Dag 1: Fredag 11.09.2009: Southend United – Leeds United

Etter å ha tatt en rundtur for å se noen treningskamper på sommeren, planla jeg umiddelbart en retur når sesongen igjen startet opp. Som sagt så gjort.. Jeg kastet meg over terminlistene, satt opp en spennende reiserute, tok meg fri en drøy uke, og jeg var klar for litt mer groundhopping.

Av frykt for å forsove meg hadde jeg ikke tatt sjansen på å sove, men brukte heller tiden til å pakke før taxien kom såvidt over klokka 4 en fredag septembermorgen for å kjøre meg til flybussens stoppested på Korsegården. Det var en trøtt groundhopper som sovnet ganske umiddelbart mens bussen humpet innover E6. Etter ytterligere rundt to timers søvn på flyet, var jeg opplagt nok til å ikke sovne på hverken Heathrow Express toget til Paddington, eller på den kjedelige tube-turen videre til Liverpool Street. Derfra tok jeg toget til Southend, der Roots Hall skulle besøkes for første gang. Serieleder Leeds City var motstander, og etter å sjekket inn på en av byens utallige B&B’s langs den tilsynelatende endeløse Eastern Esplanade valgte jeg å sette kursen mot Prittlewell området for å finne en passende sted for en pre-match pint.

Valget falt på puben Nelson Hotel, der jeg øyeblikkelig følte alle blikkene på meg fra det øyeblikk jeg entret lokalet. Jeg forsøkte å konsentrere meg om min Strongbow, men det var ikke til å unngå å få med seg at en liten gjeng på 7-8 pent kledde personer hvisket seg imellom og sendte lange blikk i min retning. Jeg forsøkte å heve det nå andre glasset og sette opp mitt mest høflige smil, uten at det hjalp nevneverdig. En av de kom omsider over til bardisken og spør rett ut: «You’re not Leeds by any chance, mate?». Jeg sier som sant er at nei, jeg er derimot Reading supporter. «Strange accent for a Reading fan then» sa vedkommende, og jeg forbannet påvirkningen min Manchester -venn hjemme i Drøbak har hatt på meg. Han så omsider ut til å ha fått svarene han ville ha, og forsvant tilbake til resten av gjengen. Da jeg gikk ut i bakgårdens røykeområde, kom dog vedkommende etter et minutt senere, denne gang med to følgesvenner. Etter et par veldig lange minutter snur de seg mot meg, hvorpå min kjenning fra baren kommer med følgende råd: «Look, I’m not trying to be funny mate. Just a piece of advice..In half an hour or so, this place will be packed with Southend, so I’d fuck off if I were you. It might get ugly with Leeds in here», hvorpå jeg smiler og sier «Well, it’s a good thing I’m not bloody Leeds then, mate». «Well, what the fuck you doing here then if you’re Reading?». Jeg forteller at jeg er en groundhoppper som gjerne vil se Roots Hall før de bygger ny stadion, og han virker å tø opp en smule samtidig som kompisen hans forsøker seg med et par kontrollspørsmål om Reading. Da det plutselig kom frem i en bisetning at jeg bor i Norge, spurte han nesten med vantro om jeg var norsk, og da jeg bekreftet det hadde allerede stemningen blitt mye mer avslappet. Det viste seg at mistenksomheten ikke overraskende hadde opphav i at jeg gikk kledd i Stone Island. Men nå var jeg plutselig personen som skulle introduseres til kjente blant Southend supporterne som nå hadde begynt å strømme til puben. «You wont believe this! This bloke is norwegian and has come all the way from bloody Norway to watch the game tonight» og hele den regla man ofte kan bli gjenstand for på mer obskure steder dersom hemmeligheten blir avslørt.

Den fiendtlig innstilte gjengen fra tidligere viste seg nå å være noen kjempegutter som nå for alt i verden skulle sørge for at min visitt til byen og Roots Hall ble bra. «You’re coming with us tonight, we’ll take care of you». Min mistenkelige venn fra tidligere tilbød seg til og med å følge meg ned til klubbsjappa der søsteren hans jobbet, for å sørge for at jeg fikk meg billetter til kveldens kamp. Tilbake på puben fikk vi snart besøk av våre venner i politiet, som etterhvert bestemte seg for at ingen fikk forlate puben i påvente av en eskorte den korte veien til stadion, da det visstnok var en god del Leeds supportere i området på jakt etter bråk. Da ordensmakten endelig beordret puben tømt og gjetet oss mot Roots Hall, viste det seg også å stemme. Nede i en sidegate befant det seg en gruppe av Leeds’ fineste, som fra sin posisjon bak en politisperring lot en rekke obskøne gloser hagle mot vår eskorte – sammen med et antall flasker og glass. Men til tross for at det langt fra var den mest imponerende eskorten jeg har sett, var det ingen som brøt ut fra noen av sidene, og vi ble omsider avlevert på Roots Hall.



Jeg må si jeg synes Roots Hall er et veldig sjarmerende stadion, og det ble snart klart at mine nye venner var kjernen i den mest vokale delen av tilskuerne. Fra vår plass på West Stand’s «Block W», holdt de det gående kontinuerlig hele kampen – en kamp som forøvrig endte målløst foran meg og 10 122 andre tilskuere. Leeds hadde riktignok et flertall av sjansene, men den største var det likevel Southend som fikk. En frisk Lee Barnard ble felt litt før halvspilt andreomgang, og tok selv straffen som ble reddet av Shane Higgs. Dermed ble det sesongens første poengtap for Leeds, som kom til kampen med 8 strake seire innledningsvis.



Etter kampen ble jeg bedt med utpå byen – noe jeg hadde tenkt til uansett, og denne fredagskvelden i Southend var starten på en vennskap som jeg ikke ville vært foruten.

Ground # 15:
Southend United – Leeds United 0-0 (0-0)
League One
Roots Hall, 11 September 2009
Att: 10,123
Admission: £22
Programme: £3

 

Dag 2: Lørdag 12.09.2009: Watford – Barnsley

På tog- og tube-turen videre på min ferd dagen etter, sendte jeg varme tanker til den utrolig koselige vertinnen som ikke bare hadde latt meg sove lenge, men også smurt deilige sandwicher til meg for å ta med på toget. Watford var neste destinasjon, og jeg hadde denne dagen valgt bort mitt eget Reading for å kunne ta turen til en annen Championship kamp – på Vicarage Road. Fra togstasjonen Watford Junction var det ikke lange spaserturen til Bedford Arms, som viste seg å være en meget koselig klassisk engelsk pub med rom til leie i et tilbygg. Med Sky Sports på rommet gikk det tregere enn vanlig å gjøre seg klar, og da det viste seg at vertinnen var særdeles behagelig å hvile øynene på, falt jeg for fristelsen til å leske strupen med en forfriskende Strongbow og slå av en liten prat før jeg endelig kom meg avgårde.

Den innfødte drosjekusken pekte ut et par puber i umiddelbar nærhet før han slapp meg av nær Vicarage Road, og etter å ha plukket opp billetten falt valget på The Red Lion pub – fast stoppested for mange Hornets på vei til og fra kamp, som senere visstnok er lagt ned.



Stående ved enden av baren med min Strongbow, ble jeg raskt oppmerksom på et par norske stemmer fra et bord i umiddelbar nærhet. Et tomt glass og ny servering senere hadde jeg tilfeldigvis kastet jakka, og min Fredrikstad tatovering hadde tydeligvis blitt lagt merke til av de to nordmenn som kom over for å forhøre seg om dette. De viste seg å være to rimelig ferske groundhoppere, som faktisk hadde vært på Southend – Leeds de også, men som skulle hjem på mandagen mens jeg såvidt hadde startet min pilegrimsferd for denne gang. Vi ble sittende og slå av en hyggelig prat en stund, inntil tiden var inne til å finne min plass på Rookery Stand.

Motstander var Barnsley, med den nye manageren Mark Roberts. Den første omgangen var noe av det kjedeligste jeg til dags dato har sett i egen person på balløya, og da jeg kunne komme meg innunder tribunen for å kjøpe meg en chicken balti pai og se oppdateringene fra Sky Sports Soccer Saturday på TV-skjermene, var vel det det mest spennende som hadde skjedd til da. Brendan Rodgers hadde akkurat forlatt manager-stolen i Watford til fordel for sin gamle klubb Reading, og klubben fra Berkshire var helt tydelig lagt for hat av Watford-fansen. Jeg valgte klokelig å holde en lav profil i så måte, der jeg hørte folk rundt meg forbanne Reading og Rodgers på det groveste eller spørre om pauseresultatet i Reading – Doncaster (som forøvrig endte 0-0).

Selv om det tok seg opp en smule etter pause, var det langt fra noen klassekamp jeg og 12 612 andre var vitne til. Danny Graham scoret mål for Watford også den gang, og ble matchvinner da han scoret kampens eneste mål etter 54 minutter. En ung Adam Hammill fikk muligheten til å utligne sent i kampen, men måtte se de 3 poengene tross alt fortjent bli igjen i Hertfordshire.

Tilbake på The Red Lion traff jeg nok en gang på de to norske groundhopperne, og vi slo av nok en prat før de forlot stedet og jeg endte opp i samtale med en lokal “old timer”.

Etter å ha testet Watford’s “filial” av 80’s/retro-nattklubbkjeden Reflex (som forøvrig ikke kan måle seg med Reading sin versjon), trakk jeg meg omsider tilbake til Bedford Arms Hotel. Der var det til min store overraskelse fortsatt trøkk i puben, der den attraktive landlady hadde fått besøk av en herlig gjeng stamkunder. Latteren sto i taket da en merkelig skikkelse – best beskrevet som en aldrende dranker av typen som tidligere ble omtalt som “fant” – kom innom, svingte seg på pubgulvet i noe som best kan beskrives som en blanding av sjangling, dans, gjøgleri og epilepsianfall, før han etter 5-10 minutter forsvant like fort som han kom, og uten at noen kunne si de hadde sett vedkommende før. Så ble det da en lattermild avslutning på kvelden.

Ground # 16:
Watford – Barnlsey 1-0 (0-0)
Championship
Vicarage Road, 12 September 2009
1-0 Danny Graham (54)
Att: 12,613
Admission: £25
Programme: £3

 

Dag 3: Søndag 13.09.2009: Fulham – Everton

Det var heldigvis ikke lange veien til neste destinasjon. Etter en storveis frokost på Bedford Arms og en kjapp tur med det kollektive ned til London, slang jeg fra meg mine medbragte eiendeler på Lancaster Court Hotel – sentralt beliggende rett ved Hyde Park, og bare minutter fra Paddington Station. Noen timer senere, etter et par forfriskninger med en kompis og besøk på Madame Tussaud av alle ting, hoppet jeg av tubens District Line på Putney Bridge. Og etter en Strongbow på The Eight Bells følgte jeg etter strømmen av mennesker gjennom Bishops Park og ut i Stevenage Road, der Fulham’s Craven Cottage ligger idyllisk som få, ved Themsens bredder.



Overraskelsen var stor da jeg hentet billetten min og oppdaget at jeg hadde fått TO billetter istedet for en, men ærligheten i meg vant faktisk, og jeg leverte sporenstreks tilbake en stk billett.



Fra min plass på Hammersmith End, så jeg rett over på Putney End som raskt ble fylt opp, og hvor Everton supporterne gjorde sitt til å få publikumstallet opp på 24 191. Som en digresjon – minst like imponerende var veteranen på setet foran meg, som da han tok av seg sin sixpence kunne vise frem den heftigste hentesveisen jeg noen gang har sett.



Selv om ingen av lagene imponerte innledningsvis, var det likevel ganske fortjent da Tim Cahill ga Everton ledelsen etter en drøy halvtime – selvsagt med et hodestøt. Etter pause var ikke Fulham til å kjenne igjen, og de skapte mer de første 5-10 minuttene enn de gjorde hele førsteomgangen. Det var da heller ingenting å si på da Paul Konchesky’s skudd gikk via Everton’s Distin og inn til utligning.

Med drøye 10 minutter igjen fullførte Damian Duff snuoperasjonen med ett skudd fra utenfor 16-meteren – hans første for Fulham. Avslutningen besto av konstant press fra de blå, og med keeper Howard som så ut til å spille mer sweeper – innimellom løpeturene opp for å delta på dødballer. Han ble nesten lurt av en lobb fra Demspey på slutten, men Duff’s mål viste seg å bli kampens siste.



Kvelden ble avsluttet med en tur til Camden og puben The World’s End, der jeg utrolig nok plutselig befant meg i samtale med både nordmenn, svensker og dansker. Dog valgte jeg å la den relativt slitsomme norske kameratgjengen gå videre alene, og slo heller av en prat med de to skandinaviske jentene som jobbet i baren. Tiden flyr når man koser seg, sies det – og plutselig hadde den til alt overmål flydd såpass at Northern Line allerede hadde avsluttet sin virksomhet for kvelden, som kanskje ikke var så ung lenger. Løsningen ble en pirattaxisjåfør som sto og kapret kunder nettopp ved Camden Town’s tube-stasjon, slik at jeg hvertfall kom meg til hotellet for å kunne dyrke sovekunsten.

Ground # 17:
Fulham – Everton 2-1 (0-1)
Premier League
Craven Cottage, 13 September 2009
0-1 Tim Cahill (33)
1-1 Paul Konchesky (57)
2-1 Damien Duff (79)
Att: 24,191
Admission: £35
Programme: 3,50

 

Dag 4: Mandag 14.09.2009: Milton Keynes Dons – Norwich City

Det var med blandede følelser jeg satt kursen mot sovebyen Milton Keynes, etter å ha kjøpt inn Non League Paper og Football League Paper. Jeg hadde aldri tidligere vært i byen, men de fleste fotballsupportere på øya har jo hatt MK Dons langt oppi vrangstrupen siden før de i det hele tatt hadde sparket en ball under det navnet. Bortesupporter-boikotten av MK Dons hadde vel blitt avsluttet før denne sesongen, og til tross for at jeg hadde telt litt på knappene så valgte jeg (grunnet få valgmuligheter på en mandag) å dra for å se de forhåpentligvis få bank i League One oppgjøret mot Norwich City.



Da jeg kom ut av togstasjonen, følte jeg umiddelbart som om jeg var i en slags “Twilight Zone”. Det var som om jeg var et helt annet sted på kloden – for England lignet det hvertfall IKKE! Viktorianske bygninger og koselige, ofte smale brosteinsbelagte gågater som man vanligvis forbinder med engelske bysentra, var byttet ut med store åpne plasser og flere felts avenyer som krysset hverandre i snorrette linker i et miljø som minnet mest om en enorm handelspark. Gatene hadde vanvittige navn som North Tenth Street, North Eleventh Street, North Twelfth Street etc, og bussholdeplassene så ut til å ikke ha navn, men snarere koder som f.eks Rød R7, Blå F4 eller Hvit M2. Jeg mislikte stedet fra første stund! Jeg gadd ikke engang å studere det utprintede kartet fra nettet, som jeg alltid har med meg, før jeg hoppet i en taxi. City Centre Rooms B&B lå i nettopp North Twelfth Street, og var forsåvidt en overraskelse. Det viste seg nemlig å være flere vanlige rekkehus der man leiet ut 2 eller 4 soverom i hvert hus, og hvor fellesarealer som stue, kjøkken etc sto til gjestenes disposisjon, uten at jeg så noen andre i huset den korte tiden jeg var der.

Jeg ble pekt i retning av en Wetherspoons pub, og etter å ha forsert en av avenyene (som jeg vil karakterisere som tre felt i hver retning, med brede gang- og sykkelstier på begge side – alt selvsagt atskilt av 5 striper med stor plen og rekker av trær, og med enorme parkeringsplasser på begge sider av veien, slik at ikke engang Andreas Thorkildsen kunne klart å kaste en stein fra hus til hus over “veien”) satt jeg med…ja, ganske riktig…en Strongbow i det som så ut som en handelspark identisk med alle de andre handelsparkene…eller var det rett og slett en eneste stor handelspark?? Mens jeg satt der og forsøkte å virke upåvirket av de vanvittige vindkastene som kom gjennom avenyene som tydeligvis fungerer utmerket som vindtunneler, kom jeg i snakk med noen lokale på bordet ved siden av som kunne fortelle at for 30-40 år siden var dette bare jorder og et par knøttsmå landsbyer. Da jeg drakk opp og spurte om veien til sentrum, fikk jeg noen merkelig blikk før jeg fikk vite at dette var da vitterlig sentrum. Og selv om det fleste tydeligvis visste hvor den nye Stadium:mk lå, var det langt vanskelige å finne noen som faktisk visste hvordan man kunne komme seg dit, der den ligger langt uti hutiheita. Det nærmeste jeg kom var et tips om tog til Bletchley, som fortsatt var drøye tre kilometer fra stadion, og med en laaang veiforklaring jeg sluttet å høre på halvveis i forklaringen. Valget falt derfor på en taxi, som de heldigvis hadde også på dette merkelige stedet. Før jeg ble sluppet av utenfor stadion, tipset sjåføren meg om at det gikk en rutebuss tilbake mot sentrum oppe på en vei bak stadion, noe jeg fikk bekreftet da jeg hentet billettene – uten at noen visste helt nøyaktig hvor. Jeg tenkte som så at dette får vi ta når problemet dukker opp, og entret North Stand via Gate 3 for å finne min plass blant bortesupporterne fra East Anglia, som det var mest naturlig for meg å stå sammen med.

Og man kan si mye om klubben MK Dons, men en ting skal jeg bare ha sagt: Stadium:mk er rett og slett en meget flott (i en funksjonell forstand) arena – til tross for å være en av de nye moderne anonyme anleggene!!  Spesielt godt likte jeg løsningen der kiosene/barene var en åpen løsning, slik at man faktisk hadde flott utsikt til hele banen derfra – selv om overivrige vakter selvsagt var meget påpasselige med å jage vekk de som sto ved baren lenger enn nødvendig. I tillegg kan nevnes godt med beinplass, og det som må være fotball-Englands mest komfortable seter. At vaktene synes over gjennomsnittet ivrige etter å plage supporterne med pirk som at man ikke kan stå på et bortefelt der alle ville gjøre nettopp det, er utrolig irriterende – men de skjer også andre steder enn her, og det er ikke stadionet sin skyld.

Mange av de 10 354 tilskuerne hadde knapt rukket å sette seg før gjestene fosset rett i angrep og tok ledelsen ved Chris Martin etter allerede 17 sekunder! Drøye kvarteret senere så det ut som Norwich ble snytt for en straffe da Grant Holt ble dyttet overende i feltet av Darren Powell. Drøye ti minutter etter sidebytte sørget Jason Puncheon for balanse med et flott frispark over muren. Og Norwich kunne ergre seg over brente sjanser og straffespark som kunne vært, da MK Dons ble tildelt straffe med rundt kvarteret igjen. Målscorer Martin ble en slags syndebukk med sin felling av Lewis Gobern, og Peter Leven satte ellevemeteren og ble således matchvinner.

Og så begynte den virkelige utfordringen.. Hverken vakter eller hjemmesupportere kunne fortelle noe som helst om noe kollektivtransport tilbake til Englands mest usjarmerende sentrum, og jeg må ha spurt minst 10-20 av dem. Omsider kom det en eldre kar som gikk tur med bikkja si, og han kunne fortelle at joda..bussen mot sentrum stoppet “rett oppå veien der”, hvorpå han pekte meg i riktig retning.Dette ble snappet opp av to andre i umiddelbar nærhet som kunne fortelle at de også hadde vært på jakt etter denne sagnomsuste bussholdeplassen, og da vi ikke visste hvilken vei vi skulle, stilte jeg meg på den ene siden med de to andre på motsatt side. Etter 10 lange minutter kom bussen som tok oss inn til sentrum, hvor jeg rett og slett hoppet av på togstasjonen og praiet en taxi tilbake til mitt krypinn for natten. Det fristet ikke med en tur ut på byen i MK engang, og jeg tok heller tidlig kvelden med Sky Sports og mine fotballaviser. Forhåpentligvis er problemene med kollektive tilbud, informasjon, og infrastruktur rundt stadion kun resultat av barnesykdommer vi får håpe man vokser av seg.

Ground # 18:
Milton Keynes Dons – Norwich City 2-1 (0-1)
League One
Stadium :mk, 14 September 2009
0-1 Chris Martin (1 – eller 17 sekunder)
1-1 Jason Puncheon (57)
2-1 Peter Leven (pen 77)
Att: 10,354
Admission: £19
Programme: £3

 

Dag 5: Tirsdag 15.09.2009: Coventry City – Sheffield United

Det var faktisk en lettelse å kunne forlate Buckinghamshires eget “Twilight Zone”, med kurs nordvestover mot Coventry og et nytt oppgjør i Championship, der besøkende Sheffield United ønsket seg tre poeng for å forsøke å holde sånn delvis følge med “pace-setterne” Newcastle United.

Jeg hadde forhørt meg litt med min lokale kjentmann og kompis Mr. Dawson – Coventry mann, Sky Blues fan og innehaver av den utmerkede engelske puben Belfry i Oslo inntil den beklageligvis ble lagt ned for et års tid siden. Etter å ha gått de 5-10 minuttene til Hylands Hotel og slengt fra meg bagasjen, spaserte jeg tilbake til stasjonen og videre inn i sentrum i det fine været. Man kan høre folk si mye rart om Coventry (jeg overlater disse sitatene til en annen gang) rundt om i England, men etter Milton Keynes synes jeg hvertfall Coventry sentrum fremsto som ganske sjarmerende og koselig. Dog var det merkelig stille til å være en matchdag, selv om det var en tirsdag. Etter et par timer på en meget bra pub i sentrum, fant jeg etterhvert veien til Pool Meadow Coach Station, der jeg hadde sjekket ut at det gikk busser ut mot stadion. Som majoriteten av andre nye stadioner, ligger også Coventry City’s Ricoh Arena håpløst grisgrendt til utenfor sentrum. Selv ikke på denne bussterminalen var det noen tegn til at det var kamp, bortsett fra en eneste kar kledd fra topp til tå i lyseblått og hvitt. Vedkommende svarte bekreftende at han skulle på kampen, så jeg fulgte etter slik at jeg fikk riktig buss.

Ricoh Arena er noe helt annet enn gamle Highfield Road, og virket som de fleste nye moderne anlegg karakterløs og lite spennende. Det hjelper jo heller ikke på inntrykket med en god del tomme seter.

Da jeg i utgangspunktet ikke hadde noen spesiell preferanse i denne kampen, bestemte jeg meg for å stå på bortetribunen Jewson Stand, av den grunn at jeg da økte sjansene for å kunne gjøre nettopp det – altså å stå. 14 426 individer hadde tatt turen til Coventrys utkant, og fikk se en underholdende kamp der Coventry fikk betaling for en frisk start da Leon Best skjøt de i front med en volley etter 12 minutter. Etter hvaltimen fikk imidlertid Jamie Ward kjempetreff for The Blades, og 1-1.

United tok over og skapte flere store sjanser mot slutten av første omgang, men det betød lite da Clinton Morrison kun 5 minutter etter hvilen kunne styre inn Michael McIndoe’s pasning til 2-1 for hjemmelaget etter en kontring. Og under 10 minutter senere så det ut som Coventry hadde sikret seg alle tre poengene da Martin Cranie headet inn 3-1, nok en gang etter pasning fra MacIndoe. De himmelblå så ut til å ville trygge poengene, og gjestene tok over; dog uten å skape stort før vår gamle Reading-kaptein James Harper bredsidet inn en retur fra keeper Keiren Westwood med snaue kvarteret igjen – hans første mål for klubben. Etter en periode med tidvis heftig Blades-press, blokkering nesten på streken, og skudd i tverrligger, klarte Coventry til slutt å holde unna til tross for 5 tilleggsminutter. Sesongens første tap ble derimot bokført for Sheffield United.

Bussturen tilbake til sentrum gikk uten problemer av typen “Milton Keynes”, men tilbake på den trivelige puben fra tidligere ble det tidlig klart at denne kvelden var det ikke mye liv i Coventry by. Så etter en Strongbow stoppet jeg for å plukke opp litt takeaway før jeg praiet taxi tilbake til hotellet tidligere enn planlagt.

Ground # 19:
Coventry City – Sheffield United 3-2 (1-1)
Championship
Ricoh Arena, 15 September 2009
1-0 Leon Best (12)
1-1 Jamie Ward (30)
2-1 Clinton Morrison (50)
3-1 Martin Cranie (59)
3-2 James Harper (76)
Att:14,426
Admission: £27
Programme: £3

 

Neste tur/next trip: September 2009 (Part 2/2)

Forrige tur/previous trip: Summer 2009