Mandag 03.05.2010: Luton Town v York City
Jeg befant meg tilbake på St. Pancras stasjon, hvor jeg nå husket hvor jeg på vei til Gillingham to dager tidligere hadde observert togene jeg nå var ute etter. Rulletrappene tok meg ned under bakken og til plattformen der toget til Luton snart kom inn på platformen. Ved hjelp av nyinnkjøpte Non League Paper og Football League Paper fra WHSmith på Reading stasjon, fikk jeg slått ihjel litt tid mens jeg beveget meg mot Bedfordshire. Med drosje ankom jeg Stockwood Hotel, som virket litt lugubert. Men jeg skulle uansett bare slenge fra meg bagasjen, så jeg tok kartet fatt og fant frem til Arndale Centre og senere The White House Pub, hvor det allerede var fullt av Luton-fans. Min nye Reading-tatovering fikk for øvrig flere kommentarer fra skeptiske Luton-fans som fortsatt husker at vi slo de 4-1 i Full Members (den gang Simod) cupfinalen i 88, men jeg virket ikke på noe tidspunkt å være i umiddelbar fare.
Hjemmelaget skulle spille andre semifinale i playoff, og kun York City sto mellom Luton Town og en Wembley-finale mot vinneren av Oxford United og Rushden & Diamond i den andre semifinalen, med plass i League Two som ettertraktet premie. York City hadde vunnet den første kampen 1-0 oppe i North Yorkshire etter et meget sent mål av Richard Brodie, noe som var hardt å svelge for Luton. Men Hatters-fansen virket stinne av selvtillit etter å ha avsluttet den ordinære ligasesongen med 10-4-0 siden nyttår.
Kenilworth Road har lenge vært omtalt som det verste stadion i Football League (før nedrykket til Conference), men da jeg hadde hentet min billett og entret Main Stand via et originalt trappe/rampe-system som nok har vært umoderne i en mannsalder, ble jeg positivt overrasket. Jeg ble møtt av et sjarmerende anlegg, og falt for dets karakter. Unntaket er motsatt langside, der en rekke usjarmerende executive boxes i 1986 erstattet gamle Bobbers Stand, som året tidligere hadde blitt fullstendig rasert og smadret av Millwall-fansen. På området av Main Stand der jeg sto, nærmest bortesupporternes Oak Road Stand, var stemningen elektrisk og aggresiv – 9 781 tilskuere på stadion skapte en fantastisk atmosfære.
Luton måtte jo frem og score, så det var ingen overraskelse å se de gå offensivt ut, selv om man nesten kunne merke nervøsiteten i laget. Tom Craddock skjøt rett utenfor etter snaue kvarteret, og like etter burde veteranen Kevin Gallen gitt Luton ledelsen og sørget for balanse sammenlagt, men en glimrende redning av Michael Ingham i York-målet hindret hjemmejubel. Richard Brodie var frempå og minnet på at York ikke ville gi seg uten motstand, mens Luton hadde sjanser i form av en heading fra Claude Gnapka og en skummel cross fra Jake Howells som skapte kaos i City-forsvaret. Jeg fikk for øvrig oppdatering på mobil fra Oxford United v Rushden & Diamonds av min Oxford-kompis Matt, som kunne fortelle at Oxford var på vei til å leke seg til Wembley, og desperate Rushden-fans hadde utløst brannalarmen på Kassam Stadium i forsøk på å få kampen avbrutt.
To minutter etter hvilen ble oppgaven langt verre for hjemmelaget da York ble tildelt frispark på 16-meteren. Michael Rankine skjøt gjennom muren og traff Lutons keeper Mark Tyler. Den som reagerte raskest var Yorks Chris Carruthers som satt inn 0-1. Nå var oppoverbakken blitt enda brattere for Luton. Town-manager Ricgard Money foretok offensive bytter, men selv om Luton hadde spillemessig overtak skapte de få virkelige farligheter da de stanget mot en mur av røde og blå. De farligste sjansene kom til York på kontringer, og de kunne fort doblet ledelsen, men en umarkert Alex Lawless klarte ikke å treffe mål.
Frustrasjonen begynte å bre seg i Luton, både på banen og tribunen. På banen fortsatte de å stange i muren til York, som var skumle på kontringer, og når de først kom til sjanser ble avslutningene for slappe. På tribunen derimot, ble entusiasmen vendt til pur aggresjon – det haglet med ukvemsord og hatefulle sanger mot York-folket og northeners generelt, og snart var det også mynter, lightere og andre rekvisitter som haglet mot bortetribunen Oak Road Stand. Luton kom muligens litt ut av det da dommeren ble skadet og brukte 7 minutter på å få byttet, og så aldri ut til å utgjøre noen alvorlig trussel etter dette. Og da sluttsignalet gikk, eksploderte det fullstendig.
Hundrevis av mennesker strømmet ut på gressmatta, mange av de allerede maskert. Da politiet kom utpå banen med køller og skjold for å hindre Luton-fans å gå mot bortefolket, var det nettopp det de gjorde. Backet opp med høylytte oppmuntringer fra Main Stand (og faktisk også noen av boksene på motsatt side) forsøkte man å presse seg gjennom muren av politifolk.
Imens hadde York-spillerne som hadde feiret foran sine supportere nå blitt fanget, da spillertunnelen befant seg på den andre siden av den rasende mobben. Det endte med at York-spillerne rett og slett måtte flykte opp på bortetribunen og evakueres gjennom et legerom. Det haglet med mynter, flasker, lightere, mobiltelefoner (!!) etc både fra folket på gressmatta, og fra personer på Main Stand der man i tillegg hadde begynt å rive opp seter for å kaste mot York-spillerne (og supporterne) der de ble evakuert ut i hjørnet mellom Main Stand og Oak Road Stand.
Etter hvert roet det seg ned og folk begynte å trekke ut. Veien til og fra Kenilworth Road fremsto for meg noe kronglete, så jeg valgte å følge folkemassen slik jeg hadde gjort før kampen. Imidlertid viste det seg at massen jeg fulgte slett ikke var på vei tilbake til sentrum eller White House pub, men til borteexiten. Nederst ved krysset i Dunstable Road hadde politiet sperret av veien, og begynte å slå løs med batonger på personer som nærmet seg. Disse svarte med å tømme alt som var av varer utenfor en butikk på hjørnet, og bruke det som missiler – inkludert en vanvittig mengde med potteplanter, frukt, toalettpapir, koster og mopper.
Kenilworth Road har en meget spesiell borteinngang, som går under noens soverom i et rekkehus, og i min naivitet for dagen tenkte jeg at dette kan jeg sikkert gå opp og ta et bilde av. De hadde jo sluppet forbi en asiatisk kvinne med barnevogn rett foran meg. Men før jeg kommer sålangt som å i det hele tatt å forklare min intensjon, får jeg smake batongene fra 2 av de uniformerte. Jeg forsøkte å forklare min sak, men med samme resultat…pluss den klare beskjeden “F*ck off, scum!”. Kanskje manglet jeg turban og burka som trengs for å skli inn i det meget etniske Bury Park-området, som er bortimot kjemisk renset for personer av kaukasisk ætt.
Jeg satt omsider uansett kursen tilbake langs Dunstable Road (hvor trafikken nå hadde stoppet, og det var full kork) tilbake mot sentrum, og fant frem til White House. Etter kun et kvarters tid kommer hele mobben tilbake til denne puben, og etter de en skokk av lovens lange arm som beleirer puben med opprørspolti. Etter en halvtimes tid, kommer de inn med køller og skjold, men må trekke seg ut igjen da de blir møtt med en kanonade og tomme og halvtomme glass. En gang til kommer de inn, men med samme resultat – og det opprettes status quo med beleiring. Og da jeg forlot stedet var det fortsatt situasjonen.
English ground # 27:
Luton Town v York City 0-1 (0-0) – York City win 2-0 on aggregate
Conference Premier, playoff semifinal 2nd leg
Kenilworth Road, 3 May 2010
0-1 Chris Carruthers (47)
Att: 9 781
Admission: £18
Programme: £3
Next game: 02.10.2010: Farnborough v Lewes
Previous game: 02.05.2010: Reading v Preston North End