote blant dørvaktene i Leeds, da jeg ved tre forskjellige steder ble nektet inngang grunnet min jakke. Irritert og slukøret gikk jeg mot hotellet. Men da jeg passerte en strippeklubb, tenkte jeg som så at her vil de vel hvertfall servere meg. Og ganske riktig.. Så etter ytterligere to pints med Strongbow og en lap dance for høflighets skyld, satt jeg kursen mot Discovery Inn for å få litt søvn. Nok en gang hadde jeg dog havnet litt mer utpå galeien enn jeg hadde planlagt.

 

Ground #39:
Leeds United – Reading 0-0 (0-0)
Championship
Elland Road, 22 April 2011
Att: 24,564
Admission: £25
Programme: £3